Om å blande seg inn i barns diskusjoner/krangel

[Gjest gjest nå]

Jeg har alltid hatt den meningen at man ikke bør blande seg for mye inn i barns diskusjoner/krangel. Så lengde det ikke er snakk om mobbing eller utestenging, så velger jeg å la barna ordne opp selv. Selvsagt skiller jeg barn som sloss eller krangler så busta fyker ved å megle litt, men forsøker å la barna få ordne opp selv. Jeg prøver i allefall å være mest mulig nøytral, og ikke forsvarer mitt barn, men prøver å høre begges versjon.

Jeg husker godt hvordan det var da jeg var barn, vi lekte sammen, og kranglet litt, byttet litt venner i en periode osv. Den lekekameraten et barn har som 3 åring, er kanskje ikke rette vennen for barnet når de er 8 år. Slik er nå en gang livet.

Problemet mitt, er at en av mine barns venner har en mor som blander seg opp i barnas problem. Hun forsvarer alltid sitt barn, vil ikke høre på andres versjon og ringer hjem til foreldre og barn for å "kjefte". Når barn leker hos dem, så er de alltid redde for at hennes barn skal sladdre til moren, for da kommer hun og snakker/kjefer på de andre barna.

Hennes barn vet å bruke dette, og løper hjem til moren for å sladdre om hver en minste ting. Moren følger enten barnet tilbake eller ringer for å snakke med de andre barna eller foreldrene.

Dette er veldig ubehaglig, for moren er en veldig hygglig dame, med sterk rettferdighetssans og hun tror bare det beste om sitt barn (noe vi alle gjør som oftest )

Jeg har valgt å ikke si noe eller gjøre noe, men ser at mine barn og andre barn trekker seg unna dette barnet. Jeg er redd for å ødelegge forholdet mellom meg og denne moren, samtidig så syns jeg det er synd på barnet som gradvis mister venner.

Kjære medsøstre på KG, hva hadde dere gjort?

[Gjest Vel]

Jeg hadde gitt f...

[Gjest Violetta]

Du sier hun er hyggelig, går det an å ta opp dette med henne på en fin måte?

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Jeg er veldig usikker på hvordan hun vil ta det. Jeg vet hun har snakket til eldre barn også, og det har vært episoder med alle vennene i tur og orden. Alltid er det barnet hennes som aldri har gjort noe/sagt noe.

Hun er ressurssterk, og vet hvilket apparat hun skal sette i gang ved feks krangel på skole eller en fritidsaktivitet. Det er vel kanskje derfor jeg gruer meg for å si noe.....

Barnet er hyggelig og snill, men det hjelper så lite når andre barn er engstlige for at moren skal kjefte.

Grunnen til at jeg føler jeg vil si noe, er at ett av mine barn ble beskyldt for å slå hennes barn. Nå var det tre andre voksne som så på, og vet at versjonen hennes barn fortalte ikke var sann. (de så hva som hadde skjedd også i forkant)

Hun ringte til meg og fortalte at mitt barn hadde gjort sånn og sånn, jeg hadde ikke snakket med mitt barn da, og beklaget det hele på vegne av meg og mitt barn. Hun var hygglig og blid på telefonen, og ville bare si i fra slik at det ikke ble noe mer tull mellom barna.

Mitt barn har vært veldig lei seg, og vet også at moren ringte og fortalte hennes barns versjon. Jeg føler på en måte at jeg bør si i fra, mens min mann mener jeg bør la det hele ligge, for ikke å skape mer konflikter......

[Gjest LoisLane]

Jeg hadde tingt tilbake, like blid, og fortalt versjonen de tre andre voksne kom med, bare for å si fra så det ikke blir noe mer tull mellom barna.

Hadde mitt barn blitt urettmessig beskyldt for noe, hadde jeg nok sagt fra.

[Gjest Violetta]

Jeg hadde tingt tilbake, like blid, og fortalt versjonen de tre andre voksne kom med, bare for å si fra så det ikke blir noe mer tull mellom barna.

