De fire store..

[Lillesøster]

Ble litt usikker nå, tenkte umiddelbart på forfattere. Men hva skal til for å bli en av de store?

Hvis jeg selv skal velge norsk, så er det mye bra å velge i. Mine favoritter inntil nå;

Thomas Dybedal

Postgirobygget

Bjørns Eidsvåg (hvis visesang kan innlemmes her?)

De Lillos

[Cinnamon]

Det er de fire store innen norsk rock det er snakk om. DeLillos, DumDum Boys, Jokke og Valentinerne, og Raga Rockers.

[Lillesøster]

Det er de fire store innen norsk rock det er snakk om. DeLillos, DumDum Boys, Jokke og Valentinerne, og Raga Rockers.

←

Jaha, da har jeg svar goddag mann økseskaft.

[smilefjes]

Men dere: Fremdeles finnes det ikke piller mot møkkete vann!

←

Hehe..jo, det gjør det jo faktisk...i allefall piller som dreper alt av bakterier og virus slik at udrikkbart vann går å drikke...

deLillos er kongene her i huset. Fantastiske tekster, krem-musikk og absolutt vinnerne live. Og de har helt sin egen stil som har inspirert mange av de som er kommet til den norske musikkfamilien etterhvert. Men ingen kommer opp mot Lillo og co!

Dessuten har jeg ikke sansen for band som oppløses og kommer sammen igjen x antall ganger. Virker som forsøk på å skape litt ekstra blest og tjene noen slanter til, når populariteten daler...

[Plym]

Har absolutt ikke noe forhold til noen av dem - altfor typisk østlandsk for meg 

←

Dumdum er trøndere

[hilli]

DumDum Boys, uten tvil! Raga og Jokke forbinder jeg desverre litt for mye med rølp uten at det nødvendigvis er berettiget. Jeg har hørt litt på Jokke i det siste og syns det er veldig bra, men jeg vil aldri få det samme forholdet til disse som jeg har til DumDum, som treffer meg i både hjertet og magen hver gang.

DeLillos har desverre blitt helt ødelgat av for mange dårlige nachspielgitarister og kjipe studentfester til at jeg klarer å forbinde de med noe særlig positivt.

[Gjest Milah]

DumDum Boys, Jokke, DeLillos liker jeg veldig godt. Raga har jeg overhodet ikke noe forhold til, så der vil jeg heller putte inn CC!

[Gjest Gjest]

Å ja, de fire store innen norsk musikk, ja, jeg liker godt å høre på dem jeg!

Anne-Grethe Preus, Knut Skram, Kringkastingsorkesteret og Tord Gustavsson Trio: de er herlige!

[Gjest Embla s]

Jaha, da  har jeg svar goddag mann økseskaft. 

←

Næh! Enhver kan definere sin egen liste

[Gjest Leola]

Dumdum er trøndere

←

Åja Så mye følger jeg med ... men når det gjelder musikk så liker jeg best vestlendinger som Vamp, Vestlandsfanden, Bjørn Eidsvåg, osv... Litt traustere musikk - men så mye mer behagelig

[Tinken]

Jeg er svoren Jokke-fan så jeg vil selvfølgelig utheve han som (d)en av de største!

Vil også legge til CC Cowboys, Trond Viggo Torgersen og Halfdan Siversten.

[Gjest gjest1]

Har aldri vært flink til å høre på norsk musikk jeg, men liker tekstene til Jokke etter at gutta mine har spilt dem endel for meg.

DeLillos er koselig musikk, men jeg må innrømme at jeg hører veldig lite på dem og ikke har merket meg noe særlig med tekstene heller.

Raga har jeg ikke peiling på overhodet, og Dum Dum Boys er ikke i min smak i det hele tatt... jeg er sikkert for gammal for de gode norske jeg

[Anglofil]

DeLillos og Jokke og Valentinerne har jeg et godt forhold til. De andre nevnte har jeg ikke noe forhold til i det hele tatt.

Mvh Yvonne

[Gjest barne- og familiemedister]

Er det ikke deilig å ha noen å hate?

Selv hatet jeg CC Cowboys en gang i tiden; erkeharry kopister av de fire originalene.

Jeg klarer ikke rangere DeLillos, Jokke og DumDum Boys, rekkefølgen mellom dem avhenger av dagsform og musikkens formål.

For en artig fyr, for en morsom humor!

Man kan alltids håpe at den føflekken er en tumor

DeLillos er originalene, i den forstand at de breaket mens de andre holdt på med sitt (Wannskrækk etc). Johnny Fredrik hørte jeg da jeg som 14-åring klarte å snike meg inn på Rockefeller, og etter den var det umulig å ikke være fan! Hjernen er tross alt alene!

Hei hei, Guri Mette, skal si du ser ut

På samme konserten var forresten Jokke også. For jeg var full av drit, og hu var drita full og det var kjærlighet ved første....nananana....

Wannskrækk var ikke der. Ikke lenge etter kom imidlertid de magiske ordene Glansen har gått ut av sølepyttene. Helt ny feeling for meg... - og jeg gikk inn i en drøm. En vill en. Et band som løser den uforsonlige konflikten mellom Knudsen og Ludvigsen gjennom å spille inn og videreformidle deres geniale Kan det være nødvendig å være så sint? står likevel kanskje igjen som Kongene på haugen når alt kommer til alt.

I morgen mener jeg sikkert noe annet.

←

Dette synes jeg er et meget fornuftig innlegg.