Bekymret for at farens tidligere depresjon har påvirket barna

[AnonymBruker]

For noen år siden hadde mannen mim en lang periode med depresjon. Han var uhyre stresset og eksploderte for ingenting, det gikk utover barna spesielt eldste datter. Det var en svært vanskelig periode for oss og jeg sliter med ettervirkninger, jeg merker at jeg har vært redd for ham både på vegne av meg selv og på vegne av barna. Ikke mye fysisk (litt faktisk) men kjefting, jeg visste aldri hvilket humør han hadde og jeg gjorde alt jeg kunne for å prøve å tilpasse meg og gjøre det jeg kunne for at han ikke skulle være sint. Jeg ba til og med barna om å roe seg osv fordi jeg ikke ville han skille fare opp.

Etter depresjonen fortsatte han å være ekstremt pirkete på dem og mye kjefting. Jeg gav beskjed til ham så mange ganger om at det var uakseptabelt. Hver gang unnskyldte han og sa vi var jo enig, men hver gang falt han tilbake og kjeftet og sa ofte like etter at den rolige fremgangsmåten min ikke virker.

så ble jeg lei. For 2 mnd siden kjente jeg igjen følelsen jeg hadde hatt i kroppen lenge - jeg var faktisk redd og ville ikke at han skulle være nær meg. Nå går vi i terapi og han har skjerpet seg noe vanvittig. Ikke sint lengre og han er rolig med barna - er endelig den pappaen jeg hadde sluttet å tro han kunne bli.

Jeg prøver å finne tilbake til følelsene mine for ham men kroppen vil liksom ikke. Datteren min har fått angst og sliter - jeg lurer på om det er pga alt hun har opplevd hjemme (har skaffer henne psykolog)

 

noen andre som har opplevd lignende? Fant du tilbake til følelser for partneren din etter lang tids sinne? Hva tenker dere om jenta mi? Er det faren som er skyld i dette? Og tror dere det ert mulig han har endret seg?

Anonymkode: 4b148...7b6

[AnonymBruker]

Hvorfor i alle dager gikk du ikke fra han? 

Anonymkode: 95b31...793

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvorfor i alle dager gikk du ikke fra han? 

Anonymkode: 95b31...793

Fordi jeg var redd og visste ikke hva jeg skulle gjøre annet enn å prøve å ta vare på ungene

ts

Anonymkode: 4b148...7b6

[AnonymBruker]

Og - siden det «bare» er psykisk vold ville han jo fått samvær. Er ikke like bekymret for det nå - men vil egentlig at han skal skaffe seg en terapaut, fikser ikke å gå gjennom noe slikt igjen

 

ts

Anonymkode: 4b148...7b6

[AnonymBruker]

Jeg vil tro det har påvirket barna, det har jo påvirket deg som er voksen. Men det betyr ikke at de har varige skader og ikke kan få hjelp med det. Angsten til datteren deres kan nok godt ha litt eller mye sammenheng med hvordan dere har hatt det hjemme, men hun kan også være utsatt for psykisk sykdom genetisk og/eller det kan ha andre årsaker. Og uansett er det mulig å få hjelp. Så bra dere har kontaktet helsetjenesten. 

Jeg har ikke hatt det som deg i forholdet, men har vokst opp med en far som har slitt med angst og depresjon. Beskrivelsen av mannen din passer på ham. Men han har aldri oppsøkt hjelp, og har hatt gode og dårlige perioder. Han har aldri vært så syk at han ikke har fungert i jobb, og ting har sett fint ut fra utsiden. Det har gått bra med meg, men jeg har en dårlig relasjon til faren min. Jeg vet fornuftsmessig at han har slitt og fortsatt sliter med sitt, men jeg vil helst unngå ham nå som voksen. All kjeftingen i barndommen har bygget opp et sinne i meg som kommer fram nå som jeg er voksen og kan "ta igjen", kjennes det som. 

Det høres lurt ut om mannen din kunne skaffet en terapeut. Det er det som best forebygger nye vonde perioder, og kan lære ham måter å håndtere det på som ikke går utover deg og barna hvis det kommer. Jeg tror det er mulig å endre seg, men at det krever jobb/hjelp og sjelden bare skjer av seg selv. 

Anonymkode: d1141...cff

[TinaChristina]

Hei, vet du hva? Barn tåler utrolig mye dersom de har en omsorgsperson (i dette tilfellet deg) som er der for de, som trøster og viser omsorg. Og det hjelper mye å forklare de hvorfor vanskelige og dumme ting har skjedd. Jeg har vært et barn i en slik situasjon selv. 

Dere har alt å vinne nå på å legge det vonde bak dere og gå videre. Omså få noen å snakke med. Nytter ikke å dvele mer ved dette nå. Gjort er gjort.

[AprilLudgate]

TinaChristina skrev (2 minutter siden):

Hei, vet du hva? Barn tåler utrolig mye dersom de har en omsorgsperson (i dette tilfellet deg) som er der for de, som trøster og viser omsorg. Og det hjelper mye å forklare de hvorfor vanskelige og dumme ting har skjedd. Jeg har vært et barn i en slik situasjon selv. 

