Å ta medisiner eller ikke?

[AnonymBruker]

Før jeg starter: Jeg ser ikke ned på de som tar medisiner, og mener at det kan være til veldig god hjelp for mange!

Jeg har bipolar type 2, og har levd godt uten medisiner siden jeg fikk diagnosen for 10 år siden. Det krever mye jobbing, men har vært stabil mesteparten av tiden. Nå har jeg havnet langt ned, og spørsmålet om medisiner ligger på bordet. 

Jeg er veldig skeptisk og ønsker i utgangspunktet ikke å ta medisiner for bipolar lidelse. Det er snakk om Lamictal som er stemningsstabiliserende. Jeg er ikke imot medisiner generelt, og tar både smertestillende eller antibiotika om det trengs, men akkurat dette skremmer meg på en måte jeg ikke kan forklare. Jeg blir redd for bivirkningene, og for å miste meg selv. Jeg føler at å skulle si ja til medisiner nå er et nederlag og at veien blir kort til å få andre og flere medisiner hvis jeg først sier ja. 

Jeg vet at depresjonen kan bli kortere, og at medisinene hjelper mange, psykiateren sier også at de aller fleste ikke får bivirkninger av disse medisinene. Likevel så ønsker jeg å jobbe igjennom det sånn som før og leve uten medisiner. 

Er det så galt av meg å ønske dette? Er jeg helt dust som ikke vil ta disse medisinene og som lar meg skremme av bivirkninger? Er det noen gode grunner jeg kan oppgi til psykiateren for at hun skal gi seg med maset om medisiner? Jeg sliter i tillegg med å svelge piller generelt, og har mange "regler" for å få det til, så tar helt ikke piller om jeg ikke må! (Og mikstur er værre, så ikke foreslå det.)

Jeg føler meg så alene, mislykket og lost i alt dette og jeg bare trenger at noen andre kan si litt om den ene eller andre siden (eller helst begge). 

Anonymkode: 1d20b...8b8

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg forstår deg. Jeg har tenkt som deg og ikke villet ha medisiner. Nå gjelder det i mitt tilfelle adhd og angst og ikke bipolar lidelse. Men, holdningene mine til medisiner har vært de samme som de du forklarer i mange år. Jeg har vært redd for å miste noe av meg selv som jeg også liker og det med å klare å stå i ting selv og jobbe meg gjennom og lære å regulere meg selv, på egenhånd. Jeg har tenkt at jeg da vil stå stødigere, med hard jobbing. 
Det har ikke funket optimalt. Fordi jeg har diagnoser som jeg vet er riktige og som det finnes medisiner for. Jeg begynte for en måned siden, for første gang med noen slags slike medisiner og jeg var motvillig og redd. Men, jeg har ikke angret. Jeg har fremdeles meg selv og går ikke på høye doser. Men, den roen i kroppen jeg har nå, har jeg aldri kjent på før og det er ganske fantastisk. Jeg klarer å kjenne på ting og jeg klarer å fokusere på det jeg burde i stedet for å bruke energien min på unødvendige steder. Jeg har mindre angst og jeg har generelt mer orden i hodet og omgivelsene. 
 

Dette er jo en annen diagnose enn din, men det kan nok sammenlignes. 

Hvorfor ikke bare prøve? Du har en psykiater som anbefaler deg det, for en grunn. Det er en sikker diagnose du har og det finnes en medisin som kan hjelpe deg å ha det bedre. Akkurat nå trenger du kanskje litt hjelp og den hjelpen tilbys deg. Vi er heldige som bor i er land som kan tilby oss denne hjelpen. Du kan slutte etter en stund om du føler det blir helt feil. Det er ikke et nederlag, uansett hva du velger❤️ Og du er ikke alene om å føle deg håpløs i blant. Du kommer deg tilbake. Klem 

Anonymkode: 92503...b8d

[AnonymBruker]

Takk for langt og godt svar! 

Jeg er ikke så god på å prøve nye ting som skremmer meg, men som du sier - hvorfor ikke? 

Jeg føler nok litt på at jeg ikke får mer hjelp om jeg starter på medisinene. Altså, at psykiateren min mener at det løser alle problemer og at jeg da ikke trenger behandling hos henne lenger. At det blir en quickfix på en måte? 

