Flaut å bo i underetasjen til mamma?

[AnonymBruker]

Jeg er 35 år og sliter med depresjon og angst. Er uføretrygdet. Økonomisk sett har jeg ikke mulighet til å kjøpe meg noen ting. Burde jeg skamme meg? Jeg har egen inngang, kjøkken, bad, stue og rom. 

Bare lurer. 

Anonymkode: 9c170...f50

[AnonymBruker]

Ja

Anonymkode: 437ec...eaa

[AnonymBruker]

Synes ikke det. Har du snakket med husbanken? 

Anonymkode: 7ebd8...fa2

[AnonymBruker]

Nei, slutt med det der.

Vi har alle vårt her i livet, og hvis du trenger å bo i underetasjen i huset du vokste opp i for å ha det bra, så er det godt nok.

Ikke ideelt, kanskje, men det er mange steder rundt om i verden hvor det er vanlig at familiemedlemmer bor i samme hus.

Anonymkode: 5da49...fed

[AnonymBruker]

Er du mann så ja, er du kvinne så nei.

 

Anonymkode: 03b17...ebe

[AnonymBruker]

Husbanken er jo definitivt en mulighet for deg med ufør, om du vil flytte.

Hvordan er forholdet til moren din? Tilbringer dere mye tid sammen? Har du egne venner? 

 

Anonymkode: 8223f...a88

[Blobette]

Det er ingenting å skamme seg over. Om du var bortskjemt og lat og valgte å bo hjemme, så kanskje, men du har psykiske problemer, og om dette er en god løsning så synes jeg heller du skal være stolt av å tørre gå utenfor hva som anses som normalt. Jeg synes det står respekt av å tenke seg om og velge det som er best for livet, ikke bare det som "passer seg".

[AnonymBruker]

Mine foreldre flyttet inn i kjellerleiligheten hos mormor da jeg var på vei. Da lillebror var på vei kjøpte de huset og flyttet opp, mens mormor overtok kjellerleiligheten. Slik bodde de til mormor var sent i 80-årene og flyttet i omsorgsleilighet. Min mor bodde altså i samme hus som sin mor i 60 år, i atskilte boenheter, uten at det var noe merkelig ved det.

Min bror bodde også i kjellerleiligheten noen år etter han var voksen for å få stablet seg på beina. Og hadde det ikke vært for at jeg og jentungen er etablert et stykke unna og leiligheten kun har ett soverom kunne jeg gjerne bodd der jeg også.

Anonymkode: 3b64f...9ca

[Gjest Smeltemann]

Synes ikke du skal skamme deg noe over det.  Men når du bor billig bør du spare litt penger hver mnd sånn at du har økonomisk handler om den dagen du eventuelt må kjøpe deg leilighet eller ta over huset til din mor.

[Gjest Gullhår1]

Nei det syns jeg ikke

[Loff77]

Nei samme hvor man bor vel, men en plan og innsats for å bli frisk og komme i jobb hadde vært min prioritet. 35 år og et liv i evig fattigdom og kjedsomhet må være et helvete

[AnonymBruker]

Helt ærlig, jeg vet at det etterhvert har blitt ganske så uvanlig med generasjonsboliger, men jeg kan ikke se hva som skal være så flaut med det.

Jeg har bodd i generasjonsbolig mesteparten av mitt voksne liv, der 2-3 generasjoner har bodd under samme tak, men har hatt separate husholdninger, og også barna som er vokst opp med dette sier at de kunne tenke seg å fortsette med det.

 

Anonymkode: 84610...20a

[AnonymBruker]

Skal du arve huset er det praktisk iaf - ikke langt til å hjelpe gamle foreldre og ikke langt å flytte når den tid kommer.

Men om du ønsker deg kjæreste/samboer og familie er det ikke noe sjekketriks akkurat… Mine alarmklokker ville ringt om en på 35 ikke hadde kommet seg ordentlig ut hjemmefra enda.

Anonymkode: bbfab...f34

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jeg er 35 år og sliter med depresjon og angst. Er uføretrygdet. Økonomisk sett har jeg ikke mulighet til å kjøpe meg noen ting. Burde jeg skamme meg? Jeg har egen inngang, kjøkken, bad, stue og rom. 

Bare lurer. 

Anonymkode: 9c170...f50

Har du ikke råd til å leie? 
Jeg tenker at det er mentalt sunt for deg å ikke bo med din mor. Å stå på egne ben er godt for helsen. Men dette er jo noe du bør snakke med din behandler om? Har man depresjon og angst ønsker man jo å legge en plan for et liv uten de to, og det krever behandling. Om man også eventuelt ønsker seg et samliv med en fungerende partner så er også behandling et must.

Dere bør særlig i din alder (du er 35, så mor er trolig over 60) snakke alvor om hva som skjer når hun om ikke mange år blir dement eller på annet vis pleietrengende og du bor midt i kaoset. Kollapser alt da? Verden blir tryggere med en plan.

Anonymkode: 4ea77...0af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.9.2021 den 21.05):

Er du mann så ja, er du kvinne så nei.

 

Anonymkode: 03b17...ebe

Hva faen

Anonymkode: d045d...67b

[AnonymBruker]

Jeg gjorde dette. Skammet meg ikke. Ikke alle er 100% perfekte hele tiden. Synes dette virker som bra valg

Anonymkode: 8ba9a...c5d

[AnonymBruker]

Synes det høres helt greit ut. Kommer dere godt overens, og respektere hverandres rett til "eget hjem", så tenker jeg at det må være ganske ideelt egentlig, økonomisk og praktisk.

Anonymkode: 958ce...a90

[AnonymBruker]

Flaut om du ikke betaler noe, ja. Men bra for deg da! Er man psykisk syk så er det best å bo hjemme.

Jeg har depresjon og angst og jeg bor også i underetasjen hjemme, men jeg er bare 24. Bor gratis. Kunne lett bodd her hele livet hadde jeg ikke hatt planer om å spare til eget/kanskje få barn…

Anonymkode: bb397...9db

[AnonymBruker]

Om en eventuell samboer også kan flytte inn der så er det jo toppen. Om ikke blir det jo veldig ensomt for deg..

Anonymkode: bb397...9db

[AnonymBruker]

Nei men er det ingen sjanse for at du kan bli bedre?

Anonymkode: 5abc9...484