Jeg blir mentalt sliten av barnet mitt

[AnonymBruker]

Sitter dypt inne å skrive dette her. Men føler at jeg må få det ut og eventuelt få noen gode råd. Jeg har en sønn på 7 år og de 2 siste årene kjenner jeg meg mentalt sliten i forhold til de årene før han ble 5. Det er jo litt forståelig da de første årene er man kanskje mer fysisk sliten da barnet ikke kan gjøre så mye selv. Men nå merker jeg mentalt utbrenthet. 

Barnet er veldig nysgjerrig av seg noe jeg synes er veldig bra. Da man på den måten lærer mye nytt. Men han er veldig intens. Han prater i ett sett i hele dag. han stopper aldri å prate og jeg lurer på om det er normalt å aldri være stille. Når han spiser, når han dusjer, når det er leggetid, når han skal kle på seg. det er konstant prating, spørsmål, skal diskutere og kverulere på alt. Ting blir ikke gjort fordi han står å prater. Det er konstant stress å komme seg ut døra fordi han ikke gjør seg klar fordi han er så opptatt av å prate. Han hører ikke på beskjeder han får fordi hjernen hans er i høygir. Har begynt å tro han kanskje har ADHD. Men fysisk er han litt lat, og alltid sliten. Føler han kanskje egentlig er litt lik meg da jeg selv aldri har vært en veldig fysisk aktiv person men heller mer aktiv mentalt. 

Synes nå de siste dagene dette har tatt av helt når han spør "hva tenker du på", "hvorfor smiler du", "hvorfor ler du", "hvem snakka du med", "hvorfor sa du en hund da du snakket med vennina de på tlf"? Altså han skal vite aaaaalt. Og jeg begynner å bli gal. Føler jeg ikke kan puste, ha egne tanker, eller noe som helst privatliv. Fordi han graver i alt. 

Han satt å spilte brettspill her om dagen og spør meg : 

Hvilke lag tror du vinner, rødt eller blått? Jeg sier: blått. Han sier: tror du blått vinner?. Jeg sier: ja. Han sier "mamma, tror du det blåe laget vinner? Jeg sier: Ja jeg tror det blåe laget vinner. Altså han stiller samme spørsmål minst 3 ganger, selvom jeg har svart på spørsmålet allerede første gangen. 

Det jeg synes er aller verst er når vi skal rekke noe. Kommer oss aldri ut i tide fordi han skal stå å prate og tulle og får han aldri til å bli klar. Dette fører til mye stress hos meg med å få rukket det ene og det andre. 

Jeg må også si at jeg er alene med han så det er bare oss 2 hjemme. 

Jeg elsker han over alt på jord og sitter med dårlig samvittighet hver kveld og føler meg som en d***t fordi jeg føler det på den måten og at jeg blir sliten av mitt eget barn. 

Håper på noen gode råd her inne 😣

Anonymkode: 15d97...43f

[AnonymBruker]

Men hva gjør du med dette? Du må jo lære ham å roe ned. 

Anonymkode: e31b6...b3b

[AnonymBruker]

Hvorfor setter du ikke grenser?

Vi sier ifra når ungen vår er en plagsom liten jævel. Rett og slett. «Nå prater mamma.» «det har jeg allerede svart på». 

Hjelp han å finne fokus, du lar han jo prate hele tiden. Klassisk enebarn, vi så denne tendensen fra 3,5-4 års alder hos vår, og innså at vi måtte begynne å sette grenser fordi han trodde han var universets midtpunkt og at alle ville høre han prate HELE tiden.

Typisk barn som har foreldre som stopper å prate når barna prater, fremfor å be dem vente

Anonymkode: 7758f...256

[AnonymBruker]

Jeg har det likt med åtte åringen her. Hun tyter konstant. Ofte så er det også bare "mammaaaa?" jeg svarer selvfølgelig og får null respons.. 2 sek etterpå "mammaaaa?" osv.. 

Må bare tenke at dette er e. Forbigående fase og at vi må tilpasse oss. Hun må gå ti over halv 8 istedet for ti på 8 for å rekke skolen. Begynne med kveldsmaten halv åtte istedet for 8.. Osv osv. Og jeg får rett og slett legge meg tidligere innimellom for å få noe overskudd. 

Anonymkode: 645ee...771

[AnonymBruker]

Jeg hadde også blitt mentalt sliten av det du beskriver. Hva sier skolen og lærerene, er han så intens der også? Hva med venner, orker de å være sammen med han? 

Anonymkode: b19f2...ab8

[Målvakt]

Jeg er enig med noe av det andre over sier, MEN hvis det virker som han har mye energi, ikke tar beskjeder osv så ville jeg snakket med fastlege. Har du snakket med skolen, hvordan opplever de barnet? 
 