Anonymkode: 1d20b...8b8

[Daryl Dixon]

Jeg prøver uten medisiner nå. Begynte på medisiner i 2018 og ble mye verre. For meg skulle det være quick fix, ble kjempe skuffelse. Nå i vår trappet jeg ned på alt av stemningsregulerende. Vil helst ikke ha noe, men tiden vil vise hva som trengs, pluss jeg har mye annet grums som må jobbes med. Det har vært mye frem og tilbake, mye tårer og forvirring. Og er nok lenge til jeg er i mål, om jeg blir det noen gang. Så synes ikke du er dust som ønsker å ikke ta medisiner. Alene er du ikke, og jeg er minst like mislykket og lost som du føler deg. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Takk for langt og godt svar! 

Jeg er ikke så god på å prøve nye ting som skremmer meg, men som du sier - hvorfor ikke? 

Jeg føler nok litt på at jeg ikke får mer hjelp om jeg starter på medisinene. Altså, at psykiateren min mener at det løser alle problemer og at jeg da ikke trenger behandling hos henne lenger. At det blir en quickfix på en måte? 

Anonymkode: 1d20b...8b8

Har du prøvd å si til henne at du er redd for at du da kun blir sittende igjen med medisiner uten annen behandling? 
Drøft disse tingene med henne, helt ærlig og se om du kanskje finner noen svar. Folk vil jo ha ulike opplevelser når de prøver medisiner. Noen vil være vellykket og andre mislykket. Jeg hadde flaks, for for meg fungerte det på første forsøk. Jeg mistenker at en del av de det ikke fungerer for, er feilmedisinert eller feildiagnostisert. 

Dersom du derimot er helt bestemt på at du ikke vil prøve medisiner, så må du jo bare si til henne akkurat slik det er. At du ikke ønsker å tilføre kroppen noe og at du heller ønsker å mestre utfordringene på andre måter. 

Uansett, vi er mange og det er vanskelige valg og ta. Håper du får flere innspill og kanskje litt nye perspektiver. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle være en av de som skulle snakke FOR medisinering, men det har virkelig gjort godt for meg så jeg kan ikke gjøre annet enn å anbefale å gi det et forsøk. 

Anonymkode: 92503...b8d

[Sunstone]

Jeg skjønner deg! Og du står fritt til å velge det selv. Du skal ikke trenge og kjempe for og ikke bli medisinert. 

Jeg har gått på antidepressiva for angst, og går på antiepileptika for tidligere epilepsi. Nå er jo lamictal et antiepileptika. Og det tuller ikke med reseptorer på samme måte som antidepressiva gjør. Når det gjelder antidepressiva og avhengighetsskapende medisiner som tuller med reseptorer som styrer følelsene, er jeg mer tilbakeholden. Fem år har jeg gått på antidepressiva, og følelsene mine er "ødelagt". Følte ingenting i fem år, og nå som jeg ikke går på det kjenner jeg at jeg ikke vet hvordan jeg skal bruke følelser lengre. En underkommunisert bivirkning av langtidsbruk. 

Men lamictal blir noe annet, fordi det virker annerledes! Men jeg har full forståelse for at du ikke ønsker medisiner. Hvis du er villig og motivert til og jobbe med utfordringene uten medisiner så er jo det mulig. Mange har klart det. 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Takk for langt og godt svar! 

Jeg er ikke så god på å prøve nye ting som skremmer meg, men som du sier - hvorfor ikke? 

Jeg føler nok litt på at jeg ikke får mer hjelp om jeg starter på medisinene. Altså, at psykiateren min mener at det løser alle problemer og at jeg da ikke trenger behandling hos henne lenger. At det blir en quickfix på en måte? 

Anonymkode: 1d20b...8b8

Ikke meg du svarer og skjønner at det kan være skremmende å prøve medisiner. Men anbefaler deg å prøve. Ulike mennesker har ulik erfaring så det gjelder å se hva som funker for deg. 

Jeg ønsker ikke å overprøve en psykiater, men det jeg har lest om medisinene tyder på at de ikke er en quickfix. Du kan prøve å lese litt selv.Spør psykiateren din om å finne frem faglitteratur for deg. 

Enig med @Daryl Dixon at det kan være tøft å oppleve at medisinene ikke virket like bra som de ble fremstilt. Jeg også trodde at medisinene skulle være en mirakelkur, men det var de ikke. Følte likevel det var fint å ha prøvd og jeg fikk en viss positiv effekt selv om medisinene ikke løste alt. 

Anonymkode: 38aab...f59

[AnonymBruker]

Jeg har lest det jeg har kommet over av faglitteratur. 

Det er så vanskelig å prøve å finne ut hva som funker, fordi det krever jo at jeg utsetter kroppen for bivirkninger som jeg i utgangspunktet er livredd for (noe som er sykt, for jeg tok koronavaksine uten å tenke meg om...). Ææh, hvorfor er alt dette så utrolig vanskelig? 

