Lillebror med trøblete start på voksenlivet - er det hjelp å få?

[AnonymBruker]

Dette blir dessverre et noe langt innlegg. Det jeg i all hovedsak lurer på er hvilke rettigheter unge voksne har på hjelp av NAV når det kommer til bolig og arbeidsmarkedet. 
 

Bakgrunn:

Har en bror på 22 år. Han bor fortsatt hjemme med mor (far er ute av bildet, dette er min bror sitt valg). 
 

Han har alltid vært en engstelig personlighet, slitt mye med sosialt samspill og angst i ulike situasjoner. 
I tillegg fikk han i ung alder alvorlige problemer med tarmene, og til slutt utlagt tarm. Før dette hadde han butikkjobb, denne ble han sykemeldt fra i en periode, og pga det han opplevde som press fra NAV, sa opp stillingen (mistet sykepenger).

Det var ikke noe reelt press fra NAV, men noe hans angst fikk han til å tro. Jeg har lest samtalene. 
Han gikk over ett år uten noe inntekt, levde på vår mor.  
Til slutt fikk vi overtalt han til å søke AAP, som ble innvilget (dette var en lang prosess for han, rent psykisk). 

Han overtenker det meste, har mange utfordringer med stomien. Generelt tar trivielle ting lang tid og krever mye av han. 
 

Utfordring nå - han går kun hjemme i etterkant av operasjon for utlagt tarm. Får minimalt utbetalt i AAP. Bor i leilighet sammen med vår mor, noe som er svært trøblete. Han tar «stor plass» hjemme, har mange adferdsmønster som ligger tett opp til OCD og detaljstyrer husholdningen. Jeg er redd for at dersom de bor oppå hverandre mye lengre vil det bli en svært dårlig situasjon.

Han har diagnosene depressiv og angst. Dette tror vi er tett sammenkoblet med at han ikke har mestret livet sitt helt enda. Ser at yngre søsken flyr forbi i utvikling, mens han står på startstreken enda. 

Noen som har noen «lignende» erfaring, og kan komme med litt innspill i forhold til NAV/fastlege sin rolle? 
 

Vi mener det er på høy tid at han prøver seg i arbeid igjen, og får seg et eget sted å bo. Men usikker på hvilke hjelp man kan få. Han er svært negativ/engstelig til å prøve seg i arbeid igjen - men fastlegen presser (fornuftig nok) på. 

Anonymkode: 21a18...917

[AnonymBruker]

Har han gått/ går i behandling? Skjønner godt at angsten holder han tilbake om han ikke har lært seg metoder og/ eller har verktøy til å takle angsten. Det handler også mye om å føle seg sterk nok psykisk til å gå ut i arbeid. Jeg vet alt om dette, angst er en forjævlig lidelse, vertfall om angsten har så godt tak i personen om det går utover alle områder i livet. Finnes det en skjermet arbeidsplass der han bor? Dette er et godt tiltak, og personen blir godt ivaretatt mens han prøver seg i arbeidslivet. Dette kan han jo kombinere med riktig behandling.

Anonymkode: 9eedd...6fa

[AnonymBruker]

Ja, han har gått til behandling hos psykolog + jevnlige samtaler med fastlege. Han har også fått tilbud om «lykkepiller», men dette valgte han selv å slutte med. Følte han ble dårlig.

En av våre største utfordringer med han er at han til en viss grad klarer å «lure» systemet. 
De dagene han skal på slike avtaler steller han seg, kler seg ordentlig og fremstår sterkere enn han er. Da ser ikke hjelpeapparatet rundt behovet for hjelp. Og det er vi hjemme (spesielt min mor) som får utløpet for all hans frustrasjon og angst.

