Helsevesenet eller ansattes feil for at ansatte blir utbrente og tar på seg for mye?

[AnonymBruker]

Av og til lurer jeg både på helsevesenet og de ansatte. Tenker da spesielt på sykepleierne, helsefagarbeidere og assistenter (kaller denne gruppen "ansatte" fra nå). Det er ikke akkurat ukjent for de som jobber i helsevesenet at det er mye sykefravær, vikariat som ikke lyses ut (for ansatte kan jo heller ta ekstravakter...) osv. Og det skjer ukentlig, flere ganger ukentlig, om ikke daglig noen steder at det trengs ekstravakter. 

På min tidligere arbeidsplass ble vi omtrent spurt daglig om dette. Det var utrolig slitsomt. Det var en stemning til å ta og føle på. Man følte blikkene gli rundt i håp om at andre sa ja, og man følte seg ekstra sett på om man ikke hadde tatt ekstravakt på en stund. Men stort sett så sa jo noen ja. Som regel ikke fordi de ville, men de følte de måtte. Og andre kollegaer igjen kunne uttrykke seg "å, blir vi underbemannet igjen, kan ikke en av dere trå til". Også får mange dårlig samvittighet. 

Hvorfor er det slik? Er helsevesenet bygget opp for at ansatte skal få dårlig samvittighet? For at vi skal si ja, ja, ja, ja hver gang noen spør? Slik at vi aldri kan vite om vi har fri en dag eller må utsette en avtale. Hva skjer den gangen alle sier nei? Jo, da blir det beordring i stedet. Det blir jo egentlig tvang eller frivillig tvang. 

Jeg har begynt å si nei. Heldigvis er det ikke like mye sykdom på min nye arbeidsplass. Jeg ga ikke uttrykk for at jeg kunne jobbe mer når jeg ble intervjuet. Og jeg har også sagt på medarbeidersamtale at jeg dessverre ikke har helse til å jobbe mer enn 100%. Så nå blir jeg ikke spurt med mindre det er helt krise. Det er forferdelig å føle at det henger over seg, at man bør si ja til ekstra. 

Men hvor mye er ledelsens feil og hvor mye er de ansattes? Ledelsen burde jo først og fremst funnet ut hvorfor fraværet er høyt. Hvis det bedres, så blir kanskje ikke like mange sykemeldt eller bruker egenmelding oftere enn nødvendig. Og hvis det er nok årsverk, så skal det heller ikke være det store problemet. Men hva med oss selv? Når vi blir til "ja-mennesker", så gjør vi vel oss selv en stor bjørnetjeneste? Om en arbeidplass må beordre ukentlig, vil ikke arbeidstilsynet komme på banen da? Da må vel noe gjøres når ansatte ikke har helse til å si ja lengre. Men de blir tvunget i stedet. 

Anonymkode: d754b...7d1

[AnonymBruker]

Det er nok opp i politikernivå. Det kuttes ned på bemanning. Hadde de økt bemanning hadde de unngått så mye sykemeldinger. Belastningen blir for stor sånn det er nå. Derfor har vi stor mangel på helsefaglig personale. 

Anonymkode: 64fba...224

[AnonymBruker]

Mellomlederne må få litt baller til å gå utover budsjetter ved behov, ansatte må lære seg å si nei. Og viktigst! Ansatte må skrive avvik! Avvik på manglende pause, avvik på at det er så stor arbeidsmengde i forhold til tilgjengelige resurser, avvik på at de må gå overtid, avvik på at man ikke rekker arbeidsoppgaver osv. 

Anonymkode: 42b81...e92

[AnonymBruker]

Jeg jobber i helsevesenet og kjenner godt til det du skriver (dog i en høyere stilling enn de du nevner, men det er vel ikke så relevant).

Jeg har jobbet på en arbeidsplass med konstant underbemanning og omrokkering av arbeidsoppgaver på nærmest daglig basis. Vi ble ofte ringt og spurt om å ta en ekstra vakt, pga. hull i turnusen (for lite grunnbemanning i utgangspunktet) og av og til sykdom. Dette var gjerne vakter som arbeidsleder visste ikke var dekket flere måneder i forveien, og de planla altfor dårlig, slik at folk måtte jobbe når de hadde fri. De hadde ingen ekstra folk å spille på. Og det verste var at de ga arbeidstakerne dårlig samvittighet for å si nei, når det helt klart var de som burde planlagt og gjort jobben sin bedre. Folk ble beordret, og arbeidsplassen brøt stadig vernebestemmelsene og unnskyldte dette med at de gjorde dette for å få avdelingen til å gå rundt. Overrasker meg at det i det hele tatt går, men det er akkurat på grensen og gir stor slitasje av arbeidstakerne, lite trivsel og dårligere pasientbehandling med mindre kvalitet. 