Jeg håper ting blir bedre @Daryl Dixon! 

Jeg skulle ønske jeg bare var "normal" 🙄

 

Anonymkode: 1d20b...8b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

 

Det er så vanskelig å prøve å finne ut hva som funker, fordi det krever jo at jeg utsetter kroppen for bivirkninger som jeg i utgangspunktet er livredd for (noe som er sykt, for jeg tok koronavaksine uten å tenke meg om...). Ææh, hvorfor er alt dette så utrolig vanskelig? 

 

Anonymkode: 1d20b...8b8

Skjønner og ser i åpningsinnlegget at det du er redd for er å "miste deg selv" og at du blir mer villig til å ta mer og mer medisiner. Prøv å spør psykiateren din om hvor vanlig det er å "miste seg selv" eller at man føler behov for å ta flere og flere medikamenter etter man har startet på Lamictal . 

 

Anonymkode: fd0ae...c27

[AnonymBruker]

.

Anonymkode: 8bf55...330

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har bipolar type 2, og har levd godt uten medisiner siden jeg fikk diagnosen for 10 år siden. Det krever mye jobbing, men har vært stabil mesteparten av tiden. Nå har jeg havnet langt ned, og spørsmålet om medisiner ligger på bordet. 

*sJeg har slettet deler av innlegget*

Jeg vet at depresjonen kan bli kortere, og at medisinene hjelper mange, psykiateren sier også at de aller fleste ikke får bivirkninger av disse medisinene. Likevel så ønsker jeg å jobbe igjennom det sånn som før og leve uten medisiner. 

 

Anonymkode: 1d20b...8b8

Hvor realistisk er det at du igjen klarer å jobbe deg gjennom problemene slik at du blir "stabil mesteparten av tiden"? Og hva er konsekvensene av om du først f.eks prøver i ett år å bli frisk på egenhånd før du prøver medisinene?

Anonymkode: 8bf55...330

[AnonymBruker]

7 hours ago, AnonymBruker said:

Før jeg starter: Jeg ser ikke ned på de som tar medisiner, og mener at det kan være til veldig god hjelp for mange!

Jeg har bipolar type 2, og har levd godt uten medisiner siden jeg fikk diagnosen for 10 år siden. Det krever mye jobbing, men har vært stabil mesteparten av tiden. Nå har jeg havnet langt ned, og spørsmålet om medisiner ligger på bordet. 

Jeg er veldig skeptisk og ønsker i utgangspunktet ikke å ta medisiner for bipolar lidelse. Det er snakk om Lamictal som er stemningsstabiliserende. Jeg er ikke imot medisiner generelt, og tar både smertestillende eller antibiotika om det trengs, men akkurat dette skremmer meg på en måte jeg ikke kan forklare. Jeg blir redd for bivirkningene, og for å miste meg selv. Jeg føler at å skulle si ja til medisiner nå er et nederlag og at veien blir kort til å få andre og flere medisiner hvis jeg først sier ja. 

Jeg vet at depresjonen kan bli kortere, og at medisinene hjelper mange, psykiateren sier også at de aller fleste ikke får bivirkninger av disse medisinene. Likevel så ønsker jeg å jobbe igjennom det sånn som før og leve uten medisiner. 

Er det så galt av meg å ønske dette? Er jeg helt dust som ikke vil ta disse medisinene og som lar meg skremme av bivirkninger? Er det noen gode grunner jeg kan oppgi til psykiateren for at hun skal gi seg med maset om medisiner? Jeg sliter i tillegg med å svelge piller generelt, og har mange "regler" for å få det til, så tar helt ikke piller om jeg ikke må! (Og mikstur er værre, så ikke foreslå det.)

Jeg føler meg så alene, mislykket og lost i alt dette og jeg bare trenger at noen andre kan si litt om den ene eller andre siden (eller helst begge). 

Anonymkode: 1d20b...8b8

Jeg fikk veldig god hjelp av Lamictal en periode. Da hadde jeg allerede brukt antidepressiva av og på i imange år, med tidvis god effekt (før jeg fikk endret diagnosen til bipolar 2), og hadde ikke store motforestillinger mot å ta medisiner. Jeg er generelt mer skeptisk til det nå, i alle fall når det legges opp til at man skal måtte bruke det resten av livet og ikke i en periode for å komme seg gjennom en sykdom og bli frisk. Min erfaring med Lamictal er at jeg rett og slett ble stabil, ikke nummen og følelsesløs som med en del antidepressiva. Jeg merket ingen bivirkninger.

