Har gått så langt vekk fra meg selv at jeg ikke vet hva jeg skal i stedet

[AnonymBruker]

Hei

Kort oppsummering. Er en kvinne på 30 år. Veldig miserabel med utdanningsvalg og jobbsituasjon. Min skoleutvikling:

• På ungdomskolen vurderte jeg yrkene tømrer eller veterinær (dvs to veldig ulike retninger). Droppet tømrer fordi jeg fikk beskjed om at det var for gutter og at siden jeg hadde over 4 i snitt så burde jeg ikke gå yrkesfag (ja det er ganske fucka å si noe sånt til elever)
• Begynte på  vgs allmennfag. Noe jeg aldri skulle gjøre fordi jeg var så skolelei, men følte jeg måtte. Tvang meg gjennom. Klarte å fullføre ved at jeg besto til jul, og deretter la inn "energi" på vårsemesteret (for det var da karakterene telte). Endte opp med bare 3,8 i snitt
• Begynte på en bachelor. Fikk for meg at jeg skulle bevise for meg selv at jeg kunne klare realfag. Jeg hadde ikke et eneste realfag på vgs. Så jeg tok en bachelor innen teknologi. Jeg led meg gjennom de 3-årene og 90 % av emnene var kjemi, fysikk og biologi, men fikk likevel B i snitt fordi jeg var så bestemt på å klare det. 
• Begynte deretter på en master innen ingeniørretningen jeg tok. Også her endte jeg med B i snitt. Igjen, bare for å bevise for meg selv at jeg kan klare det. 

 

Det hører til at jeg ble mobbet hele barndommen og har slitt mye med selvfølelse pga dette. Dette styrte videre utdanningsvalg osv.

Nå sitter jeg her med en god utdanning som gjør meg ulykkelig. De siste 4 årene har jeg hatt to ulike arbeidsgivere, men jeg trives ikke. Er ikke faglig interessert og ser ikke for meg noe fremtid innen noe av det jeg gjør. Og jeg er bare kvalifisert til roller som jeg vil ha de samme følelsene i. Ettersom jeg bruker så mye energi på å holde ut og holde meg selv igjen, så har jeg mistet all kontakt med hva jeg vil gjøre med livet mitt. Dette påvirker meg såpass mye at jeg orker ikke være sosial og isolerer meg helt. Jeg har ingen krefter til noe annet enn å holde ut jobben.  Desto lengre jeg jobber desto mindre blir selvtilliten min. 

 

Jeg har vært hos karriereveileder to ganger de siste årene. To ulike, og mange samtaler. Men jeg blir ikke noe bedre og klokere. Det føles som om alt er tåkelagt. Jeg er også i dialog med NAV om dette. Jeg jobber for tiden 100 %, går i behandling på DPS og går på medisin. Jeg vil bare ha en jobb som gir mening og som jeg trives med. Ikke grue meg til mandag. Ikke glede meg til å bli pensjonist i en alder av 30. Ha overskudd i hverdagen sånn at jeg orker å gjøre noe med andre ting i situasjonen min (feks date og prøve å finne kjærligheten). 

 

Har noen vært i lignende situasjon og kommet seg ut av det? hvordan? hva endte du med?

 

hilsen rådvill

Anonymkode: 15aad...e29

[AnonymBruker]

Hva kunne du tenke deg å jobbe med da? Hvis du ser bort fra alt rundt deg, hva er det DU har lyst til? Butikk? Journalist? Advokat? Det er vel gjerne noe du har snakket om med karriereveileder, og det er der du må begynne. Finn ut hva du kunne tenke deg, og ta det derfra.

Anonymkode: 3c194...6ce

[AnonymBruker]

Vil du fortsatt bli tømrer? Ta permisjon fra jobben, og hør om du kan  få jobbe som hjelpearbeider i ett tømrerfirma

Anonymkode: 7ddfe...c5b

[AnonymBruker]

Du må nesten prøve noe du har lyst til......ikke bare velge noe for å være flink for andre sin skyld.

