Hvorfor er det ikke mer fokus på vektregulering?

[AnonymBruker]

Alle studier viser at det nærmest er umulig å gå ned i vekt og opprettholde vekten dersom man har fedme. Svært få med fedme klarer å bli slanke. Om det skyldes hormonelle endringer, økt antall fettceller som kommer av overvekt, og andre biologiske endringer som fedmen medfølger eller inngraverte vaner som det er krevende å omstille - eller en kombinasjon av alt, så er det tydelig at det nærmest er umulig. 

Så hvorfor ikke legge all innsats på å vedlikeholde en normalvekt livet ut? Å gå ned typ 2-4 kg med en gang man har lagt på seg er da ekstremt mye mer overkommelig enn å la det skli ut og plutselig ha 20-40kg ekstra som det er "umulig å bli kvitt". 

Husker at moren min og venninner til mødrene mine alle hadde sånne bittesmå slankeprosjekter på 80 og 90 tallet da jeg var ung. Og alle var slanke fordi de regulerte det i det små. Myten om at alle var slanke for 40 år siden fordi det bare var sånn er feil, folk var bevisst på å holde seg slanke. Når kom vi bort fra denne vektreguleringen? Det virker som om det har blitt så betent at en normalvektig sier at jeg ønsker å gå ned 2 kg for å holde meg slank.. Mens vi heier på en som skal ned 50 kg som er dømt til å feile. Tilnærmingen er så merkelig når konsekvensene er kollektiv fedme og dårligere folkehelse. 

Anonymkode: 1cdf0...402

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Alle studier viser at det nærmest er umulig å gå ned i vekt og opprettholde vekten dersom man har fedme. Svært få med fedme klarer å bli slanke. Om det skyldes hormonelle endringer, økt antall fettceller som kommer av overvekt, og andre biologiske endringer som fedmen medfølger eller inngraverte vaner som det er krevende å omstille - eller en kombinasjon av alt, så er det tydelig at det nærmest er umulig. 

Så hvorfor ikke legge all innsats på å vedlikeholde en normalvekt livet ut? Å gå ned typ 2-4 kg med en gang man har lagt på seg er da ekstremt mye mer overkommelig enn å la det skli ut og plutselig ha 20-40kg ekstra som det er "umulig å bli kvitt". 

Husker at moren min og venninner til mødrene mine alle hadde sånne bittesmå slankeprosjekter på 80 og 90 tallet da jeg var ung. Og alle var slanke fordi de regulerte det i det små. Myten om at alle var slanke for 40 år siden fordi det bare var sånn er feil, folk var bevisst på å holde seg slanke. Når kom vi bort fra denne vektreguleringen? Det virker som om det har blitt så betent at en normalvektig sier at jeg ønsker å gå ned 2 kg for å holde meg slank.. Mens vi heier på en som skal ned 50 kg som er dømt til å feile. Tilnærmingen er så merkelig når konsekvensene er kollektiv fedme og dårligere folkehelse. 

Anonymkode: 1cdf0...402

Enig med deg. Jeg har stadig slike småprosjekt for å holde vekta på det jeg er komfortabel med. Det krever rett og slett at jeg spiser mindre over tid med økende alder. Og trener, hadde jeg ikke trent så kunne jeg omtrent ikke spist ‘noe’. Jeg trener mest pga at jeg føler meg i mye bedre form da.

Genetisk tror jeg jeg er programmert til å veie mer enn jeg gjør. Ihvertfall hvis jeg ser på slektninger. Men jeg nekter å bli større. Trives best med en bmi rundt 20.

Anonymkode: 0558f...79f

[AnonymBruker]

Dette har jeg også lurt mye på- blant annet fordi jeg gjorde eksakt det selv, da jeg begynte å gå opp i vekt for 15 år siden. Da jeg var ferdig med å studere fikk jeg en stillesittende kontorjobb, og etter et halvt års tid ble det åpenbart at vekten var på vei oppover gått opp på grunn av mitt nye liv, mer passive liv (mens jeg studerte hadde jeg en deltidsjobb der jeg gikk hele dagen).

Jeg hadde gått opp rundt 10 kg, og innså jo da umiddelbart at noe måtte gjøres. Jeg satt meg da nøye inn i kosthold og ernæring, gjorde alle kostholdsendringer jeg forsto at var nødvendig siden jeg ikke lenger var så aktiv i hverdagen, og jeg begynte å trene mer systematisk.