Hadde mitt barn blitt urettmessig beskyldt for noe, hadde jeg nok sagt fra.

←

Helt enig. Jeg synes barna har godt av at de ser at foreldrene tar deres parti når det blir det mest rettferdige.

[Gjest Gjest_Hanne_*]

Jeg hadde tingt tilbake, like blid, og fortalt versjonen de tre andre voksne kom med, bare for å si fra så det ikke blir noe mer tull mellom barna.

Hadde mitt barn blitt urettmessig beskyldt for noe, hadde jeg nok sagt fra.

←

Jeg hadde også ringt tilbake og kanskje vært enda litt blidere...

"bare for å si fra så det ikke blir noe mer tull mellom barna"

[Gjest gjest1]

Jeg har vært venninne med en jente som hadde en slik mor. Hun gjorde ungen en gedigen bjørnetjeneste. Vi var tre jenter som hang mye sammen, men hvis vi ikke inkluderte denne ene jenta..så fikk vi kjeft. Av og til ringte hun til foreldrene våre også. Vi fikk ikke akkurat lyst til å være venner med henne, og med tiden så sklei vi fra hverandre.

Du kan jo prøve å snakke med denne moren, men ikke bli overrasket hvis hun forstår problemet..

[Gjest Violetta]

Jeg har vært venninne med en jente som hadde en slik mor. Hun gjorde ungen en gedigen bjørnetjeneste. Vi var tre jenter som hang mye sammen, men hvis vi ikke inkluderte denne ene jenta..så fikk vi kjeft. Av og til ringte hun til foreldrene våre også. Vi fikk ikke akkurat lyst til å være venner med henne, og med tiden så sklei vi fra hverandre.

Du kan jo prøve å snakke med denne moren, men ikke bli overrasket hvis hun forstår problemet..

←

Hvorfor forventet denne moren at dere skulle inkludere denne jenta om dere ikke var venninne med henne?

[Gjest gjest1]

Hvorfor forventet denne moren at dere skulle inkludere denne jenta om dere ikke var venninne med henne?

←

Vi var venner først, og vi bodde i samme boligfelt.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det høres bra ut med den moren som ringer rundt og er opptatt av å ordne opp for barna sine.

Det er alt for få foreldre som er så engasjert i sine egne barn at dette må da bare være positivt. Greit nok, hun forsvarte sitt eget barn når du mente hun hadde feil: men du har da også et ansvar for å si fra til henne om at andre voksne hadde vært vitne til dette og at sannheten derfor kanskje er annerledes enn hva hennes barn fortalte henne.

Greit at hun er ressurssterk, men det betyr vel ikke at andre må holde kjeft og ikke si i fra de også.

Jeg synes barn fortjener voksne som hjelper dem og engasjerer seg i deres diskusjoner og aktiviteter.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Jeg synes det høres bra ut med den moren som ringer rundt og er opptatt av å ordne opp for barna sine.

Det er alt for få foreldre som er så engasjert i sine egne barn at dette må da bare være positivt. Greit nok, hun forsvarte sitt eget barn når du mente hun hadde feil: men du har da også et ansvar for å si fra til henne om at andre voksne hadde vært vitne til dette og at sannheten derfor kanskje er annerledes enn hva hennes barn fortalte henne.

Greit at hun er ressurssterk, men det betyr vel ikke at andre må holde kjeft og ikke si i fra de også.

Jeg synes barn fortjener voksne som hjelper dem og engasjerer seg i deres diskusjoner og aktiviteter.

←

Jeg hadde ikke snakket med mitt barn da denne moren ringte, så jeg visst ikke noe om det som hadde skjedd. (det fikk jeg først høre senere på dagen)

Jeg er helt enig at foreldre skal engasjere seg, men dette synest jeg er å blande seg unødig inn.....

[Thomasine]

Ja, jeg er vel en av de mødrene som blander seg litt...