Anonymkode: 21a18...917

[AnonymBruker]

Da må dere som familie (du+mor) ha en egen samtale med behandler om hvordan dette egentlig er. Kanskje han kan være med på samtalen, og du og din mor får forklart hvor vanskelig dette er for dere også? Det finnes vel også andre opplegg, slik som de har på modum bad for angst/ocd. Virker som om han bør få mer eller annen behandling enn han har fått tidligere. Han må gjøre noe for seg selv..

Anonymkode: 9eedd...6fa

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette blir dessverre et noe langt innlegg. Det jeg i all hovedsak lurer på er hvilke rettigheter unge voksne har på hjelp av NAV når det kommer til bolig og arbeidsmarkedet. 
 

Bakgrunn:

Har en bror på 22 år. Han bor fortsatt hjemme med mor (far er ute av bildet, dette er min bror sitt valg). 
 

Han har alltid vært en engstelig personlighet, slitt mye med sosialt samspill og angst i ulike situasjoner. 
I tillegg fikk han i ung alder alvorlige problemer med tarmene, og til slutt utlagt tarm. Før dette hadde han butikkjobb, denne ble han sykemeldt fra i en periode, og pga det han opplevde som press fra NAV, sa opp stillingen (mistet sykepenger).

Det var ikke noe reelt press fra NAV, men noe hans angst fikk han til å tro. Jeg har lest samtalene. 
Han gikk over ett år uten noe inntekt, levde på vår mor.  
Til slutt fikk vi overtalt han til å søke AAP, som ble innvilget (dette var en lang prosess for han, rent psykisk). 

Han overtenker det meste, har mange utfordringer med stomien. Generelt tar trivielle ting lang tid og krever mye av han. 
 

Utfordring nå - han går kun hjemme i etterkant av operasjon for utlagt tarm. Får minimalt utbetalt i AAP. Bor i leilighet sammen med vår mor, noe som er svært trøblete. Han tar «stor plass» hjemme, har mange adferdsmønster som ligger tett opp til OCD og detaljstyrer husholdningen. Jeg er redd for at dersom de bor oppå hverandre mye lengre vil det bli en svært dårlig situasjon.

Han har diagnosene depressiv og angst. Dette tror vi er tett sammenkoblet med at han ikke har mestret livet sitt helt enda. Ser at yngre søsken flyr forbi i utvikling, mens han står på startstreken enda. 

Noen som har noen «lignende» erfaring, og kan komme med litt innspill i forhold til NAV/fastlege sin rolle? 
 

Vi mener det er på høy tid at han prøver seg i arbeid igjen, og får seg et eget sted å bo. Men usikker på hvilke hjelp man kan få. Han er svært negativ/engstelig til å prøve seg i arbeid igjen - men fastlegen presser (fornuftig nok) på. 

Anonymkode: 21a18...917

 

Tenker at om han er så engstelig for å prøve arbeid at han blir småparanoid og i tillegg har ocd lignende oppførsel så kan dette gå veldig galt å sette han i en situasjon er det er mange forventninger og press. Han har tydeligvis en stor angst for å miste kontroll.  Han trenger antagelig en veiledning i jobben som er trygg og oversiktlig. At alt der er oversiktlig og oppgaver som er konkrete. Ikke oppgaver basert på synsing av hva som trengs og man blir stilt til ansvar om det ikke blir gjort om man synser feil. 

[AnonymBruker]

22 år?

For det første må han flytte ut. Man bor ikke hjemme når man er voksen.

Anonymkode: a8d00...88a

[AnonymBruker]

theTitanic skrev (18 minutter siden):

 

Tenker at om han er så engstelig for å prøve arbeid at han blir småparanoid og i tillegg har ocd lignende oppførsel så kan dette gå veldig galt å sette han i en situasjon er det er mange forventninger og press. Han har tydeligvis en stor angst for å miste kontroll.  Han trenger antagelig en veiledning i jobben som er trygg og oversiktlig. At alt der er oversiktlig og oppgaver som er konkrete. Ikke oppgaver basert på synsing av hva som trengs og man blir stilt til ansvar om det ikke blir gjort om man synser feil. 

