Planlagt gravid, men føler ingen glede

[AnonymBruker]

Hei,

Er gravid for første gang i uke 9, men blir bare mer og mer usikker på om jeg egentlig vil dette. Mye henger nok sammen med dårlig form, klarer å jobbe litt hjemmefra, men orker ikke noe fritidsaktiviteter, så er bare hjemme på sofaen hver dag. Føler jeg har mistet mitt vanlige liv, og er redd jeg aldri får det tilbake (ting endrer seg jo veldig med baby). 

Trenger noen oppmuntrende ord fra andre som kanskje har hatt det på samme måte som meg...

Anonymkode: 84886...12a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Hei,

Er gravid for første gang i uke 9, men blir bare mer og mer usikker på om jeg egentlig vil dette. Mye henger nok sammen med dårlig form, klarer å jobbe litt hjemmefra, men orker ikke noe fritidsaktiviteter, så er bare hjemme på sofaen hver dag. Føler jeg har mistet mitt vanlige liv, og er redd jeg aldri får det tilbake (ting endrer seg jo veldig med baby). 

Trenger noen oppmuntrende ord fra andre som kanskje har hatt det på samme måte som meg...

Anonymkode: 84886...12a

Hei du!

jeg er i uke 8 i dag og i samme situasjon som deg. Graviditeten gjør at jeg er i mye verre form enn jeg noen gang kunne antatt å være i og det er en stor påkjenning for meg. I tillegg har jeg selv tenkt på hvordan dette vil forandre mitt forhold til mannen, og friheten. Ikke minst gruer jeg meg så til at fødsel er en realitet..Jeg har ønsket dette barnet og ble helt ærlig skuffet over egen reaksjon.  Men, jeg må også si at innerst inne vil jeg ha den babyen, og lurer på om det er gutt eller jente, hvem han eller hun kommer til å ligne på osv. Jeg tror også mye av problemet ligger i at kroppen vår reagerer på noe men vi føler ikke det er en realitet siden det ikke er noe tidlig ultralyd eller noe tilbud som gjør at vi fra tidlig av kan få et bånd med denne babyen. Men heldigvis har jeg en støttende partner som gleder seg veldig og som hver dag hjelper meg og viser sin takknemlighet for det jeg går gjennom og forsikrer meg om at ting mellom oss ikke skal forandre seg all verdens. Jeg føler virkelig med deg men håper også du kan få litt støtte kanskje fra partner, noen du stoler på eller en jordmor ❤️ og du må gjerne sende meg en melding her på KG hvis du ønsker å snakke mer om det du tenker og føler.

klem! 

Anonymkode: 859c5...aa3

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, jeg føler at jeg ikke har et liv lenger. Sitter nesten bare hjemme pga. formen. Klarer ikke å være glad på samme måte som før, jeg føler meg nedfor hver eneste dag, men det er fordi jeg sliter med kvalme hele dagen så den henger over meg hele tiden. Er liksom ikke deppa, bare nedstemt. Men det går heldigvis ikke utover humøret, eller jeg går ikke akkurat rundt å smiler, men jeg er ikke sur og irritert på de rundt meg, selv om jeg har det sånn og det er jeg glad for   Jeg gikk i mange år før jeg bestemte meg for at jeg ville ha barn, og nå som jeg er gravid så er jeg selvfølgelig takknemlig for det, men noe glede har jeg ikke følt på. Livet kommer til å forandre seg, men jeg har bestemt meg for at dette vil jeg, og formen blir forhåpentligvis bedre etter hvert. Vet ikke ikke det var opmuntrende ord, men du er i alle fall ikke alene  

Anonymkode: afe5d...1bb

[Carrot]