Dere har alt å vinne nå på å legge det vonde bak dere og gå videre. Omså få noen å snakke med. Nytter ikke å dvele mer ved dette nå. Gjort er gjort.

Mmmmmmei.

Barn og ungdom tåler ikke mer enn voksne. Hjernen er i full utvikling, de tåler faktisk mindre. 

 

[TinaChristina]

Fløff skrev (57 minutter siden):

Mmmmmmei.

Barn og ungdom tåler ikke mer enn voksne. Hjernen er i full utvikling, de tåler faktisk mindre. 

 

Hvor skriver jeg at de tåler mer enn voksne?

[AnonymBruker]

Det er da ikke depresjonen som har vært problemet, men psykisk vold! Ikke bagatelliser det. 

Sjekk ut atv-stiftelsen.no 

Anonymkode: 9a805...f84

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Og - siden det «bare» er psykisk vold ville han jo fått samvær. Er ikke like bekymret for det nå - men vil egentlig at han skal skaffe seg en terapaut, fikser ikke å gå gjennom noe slikt igjen

 

ts

Anonymkode: 4b148...7b6

Hvorfor fortsetter du å være sammen med han når du ikke har følelser heller. Ta deg sammen kvinne. 

Anonymkode: db055...6fc

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke de som sier at du skal gå fra ham. Jeg ble selv kronisk syk noen år inn i ekteskapet, og min eksmanns største svik var å gå ifra meg. Jeg trengte støtte av noen som var glad i meg, som kjente meg slik jeg var før og som sammen med meg kunne jobbe for at jeg skulle få det bra igjen. 

Vi hadde for øvrig to barn, som han lot være igjen. Så han svek oss alle.

Når det gjelder barna dine, så ville jeg vært åpen om følelsene deres, la de snakke. Men ikke blant inn dine følelser. Det du har følt, er det ikke sikkert de har følt.

Jeg har selv vokst opp med en mor som hadde depresjon, og ja, det var blytungt og alt jeg ønsket var å få den "andre" mammaen min tilbake. Hun som ikke satt med tomt blikk, hun som ikke gråt for alt og ingenting, hun som ikke fikk angst bare hun så på utgangsdøren.Men hun hadde også gode perioder, og det er de jeg vektlegger i mine voksne minner. 

Og så har jeg tro på at det stemmer det som synges i en sang "What doesn't kill, makes you stronger". Ja, det er ting jeg gjerne skulle vært foruten, men erfaringene gir meg en ballast og en forståelse av livets oppturer og nedturer som andre ikke har. 

Når alt dette er sagt, så vil jeg si at jeg forstår deg veldig godt TS. Det er en blytung tid du er inni, og ja, det er riktig, barna kommer først. Og det kan hende det ender opp med at du går ifra mannen din, men ikke svikt han av den grunn. Vær en støtte, så han får beina noenlunde på bakken igjen.

Og selvsagt skal barna dine ha samvær med sin far så lenge han blir bedre og takler det bra. De har behov for sin far, for uansett hvordan han er, så er de glad i han. Han er syk, ikke ond.

Anonymkode: ba0a8...d3f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg forstår ikke de som sier at du skal gå fra ham. Jeg ble selv kronisk syk noen år inn i ekteskapet, og min eksmanns største svik var å gå ifra meg. Jeg trengte støtte av noen som var glad i meg, som kjente meg slik jeg var før og som sammen med meg kunne jobbe for at jeg skulle få det bra igjen. 

Vi hadde for øvrig to barn, som han lot være igjen. Så han svek oss alle.

Når det gjelder barna dine, så ville jeg vært åpen om følelsene deres, la de snakke. Men ikke blant inn dine følelser. Det du har følt, er det ikke sikkert de har følt.

Jeg har selv vokst opp med en mor som hadde depresjon, og ja, det var blytungt og alt jeg ønsket var å få den "andre" mammaen min tilbake. Hun som ikke satt med tomt blikk, hun som ikke gråt for alt og ingenting, hun som ikke fikk angst bare hun så på utgangsdøren.Men hun hadde også gode perioder, og det er de jeg vektlegger i mine voksne minner. 

Og så har jeg tro på at det stemmer det som synges i en sang "What doesn't kill, makes you stronger". Ja, det er ting jeg gjerne skulle vært foruten, men erfaringene gir meg en ballast og en forståelse av livets oppturer og nedturer som andre ikke har. 

Når alt dette er sagt, så vil jeg si at jeg forstår deg veldig godt TS. Det er en blytung tid du er inni, og ja, det er riktig, barna kommer først. Og det kan hende det ender opp med at du går ifra mannen din, men ikke svikt han av den grunn. Vær en støtte, så han får beina noenlunde på bakken igjen.

Og selvsagt skal barna dine ha samvær med sin far så lenge han blir bedre og takler det bra. De har behov for sin far, for uansett hvordan han er, så er de glad i han. Han er syk, ikke ond.

Anonymkode: ba0a8...d3f

Hun har vært en støtte i mange nok år allerede. Man skal ikke ofre alt for andre. 

Anonymkode: db055...6fc