Hvordan akseptere singellivet og slutte å drømme om forhold?

[AnonymBruker]

Jeg lurer på om noen har råd til hvordan jeg kan takle dette. Føler selv at jeg har kjørt meg fast, og jeg trenger oppriktige råd og tips fra likesinnede. 

Selv har jeg ikke vært i så mange forhold, men jeg har vært i nok forhold til å forstå at det ikke er slik jeg trodde det ville være. Jeg har erfart at det ikke er noe som heter i gode og onde dager, og at forelskelse er en slags rus som etter hvert går over. Når forelskelsen er over, så får man igjen øynene opp for andre mennesker og fristelser, og før man vet ordet av det, så er man utro. Jeg har ikke vært utro selv, men har opplevd at alle mine partnere har vært det, eller forsøkt å være det, men på grunn av mangel på muligheter, ikke fått til å være det. Han ene søkte aktivt etter noen å ha sex med, men fikk ikke napp. På grunn av en historikk med psykisk sykdom så vet jeg at kjærlighet ikke trumfer alt, og om man er syk så vil ikke mannen være der. Han vil kanskje late som, det vil si opptre som den omsorgsfulle mannen han liksom er ovenfor de rundt seg og skryte av det til sine venner og de han ligger med på si, mens kjæresten ligger hjemme med friske kutt på kroppen og gråter fordi hun ikke vil leve mer. 

Mitt sykdomsbilde er ikke så forferdelig komplekst. Depresjon, ingen personlighetsforstyrrelse. Definitivt realitetsorientert. Mistenksom og lite tillit til mennesker rundt meg, men jeg blir ikke mistenksom og slutter ikke å stole på noen før de faktisk gir meg en grunn til det. Slik var det før, nå i senere tid så er jeg mistenksom ovenfor alle, og stoler ikke på noen. Noen ganger tar jeg litt sjanser, men det er med en dyp uro i resten av kroppen. Jeg vet jo at jeg kommer til å bli sviktet. 

Nå har jeg gått jevnlig i terapi i en lengre periode, samtidig som jeg har gått i terapi i flere år. Og jeg kommer ikke så mye lenger. Jeg har mange rutiner i hverdagen, jeg trener regelmessig, spiser variert og sunt. Jeg fungerer i jobb og ting går sakte men sikkert fremover. Problemet er at jeg har ingen mål, og jeg lever bare for å leve. Depresjonen kommer og går, og nå fungerer jeg også når jeg er deprimert. Jeg gjennomfører rutiner, jeg gjør det jeg har planlagt og jeg drar på jobb. 

Jeg drømmer meg stadig bort til en verden hvor jeg har en kjæreste eller en mann i livet mitt som jeg har det bra med. Som jeg kan dele alt med og komme hjem til. Som jeg kan krype inn i armkroken til på kveldene, våkne til om morgenene, ha sex med og kose meg med. Noen å diskutere hva som helst med og fortelle unødvendige ting til. En å finne på nye ting med. Reise og slikt. Mest av alt ønsker jeg å bety noe for noen og være noens favorittperson, for det har jeg dessverre aldri vært. Jeg selv har hatt flere favorittmennesker oppigjennom livet, men jeg har aldri vært noens. De forholdene jeg har vært i teller ikke, fordi det var ikke ekte kjærlighet fra mennene sin side. Jeg vet ikke hvorfor de var sammen med meg, men det var ikke fordi de var glad i meg eller brydde seg om meg. 

Det er ikke bare mine psykiske problemer som er et problem. Jeg er også veldig stygg. Jeg har også en stygg kropp. Det hjelper ikke hvor mye jeg trener, jeg har vært ganske overvektig og kan aldri få en stram og bra kropp. Der er faktisk ikke en eneste ting som er positiv ved min kropp, absolutt alt er negativt. Jeg har en stil jeg elsker og trives med, men som menn flest ikke finner attraktiv. Jeg har ikke langt, fyldig og vakkert, glansfullt hår, og kan aldri få det. Jeg har typisk nordisk hår som ikke blir lenger enn til 10-ish cm under skuldrene. Jeg trodde at når jeg ble slankere så ville jeg bli penere, men det ble jeg dessverre ikke. Og jeg skal ikke lyve og si at operasjoner ikke har fristet, for det har dem, men så leser jeg jo hva menn syns om kvinner som har operert seg også. Om jeg skal begynne med plastisk kirurgi, så er det mye som kan og må gjøres. Men hva slags menn får jeg da? Jeg syns det er et paradoks. Jeg er ikke pen slik jeg er, men når jeg prøver å være pen, så er det et problem? 