TS her. 
Dette med forventninger til arbeid tror nok jeg du har et veldig godt poeng med! Han blir lett usikker, og vippes av pinnen i nye settinger. Da blir angsten større. 
 

Utfordringen er jo da hvordan vi egentlig skal få nådd igjennom til hjelpeapparatet - for vi føler vi stanger hodet i veggen og at ingen ser hvor «ille stilt» han faktisk er. 
Fastlegen har gitt min mor klar beskjed om at dette kan jeg ikke snakke med deg om.

Han har et svært stort kontrollbehov, så noe samtale med navrådgiver «bak» ryggen hans vil han nok aldri godta. Han gir oss ofte halvsannheter både om fastlege, nav og prosessen om han skal søke arbeid for eksempel. Det er svært vanskelig å vite hva som er reelt og ikke innimellom.

Anonymkode: 21a18...917

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

TS her. 
Dette med forventninger til arbeid tror nok jeg du har et veldig godt poeng med! Han blir lett usikker, og vippes av pinnen i nye settinger. Da blir angsten større. 
 

Utfordringen er jo da hvordan vi egentlig skal få nådd igjennom til hjelpeapparatet - for vi føler vi stanger hodet i veggen og at ingen ser hvor «ille stilt» han faktisk er. 
Fastlegen har gitt min mor klar beskjed om at dette kan jeg ikke snakke med deg om.

Han har et svært stort kontrollbehov, så noe samtale med navrådgiver «bak» ryggen hans vil han nok aldri godta. Han gir oss ofte halvsannheter både om fastlege, nav og prosessen om han skal søke arbeid for eksempel. Det er svært vanskelig å vite hva som er reelt og ikke innimellom.

Anonymkode: 21a18...917

Halvsannheter kan være fordi dette er hans perspektiv,  og ikke med viten og vilje for å vri på sannheten? 

Tar jeg feil at om alt er oversiktlig på en jobb, at ting A må gjøres kl 9, ting B kl 10 osv og dagen ikke byr på noen overraskelser så ville han gått dit hver dag og møtt presis og trives med denne oversiktlige forutsigbarheten? 

[Gjest theTitanic]

Tenker han burde henvises og utredes i psykiatrien. Angst og depresjon er ofte tilleggsdiagnoser pga et større problem. 

Hva tenker du om autisme? 

[AnonymBruker]

Jeg vil tro en praksisplass i regi av NAV kan være en mulighet her. Her skal han gå på toppen av de ordinært ansatte, og fungere mer som en bonusansatt.
Presset skal ikke være like stort, han skal ha mulighet til å i større grad få den tilretteleggingen han trenger, og han skal ha mulighet til å ta den tida det trenger å vokse inn i rollen. Han får penger fra NAV, så han trenger ikke føle forpliktelser og skam overfor arbeidsgiver dersom han trenger mer tid enn andre. Har han utfordringer, må han være åpen om dem, for det er for sånne som ham denne ordningen er laget. 

Anonymkode: 368eb...fb4

[AnonymBruker]

Halvsannheter kan absolutt være hans perspektiv, men han tilpasser ting veldig i forhold til publikum - så vanskelig å forholde seg til. 
 

Han er faktisk utredet gjennom BUP for mange år siden, og har en del autistiske trekk, men dog ikke nok til å utløse noe diagnose på han. 
 

Det er vanskelig å si om det er alt som skulle til for at han går på en arbeidsplass. Han har gode og dårlige perioder. Men forutsigbarhet er helt klart en stor fordel for han. 
 

Anonymkode: 21a18...917

[AnonymBruker]

Ocd hans tar sikkert en stor plass i hans og burde adresseres av fastlegen

Anonymkode: dca2c...f9f

[AnonymBruker]

Ellers burde man koble på diverse kommunale innstanser for å prøve å få han over i egen bolig.

Anonymkode: dca2c...f9f

[Olsen]

Han bør ha kontakt med psykiatrien på en eller annen måte. Noen som har flere, litt lengre,  samtaler med ham.  sånn for å få klarhet i hva dette er. Det virker som  sammensatt av både psykiatri, somatikk og sosiale problemer. Har han feks fullført videregående utdanning?

Han bør selvsagt ut av din mors hus. Mulig kommunene har bolig til ham, enten via psykisk helsetjeneste eller andre.  Da må det eventuelt dokumenteres et behov. Og din mor må stå i det at hun vil ha ham inn i annen bolig.  Skal han bo for seg selv, bør han kanskje ha noe form for tilsyn? Og hva skal det evt innebære? Kanskje nærhet til en personalbase?

Kommunene er ulikt organiserte når det kommer til psykisk helsetjeneste, bolig osv, så det må dere finne ut på den aktuelle kommunens hjemmeside. 

Er det mulig å henge seg på en avtale hos fastlegen, nav, psykisk helsetjeneste? Dere må da eventuelt tenke dere om hva dere skal formidle og på hvilken måte, slik at han ikke låser seg helt.

[AnonymBruker]

Olsen skrev (3 minutter siden):

Han bør ha kontakt med psykiatrien på en eller annen måte. Noen som har flere, litt lengre,  samtaler med ham.  sånn for å få klarhet i hva dette er. Det virker som  sammensatt av både psykiatri, somatikk og sosiale problemer. Har han feks fullført videregående utdanning?

Han bør selvsagt ut av din mors hus. Mulig kommunene har bolig til ham, enten via psykisk helsetjeneste eller andre.  Da må det eventuelt dokumenteres et behov. Og din mor må stå i det at hun vil ha ham inn i annen bolig.  Skal han bo for seg selv, bør han kanskje ha noe form for tilsyn? Og hva skal det evt innebære? Kanskje nærhet til en personalbase?

Kommunene er ulikt organiserte når det kommer til psykisk helsetjeneste, bolig osv, så det må dere finne ut på den aktuelle kommunens hjemmeside. 

Er det mulig å henge seg på en avtale hos fastlegen, nav, psykisk helsetjeneste? Dere må da eventuelt tenke dere om hva dere skal formidle og på hvilken måte, slik at han ikke låser seg helt.

Takk for grundig svar. 
 

Nei, han har ikke fullført videregående utdanning. Vi har blitt serverte mange versjoner om hvor langt han har kommet osv. men sannheten er at han har fullført 1. året av vgs. 
 

Det vi synes er veldig utfordrende er at han fremstår såpass funksjonsfrisk i møte med hjelpeinstansene. Og han veldig bevisst å holde oss langt unna, sånn at vi ikke får noe informasjon han ikke ønsker og motsatt. Derfor er kommunikasjonen utrolig vanskelig. 
 

Etter en lang kamp med han tidligere i år fikk vi endelig overtalt han til å gå til psykolog, der fikk han depresjon og angstdiagnose. Han gikk et fåtall ganger før han selv avsluttet behandling, og det stoppet opp der. Ingen mer oppfølging fra den instansen. 
 

NAV har forsøkt å tilby han tilrettelegging i form av arbeidstrening, men det virker som også dette «faller igjennom» på ett eller annet vis. 
Opplever han det minste snev av press fra noen kanter, ja da melder han seg helt ut. 

Anonymkode: 21a18...917

[Olsen]

Kan ha det for bekvemt i hjemmet til mor? Kombinert med angsten for det ukjente dersom han skal flytte? Jeg tror det første dere må gjøre, er å innse at det kan ta tid å få han etablert i egen bolig, når det er så lite initiativ og mye motstand (angst) fra ham selv. Din mor kan kontakte fastlegen til broren din og opplyse om sin opplevelse av situasjonen. Din mor kan ikke få opplysninger tilbake av fastlegen, men da har fastlegen litt mer bakgrunnsinformasjon. Det er klart at en som kan virke helt ok i 15 minutter hos fastlegen kan være helt annerledes hjemme. Fastlegene vet det, men kan ikke vite hvordan det arter seg.  Unge, voksne som blir boende hjemme uten framdrift i eget liv, trenger hjelp på en eller annen måte. Hva hjelpen består av, vil jo variere;  utrede, behandle, sette krav, opplyse fastlege, opplyse nav osv.

Det er godt mulig at den hjemmeboende sønnen blir sur og sint dersom mor opplyser fastlegen. Derfor bør mor først gjøre noen forsøk på å snakke med sin sønn. Antakelig har hun gjort det. Den voksne sønnen må få klar beskjed om at dersom han ikke oppsøker hjelp selv, er mor nødt til å handle ut fra sine egen behov. Også når det betyr at hun opplyser lege eller nav om hvordan han fungerer i heimen.

Mor må stålsette seg, og hente hjelp og støtte for egen del. Dette kan bli ubehagelig og det kan ta tid. Derfor må det begynne nå- ikke vent og se for lenge.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Takk for grundig svar. 
 

Nei, han har ikke fullført videregående utdanning. Vi har blitt serverte mange versjoner om hvor langt han har kommet osv. men sannheten er at han har fullført 1. året av vgs. 
 

Det vi synes er veldig utfordrende er at han fremstår såpass funksjonsfrisk i møte med hjelpeinstansene. Og han veldig bevisst å holde oss langt unna, sånn at vi ikke får noe informasjon han ikke ønsker og motsatt. Derfor er kommunikasjonen utrolig vanskelig. 
 

Etter en lang kamp med han tidligere i år fikk vi endelig overtalt han til å gå til psykolog, der fikk han depresjon og angstdiagnose. Han gikk et fåtall ganger før han selv avsluttet behandling, og det stoppet opp der. Ingen mer oppfølging fra den instansen. 
 

NAV har forsøkt å tilby han tilrettelegging i form av arbeidstrening, men det virker som også dette «faller igjennom» på ett eller annet vis. 
Opplever han det minste snev av press fra noen kanter, ja da melder han seg helt ut. 

Anonymkode: 21a18...917

Tenker på unnvikende engstelig personlighetsforstyrrelse i tillegg til ocd. Det kan være at uføretrygd er det rette for han på sikt.

Enig med Olsen. 

Anonymkode: 7cddf...32f

[AnonymBruker]

Jeg jobber som veileder i Nav. Vi har et kartleggingstiltak som heter NAV Arbeidsrådgivning, ARK. Der jobber det ulike terapeuter og spesialpedagoger, de er virkelig gode på kartlegging i slike tilfeller. Vi sender mennesker som har større utfordringer dit og da får vi tilbake en skikkelig god rapport om hvilke behov personene har mtp tilrettelegging ol i en jobb. Også kan vi da ta med det videre til en jobbspesialist som kan prøve å finne denne jobben sammen med personen. Da har man altså helt klare krav som må til for at personen skal klare å stå i jobben. ARK vil også kunne kartlegge om det ikke er mulig å få personen i jobb. DPS hos oss anbefaler ARK veldig ofte i tilfeller hvor personen sliter med ADHD, asperger, OCD eller en annen form for psykisk uhelse.

Men det krever at han er ærlig i samtalene. 

Uansett utfall så burde broren din, du eller mor, fastlege ev psykolog og nav veileder ha et møtet. Det er så viktig at han er åpen om utfordringene sine, ellers så vil han aldri komme seg videre. Enten mot jobb eller uføretrygd. Og det blir han ikke friskere av.

