Samboeren vil ikke ha hund og er negativ til alt som krever tid eller penger.

[AnonymBruker]

Jeg føler meg så lurt. Vi har vært sammen i ni år, bodd sammen i 6,5 år. Han bruker gjerne penger på seg selv når det bare er til moro, men så snart det er noe som også byr på litt jobb, så er han konsekvent negativ. Det er ikke noe gøy å foreslå ting og jeg vet ikke om jeg skal høre på han eller bare kjøre min egen greie. 

Jeg er den som har malt fire strøk på furuvegger, fordi han ikke syntes det var noe vits i å gjøre det. Jeg har malt kjøkkenet. Jeg bestemte til slutt at vi skulle male stua. Jeg malte rommet til datteren to ganger, jeg har flyttet rundt på møbler, hentet store møbler alene etc for å prøve å gjøre det koselig her. Jeg har hentet en 35 kg tung portabel ac for å ha i en varm bod med marsvin, fordi han syntes det var unødvendig. Jeg har satt opp og tatt ned et digert basseng alene fordi han ikke synes det var nødvendig osv. Så og si ingen prosjekt har vi blitt enige om og gjort sammen. Enten blir ting ikke gjort eller jeg setter i gang. Enkelte steder har jeg ikke fullført malingen, det er bare grunning der. Vel, det har det vært i tre år uten at han har ønsket å ta tak i det. Jeg angrer enda på flere av tingene jeg ikke bare gjorde de første årene vi bodde sammen. Jeg trodde vi måtte være to om store avgjørelser og forsto ikke at han konsekvent sier nei til alt. Etter at jeg har gjort alt jeg har gjort, så er han Så fornøyd. Synes det ble så fint, så koselig. Likevel er han negativ neste gang. Jeg mistenker jo at han ikke har ork og energi til noe, men det har jeg spurt om mange, mange ganger. Han nekter for at han er sliten. Da er han vel lat, tafatt og satt da? 🙄 

I løpet av disse årene har jeg gått fra å jobbe og gå på skole ved siden av til å bli ufør. Jeg er altså ikke en duracell-kanin som skal ha han med på ting hele tiden. Det går i rykk og napp. Men nettopp fordi jeg ikke har noe jobb lenger, så skulle jeg gjerne ha gjort ting her hjemme (gøyere og større ting enn å rydde og vaske). Men hvor mye kan jeg overstyre når han ikke vil endre på noe? Siden han ikke vil endre på noe så valgte jeg for 2,5 år siden og ikke bry meg om hva han måtte mene og skaffet marsvin. Han hadde aldri sagt ja til marsvin hvis jeg hadde spurt han, men når de først er her, så er det greit. Aldri et negativt ord, selvom vi har blitt ekstremt bundet til hjemmet med tanke på reiser og overnatting borte. Jeg har periodevis hatt mange og jeg har gjort all jobben med dem. I perioder der jeg er veldig sliten så har det vært ordentlig fint å ha marsvina som jeg MÅ ta meg av. De har holdt meg oppe. Men nå reagerer jeg på høy og må i stor grad gi meg med marsvin.

Dermed har jeg fundert på hund. Nå har jeg forsøkt å være bundet og det er ikke avskrekkende. Jeg har tid, energien min er ganske stabil og alt ligger egentlig til rette for det nå. Samboer jobber skiftordning der han to uker jobber litt over 50 timer i uka, to uker jobber ca 30 timer og en uke fri. Jeg er Mye alene (med barna, men de er ungdommer og klarer seg selv). Jeg hadde tatt hovedansvaret akkurat som jeg har gjort med marsvina. Med en hund hadde vi blitt både mer og mindre bundet enn marsvin, alt etter som hvordan man ser det. Men samboeren vil selvsagt ikke ha hund. Altså, det visste jeg jo før jeg tok det opp. Han vil jo ikke noe annet enn å ha alt akkurat som det er Nå. Etter flere samtaler om det, så har han ikke klart å komme med ett eneste relevant spørsmål knyttet til noen konkret bekymring om det å ha hund. Ei heller noen konkret bekymring. Det er bare "min forrige samboer skaffet hund en gang, plutselig bare var den der. Og jeg måtte ta alt ansvaret". Og jeg synes det er helt ufattelig urettferdig at det er hele argumentasjonen. Han vet vel nå at jeg tar ansvar selv for meg og mine ting. En håndfull ganger har jeg bedt ham hjelpe med meg marsvin-ting. Han er liksom ikke den man spør om hjelp fra og jeg er ikke en som spør om hjelp.