Og så er det jo det at jeg ikke vil at det jeg gjør med meg selv, skal gå på bekostning av mine verdier. Jeg tenker om andre kvinner at det er unødvendig at de opererer seg, for de er ofte vakre fra før. Å kle meg i andre klær er ikke så veldig aktuelt, for jeg føler meg ikke vel i det. Når jeg har på meg klærne jeg liker, så kan jeg føle meg bra. Ikke fordi jeg tenker at andre syns jeg ser bra ut, men fordi jeg selv føler meg vel. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å endre på meg selv for å bli bra nok for en mann. 

Jeg gråter meg ofte i søvn fordi jeg er ensom og fordi jeg har lyst på omsorg. Og jeg har veldig lyst til å gi også. Hadde jeg hatt en mann skulle jeg gjort alt for han, vært der for han hele tiden, hjulpet han med alt han trengte hjelp til og vært verdens mest lojale kvinne. Gjort alt jeg kunne for at han skulle ha det bra og føle seg trygg. Men samtidig tenker jeg at det er forferdelig synd i mannen som skulle ende opp med meg, og at det må være flaut for han når alle kompisene hans har vakre kjærester, og så er han sammen med et troll. I forholdene jeg har vært i har jeg vært utrolig skamfull på vegne av kjærestene mine, og jeg har ikke turt å delta på sosiale sammenkomster, fester og familieselskaper, fordi jeg merker at alle tenker at det er synd på typen min som har en så stygg kvinne til kjæreste. Han tapte, mens alle andre vant. Hører jo dette om menn som har pene kjærester eller fedre som har vakre døtre. De har vunnet i livet osv. 

Men hvordan slår jeg meg til ro med alt dette? Slutter å drømme om et liv jeg ikke kan få? Jeg har jo prøvd meg litt frem med menn, og jeg merker at jeg tror ikke på noe av det de sier, og jeg har alltid en ekkel magefølelse og er kjempe sikker på at de vil ødelegge for meg. At de egentlig ikke liker meg. Ingen unntak. Samtidig får jeg følelser for nesten alle menn jeg møter, for eksempel i jobbsammenheng eller bare ser på butikken. Jeg begynner å danne en drømmerelasjon i hodet som jeg lever i noen uker frem i tid, så finner jeg en ny mann jeg får "oppheng" i. 

Det er for meg fullstendig umulig at noen vil ønske å være med meg. Jeg klarer på ingen som helst måte å forstå det. Jeg er lei meg og bitter fordi livet er så urettferdig, at jeg ikke kunne være en av de pene og populære kvinnene som menn liker. I stedet er jeg den som alle avskyr, både menn og kvinner. Og jeg lurer på om livet blir bedre om jeg opererer meg, eller om jeg bare skal slå meg til ro med at sånn er det? 

Hva gjør jeg? Hvordan kan jeg få fred fra disse tankene? Jeg holder meg selv opptatt, men noen ganger får jeg litt pusterom, og da vandrer tankene. Hater å se lykkelige kjærestepar som holder hender og kysser. Det stikker alltid godt i brystet. 

Anonymkode: 3ee99...1f4

[AnonymBruker]

Skjønner hva du mener. Jeg har det litt på samme måte. Har vært singel i 4 år og savner veldig kjæreste. Har hatt forhold før, men jeg vet at noen av dem bare var en slags utnytting. Et seriøst forhold som varte i mange år, vi var glad i hverandre, men det kollapset til slutt fordi han ikke ville ha sex lenger. Har også hatt et kortere forhold etter det med en som var glad i meg, men han var helt feil person for meg og jeg fikk aldri følelser for han.

Så hva nå? Klarer ikke å finne noen, prøvd alt av datingsider. Orker ikke å lete etter kjæreste lenger nå. Jeg prøver for min del å bare finne en (eller flere?) hyggelig, single mann jeg kan møte regelmessig for god sex og kos. Tenker at det er bedre enn ingenting, og vil hvertfall få noe sex og nærhet på den måten. Håper jo fortsatt på kjæreste, men kan ikke bare gå rundt og vente på det lenger. Må prøve å gjøre det beste ut av de mulighetene jeg har. Jeg klarer ikke å gi opp håpet om en kjæreste en gang, men vet ikke om det er noe mål å gi det opp egentlig. Jeg vil beholde håpet og se om det kan skje etterhvert, samtidig som jeg lever livet så godt som mulig i mellomtiden. Vet ikke om det ga mening for deg, men tror at det å gi opp kjærligheten ikke er noen løsning for å bli lykkelig eller å få fred i sjelen. 