Anonymkode: 9f70c...71f

[AnonymBruker]

Huff er i akkurat samme situasjon som deg nå - tatt to utdanninger og mistrives så sinnsykt. Er seriøst nesten her inne på KG daglig for å lese om hva andre jobber med. Lurer på hva som er galt med meg - hvorfor blir jeg ikke bare fornøyd med det jeg har? Skal sies at i den jobben jeg har nå, er jeg egentlig aldri ferdig på jobb. Det liker jeg ikke. Å om jeg tar to år til med et annet studie (bygge på den ene mastern min), kan jeg få en helt annen jobbhverdag. Men føler meg som en gal person som studerer HELE tiden 😂 Synes det er gøy, men har mer lyst til å tjene penger og ha mer stabilitet i livet med fast jobb. Aner ikke hva jeg skal gjøre for å trives 😔😔😔😔 

Anonymkode: aba07...eb2

[Danseskjørt]

Jeg har det akkurat likt. Venter bare på at deømmejobben skal falle ned i fanget mitt😅🤷🏼‍♀️

[AnonymBruker]

Da kjører du lottomillionærspørsmålet. Hvis du hadde nok penger til å gjøre akkurat det du ville, hva ville du gjort hver dag da? 

Anonymkode: d2336...422

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.9.2021 den 19.47):

Hei

Kort oppsummering. Er en kvinne på 30 år. Veldig miserabel med utdanningsvalg og jobbsituasjon. Min skoleutvikling:

• På ungdomskolen vurderte jeg yrkene tømrer eller veterinær (dvs to veldig ulike retninger). Droppet tømrer fordi jeg fikk beskjed om at det var for gutter og at siden jeg hadde over 4 i snitt så burde jeg ikke gå yrkesfag (ja det er ganske fucka å si noe sånt til elever)
• Begynte på  vgs allmennfag. Noe jeg aldri skulle gjøre fordi jeg var så skolelei, men følte jeg måtte. Tvang meg gjennom. Klarte å fullføre ved at jeg besto til jul, og deretter la inn "energi" på vårsemesteret (for det var da karakterene telte). Endte opp med bare 3,8 i snitt
• Begynte på en bachelor. Fikk for meg at jeg skulle bevise for meg selv at jeg kunne klare realfag. Jeg hadde ikke et eneste realfag på vgs. Så jeg tok en bachelor innen teknologi. Jeg led meg gjennom de 3-årene og 90 % av emnene var kjemi, fysikk og biologi, men fikk likevel B i snitt fordi jeg var så bestemt på å klare det. 
• Begynte deretter på en master innen ingeniørretningen jeg tok. Også her endte jeg med B i snitt. Igjen, bare for å bevise for meg selv at jeg kan klare det. 

 

Det hører til at jeg ble mobbet hele barndommen og har slitt mye med selvfølelse pga dette. Dette styrte videre utdanningsvalg osv.

Nå sitter jeg her med en god utdanning som gjør meg ulykkelig. De siste 4 årene har jeg hatt to ulike arbeidsgivere, men jeg trives ikke. Er ikke faglig interessert og ser ikke for meg noe fremtid innen noe av det jeg gjør. Og jeg er bare kvalifisert til roller som jeg vil ha de samme følelsene i. Ettersom jeg bruker så mye energi på å holde ut og holde meg selv igjen, så har jeg mistet all kontakt med hva jeg vil gjøre med livet mitt. Dette påvirker meg såpass mye at jeg orker ikke være sosial og isolerer meg helt. Jeg har ingen krefter til noe annet enn å holde ut jobben.  Desto lengre jeg jobber desto mindre blir selvtilliten min. 

 

Jeg har vært hos karriereveileder to ganger de siste årene. To ulike, og mange samtaler. Men jeg blir ikke noe bedre og klokere. Det føles som om alt er tåkelagt. Jeg er også i dialog med NAV om dette. Jeg jobber for tiden 100 %, går i behandling på DPS og går på medisin. Jeg vil bare ha en jobb som gir mening og som jeg trives med. Ikke grue meg til mandag. Ikke glede meg til å bli pensjonist i en alder av 30. Ha overskudd i hverdagen sånn at jeg orker å gjøre noe med andre ting i situasjonen min (feks date og prøve å finne kjærligheten). 

 

Har noen vært i lignende situasjon og kommet seg ut av det? hvordan? hva endte du med?

 

hilsen rådvill

Anonymkode: 15aad...e29

Jeg er akkurat som deg 😅 Bare litt annet utdanningsløp. Og 32 år. 