Og med denne historien, det at han faktisk er negativ til alt som innebærer jobb, endring etc, men godtar det og er fornøyd etterpå, gjør at jeg blir litt sånn...er det virkelig riktig at han skal få bestemme angående hund? Vanligvis ville jeg sagt at man selvsagt må være enige om en slik stor ting, men i vårt tilfelle er jeg faktisk usikker. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det ville vært her hvis jeg ikke hadde stått på tross hans "nei, det synes jeg ikke vi trenger" eller "nei, det vil jeg ikke at vi skaffer, gjør, har". Er dette noe jeg skal angre på om fem år, innse at jeg faktisk bare burde skaffet det? Jeg har tatt det opp flere ganger, det at han alltid sier nei til alt som krever noe, men han virker veldig glemsk når det kommer til mellommenneskelige relasjoner. Nå har han helt glemt alle andre ganger jeg har snakket med han om at det er veldig vanskelig å være på samme lag når jeg vet på forhånd at han er negativ til enhver endring, men er glad for den/ godtar den veldig etterpå. Han tror hund er en egen situasjon som ikke har noe med alle foregående andre situasjoner å gjøre. Hva...hvordan i aller dager skal jeg forholde meg? Ungdommene våre trives godt sammen og er glad i oss voksne, så å bryte ut av forholdet er uaktuelt. Jeg er selvsagt også glad i samboeren, om enn stadig mer frustrert også. Men er det noen som har noen tanker? 

Anonymkode: be3f9...cbe

[AnonymBruker]

Dere høres mer ut som romkamerater enn partnere. 

Om du absolutt vil være i forholdet, så høres det ut som du må bare føye deg og akseptere at han skal bestemme alt. 

Anonymkode: d0176...642

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Dere høres mer ut som romkamerater enn partnere. 

Om du absolutt vil være i forholdet, så høres det ut som du må bare føye deg og akseptere at han skal bestemme alt. 

Anonymkode: d0176...642

Det er akkurat slik jeg synes det er også. Jeg vurderte å bruke de ordene i innlegget mitt. 

Anonymkode: be3f9...cbe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dere høres mer ut som romkamerater enn partnere. 

Om du absolutt vil være i forholdet, så høres det ut som du må bare føye deg og akseptere at han skal bestemme alt. 

Anonymkode: d0176...642

Jeg synes heller det høres ut som ts bestemmer nesten alt. Mannen er uinteressert i husdyr og oppussing, men hun styrer på, og nærmest forventer hans glede over dette.

Anonymkode: 5278d...c0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jeg synes heller det høres ut som ts bestemmer nesten alt. Mannen er uinteressert i husdyr og oppussing, men hun styrer på, og nærmest forventer hans glede over dette.

Anonymkode: 5278d...c0d

Nei, jeg forventer ingen glede over det. Tvert imot synes jeg det er veldig merkelig og ganske irriterende at han blir så fornøyd når han igjen og igjen er imot ting. Hadde vært bedre at han faktisk da var misfornøyd med endringen etterpå også. Slik det er nå føler jeg meg veldig forvirret og jeg tar ikke hans negative respons på alvor, for det stikker jo åpenbart ikke særlig dypt. Det føles mer "bare for at". Og jeg liker ikke den forvirringen jeg blir sittende med, for jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal forholde meg til det/han/hans ønsker. 

Anonymkode: be3f9...cbe

[AnonymBruker]

Samboeren min kjøpte hund helt imot min vilje og jeg er i utgangspunktet glad i hunder men ønsker ikke å ha dem i hus. Alt må støvsuges hver dag og han ser ikke viktigheten av det på samme måte. Det er gått så langt at jeg vurderer å flytte ut. Man bør absolutt ikke kjøpe seg en hund med mindre partneren er enig. 

Anonymkode: 8056c...74c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Nei, jeg forventer ingen glede over det. Tvert imot synes jeg det er veldig merkelig og ganske irriterende at han blir så fornøyd når han igjen og igjen er imot ting. Hadde vært bedre at han faktisk da var misfornøyd med endringen etterpå også. Slik det er nå føler jeg meg veldig forvirret og jeg tar ikke hans negative respons på alvor, for det stikker jo åpenbart ikke særlig dypt. Det føles mer "bare for at". Og jeg liker ikke den forvirringen jeg blir sittende med, for jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal forholde meg til det/han/hans ønsker. 

Anonymkode: be3f9...cbe

Det virker jo mer som om dere har en omvendt kjønnsrollefordeling enn noe annet. De fleste kvinner er også negative til endring om de må gjøre det fysiske arbeidet selv, men positive til det om deres mann skal gjøre maling, snekring etc. 

Det riktige i et likestilt forhold er at den som ønsker endring utfører den. Både fysisk og økonomisk. Så om du ønsker malte vegger er det helt riktig at du planlegger, betaler og utfører. Men det er samtidig riktig at han får delta i å bestemme farger i eget hjem. SÅ riktig formulering fra deg er "jeg har lyst til å male veggen på stuen. Synes du det ville bli fint om JEG malte i denne fargen?"

Og det at han da ikke ønsker endring? Det er noe en må respektere. Din mangel på respekt for hans ikke-behov for endring av farger er ganske avslørende. Fro mangel på ønske om endring er ikke feil eller "latskap". Man kan like godt si at det vitner om et rikt liv utenfor hjemmet, og en bærekraftig livsstil og at dine hyppige endringer skyldes mangel på evne til å trives i nuet. Ser du at ditt perspektiv bare er ett av mange perspektiv? 

Anonymkode: 99642...1d6

[AnonymBruker]

Men er ikke noe av det litt typisk menn også? Negative til forandringer, men når katta eller hunden først er kommet i hus så er det de som får helt dilla. Kjenner en mann som var negativ til hund men kona og barna pusha. Nå står det et portrett av han og bikkja på skjenken.

Anonymkode: 738b6...22b

[AnonymBruker]

Hadde ordnet slik at jeg kunne være avlastningshjem for en hund først, for å prøve det ut. Det finnes helt sikkert noen der ute som synes det er en fin løsning. Da får du prøvd det ut litt og sett an reaksjonen, så kan du kanskje anskaffe selv etterhvert.

Anonymkode: f1545...c12

[Tvist]

Enig i at det er lurt å teste det ut Vær avlastingshjem, ta imot en hund i ferien for noen, eller meld deg som fosterhjem for hund. Så ser du hvordan det går.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det virker jo mer som om dere har en omvendt kjønnsrollefordeling enn noe annet. De fleste kvinner er også negative til endring om de må gjøre det fysiske arbeidet selv, men positive til det om deres mann skal gjøre maling, snekring etc. 

Det riktige i et likestilt forhold er at den som ønsker endring utfører den. Både fysisk og økonomisk. Så om du ønsker malte vegger er det helt riktig at du planlegger, betaler og utfører. Men det er samtidig riktig at han får delta i å bestemme farger i eget hjem. SÅ riktig formulering fra deg er "jeg har lyst til å male veggen på stuen. Synes du det ville bli fint om JEG malte i denne fargen?"

Og det at han da ikke ønsker endring? Det er noe en må respektere. Din mangel på respekt for hans ikke-behov for endring av farger er ganske avslørende. Fro mangel på ønske om endring er ikke feil eller "latskap". Man kan like godt si at det vitner om et rikt liv utenfor hjemmet, og en bærekraftig livsstil og at dine hyppige endringer skyldes mangel på evne til å trives i nuet. Ser du at ditt perspektiv bare er ett av mange perspektiv? 

Anonymkode: 99642...1d6

Absolutt. Og det er mye som ikke kommer frem her, i et kort innlegg. Vi flyttet begge fra helt nye leiligheter til et hus fra 70-tallet. Vi var i utgangspunktet enige om noen små endringer og jeg vil si at mye av det jeg ønsker å gjøre er vedlikehold slik at huset ikke bare forfaller i vårt eie. Jeg kjøper både maling og møbler på finn, oftere enn i butikk. Så ja, bærekraft er vår stil. Ingen av oss er opphengt i mote, interiør etc. Vi har et hullete korkgulv på kjøkkenet feks som vi kommer til å fortsette å ha. 

Jeg pålegger han ikke å være med. Som sagt har jeg gjort mesteparten helt alene. Men den der entusiasmen hans etterpå...gaah. Og det er ikke kun for å skryte av meg, kanskje ikke i det hele tatt, han er oppriktig så glad for resultatet! Sier at vi burde tatt tak og malt for lenge siden, at han aldri hadde forventet en slik flott endring, at det ble så koselig osv. 