Når hormonene raser i kroppen din og du skal bære frem et lite menneske er det mye som skjer og ja det endrer alt, noen (som meg selv) hater å gå gravid mens andre elsker det - og ja, livet som du har kjent det til nå vil bli snudd fullstendig på hodet og ting vil oppleves veldig sterkt, noe som bra og noe som skikkelig dritt - men det er en ting jeg aldri har angret på og det er at jeg fikk barna. Selv om det betyr at jeg som regel kommer i "andre rekke" på ting som jeg vil fordi det er ting de skal osv så er det likevel en enorm gave og glede som ikke så lett kan beskrivers. Og ja - noen angrer på at de fikk barn, det er noe man ikke skal snakke om - men de er likevel de beste foreldrene de kan være som regel. Man vet aldri hva morgendagen bringer er en platt greie, men den er også veldig sann - du kan komme over uke 12 og kvalmen forsvinner, spensten kommer tilbake og du er høy på livet selv om du føler deg elendig nå. Spis bra mat, drikk mye vann og lytt til kroppen din er det beste rådet jeg kan gi deg. Ingefær mot kvalme kanskje hvis det er plagsomt, men ikke avgjør i dag om du er en potensielt super forelder ❤️ 

[AnonymBruker]

Dette er nok veldig normalt! 

Jeg har et barn på ett år nå, og følte det nøyaktig sånn som deg. Jeg tenkte ofte at alt hadde blitt fint igjen hvis jeg hadde tatt abort. Jeg hadde stadig vekk panikk for at dette ikke egentlig var det jeg ville osv. Mitt barn var forøvrig også ønsket og planlagt i forkant. Det ble bedre i 2.trimester når formen ble bra, men den helt store roen og kjærlig til barnet fikk jeg aldri i graviditeten. Det er litt rart å tenke på nå, for nå er den ettåringen det absolutt største og viktigste i livet mitt.

Fortell deg selv at barnet var ønsket når du tviler, og minn deg selv på at graviditeten er unntakstilunntakstilstand. Hormonene gjør sitt, samtidig som dårlig form tar bort livsgnisten og på toppen av det er det såpass surrealistisk å få barn (for første gang) at det skal godt gjøres å være strålande fornøyd uten et snev av negative tanker. Til og med folk som har vært prøvere i åresvis kan føle på dette.

Man kan forøvrig ha svangerskapsdepresjon også, ikke bare fødselsdepresjon, så det kan være lurt å snakke med jordmor eller lege om de tror du er på vei til å utvikle det. Du er i så fall mer disponert for fødselsdepresjon etterpå, så det er viktig å få det fanget opp. 

Anonymkode: 70b8b...aa3

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar, alle sammen! Det hjelper virkelig å høre at jeg ikke er alene om det, og at det er vanlig å tenke sånn. Jeg er nok generelt en skeptiker og pessimist, som har en tendens til å bekymre meg, særlig hvis det dreier seg om store endringer.  ❤️ Klem til dere ❤️

Anonymkode: 84886...12a

[AnonymBruker]

Hei! Jeg grua meg HELE graviditeten. Følte jeg hadde ødelagt livet mitt og ble oppriktig lei meg når jeg leste om babylykke og glede. Kortversjonen? Det er helt fantastisk å være forelder. Har aldri angret. Så glad jeg fikk oppleve dette. Høres så klisje og sinnsykt ut, men... Vent til babyen kommer 🙂

Anonymkode: 7ce9f...15d

[AnonymBruker]

Jeg hadde det mye sånn i 1. trimester. Var så dårlig og lei meg. Var jo klar over at livet forandres når man får barn men var på en måte ikke klar for å få det rett i fleisen allerede noen få uker inn i graviditeten, tenkte liksom man har graviditeten på å forberede seg. Men lå bare inne hele 1. trimester og følte at jeg ikke orket delta i livet.

En trøst kanskje er at det for meg iallfall har blitt mye bedre etter uke 13   Vi dro på ultralyd i uke 12 og det hjalp veldig å se fosteret, det var nok første gang jeg kjente på ordentlig glede (er også planlagt gravid). Nå for tiden i uke 16 er jeg mye engstelig for fosteret men det går iallfall bedre med meg, og ser frem mot OUL om 2-3 uker. Nå som jeg er lenger på vei har jeg og partner også snakket litt mer om hvordan det blir når barnet kommer som også er med på å gjøre ting mer virkelig og fint. 