Jeg tror det er flere årsaker til dette. 

- Arbeidstakere må bli flinkere til å si nei, man har et eget ansvar der. Skrive overtid og avvik som en skriver over her. De som arbeider mye ekstra, sier stadig ja fordi de ikke tør annet og føler seg presset, skaper en tung arbeidskultur. I lengden gagner det ingen, og man gjør kun arbeidsgiver en bjørnetjenestene slik at de fortsetter å presse. 

- Dårlig og lite kompetent ledelse har en stor del av skylden. De må tørre å gå lengre for sine arbeidstakere. Veldig mange av lederne har lite eller ingen klinisk erfaring selv, og de klarer ikke å sette seg inn i hva slags utfordringer og oppgaver arbeidstakerne har. Da kommer de med kortsiktige og dårlige løsninger. 

- Helsepolitikken som har gått mer i retning av kortere innleggelser, mer effektivisering og flere arbeidsoppgaver pr arbeidstaker uten at ressursene strekker til. Det blir feil å telle "antall hoder". Helsepersonell som føler at de mister autonomi og styring over egen arbeidshverdag. Helsepolitikken må endres. 

Anonymkode: 35762...120

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.9.2021 den 17.02):

Av og til lurer jeg både på helsevesenet og de ansatte. Tenker da spesielt på sykepleierne, helsefagarbeidere og assistenter (kaller denne gruppen "ansatte" fra nå). Det er ikke akkurat ukjent for de som jobber i helsevesenet at det er mye sykefravær, vikariat som ikke lyses ut (for ansatte kan jo heller ta ekstravakter...) osv. Og det skjer ukentlig, flere ganger ukentlig, om ikke daglig noen steder at det trengs ekstravakter. 

På min tidligere arbeidsplass ble vi omtrent spurt daglig om dette. Det var utrolig slitsomt. Det var en stemning til å ta og føle på. Man følte blikkene gli rundt i håp om at andre sa ja, og man følte seg ekstra sett på om man ikke hadde tatt ekstravakt på en stund. Men stort sett så sa jo noen ja. Som regel ikke fordi de ville, men de følte de måtte. Og andre kollegaer igjen kunne uttrykke seg "å, blir vi underbemannet igjen, kan ikke en av dere trå til". Også får mange dårlig samvittighet. 

Hvorfor er det slik? Er helsevesenet bygget opp for at ansatte skal få dårlig samvittighet? For at vi skal si ja, ja, ja, ja hver gang noen spør? Slik at vi aldri kan vite om vi har fri en dag eller må utsette en avtale. Hva skjer den gangen alle sier nei? Jo, da blir det beordring i stedet. Det blir jo egentlig tvang eller frivillig tvang. 

Jeg har begynt å si nei. Heldigvis er det ikke like mye sykdom på min nye arbeidsplass. Jeg ga ikke uttrykk for at jeg kunne jobbe mer når jeg ble intervjuet. Og jeg har også sagt på medarbeidersamtale at jeg dessverre ikke har helse til å jobbe mer enn 100%. Så nå blir jeg ikke spurt med mindre det er helt krise. Det er forferdelig å føle at det henger over seg, at man bør si ja til ekstra. 

Men hvor mye er ledelsens feil og hvor mye er de ansattes? Ledelsen burde jo først og fremst funnet ut hvorfor fraværet er høyt. Hvis det bedres, så blir kanskje ikke like mange sykemeldt eller bruker egenmelding oftere enn nødvendig. Og hvis det er nok årsverk, så skal det heller ikke være det store problemet. Men hva med oss selv? Når vi blir til "ja-mennesker", så gjør vi vel oss selv en stor bjørnetjeneste? Om en arbeidplass må beordre ukentlig, vil ikke arbeidstilsynet komme på banen da? Da må vel noe gjøres når ansatte ikke har helse til å si ja lengre. Men de blir tvunget i stedet. 

Anonymkode: d754b...7d1

Folk i omsorgsyrker er generelt samvittighetsfulle og har stort hjerte for hverandre og brukere, noe arbeidsgiver vet å utnytte til fulle ved å skvise mest mulig arbeid ut av hver ansatt og spare mest mulig penger. 

Anonymkode: 6ea94...a6c

[AnonymBruker]

Underbemanning og det er ledelsen/politikerne sin feil.

Det hjelper ikke å takke nei når man etterpå blir beordret eller om du er heldig blir utsatt for press og får dårlig samvittighet. 

Anonymkode: 7c7c7...7e0