Jeg savner mamma så veldig og sliter når barna snakker om mormor

[AnonymBruker]

Mammaen min døde av kreft for litt over 1 år siden. Jeg savner henne noe helt forferdelig og må stadig tørke noen egne tårer på kveldstid eller i bilen til/fra jobb. 
Jeg er godt voksen (38 år) og hun ble 64 år gammel. Barna mine er 6 og 10 år gamle.

De snakker ofte om mormor. Som helt enkle ting som «ååå, dette smakte nesten like godt som mormor sin middag» til mer dype ting som «hvorfor måtte mormor få kreft og dø?».

Jeg sliter like mye med begge «typer» utsagn. Jeg ønsker jo selvsagt at de skal huske henne og snakke om henne. Er redd hun snart er et fjernt, fjernt minne for de, så det er viktig (og fint!) for meg at de sier ting om henne. 
 

Men: jeg blir så innmari lei meg. Jeg kan gå fra å ha en helt vanlig dag til å gå helt i kjelleren på grunn av en kommentar fra barnemunn. 
 

Hvordan skal jeg gripe dette an? Jeg tar meg selv i å snakke videre om noe helt annet, for at de ikke skal se at jeg blir lei meg. Fordi jeg er redd de skal bli redde for å gjøre meg lei meg. Men egentlig blir jeg jo glad også for at de minnes henne. If this makes any sense?!  
Og når jeg gjør dette så anerkjenner jeg på en måte ikke det de sier. Jeg later egentlig som jeg ikke hørte det…. Fordi jeg er redd for å begynne og gråte foran de.

Hva gjør dere andre som har opplevd lignende? I helt vanlig hverdagssituasjoner?

Anonymkode: 5d08e...907

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Mammaen min døde av kreft for litt over 1 år siden. Jeg savner henne noe helt forferdelig og må stadig tørke noen egne tårer på kveldstid eller i bilen til/fra jobb. 
Jeg er godt voksen (38 år) og hun ble 64 år gammel. Barna mine er 6 og 10 år gamle.

De snakker ofte om mormor. Som helt enkle ting som «ååå, dette smakte nesten like godt som mormor sin middag» til mer dype ting som «hvorfor måtte mormor få kreft og dø?».

Jeg sliter like mye med begge «typer» utsagn. Jeg ønsker jo selvsagt at de skal huske henne og snakke om henne. Er redd hun snart er et fjernt, fjernt minne for de, så det er viktig (og fint!) for meg at de sier ting om henne. 
 

Men: jeg blir så innmari lei meg. Jeg kan gå fra å ha en helt vanlig dag til å gå helt i kjelleren på grunn av en kommentar fra barnemunn. 
 

Hvordan skal jeg gripe dette an? Jeg tar meg selv i å snakke videre om noe helt annet, for at de ikke skal se at jeg blir lei meg. Fordi jeg er redd de skal bli redde for å gjøre meg lei meg. Men egentlig blir jeg jo glad også for at de minnes henne. If this makes any sense?!  
Og når jeg gjør dette så anerkjenner jeg på en måte ikke det de sier. Jeg later egentlig som jeg ikke hørte det…. Fordi jeg er redd for å begynne og gråte foran de.

Hva gjør dere andre som har opplevd lignende? I helt vanlig hverdagssituasjoner?

Anonymkode: 5d08e...907

Det er snart ett år siden min forelder døde også , i 60 årene og jeg gråter litt i bilen av og til. Og unngår litt ting som kan gi minner iblant. Er så trist. Rakk aldri å bli besteforelder, da barnebarnet forhåpentligvis  kommer ut! (Lei av gravid) 

Uansett tenker jeg at barn kan da se deg gråte? Si at du savner henne du også og snakk med de. Så lenge du i knekker helt sammen så tror jeg ikke de tar noe skade av å se at du blir rørt. Forklar dem heller følelsene dine. 

 

Anonymkode: 27767...5ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Mammaen min døde av kreft for litt over 1 år siden. Jeg savner henne noe helt forferdelig og må stadig tørke noen egne tårer på kveldstid eller i bilen til/fra jobb. 
Jeg er godt voksen (38 år) og hun ble 64 år gammel. Barna mine er 6 og 10 år gamle.

