Til dere som har skilt dere med små barn - har det gått greit?

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke mer og blir i ekteskapet KUN pga barna. Til dere som valgte skilsmisse - hvordan har det gått?

Anonymkode: 8015e...1d2

[AnonymBruker]

Helt greit så klart. Hvorfor ikke liksom? Vi er fremdeles to voksne oppegående mennesker som, etter en periode med sorg og fortvilelse, går videre med livene våre og samarbeider til barnets beste. 
 

Ganske betydelig forskning som viser at barn hvor det er uløste konflikter mellom foreldre over lang tid (mer enn to år) som senere sliter med vansker. (Og som derfor trekker gjennomsnittet for utvalget «skilte barn» opp til å ha flere vansker enn «ikke skilte barn»). 
 

Anonymkode: 7eda2...2c5

[AnonymBruker]

Kommer vel an på hva du legger i "greit". En skilsmisse er jo en livskrise for de fleste, uavhengig av årsak. 

Samarbeidet med min ekskone er helt nøkternt og ganske distansert. Vi diskuterer kun barna og praktiske spørsmål, det er slik hun vil ha det. Vi har begge nye partnere på hver vår side. Vi har ennå ikke samboere, så jeg forventer en ny kamp når jeg flytter sammen med min nåværende kjæreste. Hun slår seg vrang for hver av 'milepælene' vi når. Det er lett å si "vi er voksne mennesker, det går fint", men nå er det faktisk to parter involvert. Og ikke minst - samlivsbrudd bringer ut det verste i folk. Du er nødt til å revurdere hva din eks er i stand til, og ikke i stand til. 

Jeg ser at veldig mange i slike diskusjoner kategorisk vil si at skilsmisse er det beste, og at det er verre for barn å leve med foreldre som ikke kommer overens osv. Jeg mener det ikke er uforbeholden sannhet, og tror det ligger en del rettferdiggjøring av egne valg i dette.

Når jeg ser på mine egne barn ser jeg at skilsmissen har vært betraktelig vanskeligere for yngstemann enn for eldstemann. Eldstemann var allerede blitt ganske stor, og var godt integrert både på skolen, og sosialt. Det var et stabilt grunnlag der, selv om familien ble brutt opp. Yngstemann var bare fem, og bruddet skapte nok en del uro. Skolestart ble utfordrende, og selv om ting er blitt bedre, så ble han ganske preget av alt dette. Han er i utgangspunktet ganske umoden for alderen, og ikke den som har det lettest sosialt og akademisk, og han hadde nok fortjent mer ro rundt seg i denne fasen. Men som sagt, det går seg til, selv om det har krevd ganske mye av oss. Ideelt sett skulle han hatt et par år til med en stabil familie. Men det var ikke opp til meg.

Anonymkode: 42db3...699

[AnonymBruker]

Er ikke skilt selv, men foreldrene våre skilte seg fa vi var 2 og 5 år (ca). Jeg husker ikke vår første far og har kun truffet ham to ganger. Han ønsket ikke å ha kontakt med oss. De skilte seg grunnet utroskap fra hans side.

Vi fikk en ny far rimelig raskt. Mitt eldre søsken aksepterte aldri vår nye far og romantiserte vår første far. Dette førte til gnisninger og mye krangel i familien vår. Min mor merket ikke dette, evt så brydde hun seg ikke.

Utad har det gått veldig fint med oss, vi har begge høy utdannelse og gode jobber. Jeg er selv gift, men jeg er meget opptatt av å kunne klare meg på egenhånd ved en eventuell skilsmisse. Mitt eldre søsken har ikke giftet seg, mest sannsynlig grunnet mine foreldres skilsmisse. Vedkommende er i et langvarig forhold. 

Anonymkode: ea010...73e

[AnonymBruker]

Er selv skilsmissebarn men var eldre enn mine barn er nå (de er under 9 alle tre..)

Hvor lang tid tar det før det stabiliserer seg på en måte etter den ene:begge har flyttet ut?

 

ts

Anonymkode: 8015e...1d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er selv skilsmissebarn men var eldre enn mine barn er nå (de er under 9 alle tre..)

Hvor lang tid tar det før det stabiliserer seg på en måte etter den ene:begge har flyttet ut?

