Litt filosofering rundt sorg

[AnonymBruker]

Dette er ikke akkurat noe jeg lurer på men litt filosofering bare for å " få det ut" . Har liksom ingen å prate med om det. Jeg er litt over 50 år og mista for litt over et år siden min pappa. Ble helt lamslått over hvor sterk sorgen var. Har før mista både besteforeldre og venner men sorgen over å miste pappa var voldsom og altoppslukende. Den forandra meg og forandra hele livet mitt. Det hele var ganske plutselig og det var jeg som fant han død hjemme. Så det var traumatiserende! Etter det har jeg ikke orka å se på dramatiske ting på tv, krimserier med skyting og døde folk var helt uaktuelt. Jeg har ikke før nå greid å høre på musikk og glede meg over det, jeg har liksom hatt dårlig samvittighet når jeg fant glede i noe og egentlig vært redd for å vise glede over noe og. 

Jeg var så glad i min pappa og savner han så og jeg snakker veldig mye om han med folk, " det sa pappa"  , " slik gjorde pappa" osv. Men disse vanskelige følelsene som jeg skrev om over her har jeg ikke snakka med noen om. 

Derfor var det bare litt godt, litt terapeutisk å få det ut her. 

Etter pappa sin bortgang har jeg levd mer i nuet, sett glede i de små tingene og ikke tatt hver dag som en selvfølge. 

Anonymkode: 8a1c2...ab1

[Khadira]

Kondolerer. ❤️ 

[Humas]

Sorg er en viktig fase, noe vi trenger å kjenne på og jobbe seg gjennom så ikke det setter seg fast. Den kan komme og gå litt også. Fortsett og snakk om han, man trenger heller ikke legge skjul på at du har sørget mye over det. Jeg synes det er mer åpenhet og toleranse for det nå enn før, egentlig.