De snakker ofte om mormor. Som helt enkle ting som «ååå, dette smakte nesten like godt som mormor sin middag» til mer dype ting som «hvorfor måtte mormor få kreft og dø?».

Jeg sliter like mye med begge «typer» utsagn. Jeg ønsker jo selvsagt at de skal huske henne og snakke om henne. Er redd hun snart er et fjernt, fjernt minne for de, så det er viktig (og fint!) for meg at de sier ting om henne. 
 

Men: jeg blir så innmari lei meg. Jeg kan gå fra å ha en helt vanlig dag til å gå helt i kjelleren på grunn av en kommentar fra barnemunn. 
 

Hvordan skal jeg gripe dette an? Jeg tar meg selv i å snakke videre om noe helt annet, for at de ikke skal se at jeg blir lei meg. Fordi jeg er redd de skal bli redde for å gjøre meg lei meg. Men egentlig blir jeg jo glad også for at de minnes henne. If this makes any sense?!  
Og når jeg gjør dette så anerkjenner jeg på en måte ikke det de sier. Jeg later egentlig som jeg ikke hørte det…. Fordi jeg er redd for å begynne og gråte foran de.

Hva gjør dere andre som har opplevd lignende? I helt vanlig hverdagssituasjoner?

Anonymkode: 5d08e...907

Tillat deg å la barna få se deg gråte. Min mor gikk vekk når eldste var 12 så er kun mine eldste som fikk bli kjent med henne. Når de yngste spør så snakker vi om henne, hva hun likte og hvordan hun var. Min far kjenner mine barn kun gjennom mine fortellinger om han siden han døde lenge før jeg fikk barn.

Anonymkode: 3a382...82d

[Sunnys]

Kondolerer ❤️ Du er fortsatt i sorg og savn og alt du føler er helt normalt. Du kan fint fortelle barna dine at du savner henne og att mammaer er en veldig viktig person selv om du er voksen. 
 

[AnonymBruker]

❤

Anonymkode: bf3ff...b86

[Hr. Aktiv]

Fordi barna også skal ha lov til å minnes det gode ved mormor. Minnes det triste som skjedde med mormor. Jeg synes det er ganske egoistisk å føre de over på en annen samtale når de snakker pent og litt trist om sin mormor. De har fått livet sitt preget av mormor. Det er det barna husker og de synes det er så trist at hun bare forsvant. For dem har hun det. 

Det er heller ikke noe nederlag å vise følelser ovenfor barna sine at man faktisk savner mamma. Barna dine og deg selv har mye savn og følelser å bearbeide nå fremover noe som burde vært startet på bearbeiding for lenge siden.  

[AnonymBruker]

Jeg kan fortsatt bryte ut i gråt over min forelder som døde for fem år siden.. Så dette skal du ikke skamme deg over. Klarer du å la gråten slippe ut selv om det er foran barna? Så kan du (selv om det er hikstende med snørr og tårer) forklare at du savner mammaen din så fælt, men samtidig blir du så glad når de snakker om henne, at du får så store følelser som bare må ut som gråt. Fortell at du gjerne vil at de skal fortsette å si sånne ting også. 
 

Om du ikke klarer det, så kan du sette deg ned med dem en dag og si at: «Har dere merket at jeg ofte snakker om noe annet når dere prater om mormor? Det er fordi jeg fortsatt er så lei meg over at hun ikke er her, og når dere nevner henne blir jeg både trist av savnet, og glad for at dere snakker om henne, og så blir jeg så redd for å plutselig begynne å gråte slik at jeg heller prater om noe annet. 
Jeg ville bare at dere skal vite at jeg synes det er koselig at dere snakker om henne, og om et år eller to så kanskje jeg også klarer å minnes henne uten at såret føles altfor vondt.»

Anonymkode: 5657f...d24

[Gjest Kritisk]

Grin sammen med barna og prat om mormor💗

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal tørre å gråte foran barna dine - det er en helt normal reaksjon. Det hender fremdeles jeg gråter over min mormor som døde for 20 år siden, lenge før mine barn ble født - for eksempel hvis jeg hører en sang fra begravelsen. Da forklarer jeg bare at jeg gråter fordi jeg tenker på min mormor/deres oldemor, at jeg var veldig glad i henne og savner henne fremdeles. I din situasjon hadde barna dine en egen relasjon til sin mormor, og jeg synes det har en verdi å kunne snakke om død og vanskelige tema også med barn (selv om det er tøft). 