 

ts

Anonymkode: 8015e...1d2

Den 'overfladiske' stabiliseringen hos barna gikk ganske greit. Barn er ganske tilpasningsdyktige og har et litt kortere oppmerksomhetsspenn, så når skolehverdagen, fritidsaktiviteter og venner tar over, så vendte de seg greit til å ha to hjem. Jo mer aktive og utadvendte barna er, desto lettere.

Det var sånn sett litt verre med oss voksne. Det tok tid for begge parter å vende seg til å være alene med to barn halvparten av tiden (og det er fortsatt vanvittig slitsomt). For min eks så var det vanskelig å akseptere tanken på at hun ikke lenger hadde en 'sjefsrolle' for Familien AS, og at hun måtte ha full tillit når jeg hadde barna alene, uten noen rett til å blande seg. Økonomisk ble det også annerledes - jeg har klart meg bra, men hun maser stadig om penger og har nok ikke slått seg helt til ro med den nye realiteten, selv fire år etter.

Selv om barna klarer seg fint, så vet jeg jo at de selv har økt sjanse for å skilles som voksne, og at vi må vokte dem med argusøyne. Det skal veldig lite til at de blir kasteballer, og jeg er fortsatt redd for at min datter skal søke ut mot andre miljøer for bekreftelse dersom hun ikke føler seg prioritert nok når jeg flytter inn med min nye kjæreste - for eksempel. Jeg tror også, som sagt, at vår sønn hadde hatt det mye bedre om han fikk et par stabile år til. Selv min nye kjæreste har påpekt at min sønn er ekstremt urolig og bærer preg av å være et skilsmissebarn. 

Man kan ikke annet enn å gjøre det beste ut av situasjonen. Selv kommer jeg fra en stabil familie med foreldre som har vært gift i 50 år. Min ekskone kommer fra en skilsmissefamilie, så brudd var mer nærliggende for henne, og det var nok ikke tilfeldig at det var hun som dro. Personlig vil jeg nok alltid bære med meg en sorg over at de ble slik, og at mine barn ikke fikk familierammen jeg fikk. 

Anonymkode: 42db3...699

[Epictetus]

I noen tilfeller er det til barnas beste å skille seg.

I de fleste tilfeller ivaretas barnas beste best i kjernefamilien.

 

(Men de fleste setter seg selv over barnas beste. )

[AnonymBruker]

Gikk veldig fint! Minstemann var 4, glad jeg skilte meg da de var små, fem år siden nå. Verre å skille seg når barna blir større.

Anonymkode: 3075e...ca2

[AnonymBruker]

Har gått kjempefint. For eldste var det nok litt trist i starten, mens det for yngste (hun var vel rundt 3 tror jeg) har det vært veldig naturlig hele tiden. 
 

Anonymkode: 50812...8c1

[AnonymBruker]

Hadde et barn ilag på 2 år når jeg bestemte meg for å gå. Ikke helt smertefritt i begynnelsen, men kunne egentlig ikke forvente noe annet når han tryglet meg om å bli. 

Men nå, er vi kjempe gode venner. Jeg har giftet meg på nytt og fått flere barn. Vi prater sammen daglig, og min nye mann stoler såpass mye på oss at han ikke bryr seg. Vi kan fint ha en samtale over telefon alle sammen om barnet.. Barnefar er glad for at bonusfar stiller opp for datteren hans, likevel har han et spesielt bånd til si datter som kun er hans. Han er en fantastisk far! Og min nye mann er en fantastisk kjæreste!

Anonymkode: 90610...5aa

[Jane_doe_81]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Hadde et barn ilag på 2 år når jeg bestemte meg for å gå. Ikke helt smertefritt i begynnelsen, men kunne egentlig ikke forvente noe annet når han tryglet meg om å bli. 

Men nå, er vi kjempe gode venner. Jeg har giftet meg på nytt og fått flere barn. Vi prater sammen daglig, og min nye mann stoler såpass mye på oss at han ikke bryr seg. Vi kan fint ha en samtale over telefon alle sammen om barnet.. Barnefar er glad for at bonusfar stiller opp for datteren hans, likevel har han et spesielt bånd til si datter som kun er hans. Han er en fantastisk far! Og min nye mann er en fantastisk kjæreste!

Anonymkode: 90610...5aa

Solskinnshistorie