Ja..🤢 Hadde jeg enda hatt svaret. Følger tråden 🤞🤞🤞

Anonymkode: fc05f...f16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.9.2021 den 19.47):

Hei

Kort oppsummering. Er en kvinne på 30 år. Veldig miserabel med utdanningsvalg og jobbsituasjon. Min skoleutvikling:

• På ungdomskolen vurderte jeg yrkene tømrer eller veterinær (dvs to veldig ulike retninger). Droppet tømrer fordi jeg fikk beskjed om at det var for gutter og at siden jeg hadde over 4 i snitt så burde jeg ikke gå yrkesfag (ja det er ganske fucka å si noe sånt til elever)
• Begynte på  vgs allmennfag. Noe jeg aldri skulle gjøre fordi jeg var så skolelei, men følte jeg måtte. Tvang meg gjennom. Klarte å fullføre ved at jeg besto til jul, og deretter la inn "energi" på vårsemesteret (for det var da karakterene telte). Endte opp med bare 3,8 i snitt
• Begynte på en bachelor. Fikk for meg at jeg skulle bevise for meg selv at jeg kunne klare realfag. Jeg hadde ikke et eneste realfag på vgs. Så jeg tok en bachelor innen teknologi. Jeg led meg gjennom de 3-årene og 90 % av emnene var kjemi, fysikk og biologi, men fikk likevel B i snitt fordi jeg var så bestemt på å klare det. 
• Begynte deretter på en master innen ingeniørretningen jeg tok. Også her endte jeg med B i snitt. Igjen, bare for å bevise for meg selv at jeg kan klare det. 

 

Det hører til at jeg ble mobbet hele barndommen og har slitt mye med selvfølelse pga dette. Dette styrte videre utdanningsvalg osv.

Nå sitter jeg her med en god utdanning som gjør meg ulykkelig. De siste 4 årene har jeg hatt to ulike arbeidsgivere, men jeg trives ikke. Er ikke faglig interessert og ser ikke for meg noe fremtid innen noe av det jeg gjør. Og jeg er bare kvalifisert til roller som jeg vil ha de samme følelsene i. Ettersom jeg bruker så mye energi på å holde ut og holde meg selv igjen, så har jeg mistet all kontakt med hva jeg vil gjøre med livet mitt. Dette påvirker meg såpass mye at jeg orker ikke være sosial og isolerer meg helt. Jeg har ingen krefter til noe annet enn å holde ut jobben.  Desto lengre jeg jobber desto mindre blir selvtilliten min. 

 

Jeg har vært hos karriereveileder to ganger de siste årene. To ulike, og mange samtaler. Men jeg blir ikke noe bedre og klokere. Det føles som om alt er tåkelagt. Jeg er også i dialog med NAV om dette. Jeg jobber for tiden 100 %, går i behandling på DPS og går på medisin. Jeg vil bare ha en jobb som gir mening og som jeg trives med. Ikke grue meg til mandag. Ikke glede meg til å bli pensjonist i en alder av 30. Ha overskudd i hverdagen sånn at jeg orker å gjøre noe med andre ting i situasjonen min (feks date og prøve å finne kjærligheten). 

 

Har noen vært i lignende situasjon og kommet seg ut av det? hvordan? hva endte du med?

 

hilsen rådvill

Anonymkode: 15aad...e29

Kjente meg litt igjen i dette, er på samme alder som deg og pusha meg igjennom en grad med realfag selv om jeg var svært dårlig i matte osv, riktignok var det noen emner jeg syntes var interessant da. Men jeg var nok litt sånn som deg som skuLLe være super ambisiøs, gjøre det "riktige" og vise hva jeg fikk til. Tok en master som var mye gøyere fagmessig men mistrivdes sosialt. Forskjellen er at du fikk deg jobb med din utdanning,i min bransje er det langt mellom jobbene og stoe konkurranse rundt de jeg kunne tenke meg...jeg har gitt meg selv tid til å jobbe med noe helt urelatert uten press for å finne meg selv igjen,føler jeg er på god vei. Mitt tips til deg: si opp jobben din, få deg en midlertidig jobb i mellomtiden og vurder om du skal ta et karrierebytte. Det aller viktigste er at du gjør noe for deg selv.

Anonymkode: be66a...b13