Anonymkode: 927c0...52b

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker said:

Skjønner hva du mener. Jeg har det litt på samme måte. Har vært singel i 4 år og savner veldig kjæreste. Har hatt forhold før, men jeg vet at noen av dem bare var en slags utnytting. Et seriøst forhold som varte i mange år, vi var glad i hverandre, men det kollapset til slutt fordi han ikke ville ha sex lenger. Har også hatt et kortere forhold etter det med en som var glad i meg, men han var helt feil person for meg og jeg fikk aldri følelser for han.

Så hva nå? Klarer ikke å finne noen, prøvd alt av datingsider. Orker ikke å lete etter kjæreste lenger nå. Jeg prøver for min del å bare finne en (eller flere?) hyggelig, single mann jeg kan møte regelmessig for god sex og kos. Tenker at det er bedre enn ingenting, og vil hvertfall få noe sex og nærhet på den måten. Håper jo fortsatt på kjæreste, men kan ikke bare gå rundt og vente på det lenger. Må prøve å gjøre det beste ut av de mulighetene jeg har. Jeg klarer ikke å gi opp håpet om en kjæreste en gang, men vet ikke om det er noe mål å gi det opp egentlig. Jeg vil beholde håpet og se om det kan skje etterhvert, samtidig som jeg lever livet så godt som mulig i mellomtiden. Vet ikke om det ga mening for deg, men tror at det å gi opp kjærligheten ikke er noen løsning for å bli lykkelig eller å få fred i sjelen. 

Anonymkode: 927c0...52b

Samme gjør jeg, har to trygge menn i mitt liv og de eneste jeg føler bryr seg om meg utover sex, som igjen fører til dyp og fantastisk sex som gir veldig mye. Kan leve på den sexen ut uka og frem til neste gang, og prater litt med dem på telefon om de eller jeg føler oss ensomme. Det er absolutt bedre enn ingenting og et liv totalt uten ville vært tomt og grått til tross for stimulerende jobb og andre gode relasjoner. Anbefaler dette til ts mens hun håper på å vente på den rette. Da er det heller ikke så tungt om man blir såret av en ny date for man har allerede noen. Jeg unngår menn totalt og har blitt helt stengt for å date eller åpne meg opp men holder fint ut pga disse forholdene.

Anonymkode: fab06...d74

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Samme gjør jeg, har to trygge menn i mitt liv og de eneste jeg føler bryr seg om meg utover sex, som igjen fører til dyp og fantastisk sex som gir veldig mye. Kan leve på den sexen ut uka og frem til neste gang, og prater litt med dem på telefon om de eller jeg føler oss ensomme. Det er absolutt bedre enn ingenting og et liv totalt uten ville vært tomt og grått til tross for stimulerende jobb og andre gode relasjoner. Anbefaler dette til ts mens hun håper på å vente på den rette. Da er det heller ikke så tungt om man blir såret av en ny date for man har allerede noen. Jeg unngår menn totalt og har blitt helt stengt for å date eller åpne meg opp men holder fint ut pga disse forholdene.

Anonymkode: fab06...d74

Å være en tøm-og-røm-dukke for menn, ønsker jeg ikke. Jeg har ikke en kropp som menn tenner på og jeg orker så klart ikke være et sexleketøy som mannen tømmer seg i mens han tenker på kvinnene han egentlig har lyst på. Jeg har null tro på at "den rette" finnes. 

Anonymkode: 3ee99...1f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Samme gjør jeg, har to trygge menn i mitt liv og de eneste jeg føler bryr seg om meg utover sex, som igjen fører til dyp og fantastisk sex som gir veldig mye. Kan leve på den sexen ut uka og frem til neste gang, og prater litt med dem på telefon om de eller jeg føler oss ensomme. Det er absolutt bedre enn ingenting og et liv totalt uten ville vært tomt og grått til tross for stimulerende jobb og andre gode relasjoner. Anbefaler dette til ts mens hun håper på å vente på den rette. Da er det heller ikke så tungt om man blir såret av en ny date for man har allerede noen. Jeg unngår menn totalt og har blitt helt stengt for å date eller åpne meg opp men holder fint ut pga disse forholdene.

