Kan barn få PTSD av psykisk vold?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg ser nå at det har vært en lang periode med stress for barna med kjefting og smelling og de har reagert alle sammen. Jeg merker jeg fortsatt går litt på tå hjemme selv og har akkurat begynt å tenke at problemene til eldstemann spesielt er relatert til denne perioden.

Faren er ikke deprimert lengre og har virkelig skjerpet seg nå etter mange år. Jeg har ikke enda diskutert med ham om han har tenkt på hvilke følger det faktisk har fått for både meg og barna men jeg tror jeg må gjøre det. Jeg merker at jeg prøver det jeg kan å holde husfreden i frykt for at han blir sint igjen. 
 

ts

Anonymkode: bd919...abc

Dette forholdet er ikke bra. Si til mannen din at dere må oppsøke familieterapi. Kanskje du og mannen din i første omgang. 

Dette er viktig å ordne opp i. 

Dere kan ikke leve sånn i frykt og på tå hev. 

Anonymkode: d4988...a6e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hvordan få hjelp, egentlig? 

Dessverre er det kjempevanskelig. Men har du en grei fastlege er det faktisk hans eller hennes jobb å hjelpe deg. ❤️

Anonymkode: a4e7e...0bb

[AnonymBruker]

Dere må jo få hjelp alle sammen! Hvordan ble far bedre? Har han gått på sinnemestringskurs/i terapi? Er det ingen som har tilbudt barna hjelp og støtte? Du må involvere fagpersoner, snakk med helsesykepleier, evt lærer eller barnevernet. Psykisk mishandling er enormt skadelig, kanskje det mest skadelige. Det er de voksnes ansvar at de får hjelp, ta en tlf i dag og start prosessen! 

Anonymkode: 66659...6a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Ikke si sånn. 

Mamma var også et offer. 

Mamma var min trygghet og hun gjorde det hun kunne med de midlene hun hadde tilgjengelig på det tidspunktet. Uten mamma hadde jeg dødd. 

Jeg sliter idag som voksen med redsel for menn og har angst og er usikker. Pappa er død, og mamma sliter fortsatt med dette. 

Jeg har aldri fått hjelp og er voksen og blir snart uføretrygded. Skulle ønske jeg kunne pratet med noen om dette, men behandlerne blir alltid så sure på meg om jeg tar det opp. 

 

Hvordan få hjelp, egentlig? 

Anonymkode: d4988...a6e

Ja, men mamma er voksen, barna er helt avhengig at hun tar tak, de kan ikke gjøre det selv.

Anonymkode: 66659...6a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Dessverre er det kjempevanskelig. Men har du en grei fastlege er det faktisk hans eller hennes jobb å hjelpe deg. ❤️

Anonymkode: a4e7e...0bb

Fastlegen er også et sted å starte. Snakk med en du har tillit til, TS. 

Anonymkode: 66659...6a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja, men mamma er voksen, barna er helt avhengig at hun tar tak, de kan ikke gjøre det selv.

Anonymkode: 66659...6a9

Ja, men mor er kanskje den eneste tryggheten de har oppi alt dette. 

Far er en utrygg person. 

Det er ikke lett å stå opp imot en person som er sterkere og mer dominerende. 

Ja, begge foreldrene har et ansvar, men vanskelig når den ene foreldren ikke ser det og den andre ikke klarer å gjøre noe med det.

Anonymkode: d4988...a6e

[AnonymBruker]

Hvis du tør, TS, kan du skifte lås på døra og barikadere deg med barna. Eventuelt sende barna bort til noen andre. 

Så tar du kampen med mannen din. Si at han slipper ikke inn før dere kan prate sammen om det som er vanskelig og at han går med på å gjøre noe med det. 

Sett hardt mot hardt. Dere skal ha det bra i hjemmet, ikke sånn som det her. 

Anonymkode: d4988...a6e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har opplevd både psykisk vold og fysisk vold, og den psykiske var absolutt verst. Kan overhode ikke settes i samme bås, som at, "Fysisk vold er jo både fysisk og psykisk vold." Å bli rist på ræven fordi du har stjålet penger fra far, er ikke det samme som at de samme personenen med ord forteller hvor lite verdt du er. At alt som dårlig i familien kommer fra deg, og dette blir terpet på igjen og igjen, gjennom en lang barndom. I min familie var det også mye rus,men selv det var langt mindre skadelig enn den psykiske volden jeg ble utsatt for. 

Anonymkode: acf05...c9c

Signeres

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Jeg ser nå at det har vært en lang periode med stress for barna med kjefting og smelling og de har reagert alle sammen. Jeg merker jeg fortsatt går litt på tå hjemme selv og har akkurat begynt å tenke at problemene til eldstemann spesielt er relatert til denne perioden.