Er fremdeles ganske moody/lett trist osv da men får skylde på hormonene og akseptere at det er en spesiell situasjon og humøret er som det er og forsøke å behandle seg selv bra 😄

Anonymkode: 6396b...151

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hei,

Er gravid for første gang i uke 9, men blir bare mer og mer usikker på om jeg egentlig vil dette. Mye henger nok sammen med dårlig form, klarer å jobbe litt hjemmefra, men orker ikke noe fritidsaktiviteter, så er bare hjemme på sofaen hver dag. Føler jeg har mistet mitt vanlige liv, og er redd jeg aldri får det tilbake (ting endrer seg jo veldig med baby). 

Trenger noen oppmuntrende ord fra andre som kanskje har hatt det på samme måte som meg...

Anonymkode: 84886...12a

Du er nok i en kjemisk ubalanse akkurat nå. De 3 første månedene i svangerskapet så herjer hormonene i kroppen og man tenker ikke nødvendigvis så rasjonelt. 

Men det blir bedre!

Jeg venter nr 3 nå. Planlagt svangerskap. Og jeg begynte ikke å glede meg før jeg var ca 7 mnd på vei. Hadde mye plager, smerter og måtte sykmeldes tidlig. Noe jeg ikke var komfortabel med. 

Men dersom du føler at disse følelsene tar helt overhånd, så ville jeg nevnt det for fastlegen. Kanskje vil du få litt tettere oppfølging både før og etter fødsel. 

Når det kommer til livet etter fødsel så stemmer det at ting aldri blir som før. De blir bedre! Og man lever jo ikke i en unntakstilstand resten av livet. Barna blir etterhvert større og mer selvstendig. Noe som gir deg muligheten til å realisere deg selv i stor grad. 

Lykke til!

Anonymkode: 9fff1...d20

[Gravidu14]

Setter pris på at du tør å dele dette og ser du har fått fine kommentarer! Dine følelser er helt normale, bare sånn at du ikke skal føle deg alene om det  vedvarer det ville jeg likevel snakket om det. Eksempelvis på svangerskapskontroll eller ved å ringe gratis foreldresupport på nr.116 123, bare for å fysisk få snakket med noen  
 

Når jeg leser rundt på kvinneguiden blir jeg til stadighet overrasket over hva enkelte klarer å kommentere.. men denne tråden synes jeg p.t. var både fin, oppmuntrende og informativ. Takk for det!  

Endret 8. september 2021 av Gravidu14

[AnonymBruker]

Sånn hadde jeg det til og fra i svangerskapet med barn nummer en som nå er 2,5 år. Det er helt naturlig, tenker jeg, og for såvidt fint at man ikke forestiller seg at babytilværelsen bare blir fryd og gammen. Jeg elsker barnet mitt, men synes det er tøft innimellom hvor lite frihet jeg har. Er nå gravid med nummer to, så jeg synes åpenbart «ofrene» er verdt det. Plussene med livet med barn er større enn minusene!

Anonymkode: 4d2e2...b5b

[AnonymBruker]

Har 2 planlagte graviditeter bak meg, gikk jo både på skole og jobbet, men kjente heller ikke den enorme gleden, faktisk heller ikke så voldsomt da de ble født, men de var likevel høyt ønsket, og nå ekstremt høyt elsket. Ble nå uplanlagt gravid, og kjenner en glede jeg ikke hadde med de to første, muligens fordi det har vært et ønske, men ikke noe vi var enige om før.

Anonymkode: 8b3b9...0bc

[AnonymBruker]

Dette er nok veldig vanlig  begge mine svangerskap har vært regelrett pyton psykisk, klarte ikke glede meg noen av gangene. Spesielt det siste var beintøft, ble deprimert mot slutten og gledet meg ikke i det hele tatt til barseltid og baby, bare til å få den ut så jeg kunne få tilbake kroppen min og humøret mitt. Ble så ille mot slutten at jeg egentlig ikke orket å bry meg så mye, hverken om meg selv eller babyen i magen… holdt meg unna alkohol og slikt, men det var vel også det eneste. 
Gikk heldigvis bra, men fordi jeg blir psykisk syk av å gå gravid, gjør jeg det aldri igjen. 
 