Jeg har selv et barn med adhd og du kan ikke fortelle barnet at det skal roe seg ned altså! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvorfor setter du ikke grenser?

Vi sier ifra når ungen vår er en plagsom liten jævel. Rett og slett. «Nå prater mamma.» «det har jeg allerede svart på». 

Hjelp han å finne fokus, du lar han jo prate hele tiden. Klassisk enebarn, vi så denne tendensen fra 3,5-4 års alder hos vår, og innså at vi måtte begynne å sette grenser fordi han trodde han var universets midtpunkt og at alle ville høre han prate HELE tiden.

Typisk barn som har foreldre som stopper å prate når barna prater, fremfor å be dem vente

Anonymkode: 7758f...256

Hei og takk for svar. 

Jeg sier til han hele tiden at nå sitter jeg i tlf nå må du vente. Eller nå er jeg opptatt med ditt eller datt nå må du vente. Og han bare fortsetter. Det er som om ingenting går innpå han.  også sier han hvorfor sier du vent hele tiden? Han skjønner ikke selv at han er veldig inntens selvfølgelig. Og når han da spør om hvorfor jeg altid sier vent da tenker jeg at han kanskje føler at jeg overser han. Men på en annen side så blir det rett og slett for mye for psyken min. 😂

ts

Har du noe tips på hvordan jeg kan håndtere dette når jeg sier at han må vente men han ikke gir seg. 

Anonymkode: 15d97...43f

[Era Vulgaris]

Alle blir mentalt slitne av barn, det er helt normalt. Men du må jo ramme inn barnet ditt. Når han bare tuller og ikke får kledd på seg, må du veilede han. "Nå skal du kle på deg, også snakker vi om det når du er ferdig". Når han stiller det samme spørsmålet mange ganger, sier du at det har du svart på, nå er det nok om den saken. 

[AnonymBruker]

Barnet mitt var slik, og hun har ADHD. Sier ikke at det er det hos dere, men om dette er et problem med konsentrasjon, beskjedtaking osv. på andre arenaer (som skole) også, ville jeg nok kontaktet fastlegen. Noe som fungerte greit her var å gi barnet konkrete oppgaver i situasjoner der det fort ble stressende, for eksempel i butikken. Da kunne det hjelpe å be barnet finne konkrete produkter, be barnet pakke varene e.l. Da ble det stille littegrann og jeg fikk konsentrert meg litt. Om dere skal ut kan du for eksempel prøve å be barnet gå ut i forveien med søpla. Det er viktig å ta på barnet når du gir beskjeder, gjerne øyekontakt. Gi én beskjed av gangen. Og å smøre seg med MASSE tålmodighet. Jeg synes fremdeles det kan være krevende når jeg har gitt den samme beskjeden fem ganger på rad og det fremdeles ikke skjer noe.

Anonymkode: 89000...76d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Barnet mitt var slik, og hun har ADHD. Sier ikke at det er det hos dere, men om dette er et problem med konsentrasjon, beskjedtaking osv. på andre arenaer (som skole) også, ville jeg nok kontaktet fastlegen. Noe som fungerte greit her var å gi barnet konkrete oppgaver i situasjoner der det fort ble stressende, for eksempel i butikken. Da kunne det hjelpe å be barnet finne konkrete produkter, be barnet pakke varene e.l. Da ble det stille littegrann og jeg fikk konsentrert meg litt. Om dere skal ut kan du for eksempel prøve å be barnet gå ut i forveien med søpla. Det er viktig å ta på barnet når du gir beskjeder, gjerne øyekontakt. Gi én beskjed av gangen. Og å smøre seg med MASSE tålmodighet. Jeg synes fremdeles det kan være krevende når jeg har gitt den samme beskjeden fem ganger på rad og det fremdeles ikke skjer noe.

Anonymkode: 89000...76d

Ja, også er det viktig å gjøre dette i forkant. Ikke vent til situasjonen oppstår og man står der med et barn som er midt inne i en lang avhandling og man stresser seg opp. Si gjerne i fra på forhånd. "Når vi skal gå vil jeg at du går ut med søpla for meg, så låser jeg imens." Her ble det hvertfall oftere ros på den måten, og mindre irritasjon.

Anonymkode: 89000...76d

[AnonymBruker]

Jeg er alene med en 10-åring. Nå har jeg riktignok satt ned foten for lenge siden, men noen ganger må jeg si fra at "Nå er mamma sliten", eller "Nå vil jeg gjerne se dette på tv". Det blir bare litt mye prating noen ganger. Og tror ikke det er rart å føle det sånn, når man er alene med barn. Noen ganger må jeg bare ta meg 10-15min på senga, og bare puste litt, tenke litt i fred, ha helt ro.

Anonymkode: 94136...632

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hei og takk for svar. 

