Har du avvist dine egne barn?

[AnonymBruker]

Min far avviste meg og mine søsken. Han var utro mot mamma og flyttet etterhvert inn til denne dama. Det var da plutselig veldig vanskelig å ha iss søsken på besøk og når vi først var der så følte vi oss i veien og trivdes ikke.

Det ble tilslutt at vi ikke fikk komme dit lenger og det har gått mange år nå uten noe kontakt med han. Ingen jul eller bursdagsgave, ingen gratulerer med dagen. Helt tyst som om han var død.

Ut på bygda hører vi av andre st han snakker om oss som om vi fremdeles har kontakt, noe vi søsknene benekter.

Om du har avvist barnet ditt noen gang hvorfor gjorde du det og har du noen gang angret?

Anonymkode: e9be1...877

[AnonymBruker]

Ikke avvist på den måten du beskriver, da må man jo være litt sosiopat tenker jeg, men det har jo skjedd at jeg sier at nå drikker jeg kaffe eller snakker med en venn eller prøver å spille gitar eller gjøre yoga, ikke klatre på meg for å kose nå. Det er jo å avvise, for så vidt.

Anonymkode: 31ff0...4e3

[AnonymBruker]

Ja. Sønnen min hadde alltid avvikende adferd som barn og vokste opp til å bli dyssosial og narsissistisk  som psykisk mishandlet kona si og datteren sin over flere år. Til slutt var det så ille at jeg måtte varsle barnevernet angående måten han behandlet sin datter på og da ble han rasende og kuttet kontakten med meg. Han prøvde å ta kontakt for noen år siden men jeg har valgt å avvise han etter å ha hørt alt det grove som mitt barnebarn ble utsatt for.

Anonymkode: c0d5e...186

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Ikke avvist på den måten du beskriver, da må man jo være litt sosiopat tenker jeg, men det har jo skjedd at jeg sier at nå drikker jeg kaffe eller snakker med en venn eller prøver å spille gitar eller gjøre yoga, ikke klatre på meg for å kose nå. Det er jo å avvise, for så vidt.

Anonymkode: 31ff0...4e3

Det er forståelig og jeg ville ikke reagert på en slik avvisning 😊

Anonymkode: e9be1...877

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Ja. Sønnen min hadde alltid avvikende adferd som barn og vokste opp til å bli dyssosial og narsissistisk  som psykisk mishandlet kona si og datteren sin over flere år. Til slutt var det så ille at jeg måtte varsle barnevernet angående måten han behandlet sin datter på og da ble han rasende og kuttet kontakten med meg. Han prøvde å ta kontakt for noen år siden men jeg har valgt å avvise han etter å ha hørt alt det grove som mitt barnebarn ble utsatt for.

Anonymkode: c0d5e...186

Fullt forståelig og håper du holder han ute av livet ditt 😊

Anonymkode: e9be1...877

[AnonymBruker]

Vi søsken er 18, 15 og 14, så vi er jo ikke akkurat voksne ennå og vi synes selv vi er uskyldige i dette. Vi har heldigvis en mamma som tar godt vare på oss og som aldri har laget bråk med far om samvær. Hun er glad så lenge vi kan være hos henne, men rett som det er snakker vi om dette når vi feks sitter i sofaen sammen. Det er sårt for oss alle sammen og det har vart i 5 år nå.

Anonymkode: e9be1...877

[Gjest Hvemsomhelst]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Vi søsken er 18, 15 og 14, så vi er jo ikke akkurat voksne ennå og vi synes selv vi er uskyldige i dette. Vi har heldigvis en mamma som tar godt vare på oss og som aldri har laget bråk med far om samvær. Hun er glad så lenge vi kan være hos henne, men rett som det er snakker vi om dette når vi feks sitter i sofaen sammen. Det er sårt for oss alle sammen og det har vart i 5 år nå.

Anonymkode: e9be1...877

Det skjønner jeg godt. Da jeg brøt med min eks. hadde vi to store tenåringer.  Han «straffet» meg med å bryte kontakten med barna.  Det er over 20 år siden.  Jeg forstår ikke hva slike menn (for det er vel flest menn) tenker med.

Endret 4. september 2021 av Hvemsomhelst

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Min far avviste meg og mine søsken. Han var utro mot mamma og flyttet etterhvert inn til denne dama. Det var da plutselig veldig vanskelig å ha iss søsken på besøk og når vi først var der så følte vi oss i veien og trivdes ikke.

Det ble tilslutt at vi ikke fikk komme dit lenger og det har gått mange år nå uten noe kontakt med han. Ingen jul eller bursdagsgave, ingen gratulerer med dagen. Helt tyst som om han var død.

Ut på bygda hører vi av andre st han snakker om oss som om vi fremdeles har kontakt, noe vi søsknene benekter.

Om du har avvist barnet ditt noen gang hvorfor gjorde du det og har du noen gang angret?

Anonymkode: e9be1...877

Mine svigerforeldre er litt sånn. Har hørt fra andre at de er alltid med oss, barna overnatter og de henter i barnehagen. Dette sier de til andre.

Men vi ser dem aldri, de glemmer navna på barna og blander dem med søskenbarna når de møtes, kan finne på å ikke hilse på oss og barna på gaten og inviterer aldri til besøk eller kommer annet enn til jul hvor de drar så fort som mulig så man lurer på om de vantrives eller har gjort noe galt.

Er direkte flaut at de lyver om hvor mye tid de tilbringer med oss til andre. Når mannen skiftet jobb tok det nesten ett år før de fikk det med seg. Enda han kjører en firmabil med logo på og sa det til dem når det skjedde… 

Anonymkode: e35a0...361