Anonymkode: 8c9f4...ecd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Mammaen min døde av kreft for litt over 1 år siden. Jeg savner henne noe helt forferdelig og må stadig tørke noen egne tårer på kveldstid eller i bilen til/fra jobb. 
Jeg er godt voksen (38 år) og hun ble 64 år gammel. Barna mine er 6 og 10 år gamle.

De snakker ofte om mormor. Som helt enkle ting som «ååå, dette smakte nesten like godt som mormor sin middag» til mer dype ting som «hvorfor måtte mormor få kreft og dø?».

Jeg sliter like mye med begge «typer» utsagn. Jeg ønsker jo selvsagt at de skal huske henne og snakke om henne. Er redd hun snart er et fjernt, fjernt minne for de, så det er viktig (og fint!) for meg at de sier ting om henne. 
 

Men: jeg blir så innmari lei meg. Jeg kan gå fra å ha en helt vanlig dag til å gå helt i kjelleren på grunn av en kommentar fra barnemunn. 
 

Hvordan skal jeg gripe dette an? Jeg tar meg selv i å snakke videre om noe helt annet, for at de ikke skal se at jeg blir lei meg. Fordi jeg er redd de skal bli redde for å gjøre meg lei meg. Men egentlig blir jeg jo glad også for at de minnes henne. If this makes any sense?!  
Og når jeg gjør dette så anerkjenner jeg på en måte ikke det de sier. Jeg later egentlig som jeg ikke hørte det…. Fordi jeg er redd for å begynne og gråte foran de.

Hva gjør dere andre som har opplevd lignende? I helt vanlig hverdagssituasjoner?

Anonymkode: 5d08e...907

Jeg savnet svigermor i årevis etter hun døde. Ungene snakket mye om henne, og gjør det ennå. 
 

Jeg gråt mye i tida etter, og gjorde det klart at det var godt å snakke om henne, selv om jeg av og kunne bli lei meg.

Selv om jeg begynte å gråte når vi snakket om henne fortalte jeg de at de ikke måtte være redd for å snakke om sin farmor, og at det var helt vanlig å være lei seg når man mister noen man er glad i. Og at det er godt å snakke om personen.

Anonymkode: 4fa73...7d8

[Tuppeluri]

Jeg husker når min mormor døde når jeg var 8. Hu var bestevennen til både meg og søstra mi, og mammas bestevenn. Var mye hos hu/de under oppveksten. Så når hu døde veldig plutselig i alder av 73 så kom dette som et stort sjokk for min mor. Stengte mye av følelsene inne, og hu ville ikke gråte foran oss. Både jeg og storesøster var veldig lei oss også, fordi vi ville snakke om mormor, men mamma blåste det vekk for sine egen del, og jeg forstår den. En dag var det nok for min mor, hu slo tåa si i en bordkant, og da rant begeret over. Det var egentlig veldig greit at mamma endelig begynte å vise litt følelser, for da kunne vi takle det sammen, istedet for at vi skulle takle det aleine hver for oss.

Så snakk med barna dine, gråt med de, fortell fine historier om mammaen din, og la de få mimre. Sorg går lettere over om man er sammen om den ❤️ 

[AnonymBruker]

Har du pratet med noe om sorgen din? Har du hørt om forlenget sorglidelse? 1 år etter dødsfallet og man fortsatt sørger med tårer og lengsel og vansker med å prate om vedkommende som er borte så begynner det å ligne mer på en lidelse enn bare et savn. Det er naturlig å savne moren sin som er borte, men reaksjonene dine er ikke helt rasjonelle så "lenge" etter dødsfallet - misforstå meg korrekt, jeg ønsker bare ikke at du skal undervurdere sorgen du lever med. Tidlig hjelp og riktig hjelp er alfa omega når du har det vanskelig. Det er også viktig at du viser følelsene dine for barna dine, og ikke stenger deg inne og skjuler sorgen. De trenger å se at også voksne er lei seg og kan ha det vondt, og at det likevel går bra! Det er viktig lærdom for å takle fremtiden. Kanskje vil det også lette litt for deg, ved å si at du blir lei deg når dere prater om mormor, men at det likevel er godt at de husker og savner henne også. Kans

https://www.helsenorge.no/psykisk-helse/dodsfall-sorg-og-sorgreaksjoner/#råd-for-å-bearbeide-sorg