I løpet av et halvt års tid hadde jeg gått ned de ti kiloene jeg hadde gått opp- og der har jeg holdt meg i alle de 15 årene som er gått siden det (utenom to svangerskap der jeg naturligvis gikk opp noe). Har selvsagt opprettholdt det nye kostholdet jeg la om til for 15 år siden, og jeg har opprettholdt aktivitetsnivået/treningen i alle de årene. Da har det vært null problem å holde vekten, og jeg forstår ikke hvorfor folk bare tillater seg selv å fortsette å gå opp i vekt når de ser hvilken vei det bærer… Man må jo ta grep umiddelbart når man ser at vekten øker! Kan ikke vente til man har gått opp 40 kg og så klage over at det er «umulig å gå ned i vekt!!!»  

Anonymkode: 906f7...297

[AnonymBruker]

Interessant hypotese. Jeg vektregulerer et par kilo to ganger hvert år, helt bevisst. Etter jul og etter sommeren. Hadde jeg ikke gjort dette ville jeg gått opp rund 2-4 kilo hvert eneste år. 

Anonymkode: 142c4...10e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Interessant hypotese. Jeg vektregulerer et par kilo to ganger hvert år, helt bevisst. Etter jul og etter sommeren. Hadde jeg ikke gjort dette ville jeg gått opp rund 2-4 kilo hvert eneste år. 

Anonymkode: 142c4...10e

Ikke sant? Og dersom du bare hadde ignorert uten å ta tak i det så hadde du vært 20-40 kg tyngre om bare 10 år. 

Jeg vet at overspisingslidelser hos noen fører til stor vektoppgang på kort tid, men flertallet blir overvektige av de små kiloene som sniker seg på år etter år, nærmest uten at man merker det før man plutselig blir bevisst på det, og man da setter i gang med et stort slankeprosjekt som er dømt til å feile. Fordi kropp og psyke vil kjempe imot vektnedgang. Homeostase; biologisk likevekt, er nå blitt fedme. 

Anonymkode: 1cdf0...402

[AnonymBruker]

Jeg gjør det. Lar ikke vekta stabilisere seg oppover. Veier meg en gang i uka og øker den over 2 kg over tid så iverksettes tiltak.

Får stadig høre at jeg kan da spise ditt og datt siden jeg er så slank......men jeg er jo såpass slank siden jeg passer vekta og ikke dytter i meg alt jeg får lyst på.

Anonymkode: 8ad8d...51d

[AnonymBruker]

Ja, akkurat det jeg gjorde/gjør jeg gikk opp 8 kg pga langvarig sykdom og inaktivitet, innså at oi her må jeg gjøre noe NÅ, og gikk ned igjen.

Nå veier jeg meg ca annenhver uke. Har et slingringsmonn på 1,5 kilo, går jeg over det så er det bare å justere i et par uker til jeg er under der igjen. Fungerer fint for meg. Mye bedre enn et familiemedlem som har klagd over 15 kg for mye siden jeg var ung (vi snakker over 20 år) og aldri gjort noe med det.

Jeg hadde fint kunne ignorere vektoppgangen og fortsatt til sikkert 20 kilo før jeg tok tak, men jeg er veldig glad jeg ikke gjorde det. Man merker jo på klærne at de blir strammere, og da er det bedre å gjøre noe med det umiddelbart enn å ignorere det i lang tid. 

Anonymkode: bf7bd...c9c

[AnonymBruker]

Husker det samme fra mødrene da vi vokste opp, og har tatt med meg dette. Veier meg jevnlig (og har også en stram bukse uten stretch som mål) Maxgrense er 3 kg opp. Da er det i gang med et "slanking" for en periode. Jeg utbasunerer selvsagt ikke disse små slankekurene på noen uker til noen, så alle tror jeg kan "spise hva jeg vil".  Men egentlig så lever jeg sunt og har kontroll på kaloriene hele tiden. Da slipper jeg å tenke slanking. Mye enklere å holde vekten stabil enn å gå ned. Som en over skrev, jeg er nok også programert til å ha en høyere vekt, men når vekten bikker en bmi på 20, da trives jeg ikke med meg selv

Anonymkode: 0db0c...1d2

[AnonymBruker]

Interessant tema. Jeg innser nå at jeg gjør det samme. Men jeg har i alle år sagt til meg selv at jeg prøver bare å leve nogenlunde sunt, også regulerer vekta seg selv. Det er ikke helt sant. Jeg jobber egentlig stadig med å holde samme vekt, for det er så sinnsykt dyrt og upraktisk om jeg må bytte ut alle buksene mine. 
På den annen side så er jeg ikke så fan av at folk stadig proklamerer at de slanker seg. Jeg som har hatt spiseforstyrrelser i tenårene tror det hadde sammenheng med alt snakket om slanking som var vanlig på 80/90-tallet. Det var som om «feit» var det absolutt mest umoralske man kunne bli her i livet. Det er det jo ikke, men først og fremst et helseproblem. 