Men jeg er veldig bevisst på at det ikke skal gå i min sønns favør!!

F.eks når barna kommer hjem til oss for å spille PS2. Da sier jeg høyt og tydelig til alle at de må huske at ALLE skal spille like mye og at alt skal deles! Min lillegutt kom ofte hjem i fjor og sa at de andre fikk spille mens han bare så på... Han var ikke flink nok... Da blir jeg irritert... Hvor var foreldrene i det hjemmet? Synes ikke det er riktig at bare noen skal spille om de først sitter å spiller. Og hvis barna ikke ser det selv, ja da må vi foreldre "minne" dem på det!

Ellers hender det også at jeg må sette noen av vennene på plass litt, f.eks når de sier rett ut at de er bedre i fotball enn min sønn (...og det stemmer faktisk ikke...). Han sier ingenting - er ikke "oppdratt" til å skryte av seg selv ved å rakke ned på andre, da har jeg skutt inn at det vel ikke er helt riktig..?! Noen er gode på løping, andre på dribling og atter andre på scoring, sier jeg da... Og det er sant!! Laget ville ikke klart seg uten noen av dem!! Når jeg sier det slik er de alle enige med meg. Det er vel bare det at noen buser ut med ting som KAN såre andre - de må lære seg å tenke FØR de snakker - ikke etterpå...

[:-) anna]

Her har du jo en gylden anledning til å "oppdra" denne dama litt.

Jeg synes absolutt at du skal mote deg opp og ringe til denne moren. Ikke for å være slem med henne, men for at barnet ditt skal oppleve at man ikke kommer unna med løgn.

Så lenge du holder deg rolig og saklig så bør det jo gå bra.

Jeg hadde sagt at ettersom hun syntes du burde få vite at ditt barn skulle ha slått, så tenkte du at hun sikkert ville vite at hennes barn i dette tilfellet ikke hadde fortalt sannheten. Og at altså flere som så opptrinnet forteller en helt annen historie enn den hun har fått servert og tatt for sannhet.

Sagt at du ikke syntes slike ting er en stor sak, og at det er best å la barna ordne opp selv fordi det stort sett går begge veier. Men at ettersom hun hadde valgt å ta en telefon til deg i utgangspunktet, så var det greit at hun fikk vite hva de som så på opptrinnet hadde sagt slik at hun kunne snakke med barnet sitt om løgn og om å beskylde andre for noe de ikke har gjort.

Jeg hadde nok også sagt at jeg hadde forventet at hun faktisk hadde visst hva som skjedde, ettersom hun valgte å ringe og beskylde et annet barn for å ha slått. Og at det å få en historie fortalt fra sitt eget barn, uten å snakke med hverken de som har sett på eller de andre barna, ikke er det samme som å kjenne sannheten.

Og at hun måtte huske på at slike telefoner faktisk fører til at et annet barn både blir beskyld for ting det ikke har gjort og gjerne får straff for ting det ikke har gjort. Og at det igjen kan føre til at det barnet som blir beskyld for ting, ikke synes det er noe særlig å være sammen med den som skrøner sammen historier og får de voksne til å tro på det helt ukritisk.

Og ettersom jeg er litt slem av meg hadde jeg nok spurt henne om hva hun synes du skal si til barnet ditt, som jo har fått kjeft og straff for noe det ikke har gjort. Og alt sammen fordi hun ringte til deg og la fram en sannhet som viste seg å bare være oppspinn.

(Hadde jeg vært i det ekstra slemme hjørnet så hadde jeg kanskje bedt om at hun og barnet ba ditt barn om unnskyldning...

"For rettferdighet skal vel gå begge veier....")

[Gjest Gjest]

Foreldre som blander seg inn i barns lek er ikke klar over at de bare gjør ting verre for ungene sine. La barna ordne opp selv - hvis ikke lærer de det aldri. Skal mødrene fortsette slik når treneren begynner å toppe laget allerede i 12-13 årsalderen ? Det er faktisk slik at de som ikke er gode nok får ikke være med - enten det er Playstation, sykling, fotball, el...

