Hvor langt skal man strekke seg for å bli i forholdet når man har en baby?

[AnonymBruker]

Jeg trodde ikke jeg noen gang skulle få disse tankene. Jeg hadde kjent barnefaren godt og lenge før vi fikk barn. Barnet var planlagt og ønsket. Etterhvert har det vist seg at han har hatt et helt urealistisk syn på hvordan livet med barn er. Han vil gjøre akkurat som han vil, hele tiden. Han har tydeligvis trodd at barnet vil synes det er helt greit å sitte og se på at far gjør disse tingene eller at det sitter i ro og leker i timesvis for seg selv. Han driver ikke med festing eller lignende, men soving, avslapping, TV og mobil. Han koser litt med babyen og dét er det. Jeg tar/har tatt alt av nattevåk, stell, innkjøp, mating, tar med barnet ut og gjør alt i huset. Siden han er selvstendig næringsdrivende, skal han dessverre ikke ha pappaperm, så jeg går i ulønnet permisjon i stedet. 

Jeg er litt sjokkert over at han bare sitter der på ræva (unskyld språket) og nærmest syns synd på seg selv fordi han har vært på jobb. Han jobber riktignok litt lenger enn normalt, (ca.10 timer) men har fri i helger og har minst 5 ukers ferie hvert år. Har tatt det opp mange ganger uten at det blir bedring. Han er hverken sint eller oppfarende, men surmuler en del når jeg ber han bidra.

Er det innafor å gjøre det slutt i denne situasjonen, eller bør jeg holde ut? Han syns forøvrig all form for terapi/mekling osv er flaut, så det er uaktuelt. 

Anonymkode: 23ce3...825

[AnonymBruker]

Ikke ha dårlig samvittighet for å gjøre det slutt, hvis det kjennes riktig for deg. Lytt til deg selv, og egne behov, barnet har det bedre når du har det bedre😊 samlivsbrudd vil ikke prege et så lite barn uansett. Kanskje mannen skjerper seg hvis du går i fra han? Eller kanskje det bare er å akseptere at det er slik han er. Ta vare på deg selv og barnet, også er det barnefarens ansvar å fylle rollen som far, og evt en god partner. Du skal ikke være i et forhold som føles feil, eller som tapper deg for krefter. Det går ut over så mye vet du.

Anonymkode: 862c1...9ce

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det å i en slik situasjon stille ultimatumet "terapi eller brudd" er helt greit. 
Er det virkelig flauere å gå til terapi enn å skilles? 

Hjalp han til hjemme før? Eller opplever han det at han må bidra som et nytt krav? 
(Bare for at du skal ha tenkt gjennom om det er du som har endret forventninger til han, eller om det er han som har endret personlighet/oppførsel etter at dere fikk barn. Greit å ta med seg inn i terapi.) 

 

Anonymkode: 04fdf...4c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg trodde ikke jeg noen gang skulle få disse tankene. Jeg hadde kjent barnefaren godt og lenge før vi fikk barn. Barnet var planlagt og ønsket. Etterhvert har det vist seg at han har hatt et helt urealistisk syn på hvordan livet med barn er. Han vil gjøre akkurat som han vil, hele tiden. Han har tydeligvis trodd at barnet vil synes det er helt greit å sitte og se på at far gjør disse tingene eller at det sitter i ro og leker i timesvis for seg selv. Han driver ikke med festing eller lignende, men soving, avslapping, TV og mobil. Han koser litt med babyen og dét er det. Jeg tar/har tatt alt av nattevåk, stell, innkjøp, mating, tar med barnet ut og gjør alt i huset. Siden han er selvstendig næringsdrivende, skal han dessverre ikke ha pappaperm, så jeg går i ulønnet permisjon i stedet. 

Jeg er litt sjokkert over at han bare sitter der på ræva (unskyld språket) og nærmest syns synd på seg selv fordi han har vært på jobb. Han jobber riktignok litt lenger enn normalt, (ca.10 timer) men har fri i helger og har minst 5 ukers ferie hvert år. Har tatt det opp mange ganger uten at det blir bedring. Han er hverken sint eller oppfarende, men surmuler en del når jeg ber han bidra.

Er det innafor å gjøre det slutt i denne situasjonen, eller bør jeg holde ut? Han syns forøvrig all form for terapi/mekling osv er flaut, så det er uaktuelt. 

Anonymkode: 23ce3...825

Hvor gammel er babyen? 

Mange menn syns det er vanskelig å få noe særlig kontakt med babyen til de er over året, begynner å gå, prate mer osv. 