Anonymkode: fab06...d74

Jeg klarer ikke nyte sex fordi jeg hater kroppen min og utseendet mitt så intenst. Tør ikke gjøre noe eller slippe meg løs. Hjelper ikke at mannen ikke liker hvordan jeg ser ut heller, kniper igjen øynene og tar knapt på meg. Klandrer han så klart ikke. 

Anonymkode: 3ee99...1f4

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker said:

Å være en tøm-og-røm-dukke for menn, ønsker jeg ikke. Jeg har ikke en kropp som menn tenner på og jeg orker så klart ikke være et sexleketøy som mannen tømmer seg i mens han tenker på kvinnene han egentlig har lyst på. Jeg har null tro på at "den rette" finnes. 

Anonymkode: 3ee99...1f4

Hvis de/han er glad i deg utover sex blir det ikke tøm og røm, det er hele poenget  jeg har TOTALT sluttet med ONS og ligger nå kun med disse som bryr seg utover sex, det er en helt annen verden å våkne til at noen holder rundt deg, får deg til å føle deg vakker og verdifull selv om man ligger der trøtt og uten sminke og som ikke vil at du skal dra hjem, kontra de som blir kalde og unngår deg etter sex.
Dette går faktisk an uten forhold, men du må for Guds skyld unngå ONS og tinderknull og bli godt kjent, føle deg frem at dette er en snill og omsorgsfull mann. Dette kommer fra ei som pleide å gråte etter sex siden jeg ble behandlet som dritt etterpå, nå er jeg bare lykkelig etter treff. Forhold tør jeg fremdeles ikke for å unngå å bli bedratt, forlatt eller dypt såret, men jammen kan man få mye ut av en kjærlig armkrok.

Anonymkode: fab06...d74

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hvis de/han er glad i deg utover sex blir det ikke tøm og røm, det er hele poenget  jeg har TOTALT sluttet med ONS og ligger nå kun med disse som bryr seg utover sex, det er en helt annen verden å våkne til at noen holder rundt deg, får deg til å føle deg vakker og verdifull selv om man ligger der trøtt og uten sminke og som ikke vil at du skal dra hjem, kontra de som blir kalde og unngår deg etter sex.
Dette går faktisk an uten forhold, men du må for Guds skyld unngå ONS og tinderknull og bli godt kjent, føle deg frem at dette er en snill og omsorgsfull mann. Dette kommer fra ei som pleide å gråte etter sex siden jeg ble behandlet som dritt etterpå, nå er jeg bare lykkelig etter treff. Forhold tør jeg fremdeles ikke for å unngå å bli bedratt, forlatt eller dypt såret, men jammen kan man få mye ut av en kjærlig armkrok.

Anonymkode: fab06...d74

Nå er jo greia her at menn ikke liker meg eller er glad i meg. Til og med min egen pappa og brødrene mine er ikke glad i meg, så jeg tenker det sier sitt. 

Anonymkode: 3ee99...1f4

[Gjest ABM]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg lurer på om noen har råd til hvordan jeg kan takle dette. Føler selv at jeg har kjørt meg fast, og jeg trenger oppriktige råd og tips fra likesinnede. 

Selv har jeg ikke vært i så mange forhold, men jeg har vært i nok forhold til å forstå at det ikke er slik jeg trodde det ville være. Jeg har erfart at det ikke er noe som heter i gode og onde dager, og at forelskelse er en slags rus som etter hvert går over. Når forelskelsen er over, så får man igjen øynene opp for andre mennesker og fristelser, og før man vet ordet av det, så er man utro. Jeg har ikke vært utro selv, men har opplevd at alle mine partnere har vært det, eller forsøkt å være det, men på grunn av mangel på muligheter, ikke fått til å være det. Han ene søkte aktivt etter noen å ha sex med, men fikk ikke napp. På grunn av en historikk med psykisk sykdom så vet jeg at kjærlighet ikke trumfer alt, og om man er syk så vil ikke mannen være der. Han vil kanskje late som, det vil si opptre som den omsorgsfulle mannen han liksom er ovenfor de rundt seg og skryte av det til sine venner og de han ligger med på si, mens kjæresten ligger hjemme med friske kutt på kroppen og gråter fordi hun ikke vil leve mer. 