Hvis du hadde sagt nei til medisin når du var manisk eller hypoman ville jeg klart anbefalt å gjøre det likevel, men hvis du sliter med en depresjon og likevel er i stand til å tenke at dette skal du klare å komme deg gjennom, tenker jeg at det er et godt tegn. Bipolare lidelser oppfattes nok oftest som kroniske, men det er de ikke nødvendigvis. Jeg skrev litt om min erfaring i denne tråden

Å anbefale eller fraråde å bruke medisiner kan ingen her gjøre, og det er selvsagt også et brudd på forumreglene. Men jeg tenker at på samme måte som at en bipolar lidelse ikke nødvendigvis er kronisk, vil ikke det å ty til medisiner som legen anbefaler, i alle fall i en periode, bety at du er kronisk svak.

Anonymkode: af493...622

[AnonymBruker]

Kan nevne en annen ting når det gjelder bruk av antiepileptika mot bipolar lidelse. Man vet ikke hvorfor slike medisiner kan hjelpe mot bipolare lidelser, men det ser ut til at de har noen cellulære mekanismer felles. Lavkarbo/ketogen kost virker ekstremt bra for epilepsi, og det kan være verdt et forsøk å endre på kostholdet ditt hvis du for tiden spiser mye karbohydrater. For min del er jeg generelt dønn stabil i humøret når jeg dropper karbohydrater. Psykiateren Georgia Ede skriver litt om hva vi vet, hva vi ikke vet, og mulige mekanismer her https://www.diagnosisdiet.com/full-article/bipolar-disorder-and-low-carbohydrate-diets

Anonymkode: af493...622

[AnonymBruker]

Lamictal er en grei medisin å ta, lite bivirkninger. Lamictal er smeltetabletter så du slipper å svelge de hele.

Anonymkode: 65deb...064

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Hvor realistisk er det at du igjen klarer å jobbe deg gjennom problemene slik at du blir "stabil mesteparten av tiden"? Og hva er konsekvensene av om du først f.eks prøver i ett år å bli frisk på egenhånd før du prøver medisinene?

Anonymkode: 8bf55...330

Det er realistisk, men det kan ta litt lenger tid enn med medisiner. Psykiateren forespeilet bedring rundt juletider uten medisiner, men med hjelp og jobbing, mens med medisiner kunne det begynne å lette "allerede" i slutten av oktober... 

Og når jeg er stabil mesteparten av tiden, så mener jeg at jeg har ca 2 nedturer i året, til ca faste tidspunkter, som jeg får hjelp med og mestrer selv om dagene i en periode er tyngere. I de periodene får jeg hjelp og avlastning, samtaler med psykiatrisk sykepleier og det er mange støttesystemer som er på plass, sånn at både jeg og familien har det best mulig. Resten av tiden fungerer jeg normalt. 

Anonymkode: 1d20b...8b8

[AnonymBruker]

Jeg har og bipolar diagnosen å prøvd ut forskjellige medisiner, jeg kommer aldri til å prøve slike medisiner igjen, jeg ble mye verre, jeg prøvde ut mange typer over flere år å nå etter at jeg sluttet at jeg kjenner jeg lever igjen.

Anonymkode: 666cc...e38

[AnonymBruker]

Nå er ikke jeg bipolar, men lamictal er en ganske snill medisin med lite bivirkninger. Jeg har aldri hatt noe problem med de, og det er vel det mildeste alternativet du har. 

Anonymkode: 9213b...9fe

[wabi]

AnonymBruker skrev (På 7.9.2021 den 0.00):

Før jeg starter: Jeg ser ikke ned på de som tar medisiner, og mener at det kan være til veldig god hjelp for mange!

Jeg har bipolar type 2, og har levd godt uten medisiner siden jeg fikk diagnosen for 10 år siden. Det krever mye jobbing, men har vært stabil mesteparten av tiden. Nå har jeg havnet langt ned, og spørsmålet om medisiner ligger på bordet. 

Jeg er veldig skeptisk og ønsker i utgangspunktet ikke å ta medisiner for bipolar lidelse. Det er snakk om Lamictal som er stemningsstabiliserende. Jeg er ikke imot medisiner generelt, og tar både smertestillende eller antibiotika om det trengs, men akkurat dette skremmer meg på en måte jeg ikke kan forklare. Jeg blir redd for bivirkningene, og for å miste meg selv. Jeg føler at å skulle si ja til medisiner nå er et nederlag og at veien blir kort til å få andre og flere medisiner hvis jeg først sier ja. 