Jeg tror den viktigste grunnen til at folk er større nå, er at tilgangen på fetende mat er konstant. Sjokolade, pølser, brus, pizza, alt er innen rekkevidde hele tiden. Det er alltid en kiosk eller kafe i nærheten, og er du hjemme kan du bare bestille det du vil på mobilen. Sånn var det jo ikke før, og da var det mye lettere å holde seg normalvektig. Man måtte gå til butikken, og så gå hjem og lage maten selv. Da fikk man jo rørt seg i samme slenge også. 

Anonymkode: 9daf0...f4c

[AnonymBruker]

Jeg trenger det ikke. Jeg har lidd av fedme, og gikk ned 40 kilo. Har ingen problemer med å holde meg på normalvekt etterpå. 

Er ikke helt enig i at vi har samme forutsetninger i dag som før da. Vi har tilgang til mye mer ultraprosessert mat, mellommåltider som pushes som sunne (selv om en Go' morgen inneholder så mange kalorier at jeg blir mørkredd) osv.

Anonymkode: eea27...091

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.9.2021 den 10.37):

Jeg trenger det ikke. Jeg har lidd av fedme, og gikk ned 40 kilo. Har ingen problemer med å holde meg på normalvekt etterpå. 

Er ikke helt enig i at vi har samme forutsetninger i dag som før da. Vi har tilgang til mye mer ultraprosessert mat, mellommåltider som pushes som sunne (selv om en Go' morgen inneholder så mange kalorier at jeg blir mørkredd) osv.

Anonymkode: eea27...091

Hvis du blir mørkredd av 217 kalorier så skjønner jeg jo godt at du ikke har problemer med å holde vekta. Håper du blir frisk.

Anonymkode: 3e2cc...4c0

[AnonymBruker]

Jeg har gått ned 60 kg og har holdt vekta i mange år nå uten problemer. Regulerer på 2 til 3 kg en sjelden gang. Synes det blir dumt å si at det omtrent ikke nytter å gå ned for da er det umulig å holde vekta. Vi er jo noen som klarer det da. Og det håpet må alle få ha for seg selv. Selv om det ikke er gunstig å bli så tykk selvsagt. 

Anonymkode: 56071...879

[AnonymBruker]

Jeg holder alltid et øye med vekta. Veier meg ca annenhver uke og regulerer hvis den har økt. Dvs jeg bestemmer selv hva jeg skal veie. 

Etter sommerferien viste vekta +2kg, og jeg satte igang tiltak med en gang. Tok et par uker så var vekta nede igjen. 

Anonymkode: 386c7...e65

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg har gått ned 60 kg og har holdt vekta i mange år nå uten problemer. Regulerer på 2 til 3 kg en sjelden gang. Synes det blir dumt å si at det omtrent ikke nytter å gå ned for da er det umulig å holde vekta. Vi er jo noen som klarer det da. Og det håpet må alle få ha for seg selv. Selv om det ikke er gunstig å bli så tykk selvsagt. 

Anonymkode: 56071...879

All ære til dere som har klart det. Det er omtrent det vanskeligste du kan gjøre, og det krever respekt at du kan holde deg normalvektig etter å ha gått ned så mye 🙌

Men når jeg ser på overvektige blant familie og venner så er det voldsomme slankekurer avløst av perioder hvor de spiser det de har lyst på - en evig runddans. Hun ene jeg kjenner som faktisk har klart å gå ned 40 kg og holde seg der, lever ekstremt restriktivt. Hun sier hun må spise langt mindre nå enn det hun gjorde da hun veide det samme før hun begynte å legge på seg. Så det er tydelig at kroppen vil tilbake til den høyeste vekten man har hatt. Det er ikke bare et enkelt kcal-regnskap, det skjer noe på et fundamentalt biologisk nivå når man først har hatt en stor overvekt. 