Faren er ikke deprimert lengre og har virkelig skjerpet seg nå etter mange år. Jeg har ikke enda diskutert med ham om han har tenkt på hvilke følger det faktisk har fått for både meg og barna men jeg tror jeg må gjøre det. Jeg merker at jeg prøver det jeg kan å holde husfreden i frykt for at han blir sint igjen. 
 

ts

Anonymkode: bd919...abc

Det er veldig bra at han har blitt bedre, sykdom kan ramme oss alle. Neste skritt nå er at dere tar tak i dette for barnas del, dvs henter inn hjelp til dem og at du og barnas far også tar tak. Jeg har hatt en slik far og han har sagt unnskyld mange ganger for så å fortsette senere med sinneutbruddene sine. Jeg måtte som voksen bryte kontakten helt med både far og mor. Mor fordi hun beskytter far og ikke vil ta inn over seg at jeg har fått skader av dette. Jeg klarer ikke jobbe og ikke ha nære venner. Mors måte å gjøre ting på var å forsøke å beskytte meg men samtidig vise meg "verre" feil hos andre mennesker og tie ihjel alt hjemme. Vær åpne med barna.

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Ja, men mamma er voksen, barna er helt avhengig at hun tar tak, de kan ikke gjøre det selv.

Anonymkode: 66659...6a9

Men mamma kan være ett offer hun også. Kanskje hun har vokst opp i ett hvem som har lært henne at det skal være slik, kanskje hun selv har ting som gjør henne syk og ute av stand til å stå I det på en slik måte hun skulle ønske.

Anonymkode: 08c43...61c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvis du tør, TS, kan du skifte lås på døra og barikadere deg med barna. Eventuelt sende barna bort til noen andre. 

Så tar du kampen med mannen din. Si at han slipper ikke inn før dere kan prate sammen om det som er vanskelig og at han går med på å gjøre noe med det. 

Sett hardt mot hardt. Dere skal ha det bra i hjemmet, ikke sånn som det her. 

Anonymkode: d4988...a6e

Det vil bare skape enda en brutal situasjon. Hun bør snakke med fagpersoner, lege, bup, sende barna på tur og fikse samtalen med far helt uten barna tilstede.

Anonymkode: 08c43...61c

[AnonymBruker]

Ts. Du må gjøre noe med dette så fort du kan. Jeg vokste også opp med en slik stefar og er helt ødelagt psykisk av det i voksen alder. Søsknene mine også. 

Det skader mye mer enn du tror. Man kan få traumer, angst, depresjon, dårlig selvbildet og ptsd som du nevner. Barnet lærer å se på verden og mennesker som et farlig sted og at man ikke er god nok. Man kan bruke et helt liv som voksen for å bedre disse tankene. 

Søk hjelp. Både for dere som par og for barnet ditt. Hvis ikke dere oppsøker parterapi og han gjerne individuell terapi, så bør dere ikke være sammen. Jeg skjønner det er vanskelig❤️

Anonymkode: 91f43...2da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Signeres

Det er veldig bra at han har blitt bedre, sykdom kan ramme oss alle. Neste skritt nå er at dere tar tak i dette for barnas del, dvs henter inn hjelp til dem og at du og barnas far også tar tak. Jeg har hatt en slik far og han har sagt unnskyld mange ganger for så å fortsette senere med sinneutbruddene sine. Jeg måtte som voksen bryte kontakten helt med både far og mor. Mor fordi hun beskytter far og ikke vil ta inn over seg at jeg har fått skader av dette. Jeg klarer ikke jobbe og ikke ha nære venner. Mors måte å gjøre ting på var å forsøke å beskytte meg men samtidig vise meg "verre" feil hos andre mennesker og tie ihjel alt hjemme. Vær åpne med barna.

Men mamma kan være ett offer hun også. Kanskje hun har vokst opp i ett hvem som har lært henne at det skal være slik, kanskje hun selv har ting som gjør henne syk og ute av stand til å stå I det på en slik måte hun skulle ønske.

Anonymkode: 08c43...61c

Selvfølgelig, det er utrolig vanskelig når man selv er brutt ned/er veldig redd,  derfor man må søke hjelp hos andre/fortelle det til noen man stoler på.  Og barna har ingen forutsetning til å gjøre det, så selv om det er fryktelig vanskelig så må mor ta det første steget. 

Anonymkode: 66659...6a9

[AnonymBruker]

Vi er allerede i parterapi hos FVK, jeg har vært så lei meg så lenge at jeg ikke har følelser igjen for faren. Han trygler meg om å bli og sier han og barna får det bedre av å være en forent familie. Jeg er sliten men vurderer å bare være der for å kunne være med barna i det minste.

ts

Anonymkode: bd919...abc