Ut av giftig forhold og prøve lykken på ny

[Libertas]

Hei!

Da jeg var 20 ble jeg i lag med det jeg trodde var mitt livs kjærlighet, sakte men sikkert begynte den manipulerende og sjalue siden hans vise seg. Det tok veldig lang tid før jeg innså det selv, han sa jo det han sa å gjorde det han gjorde fordi han var glad i meg, ikke sant? Han sa hvertfall så. Og sexlivet var jo bra, mesteparten av tiden, om det var på hans premisser og når han hadde lyst. Men han elsket meg jo, så jeg måtte jo, ikke sant? 

Spol frem 6 år, jeg vet noe skurrer, men klarer ikke sette fingeren på det. Selv om mine venner og familie kunne fortelle meg nøyaktig hva det var som skurret, så klarte jeg ikke selv se det. De forsto jo ikke, vi elsket hverandre, og det var oss mot verden, og ingen ville han vel. Trodde jeg. 

Det skulle ta ytterligere 2 år før jeg klarte å gå ut av forholdet, og det var en helvetes tid. Jeg var gal, aldri elsket han, han måtte jo få være fri i forholdet til å ruse seg og lyve, han måtte jo få lov til å bli sint å knuse dører og glass. Jeg? Jeg skulle ikke få reagere på det, for det var bare slik han var. Selv skulle jeg ikke gjøre noe som helst som kunne føre til oppmerksomhet om vi var ute blant folk, være seg å le eller snakke, da ble det drama når vi kom hjem.

Kunne skrevet så mye mer, men redd for å bli gjenkjent.

Vel, 1 år ute av forholdet, jeg har endelig fått bli kjent med meg selv igjen. Jeg har fått kontakt med venner igjen, som jeg ikke fikk være med under forholdet. Jeg ser og hører hvordan ordentlige forhold skal være gjennom mine venninners forhold. Og jeg kjenner på savnet. Savnet etter noen å kunne snakke med og le med, noen å kunne slappe av med og dra på turer med. 

Så har det seg slik at jeg nå har kommet i kontakt med en fyr som virker som en veldig genuint snill type, men jeg er redd. Redd for hvordan jeg skal oppføre meg i et forhold, redd for hva som er greit og ikke. Jeg er en livlig person, og kan le høyt eller snakke høyt, men er dette greit? Hvordan skal jeg kunne komme meg ut i det igjen? Hvordan skal jeg håndtere dersom han en dag blir irritert eller skuffet for noe, uten at jeg skal prøve å stikke av, redd for at han også skal bli svartsint? Hvordan skal jeg håndtere mine egne følelser, å ikke være redd for å si fra dersom noe ikke faller i smak hos meg? 
Hvordan funker dette egentlig?

Dere som har vært i giftig forhold selv, og kommet dere inn i et godt og stabilt forhold, hvordan gjør dere det?

[AnonymBruker]

Med dine opplevelser er det desverre best å la vær. Ting kan skje igjen og en ting vet man og det er at menn er ikke til å stole på desverre

Anonymkode: 1aefb...2f4

[AnonymBruker]

Terapi, kanskje? Han har gjort stor skade på deg. "Omprogrammert" deg. Du trenger å reparere sårene og finne normalen igjen. Mange går i terapi etter skadelige forhold. Mange har flere skadelige forhold på rekke og rad. Ofte starter det med en giftig far eller mor.

Anonymkode: c4012...091

[so_what]

Libertas skrev (6 timer siden):

Så har det seg slik at jeg nå har kommet i kontakt med en fyr som virker som en veldig genuint snill type, men jeg er redd. Redd for hvordan jeg skal oppføre meg i et forhold, redd for hva som er greit og ikke. Jeg er en livlig person, og kan le høyt eller snakke høyt, men er dette greit? Hvordan skal jeg kunne komme meg ut i det igjen?

Min eks var mytoman. Dette forholdet var over for veldig lenge siden, og varte heller ikke på langt nær like lenge som ditt. Det var nok heller ikke på langt nær like traumatisk som det du beskriver må ha vært, men jeg merker likevel at det har preget meg.

Jeg har ikke vært i noe fast forhold siden, uten at jeg nødvendigvis kan skylde henne alene for det - det er først og fremst et bevisst valg jeg har tatt selv. Men når jeg nå prøver meg litt på dating, så merker jeg at tillit er et større problem for meg enn jeg i utgangspunktet hadde trodd, for jeg er en type som kanskje helst tror det beste om folk. Det er nesten så jeg forventer at halvparten av alt daten forteller meg er rent oppspinn, selv om det ikke foreligger noe som helst konkret som skulle tilsi at det er det.

For min del tenker jeg egentlig at det beste jeg kan gjøre er å være bevisst min egen bagasje slik at jeg klarer å sortere skepsisen min på hva som faktisk er rasjonelt og ikke. Og, som jeg stort sett pleier å gjøre ellers i livet, helst la tvilen komme henne til gode. Samtidig har jeg fått kjenne hvordan det oppleves å bli emosjonelt utnyttet, og håper og tror at jeg er bedre rustet til å oppfatte symptomene tidligere om jeg skulle oppleve det igjen. Og jeg er innstilt på å ta grep umiddelbart neste gang.

Forslaget om terapi tiltredes. Forslaget om å droppe dating tiltredes ikke, for du fortjener da vitterlig også å oppnå lykke. Det er lov å være preget av det du har opplevd, men bruk det heller som en nyttig erfaring for å unngå å havne i fellen på ny, fremfor å nekte deg selv å etablere meningsfulle relasjoner.