Jeg sier til han hele tiden at nå sitter jeg i tlf nå må du vente. Eller nå er jeg opptatt med ditt eller datt nå må du vente. Og han bare fortsetter. Det er som om ingenting går innpå han.  også sier han hvorfor sier du vent hele tiden? Han skjønner ikke selv at han er veldig inntens selvfølgelig. Og når han da spør om hvorfor jeg altid sier vent da tenker jeg at han kanskje føler at jeg overser han. Men på en annen side så blir det rett og slett for mye for psyken min. 😂

ts

Har du noe tips på hvordan jeg kan håndtere dette når jeg sier at han må vente men han ikke gir seg. 

Anonymkode: 15d97...43f

Du må forklare og begrunne hvorfor han må vente. Si «nå kler vi på oss i gangen, da fokuserer vi på det, når du prater mister du fokus og det tar lenger tid». 
Om han ikke  gir seg når du sier han må vente, så må du være tydelig og streng. Be han gå et annet sted og gjøre noe annet mens han venter. Så følger du opp. Vær tydelig og streng. 
 

Fortsetter han å prate selv om du ber han vente er det fordi han er vant til at han får det. Telefonen feks, her måtte vi være steinharde fra 4 års alder. 
 

Dette handler jo ikke bare om psyken din, men hvordan han skal slippe å være han slitsomme fyren som elsker å høre sin egen stemme. Du bør fokusere mer på hvordan du skal oppdrag han fremfor å ha dårlig samvittighet for at han babler hull i hodet på deg.

Prøv å være mer streng først. 

Anonymkode: 7758f...256

[AnonymBruker]

Du jatter med sønnen din så alt for mye at han bruker det imot deg. 

Anonymkode: ac37c...70b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du må forklare og begrunne hvorfor han må vente. Si «nå kler vi på oss i gangen, da fokuserer vi på det, når du prater mister du fokus og det tar lenger tid». 
Om han ikke  gir seg når du sier han må vente, så må du være tydelig og streng. Be han gå et annet sted og gjøre noe annet mens han venter. Så følger du opp. Vær tydelig og streng. 
 

Fortsetter han å prate selv om du ber han vente er det fordi han er vant til at han får det. Telefonen feks, her måtte vi være steinharde fra 4 års alder. 
 

Dette handler jo ikke bare om psyken din, men hvordan han skal slippe å være han slitsomme fyren som elsker å høre sin egen stemme. Du bør fokusere mer på hvordan du skal oppdrag han fremfor å ha dårlig samvittighet for at han babler hull i hodet på deg.

Prøv å være mer streng først. 

Anonymkode: 7758f...256

Når jeg skriver at du skal følge opp, så mener jeg at du går til han og sier «takk for at du ventet. var det du skulle fortelle meg istad?»

men ikke vær vag, skjønner han ikke hvorfor han må vente er du vag

Anonymkode: 7758f...256

[solmåneogstjerner]

Han høres i utgangspunktet ut som en helt normal åtteåring. Så må jo du oppdra ham til god sosial kontakt, inkludert å ikke spørre om private samtaler han har overhørt. Og klare å roe seg ned med pratingen (en del av det må du bare godta.)

Jeg kjenner igjen dette selv, men det har da bedret seg. Mine har ingen diagnoser og tviler på at de får det heller. De er bare nysgjerrige, ivrige og trenger litt veiledning. 

Jeg vet jo ikke sikkert, men for meg høres det ut som en frisk unge, men han trenger tilsnakk/sosial opplæring.

Endret 6. september 2021 av solmåneogstjerner

[Tuba]

Hva i all verden. Alle unger går gjennom en periode der de spør om alt mellom himmel og jord. Det er ikke et problem, det er helt naturlig. Barnet er ikke en «plagsom jævel» som en over skrev. Snakk ordentlig med ungene så ordner det seg etterhvert. Når de blir eldre kommer dere til å savne tiden der de skravlet hull i hodet på dere.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Du må forklare og begrunne hvorfor han må vente. Si «nå kler vi på oss i gangen, da fokuserer vi på det, når du prater mister du fokus og det tar lenger tid». 
Om han ikke  gir seg når du sier han må vente, så må du være tydelig og streng. Be han gå et annet sted og gjøre noe annet mens han venter. Så følger du opp. Vær tydelig og streng. 
 

Fortsetter han å prate selv om du ber han vente er det fordi han er vant til at han får det. Telefonen feks, her måtte vi være steinharde fra 4 års alder. 
 

Dette handler jo ikke bare om psyken din, men hvordan han skal slippe å være han slitsomme fyren som elsker å høre sin egen stemme. Du bør fokusere mer på hvordan du skal oppdrag han fremfor å ha dårlig samvittighet for at han babler hull i hodet på deg.

Prøv å være mer streng først. 

Anonymkode: 7758f...256

Ts her. 