Anonymkode: 4c388...d2f

[AnonymBruker]

Jeg mistet moren min for 28 år siden, ingen av mine barn har møtt henne. Likevel snakker vi om henne, og jeg kan av og til bli lei meg og også vise det. Det tenker jeg er en helt grei ting. Jeg må si meg enig med Hr.Aktiv om at det ikke er bra å pense ungene over på noe annet. De må få snakke om sin mormor. Det som ikke er bra er å lære de at man ikke skal snakke om triste ting. 

Anonymkode: 8fae7...3d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Har du pratet med noe om sorgen din? Har du hørt om forlenget sorglidelse? 1 år etter dødsfallet og man fortsatt sørger med tårer og lengsel og vansker med å prate om vedkommende som er borte så begynner det å ligne mer på en lidelse enn bare et savn. Det er naturlig å savne moren sin som er borte, men reaksjonene dine er ikke helt rasjonelle så "lenge" etter dødsfallet - misforstå meg korrekt, jeg ønsker bare ikke at du skal undervurdere sorgen du lever med. Tidlig hjelp og riktig hjelp er alfa omega når du har det vanskelig. Det er også viktig at du viser følelsene dine for barna dine, og ikke stenger deg inne og skjuler sorgen. De trenger å se at også voksne er lei seg og kan ha det vondt, og at det likevel går bra! Det er viktig lærdom for å takle fremtiden. Kanskje vil det også lette litt for deg, ved å si at du blir lei deg når dere prater om mormor, men at det likevel er godt at de husker og savner henne også. Kans

https://www.helsenorge.no/psykisk-helse/dodsfall-sorg-og-sorgreaksjoner/#råd-for-å-bearbeide-sorg

Anonymkode: 4c388...d2f

Er snart ett år siden her også og sorgen og savnet er like stort. Hvis TS derimot ikke kommer seg på jobb og bare ligger og gråter eller lignende blir saken noe annet. Tror det er helt normalt, men TS bør absolutt prate om det med barna sine. 

Anonymkode: 27767...5ad

[Doktor Dyregod]

Du har lov å vise sorg ovenfor dine barn. Det viser at også mamma kan bli lei seg og hu savner også mormor. At det er lov for alle å bli lei seg når man savner en de er glad i. ❤️❤️

[Mnjah]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Mammaen min døde av kreft for litt over 1 år siden. Jeg savner henne noe helt forferdelig og må stadig tørke noen egne tårer på kveldstid eller i bilen til/fra jobb. 
Jeg er godt voksen (38 år) og hun ble 64 år gammel. Barna mine er 6 og 10 år gamle.

De snakker ofte om mormor. Som helt enkle ting som «ååå, dette smakte nesten like godt som mormor sin middag» til mer dype ting som «hvorfor måtte mormor få kreft og dø?».

Jeg sliter like mye med begge «typer» utsagn. Jeg ønsker jo selvsagt at de skal huske henne og snakke om henne. Er redd hun snart er et fjernt, fjernt minne for de, så det er viktig (og fint!) for meg at de sier ting om henne. 
 

Men: jeg blir så innmari lei meg. Jeg kan gå fra å ha en helt vanlig dag til å gå helt i kjelleren på grunn av en kommentar fra barnemunn. 
 

Hvordan skal jeg gripe dette an? Jeg tar meg selv i å snakke videre om noe helt annet, for at de ikke skal se at jeg blir lei meg. Fordi jeg er redd de skal bli redde for å gjøre meg lei meg. Men egentlig blir jeg jo glad også for at de minnes henne. If this makes any sense?!  
Og når jeg gjør dette så anerkjenner jeg på en måte ikke det de sier. Jeg later egentlig som jeg ikke hørte det…. Fordi jeg er redd for å begynne og gråte foran de.

Hva gjør dere andre som har opplevd lignende? I helt vanlig hverdagssituasjoner?

Anonymkode: 5d08e...907

Hvorfor skal ikke barna dine se at du blir   lei deg ?