Hvordan vet man at å ville ha barn er noe man vil, eller ubevisst vil ha pga samfunnets forventinger?

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne på 30 år og singel. Livet går fort uten barn og jeg kjeder meg ikke uten de. Nå som jeg begynner å nærme meg eller evt allerede er inne i "tiden er vel snart inne å få barn-epoken" så har jeg en del spørsmål jeg ikke blir klok på.

• Vil jeg ha barn? Eller er det samfunnet som ubevisst påvirker meg til å tro at jeg vil ha det?
• Vil jeg ikke ha barn fordi jeg ikke vil la meg bøye for samfunnets forventninger til hva en kvinne på min alder skal gjøre?
• Hvordan vet folk at de selv ønsker barn eller om det er et resultat av årevis med samfunnspåvirkning? 
• Hva er vitsen med å få barn når man ikke har tid til å være med omtrent? Altså bare henge i helgene og på kvelden. Hva er poenget? Hvorfor er det så mange som får barn og som så skal ha den i barnehagen så fort den fyller året. Altså før den klarer å kommunisere osv. Hvordan stoler vi sånn på at oppdragelsen barn får i bhg er så mye bedre enn den omsorgen man selv vil yte for barnet sitt? Hvordan er det naturlig og akseptabelt at så mange barn skal passes på av så få voksne? Hva gjør bhg med tilknytning? Jeg spør fordi jeg klarer ikke se etikken i å få barn og så bare plassere den i systemet fordi det "er det man gjør".

Jeg klandrer ikke dere som har eller vil ha barn, jeg bare lurer fordi jeg er oppriktig nysgjerrig og har så mange tanker i hodet mitt helt alene. Hadde vært interessant å høre hva andre tenker om disse tingene. 

 

til info: da jeg var 19-22 år ville jeg ha barn med daværende samboer. I ettertid har jeg innsett at jeg ønsket meg barn fordi han ønsket seg det og jeg trodde han endelig ville elske meg og være snill med meg om vi bare fikk barn (klassisk). Så jeg har kjent på det å ville ha barn, men nå som jeg er eldre har jeg blitt mer analytisk rundt dette temaet.

Anonymkode: 2b715...9b9

[AnonymBruker]

Hvis du tenker/ lurer så mye vil jeg si at du ikke bør få barn. Et ønske om barn bør være mer som en biologisk forankret følelse av at du MÅ få etterfølgere. 
 

Livet uten barn er dessuten friere, mer miljøvennlig, billigere, mindre bekymringsfullt, enklere, morsommere enn med barn. 

Anonymkode: 72715...7be

[AnonymBruker]

Du får nok aldri noen helt klare svar på dette. Du må bare kjenne etter selv.

Til det siste punktet ditt, så kjenner jeg meg ikke igjen. Jeg føler ikke at jeg «knapt ser barna» selv om de går i barnehage og skole. Det at barna har et liv uten å være en halvmeter fra mammaen sin tror jeg er bra for dem. De lærer masse og har det veldig bra i skole og barnehage.

Anonymkode: 21abc...c5a

[Alauda]

Jeg har alltid visst at jeg ønsket barn, «bare ikke akkurat nå». Var bl.a. derfor godt over tretti før jeg fikk. Jeg har aldri tenkt at formålet med å få barn er at vi skal være sammen 24/7. De skal bli/være selvstendige individer, og det å gå i barnehage og skole er en del av dette. Vil glede meg over barna hele livet, selv i perioder de kanskje ikke har så mye tid til meg.

[Nymerïa]

Jeg har alltid ønsket barn, og har to. Dette skyldes ikke samfunnets forventninger, samfunnets forventninger bryr jeg meg lite om. Jeg har ønsket barn fordi de er den viktigste relasjonen jeg har.

Når det gjelder det siste kulepunktet ditt høres du bare nedlatende ut. Hvorfor tror du menn ønsker barn når de ikke går hjemme med dem på dagtid? For det har menn som gruppe aldri gjort. Bruker du å spørre menn du møter om hvorfor de fikk barn når de aldri ser dem fordi de er på jobb?