Ser ut til at jeg trenger å bli streng. Merker også når vi er med andre mennesker at han blir den "slitsomme" ungen som ikke forstår hvor grensen går. 

Anonymkode: 15d97...43f

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ts her. 

Ser ut til at jeg trenger å bli streng. Merker også når vi er med andre mennesker at han blir den "slitsomme" ungen som ikke forstår hvor grensen går. 

Anonymkode: 15d97...43f

Men.. har han venner ?

Klarer han å leke selv?

Lese ei bok? Spille et spill? Høres ut som at du er den eneste stimulien han har rundt seg..? 

[AnonymBruker]

Barn gjentar fordi de ønsker å høre mer. Helt normal adferd. Bruk det som anledning til å svare litt mer enn det han spør om. Skjønner godt han maser om du gir han så lite som i «blått lag»-historien din.

Anonymkode: 4c026...1aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Sitter dypt inne å skrive dette her. Men føler at jeg må få det ut og eventuelt få noen gode råd. Jeg har en sønn på 7 år og de 2 siste årene kjenner jeg meg mentalt sliten i forhold til de årene før han ble 5. Det er jo litt forståelig da de første årene er man kanskje mer fysisk sliten da barnet ikke kan gjøre så mye selv. Men nå merker jeg mentalt utbrenthet. 

Barnet er veldig nysgjerrig av seg noe jeg synes er veldig bra. Da man på den måten lærer mye nytt. Men han er veldig intens. Han prater i ett sett i hele dag. han stopper aldri å prate og jeg lurer på om det er normalt å aldri være stille. Når han spiser, når han dusjer, når det er leggetid, når han skal kle på seg. det er konstant prating, spørsmål, skal diskutere og kverulere på alt. Ting blir ikke gjort fordi han står å prater. Det er konstant stress å komme seg ut døra fordi han ikke gjør seg klar fordi han er så opptatt av å prate. Han hører ikke på beskjeder han får fordi hjernen hans er i høygir. Har begynt å tro han kanskje har ADHD. Men fysisk er han litt lat, og alltid sliten. Føler han kanskje egentlig er litt lik meg da jeg selv aldri har vært en veldig fysisk aktiv person men heller mer aktiv mentalt. 

Synes nå de siste dagene dette har tatt av helt når han spør "hva tenker du på", "hvorfor smiler du", "hvorfor ler du", "hvem snakka du med", "hvorfor sa du en hund da du snakket med vennina de på tlf"? Altså han skal vite aaaaalt. Og jeg begynner å bli gal. Føler jeg ikke kan puste, ha egne tanker, eller noe som helst privatliv. Fordi han graver i alt. 

Han satt å spilte brettspill her om dagen og spør meg : 

Hvilke lag tror du vinner, rødt eller blått? Jeg sier: blått. Han sier: tror du blått vinner?. Jeg sier: ja. Han sier "mamma, tror du det blåe laget vinner? Jeg sier: Ja jeg tror det blåe laget vinner. Altså han stiller samme spørsmål minst 3 ganger, selvom jeg har svart på spørsmålet allerede første gangen. 

Det jeg synes er aller verst er når vi skal rekke noe. Kommer oss aldri ut i tide fordi han skal stå å prate og tulle og får han aldri til å bli klar. Dette fører til mye stress hos meg med å få rukket det ene og det andre. 

Jeg må også si at jeg er alene med han så det er bare oss 2 hjemme. 

Jeg elsker han over alt på jord og sitter med dårlig samvittighet hver kveld og føler meg som en d***t fordi jeg føler det på den måten og at jeg blir sliten av mitt eget barn. 

Håper på noen gode råd her inne 😣

Anonymkode: 15d97...43f

Du må lære han manerer. Det blir jo letter år for år når dme blir eldre men du må lære han og vente på sin tur. Ikke gjenta seg hele tiden. Alle gode ting er tre så merker du at dette ikke er normalt så kan det være noe underliggende men det tar du med fastlegen. Det skal lite til og finne ut av sånt når vi har et så godt Helsevesen. Men du må prøve først og se om han lærer av det du sier. Du må se han I øynene og belære han da skjønner han at ok jeg kan ikke holde på sånn hele tiden. De er barn. Og de skal få lov til og være det men de må også belæres på veien. Siden du er utbrent så burde du tatt en kognitiv sjekk på han hos legen for en stundsiden. Er jo ikke før sent heller men da får du kanskke svar på ting du lurer på. Ingen ting galt i det. Ring imorgen tidlig. Hei jeg ringer på vegne av min sønn jeg føler jeg trenger og få tatt noen prøver for han hos legen. Ferdig med saken. Derfra så vil du få hjelp. 

 

Lykke til

Ikke gå rundt og hold ting inne. Hjelp er det alltids å få ❤️

Anonymkode: 868c0...bcc