Har et søsken som er psykisk utviklingshemmet - hvilket ansvar har vi søsken

[AnonymBruker]

La oss kalle søskenet Kim . Kim bor hjemme med mamma. 
Barndomshjemmet har aldri vært et trivelig hus - og vi andre søsken liker ikke å overnatte der. 

Kim spør hver gang jeg er der om å få bli med meg hjem. Og når hen er hos meg vil hen ikke hjem. Det er vond - for jeg tolker dette som om hen ikke har det optimalt hjemme - selv om det selfølgelig kan være at det bare er gøy med forandring.

Mamma har utrolig høy terskel for å oppsøke helsehjelp- Kim har et dårlig utviklet språk - men jeg mener jeg ser mye som tyder på smerte. Når jeg kommenterer det kan mamma bli sint/irritert på meg. Kim er ALDRI hos lege. 
jeg synes det er rart at ikke fastlegen har jevnlige helsekontroller. Mamma mener vi ikke skal lete etter problemer.

Mamma begynner å bli eldre - så om den omsorgen Kim får i dag er innenfor- så vil det jo komme en tid der mamma ikke makter. Hva da? Jeg tror aldri mamma vil innse det.. og om vi gjør noe vil det bli oppfattet som et svik. - men vi er jo de eneste som vet hvordan Kim har det. Vi er de eneste som kan uttrykke bekymring.. Jeg synes dette er et dilemma-mamma er ikke komfortabel med å ha fremmede i hjemmet. Så hun vil aldri be om hjelp.
Personlig skulle jeg ønske at foreldrene mine hadde jobbet for at også Kim skulle bli voksen. At de ville sikre hen et godt hjem i en eller annen omsorgsbolig - og vært der og gitt hen en god overgang. Nå er det slik at hen vil få en traumatisk endring om noe skjer mamma. 
 

Finnes det noen vi søsken kan snakke med ... hadde Kim vært yngre ser jeg for jeg barnevernet.. og når forventes det at pårørende deler sin bekymring ?

 

Anonymkode: 0a4bf...08b

[Sunshineyellow]

Snakk med mamma om at kim kan bo i en bolig. Redusert eller fullt. Der får kim hjelp og dere kan besøke han. Har full forståelse for at det er slitsomt med et slikt barn. Men er kanskje vanskelig for mor å be om hjelp? Da kan du evt si til moren din at nå er det på tide at du deler på ansvaret for kim, i denne kommunene finnes det boliger der og der for han. Jeg kan bli med til legen Så søker vi om hjelp til å få plass til han. 

[AnonymBruker]

Du kan dele din bekymring med fastlegen hans også. Om han har smerter som blir ignorert er jo ikke det bra for ham.

Anonymkode: dd860...e37

[AnonymBruker]

Jeg skjønner din bekymring! Og det virker som det er grunn til endring. Kan ikke så mye selv, men håper du får gode svar til hva dere kan gjøre. 

Anonymkode: 66bc5...115

[AnonymBruker]

I og med at han bor hjemme; Hva har vært din mors plan om hun brått skulle falle fra? 

Jeg syns du skal få snakket med fastlegen aller først og luftet bekymringene dine som du har angående mor og søskenet ditt. Først uten at mor er til stede og senere sammen med mor og det søskenet prøve å finne en slagplan. Finne ut av hva de smertene kan være men også hva som skal skje med søskenet ditt i nærmeste fremtid.

Så må du ta en alvorsprat med din mor. Ikke la henne prate det bort eller bagatellisere det. Har du flere søsken du kan alliere deg med? I og med at hun aldri tar med denne personen til lege om hun er verge ser jeg faktisk litt på som en form for omsorgssvikt. 

Det at hun begynner å bli eldre gjør at det egentlig haster litt i å finne ut hva dere skal gjøre med det utviklingshemmede søskenet når din mor ikke lenger kan ta seg av han. Kan han bo alene i barndomshjemmet med hjemmesykepleie eller BPA? Eller må han over i omsorgsbolig?

Vi sitter i en litt lignende situasjon med en fjern slekning på andre siden av Norge. Hun har tatt seg av nevøen sin med downs i alle år, de har alltid bodd sammen og de gjør alt sammen. Han er i midten av førtiårene og hun er vel over 80 eller nærmer seg 80 med stormskritt. Det kommer til å bli vanvittig tøft når hun faller fra siden han ikke kan bo alene og mest sannsynlig må over i omsorgsbolig da søsknene ikke er interesserte i å ha han hjemme hos seg.

Derfor blir det ekstra viktig for dere å begynne nå så en eventuell overgang kan bli så trygg som mulig.

Anonymkode: fa40d...63e

[AnonymBruker]

Kontakt fastlegen til Kim og meld bekymring den veien. Da kan du si både det med smerter, og at det må gjøres noe med bosituasjonen. Så må du/dere ta samtalen med mor om at hun ikke blir yngre, og at dette ikke kommer til å gå i det lange løp, og at det derfor er hensiktmessig å få Kim i bolig mens hun ennå er i livet og kan hjelpe med overgangen, f.eks at han bor litt der og litt hos henne. Vet at det er vanskelig, har selv en i nær relasjon som er for dårlig til å bo hjemme, men nekter å innse det selv. 

Ang det at Kim ikke vil hjem når han er hos deg, det trenger ikke bety at han blir dårlig behandlet hos mor, men han er kanskje lei av å bo med henne. Har et søskenbarn med psykisk utviklinghemming som bodde lenge hjemme, og han var så lykkelig når han fikk flytte ut at han knapt var hjemme eller snakket med foreldrene den første tiden. 

Anonymkode: eba93...a6f