[Far til 2]

Foreldre som blander seg inn i barns lek er ikke klar over at de bare gjør ting verre for ungene sine. La barna ordne opp selv - hvis ikke lærer de det aldri. Skal mødrene fortsette slik når treneren begynner å toppe laget allerede i 12-13 årsalderen ? Det er faktisk slik at de som ikke er gode nok får ikke være med - enten det er Playstation, sykling, fotball, el...

←

Jeg mener det finnes en mellomting.

Om vi lar barn (5-10 år ?) utestenge andre barn (og på den måten indirekte aksepterer slike handlinger) pga mangel på kompetanse på f.eks. dataspill/PS synes jeg vi aksepterer for mye. I ditt innlegg synes jeg du fraskriver deg ethvert ansvar for å lære barn sameksistens.

Som voksne skal vi påse at barn lærer hvordan de kan bidra til et godt fellesskap. Det gjør vi ikke om vi lukker øynene og ører for det meste av det som skjer.

Om vi setter det litt på spissen kan dette med kompetanse få alvorlige konsekvenser. Et av mine barn er tilfeldigvis uvanlig oppegående i kampsport. Om jeg skulle akseptere at andre fikk bank fordi de ikke var like gode til å forsvare seg har jeg ikke tatt det ansvaret jeg burde som forelder.

Jeg tror vi kan og bør bry oss. Det betyr ikke at vi skal diktere en løsning på barnas konflikt (ref hovedinnlegget), men kansje komme med løsningsforslag uten at noen blir såret eller føler at de blir fratatt muligheten til å påvirke egne avgjørelser. Kompromiss kaller jeg det.

Selv fikk jeg kritikk av mine foreldre da jeg var barn. Hvis jeg ikke hadde lært å ta kritikk fra dem ville det sansynligvis blitt enda vanskeligere å ta kritikk fra andre, etterhvert som jeg ble eldre.

[Gjest Gjest]

Et av mine barn er tilfeldigvis uvanlig oppegående i kampsport. Om jeg skulle akseptere at andre fikk bank fordi de ikke var like gode til å forsvare seg har jeg ikke tatt det ansvaret jeg burde som forelder.

←

Nei, det skal du selvsagt ikke akseptere. Som far til unger som driver med kampsport bør du være klar over at det er forbudt å drive med sporten ute i samfunnet ellers.

Samme hva du sier så vet jeg (og de fleste) at unger som har foreldre som blander seg inn i den minste ting blir ertet og lett blir latterliggjort av andre barn. Jeg har lært mine unger at de skal ta igjen - at det ikke nytter å komme løpende til meg når noen er stygge med dem ... (mener selvsagt ikke alvorlige tilfeller av mobbing.)

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Men bør jeg si noe til henne da? Møter henne nemlig i morgen ettermiddag på et treff....

[:-) anna]

Men bør jeg si noe til henne da? Møter henne nemlig i morgen ettermiddag på et treff....

←

Ja det bør du.

Hun startet dette ved å ringe til deg. Når det nå viser seg at det hun sa ikke stemmer, så vil hun sikkert vite om det. Hadde ikke du ville vite det om barnet ditt løy til deg og la skylden på andre, samtidig som du tok han/hun i forsvar?

Så kan hun kanskje dobbeltsjekke neste gang.

Men ikke lag noe stort nummer av det.

Bare ta henne litt til side og si "jeg tenkte du sikkert ville vite..."

[Gjest HB]

Jeg synes svaret til Anna var veldig bra! Du bør ringe henne i dag mens det ennå er ferskt og heller si at dere kan fortsette diskusjonen på møtet i morgen dersom hun trekker det ut.

Ut fra slik du beskriver damen virker det som om hun kan lage "en scene" dersom du trekker det frem på på møtet for første gang. Forbered henne litt ved å ringe først.

Lykke til!

Hilsen Lille meg