[AnonymBruker]

Har ingen løsning, men jeg fant en del trøst her:

https://www.reddit.com/r/NarcissisticAbuse/

Anonymkode: 8657d...666

[AnonymBruker]

Du skal få lov til å være deg selv i et forhold... le, møte venniner, dele problemer. Om dette blir tatt fra deg så kvitter du deg med en mann asap. Ingen second chances. 

Anonymkode: ec372...387

[AnonymBruker]

Libertas skrev (22 timer siden):

Hei!

Da jeg var 20 ble jeg i lag med det jeg trodde var mitt livs kjærlighet, sakte men sikkert begynte den manipulerende og sjalue siden hans vise seg. Det tok veldig lang tid før jeg innså det selv, han sa jo det han sa å gjorde det han gjorde fordi han var glad i meg, ikke sant? Han sa hvertfall så. Og sexlivet var jo bra, mesteparten av tiden, om det var på hans premisser og når han hadde lyst. Men han elsket meg jo, så jeg måtte jo, ikke sant? 

Spol frem 6 år, jeg vet noe skurrer, men klarer ikke sette fingeren på det. Selv om mine venner og familie kunne fortelle meg nøyaktig hva det var som skurret, så klarte jeg ikke selv se det. De forsto jo ikke, vi elsket hverandre, og det var oss mot verden, og ingen ville han vel. Trodde jeg. 

Det skulle ta ytterligere 2 år før jeg klarte å gå ut av forholdet, og det var en helvetes tid. Jeg var gal, aldri elsket han, han måtte jo få være fri i forholdet til å ruse seg og lyve, han måtte jo få lov til å bli sint å knuse dører og glass. Jeg? Jeg skulle ikke få reagere på det, for det var bare slik han var. Selv skulle jeg ikke gjøre noe som helst som kunne føre til oppmerksomhet om vi var ute blant folk, være seg å le eller snakke, da ble det drama når vi kom hjem.

Kunne skrevet så mye mer, men redd for å bli gjenkjent.

Vel, 1 år ute av forholdet, jeg har endelig fått bli kjent med meg selv igjen. Jeg har fått kontakt med venner igjen, som jeg ikke fikk være med under forholdet. Jeg ser og hører hvordan ordentlige forhold skal være gjennom mine venninners forhold. Og jeg kjenner på savnet. Savnet etter noen å kunne snakke med og le med, noen å kunne slappe av med og dra på turer med. 

Så har det seg slik at jeg nå har kommet i kontakt med en fyr som virker som en veldig genuint snill type, men jeg er redd. Redd for hvordan jeg skal oppføre meg i et forhold, redd for hva som er greit og ikke. Jeg er en livlig person, og kan le høyt eller snakke høyt, men er dette greit? Hvordan skal jeg kunne komme meg ut i det igjen? Hvordan skal jeg håndtere dersom han en dag blir irritert eller skuffet for noe, uten at jeg skal prøve å stikke av, redd for at han også skal bli svartsint? Hvordan skal jeg håndtere mine egne følelser, å ikke være redd for å si fra dersom noe ikke faller i smak hos meg? 
Hvordan funker dette egentlig?

Dere som har vært i giftig forhold selv, og kommet dere inn i et godt og stabilt forhold, hvordan gjør dere det?

For min del ble det ut av et giftig forhold for å heller trives alene. Man må ikke være sammen med noen for å ha det bra. 

Hvert fall frem til du er trygg på deg selv så bør du være alene. En dag vet du at hvordan du er som person, er greit. Den som ikke godtar deg for den du er, kan dra. Jeg endret meg veldig etter å bli alene fra et dårlig forhold. En veldig sterk trygghet i meg selv og en helt annen måte å forholde meg til bekymringer og en annen måte å forholde meg til andre på. 

Anonymkode: fef9b...2f7

[AnonymBruker]

Det tok tid. Jeg var åpen med han nye om at jeg hadde blitt psykisk mishandlet, og at det gjorde at jeg kunne reagere litt rart i starten. Han sa ok, og at jeg måtte gi beskjed.

Det tok tid å lære seg å stole på han, selv om han aldri gjorde noe galt eller noe som fikk meg til å tvile på han. Det tok vel et halvt år før jeg virkelig innså at han gjorde det han sa og han var der for meg. Da klarte jeg å slappe mer av. Jeg følte meg trygg med han fra dag en, og den trygghetsfølelsen har vært viktig hele veien.

Jeg var også nøye på å virkelig være meg selv. Le høyt som du sier, si mine meninger. Jeg var underkuet så lenge at jeg måtte få være meg. Og han elsket meg som jeg er. Han har aldri prøvd å endre på meg, og det er viktig. 

Iblant har jeg reagert på et tonefall, noe han har sagt som minnet meg på noe, og da gråter jeg. Han kommer og trøster, spør hva som er galt. Jeg er ærlig og sier at det minnet meg på noe, men det er ikke din skyld. Det er gammelt rusk. Og han støtter, og har aldri fått meg til å føle meg mindre verd pga det.

Vi er gift nå, og vi har det så godt sammen. Vi kommuniserer, vi er ærlige og rause med hverandre, vi vil hverandre alt godt. Det er helt motsatt av hva jeg har opplevd før, og unner deg også den følelsen. Ta tiden til hjelp, og vær så åpen om det som du klarer. Jeg har aldri fortalt spesifikt eller alt, men har sagt at om han vil vite noe er det bare å spørre. Det var en fin linje for oss.

Du fortjener kjærlighet. Vær deg selv, vær forsiktig, men åpne opp litt når du føler deg trygg. Det er mitt beste råd. Ikke let etter problemer, men let etter det gode og det trygge. 

Anonymkode: 1d6b3...e81