Anonymkode: 7f95f...233

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg jobber som veileder i Nav. Vi har et kartleggingstiltak som heter NAV Arbeidsrådgivning, ARK. Der jobber det ulike terapeuter og spesialpedagoger, de er virkelig gode på kartlegging i slike tilfeller. Vi sender mennesker som har større utfordringer dit og da får vi tilbake en skikkelig god rapport om hvilke behov personene har mtp tilrettelegging ol i en jobb. Også kan vi da ta med det videre til en jobbspesialist som kan prøve å finne denne jobben sammen med personen. Da har man altså helt klare krav som må til for at personen skal klare å stå i jobben. ARK vil også kunne kartlegge om det ikke er mulig å få personen i jobb. DPS hos oss anbefaler ARK veldig ofte i tilfeller hvor personen sliter med ADHD, asperger, OCD eller en annen form for psykisk uhelse.

Men det krever at han er ærlig i samtalene. 

Uansett utfall så burde broren din, du eller mor, fastlege ev psykolog og nav veileder ha et møtet. Det er så viktig at han er åpen om utfordringene sine, ellers så vil han aldri komme seg videre. Enten mot jobb eller uføretrygd. Og det blir han ikke friskere av.

Anonymkode: 7f95f...233

Igjen - takk for utrolig gode svar! 
 

Helt enig, at her burde vi få alle instanser «på banen» slik at vi kan vurdere han helhetlig og finne et tilbud og vei videre som han kan håndtere. 
 

Utfordringen med det er at han i mange år har jobbet for å holde nettopp disse instansene adskilt. Så tror dessverre det skulle blitt vanskelig å overtale han om noe slikt. Han snakker gjerne best med den han snakker sist med, og lager sitt eget scenario til andre når han gjenforteller.
 

Hvordan er det med møte med nav uten han tilstede, som en slags veiledning for oss? For å finne ut veien videre? Eller er det kanskje i strid med personvern osv? 

Anonymkode: 21a18...917

[AnonymBruker]

Olsen skrev (52 minutter siden):

Kan ha det for bekvemt i hjemmet til mor? Kombinert med angsten for det ukjente dersom han skal flytte? Jeg tror det første dere må gjøre, er å innse at det kan ta tid å få han etablert i egen bolig, når det er så lite initiativ og mye motstand (angst) fra ham selv. Din mor kan kontakte fastlegen til broren din og opplyse om sin opplevelse av situasjonen. Din mor kan ikke få opplysninger tilbake av fastlegen, men da har fastlegen litt mer bakgrunnsinformasjon. Det er klart at en som kan virke helt ok i 15 minutter hos fastlegen kan være helt annerledes hjemme. Fastlegene vet det, men kan ikke vite hvordan det arter seg.  Unge, voksne som blir boende hjemme uten framdrift i eget liv, trenger hjelp på en eller annen måte. Hva hjelpen består av, vil jo variere;  utrede, behandle, sette krav, opplyse fastlege, opplyse nav osv.

Det er godt mulig at den hjemmeboende sønnen blir sur og sint dersom mor opplyser fastlegen. Derfor bør mor først gjøre noen forsøk på å snakke med sin sønn. Antakelig har hun gjort det. Den voksne sønnen må få klar beskjed om at dersom han ikke oppsøker hjelp selv, er mor nødt til å handle ut fra sine egen behov. Også når det betyr at hun opplyser lege eller nav om hvordan han fungerer i heimen.

Mor må stålsette seg, og hente hjelp og støtte for egen del. Dette kan bli ubehagelig og det kan ta tid. Derfor må det begynne nå- ikke vent og se for lenge.

Ja, det vil bli en heftig prosess uansett. En ting er i hvert fall helt sikkert - at det er veldig usunt for dem begge to. Slik det er nå.

Vi har hatt mange samtaler med han, både begge to og kun henne. 
Det triste er at han har stengt av mye av familie - og ikke er interessert i og vedlikeholde disse forholdene. Så han har på mange måter kun oss, da ender det nok ofte med at både hun og jeg gjør han bjørnetjenester underveis. Men det er så fryktelig vanskelig å håndtere. Man går virkelig med hjertet i halsen når man er i nærheten av han. 

 

Anonymkode: 21a18...917