Jeg vet at depresjonen kan bli kortere, og at medisinene hjelper mange, psykiateren sier også at de aller fleste ikke får bivirkninger av disse medisinene. Likevel så ønsker jeg å jobbe igjennom det sånn som før og leve uten medisiner. 

Er det så galt av meg å ønske dette? Er jeg helt dust som ikke vil ta disse medisinene og som lar meg skremme av bivirkninger? Er det noen gode grunner jeg kan oppgi til psykiateren for at hun skal gi seg med maset om medisiner? Jeg sliter i tillegg med å svelge piller generelt, og har mange "regler" for å få det til, så tar helt ikke piller om jeg ikke må! (Og mikstur er værre, så ikke foreslå det.)

Jeg føler meg så alene, mislykket og lost i alt dette og jeg bare trenger at noen andre kan si litt om den ene eller andre siden (eller helst begge). 

Anonymkode: 1d20b...8b8

Spent på hvordan det gikk med deg? Jeg har hatt veldig god erfaring med lamictal i mange år. Den medisinen forandret totalt livet mitt og jeg begynte å fungere bedre på "alle" måter etter å ha begynt på den.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.9.2021 den 0.15):

Hei.

Jeg forstår deg. Jeg har tenkt som deg og ikke villet ha medisiner. Nå gjelder det i mitt tilfelle adhd og angst og ikke bipolar lidelse. Men, holdningene mine til medisiner har vært de samme som de du forklarer i mange år. Jeg har vært redd for å miste noe av meg selv som jeg også liker og det med å klare å stå i ting selv og jobbe meg gjennom og lære å regulere meg selv, på egenhånd. Jeg har tenkt at jeg da vil stå stødigere, med hard jobbing. 
Det har ikke funket optimalt. Fordi jeg har diagnoser som jeg vet er riktige og som det finnes medisiner for. Jeg begynte for en måned siden, for første gang med noen slags slike medisiner og jeg var motvillig og redd. Men, jeg har ikke angret. Jeg har fremdeles meg selv og går ikke på høye doser. Men, den roen i kroppen jeg har nå, har jeg aldri kjent på før og det er ganske fantastisk. Jeg klarer å kjenne på ting og jeg klarer å fokusere på det jeg burde i stedet for å bruke energien min på unødvendige steder. Jeg har mindre angst og jeg har generelt mer orden i hodet og omgivelsene. 
 

Dette er jo en annen diagnose enn din, men det kan nok sammenlignes. 

Hvorfor ikke bare prøve? Du har en psykiater som anbefaler deg det, for en grunn. Det er en sikker diagnose du har og det finnes en medisin som kan hjelpe deg å ha det bedre. Akkurat nå trenger du kanskje litt hjelp og den hjelpen tilbys deg. Vi er heldige som bor i er land som kan tilby oss denne hjelpen. Du kan slutte etter en stund om du føler det blir helt feil. Det er ikke et nederlag, uansett hva du velger❤️ Og du er ikke alene om å føle deg håpløs i blant. Du kommer deg tilbake. Klem 

Anonymkode: 92503...b8d

Beklager kuppe tråden, men jeg må spørre deg  

Jeg har realtivt nylig funnet ut at jeg har ADHD, men tør ikke ta medisiner. Både fordi jeg er redd for å miste meg selv, men også fordi jeg er redd for andre bivirkninger. Men, jeg har elendig livskvalitet fordi jeg har et tankekjør uten like. OCD som gir angst, og jeg sover nesten ikke. Stadig på jakt etter alternative løsninger, men de gir bare litt lindring. 

Kan jeg spørre hvilke medisiner du tar som har fungert? 

Anonymkode: 6bfd8...83d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Beklager kuppe tråden, men jeg må spørre deg  

Jeg har realtivt nylig funnet ut at jeg har ADHD, men tør ikke ta medisiner. Både fordi jeg er redd for å miste meg selv, men også fordi jeg er redd for andre bivirkninger. Men, jeg har elendig livskvalitet fordi jeg har et tankekjør uten like. OCD som gir angst, og jeg sover nesten ikke. Stadig på jakt etter alternative løsninger, men de gir bare litt lindring. 

Kan jeg spørre hvilke medisiner du tar som har fungert? 

Anonymkode: 6bfd8...83d

Ikke meg du siterer her, men hvis du får bivirkninger som vedvarer og er ubehagelige så slutter du jo bare igjen? Det er ikke farlig. Du mister ikke deg selv av å ta medisiner, det er fremdeles ditt hode, din hjerne og du er fremdeles den samme personen...

Anonymkode: 9de57...0e9