Det koster så utrolig lite å regulere en 2-4 kg vektoppgang, normale svingninger i løpet av et år. Det kan knapt kalles slanking en gang. Men da holder man sin "normal" på et nivå som ikke gir varig kalorioverskudd. Har man kcal-overskudd over tid så vil det fort bli den nye normalen. 

Skjønner bare ikke hvorfor folk ikke tar den letteste veien som er å ta tak i det med en gang. 

Anonymkode: 1cdf0...402

[AnonymBruker]

Ja jeg er også nøye på dette. Veier meg regelmessig og tar tak med en gang. 

Anonymkode: 99cfa...a14

[AnonymBruker]

Sånn har jeg holdt på i årevis. Etter jul er jeg 2 kg for mye for min smak, så nå er det redusert inntak en periode sammen med økt trening. Får stadig høre at jeg er heldig osv som er slank, kan spise hva jeg vil osv osv, men det er jo en grunn til at jeg er slank, det koster, og det handler overhode ikke om flaks.

Anonymkode: 6a88b...47e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.9.2021 den 10.37):

Jeg trenger det ikke. Jeg har lidd av fedme, og gikk ned 40 kilo. Har ingen problemer med å holde meg på normalvekt etterpå. 

Er ikke helt enig i at vi har samme forutsetninger i dag som før da. Vi har tilgang til mye mer ultraprosessert mat, mellommåltider som pushes som sunne (selv om en Go' morgen inneholder så mange kalorier at jeg blir mørkredd) osv.

Anonymkode: eea27...091

MYE bedre forutsetninger i dag enn tidligere pga mer kunnskap om sunt kosthold og trening og mye større utvalg av sunn mat i butikkene. Feks var det kun fruktyoghurt og God Morgen yoghurt i butikkene på 80tallet samt cottage cheese som smakte herk. Nå er det stort utvalg magre proteinrike produkter

Anonymkode: 87e8d...53c

[AnonymBruker]

Jeg tror at her spiller samfunnets forventninger ekstremt mye inn. 

La meg ta en fiktiv person som et eksempel. En kvinne har tidligere hatt en BMI på 37. Hun går ned i vekt, og karrer seg ned til en BMI på 28. Fortsatt overvektig, men ikke fedme. Ikke lenger helseskadelig overvekt ettersom 25-30 i BMI ikke defineres som helseskadelig, men kan gi økt risiko avhengig av livsstil. Om hun eksempelvis ikke røyker og har et variert, sunt kosthold, perfekte blodprøver og mosjonerer regelmessig, så har hun per definisjon god helse. Problemet er at samfunnet vil ikke se det slik. I samfunnets øyne er hun fortsatt tjukk, fortsatt overvektig, fortsatt usunn. Normalvekt er "normen", men dessverre urealistisk for mange som lider av fedme. En annen faktor som få snakker om, er den overflødige huden svært overvektige sitter igjen med etter å ha gått ned flere titalls kilo. Man forandrer utseende, man blir en ny person, noe som ofte påvirker selvbildet negativt. "Men det er bare å fjerne med kirurgi"... Det er ikke en enkel operasjon å gå gjennom, det er dyrt om man ikke får dekket det av det offentlige og man får heller ikke sykmelding ettersom det er anset som en kosmetisk kirurgi. Har man en jobb der man beveger seg en del, for eksempel helsevesenet, barnehage og lignende, så må man være borte i en god del uker. 

Siden det er såpass urealistisk, så blir mange som lider av fedme demotivert. Fedme, en BMI på over 30, er faktisk en kronisk sykdom. Det er ikke "bare" overvekt, det er ikke "bare" noen kg ekstra. Det har mange ringvirkninger for ens egen helse og livsstil, det går utover livskvalitet og livsglede. Som en kvinne som lider av fedme selv, så kjenner jeg mye på dette presset om å bli normalvektig og tynn. Jeg har lidd av fedme i ca. 4 år. Bikket 30 på BMI-skalaen når jeg gikk på en medisin som økte matlysten min kraftig, i forbindelse med psykisk sykdom. La på meg hele 30 kg på relativt kort tid. Ingen oppfølging fra helsevesenet annet enn fra psykolog og psykiater som så klart kun var innstilt på det mentale, for det var det viktigste der og da - at jeg var velfungerende psykisk. Det samfunnet glemmer, er at menneskets helse ikke bare består av det fysiske, men også det psykiske. 