Så til det med at han ikke bidrar. Tving han. Fortell han at det også er hans baby, hvis ungen våkner, så vekker du han og forteller at det er hans tur, hvertfall et par dager i uka. Kommer litt an på ungen, og om den tar flaske osv. Men fortell at du skal på hytta/jentetur/noe uten han og baby en helg, og reis bort. La han kjenne på ansvaret du har hele tiden. Ikke handle inn og legg til rette for at han skal ha det enklest mulig. 

Hvis han er og har vært relativt oppegående tidligere, så fikser han det ansvaret. Stol på at han klarer det. Du kan evt. kort informere om at dere pleier å ha lunsj ca da, og soving klokka da. Han må ut å kjøpe middag. 

Lag en ukeplan for middager og be han om å handle en dag i uka, det er pes å dra i butikken med barn, fra nå av er det hans ansvar å handle inn mat. Du lager middag annenhver dag, og de dagene han skal lage middag sørger du for å ha noe i bakhånd til deg og baby. Skal han ha mat, må han lage til alle. 

Kommenter det når han sitter på telefonen, legger seg til å sove, se på tv osv. "Nå har du sittet veldig lenge med den telefonen. Det er noen her som ønsker oppmerksomhet fra pappa" (lemp ungen over i hans fang), "skal du sove nå? Jeg hadde håpet at jeg kunne få gå i dusjen/sove litt ettersom jeg tok nattevåk i natt, og du tross alt har sovet igjennom hele, baby trenger ny bleie/mat/oppmerksomhet...", "Vet du, det passer ganske dårlig å se på tv nå, hvis det er noe du vil følge med på så må du ta det opp og se det etter leggetid. Nå er det familietid og vi ønsker å tilbringe tid sammen med deg siden du har vært borte hele dagen". 

Jeg syns generelt man skal ha ganske høy terskel for å gå, og særlig i småbarnsfasen, for det er unntakstilstand og mange følelser er i spill. Man skal finne ut hvem man er som mamma/pappa, en familie på 3, løsninger mtp. Jobb og fritid og hvem man er utenfor de rollene man plutselig har fått. Det er vanskelig for mange, både kvinner og menn! 

Stå på krava dine, men se det an litt og gjør noen aktive tiltak for å få til endring. Ikke bare snakk om det.

Anonymkode: bc877...28d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Jeg trodde ikke jeg noen gang skulle få disse tankene. Jeg hadde kjent barnefaren godt og lenge før vi fikk barn. Barnet var planlagt og ønsket. Etterhvert har det vist seg at han har hatt et helt urealistisk syn på hvordan livet med barn er. Han vil gjøre akkurat som han vil, hele tiden. Han har tydeligvis trodd at barnet vil synes det er helt greit å sitte og se på at far gjør disse tingene eller at det sitter i ro og leker i timesvis for seg selv. Han driver ikke med festing eller lignende, men soving, avslapping, TV og mobil. Han koser litt med babyen og dét er det. Jeg tar/har tatt alt av nattevåk, stell, innkjøp, mating, tar med barnet ut og gjør alt i huset. Siden han er selvstendig næringsdrivende, skal han dessverre ikke ha pappaperm, så jeg går i ulønnet permisjon i stedet. 

Jeg er litt sjokkert over at han bare sitter der på ræva (unskyld språket) og nærmest syns synd på seg selv fordi han har vært på jobb. Han jobber riktignok litt lenger enn normalt, (ca.10 timer) men har fri i helger og har minst 5 ukers ferie hvert år. Har tatt det opp mange ganger uten at det blir bedring. Han er hverken sint eller oppfarende, men surmuler en del når jeg ber han bidra.

Er det innafor å gjøre det slutt i denne situasjonen, eller bør jeg holde ut? Han syns forøvrig all form for terapi/mekling osv er flaut, så det er uaktuelt. 

Anonymkode: 23ce3...825

Vel gi han et ultimatum at enten ryker forholdet eller så går dere i terapi og prøver å få til nødvendige endringer for å fortsette forholdet.

Anonymkode: 4618f...2ea

[AnonymBruker]

Hvis du får det bedre uten han, så er det også bedre for barnet. Hvis dere går rundt i et surt miljø hjemme, så påvirker det barnet, og det får ingenting godt ut av det. 

Anonymkode: 1634e...7d3

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg trodde ikke jeg noen gang skulle få disse tankene. Jeg hadde kjent barnefaren godt og lenge før vi fikk barn. Barnet var planlagt og ønsket. Etterhvert har det vist seg at han har hatt et helt urealistisk syn på hvordan livet med barn er. Han vil gjøre akkurat som han vil, hele tiden. Han har tydeligvis trodd at barnet vil synes det er helt greit å sitte og se på at far gjør disse tingene eller at det sitter i ro og leker i timesvis for seg selv. Han driver ikke med festing eller lignende, men soving, avslapping, TV og mobil. Han koser litt med babyen og dét er det. Jeg tar/har tatt alt av nattevåk, stell, innkjøp, mating, tar med barnet ut og gjør alt i huset. Siden han er selvstendig næringsdrivende, skal han dessverre ikke ha pappaperm, så jeg går i ulønnet permisjon i stedet. 