Jeg forstår at jeg fremstår som at jeg ikke bryr meg om hans meninger. Og til en viss grad stemmer det, jeg kan ikke si imot det. En ting jeg feks angrer ekstremt på at jeg ikke gjennomførte var å etterisolert veggene her da vi flyttet inn. Jeg prøver igjen og igjen å involvere han. Og helt ærlig, det føles litt som å bo med saboterende ungdom. For greia er at jeg ikke er ute etter hjem som er slik eller slik, men jeg ønsker å ha noe å holde på med de dagene som er gode. Og det føles ærlig talt som at han "tar fra meg" de mulighetene gang på gang. Om det så er endring av enkelte ting i huset eller å ha en hund feks. Noe som jeg kan bruke min tid på. Jeg opplever det som egoistisk å si nei til alt bare fordi han har ting å fylle sitt liv med. Når det er sagt, så er det ikke bare jeg som merker hans motstand mot å ta i et tak. Hans barn spør også heller meg enn han når de ønsker eller trenger noe som krever litt mer enn en samtale i sofaen. 

Men ja, jeg prøver å se at det er to sider. Og det hadde vært mye enklere hvis det faktisk var to sider. Hvis han faktisk var misfornøyd med det jeg gjorde. Nå er det ikke to ordentlige sider av saken. Han vipper frem og tilbake etter hva status på prosjektet er. 

Anonymkode: be3f9...cbe

[cassio]

Bare en liten ting litt på sia. Du sier du reagerer på høy og må gi deg med marsvin, er du sikker på at du ikke er disponert for hundeallergi? Kan det være en ide å teste det før du skaffer deg hund?

[AnonymBruker]

Det virker slitsomt TS, føler med deg 😕 Virker jo nesten som han er negativ pga en kombinasjon at han ikke klarer å se for seg at en endring er positiv (tross tidligere erfaringer, litt rart) og at han er lat og ikke ønsker å utføre arbeidet. Men da burde han jo ikke være så negativ om det er noe du legger frem som du skal gjøre. 

Synes det om å låne hund litt om mulig var en god ide, virker jo som en fyr som fysisk må se og oppleve en endring for å klare å ha en positiv innstilling til det.

Han kommer vel til å si nei til det også men kunne du foreslått noen timer parterapi? Kanskje kommet til bunns i hvorfor han alltid har denne nei-holdningen og hvorfor han ikke husker tidligere samtaler dere har hatt om det? Kanskje ikke spørre ham, bare si at dere må gjøre det og be ham bestille time. 

Anonymkode: b2d6a...9b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Samboeren min kjøpte hund helt imot min vilje og jeg er i utgangspunktet glad i hunder men ønsker ikke å ha dem i hus. Alt må støvsuges hver dag og han ser ikke viktigheten av det på samme måte. Det er gått så langt at jeg vurderer å flytte ut. Man bør absolutt ikke kjøpe seg en hund med mindre partneren er enig. 

Anonymkode: 8056c...74c

Jeg kan jo skjønne det. Spesielt når dere har ulike syn på hva som kreves som en ansvarlig hundeeier. Jeg er dog (selvfølgelig?) den mest ryddige av oss, samtidig som jeg i så fall skal ha en rase som ikke sikler eller røyter. 

 

cassio skrev (1 minutt siden):

Bare en liten ting litt på sia. Du sier du reagerer på høy og må gi deg med marsvin, er du sikker på at du ikke er disponert for hundeallergi? Kan det være en ide å teste det før du skaffer deg hund?

Jeg var hos legen nylig for å sjekke allergier pga vanskene mine med pusten de siste månedene. Det var faktisk ikke allergi, ikke mot høy heller. Jeg bare forenklet det her. Det er mer en reaksjon på støvet som setter seg i luftveiene, men ikke allergi. Uansett er allergivennlig hund det jeg er ute etter, samt å besøke oppdretter nok til å vite at vi alle tåler den. 

Anonymkode: be3f9...cbe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Det virker jo mer som om dere har en omvendt kjønnsrollefordeling enn noe annet. De fleste kvinner er også negative til endring om de må gjøre det fysiske arbeidet selv, men positive til det om deres mann skal gjøre maling, snekring etc. 