Det burde absolutt være mer fokus på vektregulering. Det bør også være mer åpenhet om kunnskap knyttet til fedme. Vi trenger å kvitte oss med fordommene som peker på at vi er tjukke, late, udugelige, ekle. Problemet er at de som roper høyest om dette, ofte er "fettaktivister" som samtidig benekter ulempene ved fedme og roper diskriminering så snart det er snakk om fedme og helse. Det syns jeg er utrolig problematisk, for det gjør at disse menneskene også blir mindre tatt på alvor. 

Det burde også finnes bedre behandlingstilbud, da offentlige, for mennesker som sliter med fedme, da spesielt en tverrfaglig behandling bestående av ernæringsfysiolog, psykolog og lege - og ikke minst, oppfølging! Det å gå ned i vekt er i seg selv ikke vanskelig om man følger en plan og har god kunnskap om kroppen, ernæring og kosthold, men det å vedlikeholde det over tid, er ofte den største utfordringen for mange. Det er jo en grunn til at mange klarer å gå ned i vekt, men samtidig går opp igjen. Se på hvor mange som er desperate etter lettvinte dietter som lover perfekte resultater på kort tid. Tålmodighet er også mangelvare i en slik prosess. 

Fedme er jævla komplekst. Det er vanskelig. Det er så mange faktorer som spiller inn og det finnes så mange individuelle årsaker til hvorfor man har kommet dit man har. For meg var det økt matlyst på medisin, dårlig psykisk helse og generelle vansker med å ta vare på meg selv. Det er mange som er i mine sko, og jeg lurer på hvorfor vi ikke kan få bedre oppfølging i en slik periode nettopp for å hindre at man spiser på seg fedme? Og ja, alle har ansvar for seg selv, men åpenbart trenger man noen ganger hjelp, og i et slikt tilfelle ville det vært godt med hjelp og støtte. Forebygging er det viktigste man kan gjøre, tenker jeg, for når skaden først har skjedd, er det mye mer krevende å fikse det. Kroppen min har kjent på fedme i flere år, og selv om jeg kommer meg under 30 i BMI, så vil jeg resten av livet måtte "kjempe" mot fedmen som har vært i kroppen min. Jeg så hvor lett det var, når jeg klarte å slanke meg til en BMI på 28. Det tok ikke mange måneder før det bikka 30 igjen. Nå er jeg på en ny reise, med bedre fokus, mer motivasjon og dedikasjon, og håper jeg fikser det denne gangen.

Anonymkode: fb1da...ccc

[AnonymBruker]

JA. Det burde vært mer fokus på dette. Dette er noe som i mange tilfeller må læres! Jeg tror ikke de fleste som er "naturlig tynne" i dagens samfunn er det helt tilfeldig. Noen driver kanskje med ubevisst vektkontroll, og vil svare at de "spiser hva de vil", men sannheten er nok at de ikke går helt bananas med fett, sukker, karbohydrater og alkohol. De har funnet en slags balanse. Det er så lett å tenke at noen bare er naturlig tynne og noen er naturlig store og så slår man seg liksom til ro med det.... 

Anonymkode: 513aa...844

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.2.2022 den 21.19):

JA. Det burde vært mer fokus på dette. Dette er noe som i mange tilfeller må læres! Jeg tror ikke de fleste som er "naturlig tynne" i dagens samfunn er det helt tilfeldig. Noen driver kanskje med ubevisst vektkontroll, og vil svare at de "spiser hva de vil", men sannheten er nok at de ikke går helt bananas med fett, sukker, karbohydrater og alkohol. De har funnet en slags balanse. Det er så lett å tenke at noen bare er naturlig tynne og noen er naturlig store og så slår man seg liksom til ro med det.... 

Anonymkode: 513aa...844

Jeg var "naturlig tynn" frem til jeg passerte 40. Tenkte aldri over hva jeg spiste eller når. Og spiste søppel at og delvis mye godteri. Men samtidig, når jeg i dag tenker tilbake og sammenligner med andre så spiste jeg nok mindre porsjoner og mer sjelden enn noen av dem som var/er blitt overvektig, samt var mer aktiv i hverdagen (trente aldri) 

Men dette regulerte sannsynligvis kroppen min selv, da jeg aldri tenkte over det. 

Anonymkode: ab581...871