Jeg er litt sjokkert over at han bare sitter der på ræva (unskyld språket) og nærmest syns synd på seg selv fordi han har vært på jobb. Han jobber riktignok litt lenger enn normalt, (ca.10 timer) men har fri i helger og har minst 5 ukers ferie hvert år. Har tatt det opp mange ganger uten at det blir bedring. Han er hverken sint eller oppfarende, men surmuler en del når jeg ber han bidra.

Er det innafor å gjøre det slutt i denne situasjonen, eller bør jeg holde ut? Han syns forøvrig all form for terapi/mekling osv er flaut, så det er uaktuelt. 

Anonymkode: 23ce3...825

ja det vil jeg si. Du er i praksis alenemor uansett.

[AnonymBruker]

Pappaperm er jo som skapt for dere. Du går ut i jobb, og et par uker senere er huset totalt rasert, men ungen er forhåpentligvis mett og i livet, og far og ungen har skapt tilknytting, pluss at faren har vokst opp flere ti år i hodet. 👌 Kanskje, forhåpentligvis.

Anonymkode: c47ff...eb7

[Anjatapinjata]

Jeg hadde gått. Tidligere erfaringer viser at ingenting endrer seg når de ikke ønsker det selv. 

Kan såklart stille et ultimatum å se reaksjonen, men mest sannsynlig hjelper det toppen to mnd før det er tilbake i samme vante gang. 

Hilsen ei som ventet altfor lenge med å gå selv. 

[AnonymBruker]

Selvfølgelig holder du ut, du har valgt å få barn med han! Man popper ikke bare ut barn, for så å stikke fordi livet plutselig er litt vanskelig. 

Dagens generasjon 😖

Anonymkode: eb189...f00

[Anjatapinjata]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Selvfølgelig holder du ut, du har valgt å få barn med han! Man popper ikke bare ut barn, for så å stikke fordi livet plutselig er litt vanskelig. 

Dagens generasjon 😖

Anonymkode: eb189...f00

Hvorfor skal man holde ut bare for å holde ut da? Er ikke selvverd noe å bry seg med lenger? Livet er for kort til å oppdra voksne mannfolk som ikke klarer å se lenger enn nesa rekker

 

[AnonymBruker]

Anjatapinjata skrev (2 minutter siden):

Hvorfor skal man holde ut bare for å holde ut da? Er ikke selvverd noe å bry seg med lenger? Livet er for kort til å oppdra voksne mannfolk som ikke klarer å se lenger enn nesa rekker

 

Hvorfor skal man få barn sammen man ikke klarer å kjempe litt? 

Anonymkode: eb189...f00

[AnonymBruker]

Tja.. Han kan ikke fortsette å jobbe 10 timer om dagen ihvertfall, det er sikkert. 

Jeg ville jobbet for å få ham til å ta mer ansvar., var det meg. Send med ham handleliste, gi beskjed om at han må begynne å ta med barnet ut (uten mobilen helst) når du skal vaske badet. Eller omvendt, du tar med barnet ut og hvis han ikke vil være med så kan han vaske badet. 

Når barnet begynner i bhg vil det jo endre seg noe, da skal begge jobbe og det kan hende ham får en annen innstilling enn at du skal gjøre alt husarbeid og ha omsorgen for barnet i tillegg. Men inntil det skjer så må du jobbe for å skape et grunnlag. Orker han å jobbe 10 timer så orker han å vise barnet sitt at han er interessert i og elsker det. Hvis ikke må han slutte i jobben sin og finne en 8-16 jobb. 

Anonymkode: d84ef...f77

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hvor gammel er babyen? 

Mange menn syns det er vanskelig å få noe særlig kontakt med babyen til de er over året, begynner å gå, prate mer osv. 

Så til det med at han ikke bidrar. Tving han. Fortell han at det også er hans baby, hvis ungen våkner, så vekker du han og forteller at det er hans tur, hvertfall et par dager i uka. Kommer litt an på ungen, og om den tar flaske osv. Men fortell at du skal på hytta/jentetur/noe uten han og baby en helg, og reis bort. La han kjenne på ansvaret du har hele tiden. Ikke handle inn og legg til rette for at han skal ha det enklest mulig. 

Hvis han er og har vært relativt oppegående tidligere, så fikser han det ansvaret. Stol på at han klarer det. Du kan evt. kort informere om at dere pleier å ha lunsj ca da, og soving klokka da. Han må ut å kjøpe middag. 