Det riktige i et likestilt forhold er at den som ønsker endring utfører den. Både fysisk og økonomisk. Så om du ønsker malte vegger er det helt riktig at du planlegger, betaler og utfører. Men det er samtidig riktig at han får delta i å bestemme farger i eget hjem. SÅ riktig formulering fra deg er "jeg har lyst til å male veggen på stuen. Synes du det ville bli fint om JEG malte i denne fargen?"

Og det at han da ikke ønsker endring? Det er noe en må respektere. Din mangel på respekt for hans ikke-behov for endring av farger er ganske avslørende. Fro mangel på ønske om endring er ikke feil eller "latskap". Man kan like godt si at det vitner om et rikt liv utenfor hjemmet, og en bærekraftig livsstil og at dine hyppige endringer skyldes mangel på evne til å trives i nuet. Ser du at ditt perspektiv bare er ett av mange perspektiv? 

Anonymkode: 99642...1d6

Hmm, vet ikke om jeg er helt enig her.

Det r merkelig at mannen til TS blir sååå fornøyd så fort huset blir malt av TS, men ikke har noen interesse av å bidra med jobben som kreves for å faktisk få det gjort. Slik jeg leser innlegget til TS får jeg mer inntrykk av at mannen er lat/tafatt/gjerrig og ikke ønsker å bidra, og vet at TS kommer til å foreta arbeidet selv dersom han sier seg uenig. Det er jo vinn-vinn for ham det - huset blir malt, det, bare han slipper å bidra til at det blir gjort.

Jeg får også mer inntrykk av at det er forefallende arbeid som MÅ bli gjort i huset det dreier seg om, ikke unødvendig "luksusarbeid" som å pynte og stasje opp hjemmet "bare fordi".

Anonymkode: b2c84...a8e

[AnonymBruker]

Jeg går motstrøms nå, jeg.

De tingene du nevner, synes jeg er relativt innafor, altså. Litt latskap, mangel på godvilje og hjelpsomhet, og null engasjement, men han er ganske enkelt ikke interessert og skjønner ikke vitsen. Hvorfor må han egentlig hjelpe til i alle dine mange prosjekter? Jeg sier ikke at prosjektene dine er dårlige, men de stiller svakt med tanke på at du forventer hjelp av ham uten at han har tilbudt seg/sagt ja til dette i forveien. Det blir bare for dumt. Han er selvfølgelig tilfreds etterpå, da resultatet blir bra - men han ønska det jo ikke i utgangspunktet. Men så ble jobben gjort, det ble bra, og han er fornøyd med innsatsen din. Det var ditt prosjekt, ikke hans. Du må jo ikke sette i gang noe du ikke kan fullføre på egenhånd. At du trenger å ha noe å drive med på gode dager, betyr ikke at han har samme engasjementet eller energien til det samme som deg. 
Hadde han skrudd på bilen, ville han ikke forventa hjelp om du ikke tilbød deg det på forhånd/sa ja, men du ville blitt tilfreds med sluttresultatet likevel. Om han aldri skrur på bilen eller andre ting, så ok, men poenget er jo det samme. Dere er bare veldig ulike når det kommer til dette. Det oppfattes fort som latskap, og det er muligens akkurat det også. Noen ganger er sånt bakt inn i personligheten.

Noe jeg derimot reagerer på, er jo at dere flyttet inn i eldre bolig med tanke på oppgraderinger sånn litt etter hvert. Det var dere jo enige om. Dette ville jeg tatt opp - for selv om du ikke vil ha et "sånt og sånt" hus, så er det jo nøyaktig det argumentet du trenger å bruke. Argumentet "jeg må holde på med noe på de gode dagene mine" er ekstremt tynn, fordi du må dra ham inn i det, og blir sur og lei deg når han ikke ønsker å hjelpe til/bidra. 
Så ja, dette med huset. Du vil selvfølgelig ha et "sånt og sånt" hus - man vil jo ikke bo i ei rønne! Det trenger kanskje ikke være superflott, du har kanskje ikke digre, konkrete planer, men idèer til gode dager. 
Sett opp ei liste med hva du vil ha gjort. Det trenger ikke være en konkret plan hugga i stein, men du vil kanskje bytte ut råtne lister i ganga og male trappa. Si at dette må bli gjort innen *dato* eller så vil du flytte fra huset (eventuelt ham, men jeg fikk ikke inntrykk av at du ville forlate ham). For du vil bo i et hus du trives i. Selvfølgelig vil du det! Problemet er jo at han trives i det slik det er. Får du ham med på det, så kan dere sette opp en plan på hvem som skal gjøre hva, og tid og dato for hans del, og så skal du ta din del når du har gode dager. 

Når det kommer til hund, så forstår jeg ham veldig godt. Det er et stort, stort ansvar. Han vil sikkert bli glad i hunden om du får deg en, men han ønsker sikkert ikke å ha ansvaret for den, så vidt jeg leser rett. Jeg ville aldri sagt ja til hund, men med det mener jeg at jeg ikke vil ha noe som helst ansvar for hunden mannen eventuelt skaffer seg. Og at han støvsuger gulvene og sofa for pels som fyker alle veier, kjøper inn mat, går alle turer og ordner alt medisinsk, veterinær osv. Så kan han trå til de gangene HAN har gode dager og ønsker å ta seg en tur med hunden eller plukke med seg mat på hjemveien. Men du forventer at han skal hjelpe til/bidra i alle dine prosjekter, så mulig at du forventer det av ham også i denne settinga. Nå søker du en allergivennlig hund, og de røyter jo ikke på samme måte (men de støver som alt annet), men poenget er det samme. 

Det er mulig jeg bommer på noe/alt her, og det er selvfølgelig mye mer i kortene her, men jeg svarer på HI slik jeg leser det.

Anonymkode: 6ea20...2c4

[AnonymBruker]

Hovedproblemet, slik jeg ser det, er vel dere ønsker forskjellige. Han ønsker å leve et «enkelt» liv uten husdyr og unødvendige prosjekter som koster arbeid eller penger. Du har derimot glede av dyr, og liker oppussing mv.. Det er ikke mulig å si at den ene har rett her, og at den andre tar feil. Hvis det er snakk om ting som er nødvendig å gjøre - fx vedlikeholdsarbeid, klesvask, eller å forsørge familien - blir det selvsagt galt om den ene nekter å bidra (økonomisk eller med arbeidsinnsats). Å skaffe seg hund, er imidlertid ikke i denne kategorien. 

Anonymkode: 15826...14b

[AnonymBruker]

Hund er for hjemmeværende eller folk som kan ta de med på jobb. Ikke folk som må etterlate de alene hjemme mens de må jobbe 30-50 timer i uken. Så SELVSAGT kan ikke mannen din si ja til å ta ansvar for en hund!

Og jeg vet ikke hva du er ufør for, Men synes det er merkelig at du har så mye energi. Og at du nå ikke kan ta deg av marsvinene lengre, men nå plutselig vil ha hund? Du forstår et nei? Han er realistisk! Én som jobber så mye kan ikke ha hund. Da må du ha ansvar alene! Klarer du ikke det, så må du også si nei!

Anonymkode: 79b16...6cd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Hund er for hjemmeværende eller folk som kan ta de med på jobb. Ikke folk som må etterlate de alene hjemme mens de må jobbe 30-50 timer i uken. Så SELVSAGT kan ikke mannen din si ja til å ta ansvar for en hund!

Og jeg vet ikke hva du er ufør for, Men synes det er merkelig at du har så mye energi. Og at du nå ikke kan ta deg av marsvinene lengre, men nå plutselig vil ha hund? Du forstår et nei? Han er realistisk! Én som jobber så mye kan ikke ha hund. Da må du ha ansvar alene! Klarer du ikke det, så må du også si nei!

Anonymkode: 79b16...6cd

Jeg ønsker og tenker at jeg kan ha ansvaret alene ja. Men vi må jo liksom likevel være to som ønsker at jeg bruker tid og penger på det. Jeg hører at det fremstår som jeg har skikkelig mye energi, men prosjektene mine er fordelt over seks år, husk det 😅 og det er overflatemaling det er snakk om, som ikke engang er fullført overalt 😬 Så ja, det høres spontant voldsomt ut, men det er flest flater i huset som ikke er gjort noe med, for å si det slik. Det er ikke så mye å male stua i januar i år, kjøkkenet for to år siden, kjelleren for fem år siden 😅 

Marsvina er dessverre pga høyet. Ufattelig trist og det blir et stort tomrom når ikke de tar opp tiden min lenger. Både marsvina og rasen jeg har sett meg ut tåler en dag med rolig tempo, og at jeg kan stå mer på en annen dag. 

Anonymkode: be3f9...cbe

[AnonymBruker]

Edit: jeg har fått hjelp av mine foreldre til å male både stue og soverom. 

Anonymkode: be3f9...cbe