Mitt sykdomsbilde er ikke så forferdelig komplekst. Depresjon, ingen personlighetsforstyrrelse. Definitivt realitetsorientert. Mistenksom og lite tillit til mennesker rundt meg, men jeg blir ikke mistenksom og slutter ikke å stole på noen før de faktisk gir meg en grunn til det. Slik var det før, nå i senere tid så er jeg mistenksom ovenfor alle, og stoler ikke på noen. Noen ganger tar jeg litt sjanser, men det er med en dyp uro i resten av kroppen. Jeg vet jo at jeg kommer til å bli sviktet. 

Nå har jeg gått jevnlig i terapi i en lengre periode, samtidig som jeg har gått i terapi i flere år. Og jeg kommer ikke så mye lenger. Jeg har mange rutiner i hverdagen, jeg trener regelmessig, spiser variert og sunt. Jeg fungerer i jobb og ting går sakte men sikkert fremover. Problemet er at jeg har ingen mål, og jeg lever bare for å leve. Depresjonen kommer og går, og nå fungerer jeg også når jeg er deprimert. Jeg gjennomfører rutiner, jeg gjør det jeg har planlagt og jeg drar på jobb. 

Jeg drømmer meg stadig bort til en verden hvor jeg har en kjæreste eller en mann i livet mitt som jeg har det bra med. Som jeg kan dele alt med og komme hjem til. Som jeg kan krype inn i armkroken til på kveldene, våkne til om morgenene, ha sex med og kose meg med. Noen å diskutere hva som helst med og fortelle unødvendige ting til. En å finne på nye ting med. Reise og slikt. Mest av alt ønsker jeg å bety noe for noen og være noens favorittperson, for det har jeg dessverre aldri vært. Jeg selv har hatt flere favorittmennesker oppigjennom livet, men jeg har aldri vært noens. De forholdene jeg har vært i teller ikke, fordi det var ikke ekte kjærlighet fra mennene sin side. Jeg vet ikke hvorfor de var sammen med meg, men det var ikke fordi de var glad i meg eller brydde seg om meg. 

Det er ikke bare mine psykiske problemer som er et problem. Jeg er også veldig stygg. Jeg har også en stygg kropp. Det hjelper ikke hvor mye jeg trener, jeg har vært ganske overvektig og kan aldri få en stram og bra kropp. Der er faktisk ikke en eneste ting som er positiv ved min kropp, absolutt alt er negativt. Jeg har en stil jeg elsker og trives med, men som menn flest ikke finner attraktiv. Jeg har ikke langt, fyldig og vakkert, glansfullt hår, og kan aldri få det. Jeg har typisk nordisk hår som ikke blir lenger enn til 10-ish cm under skuldrene. Jeg trodde at når jeg ble slankere så ville jeg bli penere, men det ble jeg dessverre ikke. Og jeg skal ikke lyve og si at operasjoner ikke har fristet, for det har dem, men så leser jeg jo hva menn syns om kvinner som har operert seg også. Om jeg skal begynne med plastisk kirurgi, så er det mye som kan og må gjøres. Men hva slags menn får jeg da? Jeg syns det er et paradoks. Jeg er ikke pen slik jeg er, men når jeg prøver å være pen, så er det et problem? 

Og så er det jo det at jeg ikke vil at det jeg gjør med meg selv, skal gå på bekostning av mine verdier. Jeg tenker om andre kvinner at det er unødvendig at de opererer seg, for de er ofte vakre fra før. Å kle meg i andre klær er ikke så veldig aktuelt, for jeg føler meg ikke vel i det. Når jeg har på meg klærne jeg liker, så kan jeg føle meg bra. Ikke fordi jeg tenker at andre syns jeg ser bra ut, men fordi jeg selv føler meg vel. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å endre på meg selv for å bli bra nok for en mann. 

Jeg gråter meg ofte i søvn fordi jeg er ensom og fordi jeg har lyst på omsorg. Og jeg har veldig lyst til å gi også. Hadde jeg hatt en mann skulle jeg gjort alt for han, vært der for han hele tiden, hjulpet han med alt han trengte hjelp til og vært verdens mest lojale kvinne. Gjort alt jeg kunne for at han skulle ha det bra og føle seg trygg. Men samtidig tenker jeg at det er forferdelig synd i mannen som skulle ende opp med meg, og at det må være flaut for han når alle kompisene hans har vakre kjærester, og så er han sammen med et troll. I forholdene jeg har vært i har jeg vært utrolig skamfull på vegne av kjærestene mine, og jeg har ikke turt å delta på sosiale sammenkomster, fester og familieselskaper, fordi jeg merker at alle tenker at det er synd på typen min som har en så stygg kvinne til kjæreste. Han tapte, mens alle andre vant. Hører jo dette om menn som har pene kjærester eller fedre som har vakre døtre. De har vunnet i livet osv. 

Men hvordan slår jeg meg til ro med alt dette? Slutter å drømme om et liv jeg ikke kan få? Jeg har jo prøvd meg litt frem med menn, og jeg merker at jeg tror ikke på noe av det de sier, og jeg har alltid en ekkel magefølelse og er kjempe sikker på at de vil ødelegge for meg. At de egentlig ikke liker meg. Ingen unntak. Samtidig får jeg følelser for nesten alle menn jeg møter, for eksempel i jobbsammenheng eller bare ser på butikken. Jeg begynner å danne en drømmerelasjon i hodet som jeg lever i noen uker frem i tid, så finner jeg en ny mann jeg får "oppheng" i. 

Det er for meg fullstendig umulig at noen vil ønske å være med meg. Jeg klarer på ingen som helst måte å forstå det. Jeg er lei meg og bitter fordi livet er så urettferdig, at jeg ikke kunne være en av de pene og populære kvinnene som menn liker. I stedet er jeg den som alle avskyr, både menn og kvinner. Og jeg lurer på om livet blir bedre om jeg opererer meg, eller om jeg bare skal slå meg til ro med at sånn er det? 

Hva gjør jeg? Hvordan kan jeg få fred fra disse tankene? Jeg holder meg selv opptatt, men noen ganger får jeg litt pusterom, og da vandrer tankene. Hater å se lykkelige kjærestepar som holder hender og kysser. Det stikker alltid godt i brystet. 

Anonymkode: 3ee99...1f4

To ting kan jeg iallefall slå fast...du troller ikke...og sjansen for at hele problemet ditt ligger i hodet er over 90 %...

[AnonymBruker]

TS, det hovedinnlegget er nesten som jeg skulle ha skrevet det selv. Jeg har ikke så mye råd å gi, annet enn å fortelle at jeg gjør alt jeg kan for å holde depresjon unna, med å ta vare på meg selv så godt jeg kan. Gjøre ting jeg liker, gjøre det for min egen skyld, synes det hjelper mye mot tungsinn. Men ja - jeg er trist og nedfor iblant, men gjør det jeg kan for å rydde plass til noe fint også.

Anonymkode: 37d0e...819

[Lee Jones]

Det er bare å ta tiden til hjelp. Etter noen år som singel blir en ofte så sær at en ikke ønsker forhold. Det er jo også å fokusere på seg selv og ikke så mye hva andre har. Finne hobbyer og dyrke sitt eget ego. 

[AliceNextDoor]

For å bruke meg selv som eksempel. Den viktigste biten jeg har jobbet med selv de siste tre årene er det enkle faktumet at jeg ikke kan forvente å få noe særlig ut av et kjærlighetsliv uten at jeg er glad i meg selv. Du skriver veldig mye negativt om utseendet ditt og trekker det konsekvent ned. Du har allikevel vært i noen forhold før, så med det i betraktning så tar jeg ikke det særlig alvorlig. Med mindre det er et planlagt forhold fra foreldrene deres du har erfaring fra, så må det jo ha vært en viss form for flørt og interesse fra de andre. Du er sannsynligvis mer enn god nok. Men ikke for deg selv.

[AnonymBruker]

ABM skrev (21 minutter siden):

To ting kan jeg iallefall slå fast...du troller ikke...og sjansen for at hele problemet ditt ligger i hodet er over 90 %...

Du vet ikke hvordan det er å være en stygg kvinne. Problemene ligger ikke i hodet. Det er ekte problemer. En kompis av meg sa en gang at menn behandler mindre attraktive kvinner som undermennesker, og som en stygg kvinne er jeg helt enig i dette. 

Anonymkode: 5b890...b91

[AnonymBruker]

Hvordan skal du fungere i et forhold når du ikke liker deg selv. Den nedsnakkingen om utseende er veien å gå for å bli deprimert. Det er faktisk andre verdier i et menneske enn utseende. Ditt fokus ligger kun der, og du ødelegger deg selv.

Anonymkode: f4b42...7fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hvordan skal du fungere i et forhold når du ikke liker deg selv. Den nedsnakkingen om utseende er veien å gå for å bli deprimert. Det er faktisk andre verdier i et menneske enn utseende. Ditt fokus ligger kun der, og du ødelegger deg selv.

Anonymkode: f4b42...7fa

Personligheten min er ikke bra den heller. Og i tillegg er jeg psyk. 

Anonymkode: 3ee99...1f4

[SmuleSMitt]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Du vet ikke hvordan det er å være en stygg kvinne. Problemene ligger ikke i hodet. Det er ekte problemer. En kompis av meg sa en gang at menn behandler mindre attraktive kvinner som undermennesker, og som en stygg kvinne er jeg helt enig i dette. 

Anonymkode: 5b890...b91

Så du håper på å bli akseptert av en som ser på enkelte kvinner som undermennesker, kun pga. noe så tilfeldig som hvordan man ser ut? Hvis menn faktisk ser på mindre pene kvinner som undermennesker, så er det vel fordi disse mennene er de faktiske undermenneskene? Hvorfor være sammen med noen som har et dårlig menneskesyn?

[Gjest TheCatLady]

Jeg føler litt det samme. Drømmer om forhold, men tror ikke at jeg kan få det. Tidligere forhold har vel gjort at jeg ikke tror at det er mulig å finne et godt forhold. Ikke for meg i hvert fall ikke og ikke uten at han begynner å mislike meg. Noe de har gjort i alle forholdene jeg har vært i. Jeg har ikke opplevd utroskap, men bare generelt at de ønsker å trykke meg ned på en passiv aggressiv måte. 

Psyken er heller ikke særlig stabil. Jeg har angst og er deprimert. Da er man jo automatisk lite attraktiv. 

Ikke er jeg spesielt pen heller, men kan se ok ut hvis jeg sminker meg og kler meg ok. 

Dessverre er hele min fremtoning slik at jeg ikke virker særlig tiltrekkende for noen og i tillegg er jeg både kjedelig og altfor seriøs. 

Ikke blir jeg noe yngre heller så tenker at sjansen for å finne noen er minimal. Det er for øvrig bare tull at utseendet ikke betyr noe, men om man har en bra og vinnende personlighet så kan det sikkert hjelpe på. 

[Gjest Lilleluring]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Du vet ikke hvordan det er å være en stygg kvinne. Problemene ligger ikke i hodet. Det er ekte problemer. En kompis av meg sa en gang at menn behandler mindre attraktive kvinner som undermennesker, og som en stygg kvinne er jeg helt enig i dette. 

Anonymkode: 5b890...b91

Kan du sende meg snappen din? Jeg vil se bilde av deg... Jeg kan prøve og hjelpe deg med hva du kan forbedre for og få bedre selvbilde ❤️❤️

[AnonymBruker]

see this bag of bones as diseased, filthy, and rotten. With mind unified and serene, meditate on the ugly aspects of the body.

be filled with good qualities, like the moon on the fifteenth day. When your wisdom is full, burst the mass of darkness.

Anonymkode: 2c7b1...f73

[Gjest ABM]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg klarer ikke nyte sex fordi jeg hater kroppen min og utseendet mitt så intenst. Tør ikke gjøre noe eller slippe meg løs. Hjelper ikke at mannen ikke liker hvordan jeg ser ut heller, kniper igjen øynene og tar knapt på meg. Klandrer han så klart ikke. 

Anonymkode: 3ee99...1f4

Det er bare det at alt dette sitter i hodet ditt..og bare der!...

Og hvordan vet jeg det? Fordi jeg vet hvem du er og har sett bilder av deg...og du er en nydelig kvinne!! Helt nydelig er du!!

Håper denne tråden dør etter dette innlegget..start heller en tråd om hvordan du skal få hodet ditt på riktig plass!!🌹

[AnonymBruker]

1 hour ago, ABM said:

Det er bare det at alt dette sitter i hodet ditt..og bare der!...

Og hvordan vet jeg det? Fordi jeg vet hvem du er og har sett bilder av deg...og du er en nydelig kvinne!! Helt nydelig er du!!

Håper denne tråden dør etter dette innlegget..start heller en tråd om hvordan du skal få hodet ditt på riktig plass!!🌹

Hvordan har du sett bilder av henne?

Anonymkode: fab06...d74