Lag en ukeplan for middager og be han om å handle en dag i uka, det er pes å dra i butikken med barn, fra nå av er det hans ansvar å handle inn mat. Du lager middag annenhver dag, og de dagene han skal lage middag sørger du for å ha noe i bakhånd til deg og baby. Skal han ha mat, må han lage til alle. 

Kommenter det når han sitter på telefonen, legger seg til å sove, se på tv osv. "Nå har du sittet veldig lenge med den telefonen. Det er noen her som ønsker oppmerksomhet fra pappa" (lemp ungen over i hans fang), "skal du sove nå? Jeg hadde håpet at jeg kunne få gå i dusjen/sove litt ettersom jeg tok nattevåk i natt, og du tross alt har sovet igjennom hele, baby trenger ny bleie/mat/oppmerksomhet...", "Vet du, det passer ganske dårlig å se på tv nå, hvis det er noe du vil følge med på så må du ta det opp og se det etter leggetid. Nå er det familietid og vi ønsker å tilbringe tid sammen med deg siden du har vært borte hele dagen". 

Jeg syns generelt man skal ha ganske høy terskel for å gå, og særlig i småbarnsfasen, for det er unntakstilstand og mange følelser er i spill. Man skal finne ut hvem man er som mamma/pappa, en familie på 3, løsninger mtp. Jobb og fritid og hvem man er utenfor de rollene man plutselig har fått. Det er vanskelig for mange, både kvinner og menn! 

Stå på krava dine, men se det an litt og gjør noen aktive tiltak for å få til endring. Ikke bare snakk om det.

Anonymkode: bc877...28d

Enig i dette. Jeg synes man skal strekke seg utrolig langt for å bli i et forhold når man har en baby. Babytida er ekstrem for forholdet, og mange reagerer annerledes enn de hadde trodd. Jo eldre barnet blir, jo enklere er det å forholde seg til det.

Jeg mener ikke at du skal ta en valg nå og låse deg til det, men gi det tid og vær ekstremt raus. La babyen bli eldre og se om barnefaren endrer seg.

Anonymkode: 0fa4c...228

[AnonymBruker]

Jo eldre barnet blir jo mer må du strekke deg for å gå… hvis du ikke orker mer så går du. Uavhengig av baby ✅

Anonymkode: c925e...a46

[AnonymBruker]

Det avhenger litt av hvor gammel baby er.

Samboer var helt ubrukelig de 5-6 første månedene her, og jeg var fastbestemt på å gå. Han løftet ikke en eneste finger med noe som helst, ikke baby, hus, hund, handling, meg, INGENTING. 

Først nå som baby er 7 måneder så er vi ett team, og han har forstått at hans gamle liv er over.

Jeg vet ikke, men jeg tror han hadde en slags "sorg" over livet som er tapt. Og jeg kan si jeg er ganske bitter på alt jeg har gjort, og hvor sliten jeg har vært, mens hans har levd livets glans dager med innslag av dame og samboer. 

Men vi har det fint nå, og han er endelig den partneren han egentlig er.

Anonymkode: 3f692...5b3

[Mnjah]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Selvfølgelig holder du ut, du har valgt å få barn med han! Man popper ikke bare ut barn, for så å stikke fordi livet plutselig er litt vanskelig. 

Dagens generasjon 😖

Anonymkode: eb189...f00

Dagens generasjon gidder ikke oppføre seg som 50-tallets mødre og ta vare på mannen, barna OG huset bare fordi mannen jobber. 

[AnonymBruker]

Tenkjer du bør prøva ein periode å stilla krav. Ha eit møte med han og forklar kva du forventer. Eg veit diverre om ein del mannfolk som først begynner å bli interessert i barna sine når dei er store nok til å dra på fotballtrening og dra på fisketur. Det er ikkje alle som er så veldig på babyfasen. Eg involverte mannen i ting så tidlig som mulig, når eg hadde permisjon var det eg som tok nettene men han tok ei natt i helga. Når han hadde pappaperm tok han nettene, men eg tok ei natt i helga. Eg tenkjer han burde ta nettene i helgene, sånn at du får sove også!

Anonymkode: 22d41...63b

[AnonymBruker]

"minst 5 ukers ferie hvert år", men ikke tid til å ta seg 1-2 mnd perm med ungen? 
Er ikke ofte man finner gode argumenter for 3 delingen, men her er det ett. Det at fedrene kan kjenne selv på kroppen hvordan det er å vere i perm. Og at det er ikke bare å "gå hjemme" og se på tv, lese bøker osv... Veldig individuelt på ungen selvsagt. Jeg fikk en med lakenskrekk. 

Anonymkode: 2e2e5...efa

[AnonymBruker]

Man går ihvertfall ikke fra hverandre før ingen er stor nok til å ha 50/50 samvær. Ungene har rett til begge foreldrene like mye 🤨

Anonymkode: 55b43...645