Til syvende og sist er det flott å være mamma, mine to jenter lyser opp dagene mine og gir meg grunn til å smile hver dag. Jeg elsker de, og ville ikke vært dem foruten. Så selv om du ikke kjenner noen glede nå, selv om du ikke klarer å glede deg, så skal du vite at den delen kommer. Den kommer av seg selv, for noen med engang baby er ute, andre igjen bruker litt tid. Og begge deler er normalt. Det er faktisk verdt det  

Anonymkode: 61de6...06b

[AnonymBruker]

Glede er bare en bonusfølelse, med den innstillingen nyter man hvert sekund med glede. 
 

Er så pisslei av at folk behandler glede slik en narkis bruker heroin. 
 

Du er normaaaaal. Slutt og mase. 

Anonymkode: 0d7f0...039

[AnonymBruker]

Hei! Sender klemmer!

mitt første svangerskap var en drøm! Elsket alt vet det, hver smerte og hver usikkerhet.

 

nå er jeg andregangs, gledet meg enormt til det, var planlagt og det satt på første skudd - jeg er nå 18 uker, var på OUL i går, og det er først nå jeg har begynt å se litt lyspunkter. Jeg har ikke vært dårlig, jeg har ikke vært hjemmeværende eller sykemeldt eller noe - men psyken min har rett og slett blitt dratt ned i et magesug. Gitt meg mild depresjon, masse angst, og tonnevis med dårlig samvittighet for ALT som finnes! Tok grep tidlig og kontaktet lege som har henvist meg videre. Har min første samtaletime på fredag, og tror det vil lette en del på. Vil kanskje råde deg til å gjøre det samme! Ta tak så fort som du merker at ting ikke er på plass, istedenfor å gå å vente på at det går over! Det er utrolig viktig å prøve å se lyspunktene!

Anonymkode: 7233a...08b

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen!

I min første graviditet begynte jeg å glede meg til å bli mamma siste mandagen i "før fødsel"-permisjonen - og fødte på onsdagen. Det var en planlagt og ønsket graviditet, men det tok kortere tid å bli gravid enn hjernen min hadde innstilt seg på, så hele kroppen var i en slags "HVA FAEN SKJEDDE NÅ"-modus gjennom hele graviditeten. Når jeg i tillegg hadde ekstrem energimangel, og derfor bare orket å jobbe og sove, så ble de ni månedene veeldig lange og jeg lurte veldig på hva i all verden det var jeg hadde begitt meg inn i og hvordan dette skulle gå. Men så kom energinivået gradvis tilbake, og når jeg gikk ut i permisjon, fikk overskudd til å gå litt på tur i vårsola, unne meg en gravidmassasje og pusle litt med forberedelser, da kom gleden. Og når han kom ut var han helt perfekt og så elsket! ❤️ 

Jeg er gravid igjen nå, og denne gangen tok det lenger tid enn hjernen var innstilt på å bli gravid, så jeg ble veldig glad når den positive testen endelig kom. Og så forsvant energien som dugg for solen, og jeg sitter her og tenker "oh lord, var dette så lurt?" Men denne gangen vet jeg at det snur, før eller siden, jeg vet at jeg overlever og jeg vet at jeg har verdens beste partner som tar så godt vare på både meg og størsten at det er til å bli helt hjertekvalm av ❤️, og jeg er relativt sikker på at det blir verdt det til slutt. Men å kjenne en stor glede over å være gravid, det skal jeg gjøre når jeg sitter på gamlehjemmet og mimrer og har glemt hvor hardt arbeid det å være gravid faktisk er 😉 

 

Anonymkode: 7e80d...fd3