 

[AnonymBruker]

å få barn er vel det største instinktet vi mennesker har og i stor grad forankret i biologien. Tror selv ikke samfunnet klarer å fjerne mennesker behov for å reprodusere seg. Men over til spørsmålet ditt, jeg tror livet kanskje er spennende og gøy nå og at du nyter friheten din. MEN jeg anbefaler deg å tenke litt lengre fram en bare de neste 10 årene. Hva med når du er 50, de fleste av vennene dine har egne barn og familier, selv søsknene dine har fått egne kjernefamilier. Å feste og farte rundt er kanskje ikke like spennende og kanskje du ikke lengre har så mange å gjøre det sammen med. Er den framtiden noe du kan leve med? Jeg sier ikke at mange ikke er fornøyd med livet slik og det blir sikkert fint hvis det er for deg. Men når du skal ta valget om barn, ikke bare tenk på de neste 5 årene og at du koser deg med frihet, fest og morro nå. Tenk hvordan vil jeg at resten av livet mitt skal se ut. 

Anonymkode: edada...ca6

[AnonymBruker]

Jeg har siden jeg var barn at jeg ikke og aldri skulle ha barn. Jeg ville ikke ha ansvaret og med den moren jeg har, vil jeg ikke unne mine fremtidige barn det samme. 
 

Men den biologiske klokken hadde jeg ingen kontroll over. Det er jeg også glad for. Jeg elsker barnet mitt så høyt at det gjør vondt og jeg vil ikke ha det annerledes. 

Jeg følte meg aldri presset til å få barn, det falt helt naturlig for meg at nå vil jeg ha barn. Er sammen med en som heller ikke ville ha barn, men han er helt tussete etter barnet.

 

Anonymkode: 52c86...cbb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

å få barn er vel det største instinktet vi mennesker har og i stor grad forankret i biologien. Tror selv ikke samfunnet klarer å fjerne mennesker behov for å reprodusere seg. Men over til spørsmålet ditt, jeg tror livet kanskje er spennende og gøy nå og at du nyter friheten din. MEN jeg anbefaler deg å tenke litt lengre fram en bare de neste 10 årene. Hva med når du er 50, de fleste av vennene dine har egne barn og familier, selv søsknene dine har fått egne kjernefamilier. Å feste og farte rundt er kanskje ikke like spennende og kanskje du ikke lengre har så mange å gjøre det sammen med. Er den framtiden noe du kan leve med? Jeg sier ikke at mange ikke er fornøyd med livet slik og det blir sikkert fint hvis det er for deg. Men når du skal ta valget om barn, ikke bare tenk på de neste 5 årene og at du koser deg med frihet, fest og morro nå. Tenk hvordan vil jeg at resten av livet mitt skal se ut. 

Anonymkode: edada...ca6

Hvor dor dras det alltid frem at festing er alternativet til barn? 

Anonymkode: 3ec13...2d9

[AnonymBruker]

Til det siste punktet, fordi det er når ungen er ett år at begge foreldre må ut i jobb igjen. 

Anonymkode: 828a5...b42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvor dor dras det alltid frem at festing er alternativet til barn? 

Anonymkode: 3ec13...2d9

Jeg sier ikke at man må det, men det er vel en av de tingene du virkelig ikke kan fortsette med som før når du får barn. De fleste hobbyer kan man få til, man kan fremdeles reise, være med venner, game, osv. Men akkurat fest og fyll ofte ryker vel.

Anonymkode: edada...ca6

[AnonymBruker]

Jeg synes det er veldig merkelig at samfunnet forventer at alle skal få barn. Det er liksom så sjeldent noen snakker om hvor ufattelig slitsomt og vanskelig det kan være. Og tenk på hvor mange som ikke takler å ha barn. Tenk på hvor mange barn det er som vokser opp i hjem hvor foreldrene rett og slett ikke burde vært foreldre. 
 

Når man skal reflektere over om man skal få barn bør man egentlig kun tenke over om man tror at man selv kan takle den oppgaven. Takler man å sove minimalt i kanskje flere år fremover? Takler man å måtte bære en skrikete rabiat unge ut fra butikken flere ganger i uken? Takler man å miste alt som heter egentid i lang lang tid? De fleste kan vel trives med barn som er i et bedagelig humør, men man bør være klar over at mesteparten av tiden går til å stå i barnets vanskelige faser. 
 

Og jeg er enig med det siste TS skriver, det føles rart å få barn bare for å plassere de på barnehagen og deretter skolen. For det er tross alt der de tilbringer mesteparten av sin våkne tid. Det ga mer mening å få barn før i tiden, da måtte de være en del av samfunnet på en helt annen måte. 

Anonymkode: 569c9...e90