Til deg...

25. september 2005

I dag fikk jeg vite at en tidligere kamerat har tatt sitt liv. Det er mange år siden jeg hadde noen kontakt med ham. Grunnen er at han da var en god venn av han jeg var sammen med da, og det ble slik det ble.

Men man bryr seg likevel... Her er et brev til ham.

Kjære F.

Sist jeg hørte om deg gikk det så bra med deg. Du hadde sluttet å drikke, fått deg dame og kjøpt hus! Det er mange år siden nå, og jeg har ikke hørt noe siden den gangen før i dag, da jeg fikk høre at du har valgt å avslutte livet ditt... :cry:

Jeg har tenkt på deg mange ganger. Du var så spesiell, så følsom, du levde med alle følelsene dine utenpå deg selv. Det var aldri noen tvil om hvordan du hadde det. Når du hadde det godt kunne du lyse opp hele rommet rundt deg! Vi pratet mye du og jeg. Innimellom var det ikke lett. Du hadde like dype daler som du hadde høye fjelltopper i livet ditt, og det snudde raskt.

Jeg husker så godt den gangen du ringe for å si farvel. Det var slutt da sa du, og du ville be om tilgivelse for en spesiell episode. Det var ingenting du kunne gjort med den episoden, men du klandret deg selv for det likevel. Det var ingenting å tilgi, men du tryglet meg å be om din tilgivelse likevel. Og jeg sa selvsagt at du var tilgitt. Men jeg ville ikke treffe deg. Jeg var ikke sterk nok til det selv, men ringte vår felles bekjente og han møtte opp hos deg og var der med deg og hjalp deg gjennom det vanskelige.

Så gikk det en tid, vi møttes på byen. Du var alltid så glad for å treffe meg! Ingen har gitt meg så hjertelige klemmer som du har!

Jeg ble så glad når jeg hørte at deg gikk bra med deg. Du hadde jobb, hus og dame. Det er flere år siden nå. Hva skjedde i mellomtiden? Hva var det som gjorde at alt snudde?

Skulle ønske jeg hadde mulighet til å komme i begravelsen din i det minste. Men jeg lover at jeg tenker på deg. Skulle ønske jeg kunne gjort mer for å hjelpe deg, den gangen, før det ble for sent.

Farvel. :cry: