Kjæresten min har fått kreft, og skal flytte uten meg for å begynne et nytt liv

[AnonymBruker]

Kjæresten min fikk en kreftdiagnose i sommer, men han føler seg ganske frisk og takler cellegiftbehandlingen uten noe særlig bivirkninger.

Dette er vel pga hans gode fysikk og forholdsvis unge alder.

Vi er særboere, og jeg har lenge tenkt at vi skal flytte sammen nå når barna våre har blitt såpass store at vi ikke lenger trenger å ta hensyn til skole og fritidsaktiviteter.

Men neida, han har nå funnet ut at han skal flytte fra Oslo, kjøpe seg et hus langt ute på landet og begynne et nytt liv på bygda.

Han har funnet seg en enebolig i en bygd med bare hundre innbyggere, uten skole, uten matbutikk og ikke noe infrastruktur, og denne boligen skal han se på i dag.

Han smiler og er så glad og sier at dette har vært en drøm han hatt lenge, og nå når han fikk kreft var det på tide å legge om livet sitt.

Han snakker ikke om meg eller oss, men bare om hvordan han logistisk skal legge til rette for at sønnen hans som fremdeles går på skole, kan være mest mulig hos han.

Jeg har hverken lyst eller mulighet til å flytte langt ut på landet, dessuten har jeg barn som jeg ønsker å se, selv om de er ferdig med vgs og har flyttet i kollektiv.

Jeg vet det at når mange blir alvorlig syke eller skadet så får man andre perspektiver på livet, og det er nok det som har skjedd med kjæresten min også, men jeg synes det er litt egoistisk etter ti år som kjærester.

Han viser hver dag at han er glad i meg, så dette er veldig vondt.

Jeg er nå bare sur og mutt og klarer ikke å fortelle han at jeg synes dette er vondt😕

Anonymkode: a6a1b...a7d

[AnonymBruker]

Du er sur og mutt og ekstremt egoistisk. Godt han flytter å gjør det han endelig vil. Enten så får du godta det eller bli særboer med noen andre. Herregud, skjerp deg!

Anonymkode: c5b9f...029

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kjæresten min fikk en kreftdiagnose i sommer, men han føler seg ganske frisk og takler cellegiftbehandlingen uten noe særlig bivirkninger.

Dette er vel pga hans gode fysikk og forholdsvis unge alder.

Vi er særboere, og jeg har lenge tenkt at vi skal flytte sammen nå når barna våre har blitt såpass store at vi ikke lenger trenger å ta hensyn til skole og fritidsaktiviteter.

Men neida, han har nå funnet ut at han skal flytte fra Oslo, kjøpe seg et hus langt ute på landet og begynne et nytt liv på bygda.

Han har funnet seg en enebolig i en bygd med bare hundre innbyggere, uten skole, uten matbutikk og ikke noe infrastruktur, og denne boligen skal han se på i dag.

Han smiler og er så glad og sier at dette har vært en drøm han hatt lenge, og nå når han fikk kreft var det på tide å legge om livet sitt.

Han snakker ikke om meg eller oss, men bare om hvordan han logistisk skal legge til rette for at sønnen hans som fremdeles går på skole, kan være mest mulig hos han.

Jeg har hverken lyst eller mulighet til å flytte langt ut på landet, dessuten har jeg barn som jeg ønsker å se, selv om de er ferdig med vgs og har flyttet i kollektiv.

Jeg vet det at når mange blir alvorlig syke eller skadet så får man andre perspektiver på livet, og det er nok det som har skjedd med kjæresten min også, men jeg synes det er litt egoistisk etter ti år som kjærester.

Han viser hver dag at han er glad i meg, så dette er veldig vondt.

Jeg er nå bare sur og mutt og klarer ikke å fortelle han at jeg synes dette er vondt😕

Anonymkode: a6a1b...a7d

Kan dere ikke være kjærester selv om han flytter da? Barna dine er voksne, og snart begynner de sitt eget familieliv. Da står jo du fritt til å velge hvor du vil bo? 

Anonymkode: 53805...13c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du er sur og mutt og ekstremt egoistisk. Godt han flytter å gjør det han endelig vil. Enten så får du godta det eller bli særboer med noen andre. Herregud, skjerp deg!

Anonymkode: c5b9f...029

Jeg skjønner jo at dette er noe han har lyst til, men å ikke nevne vårt forhold synes jeg er merkelig. Hadde det vært jeg som fikk for meg at jeg ville legge om livet og flytte ut i ødemarken, så hadde jeg spurt kjæresten hva han tenkte om dette, og om han kunne tenke seg å flytte etter.

Ts

Anonymkode: a6a1b...a7d

[AnonymBruker]

Altså om du ikke sier noe, så oppfyller han drømmen sin.

Her må du kommunisere med han. 

Anonymkode: 8527b...76a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Kan dere ikke være kjærester selv om han flytter da? Barna dine er voksne, og snart begynner de sitt eget familieliv. Da står jo du fritt til å velge hvor du vil bo? 

Anonymkode: 53805...13c

Han flytter tre og en halv time med tog bort fra Oslo, og jeg har ikke bil.

Jeg har en sønn som nå er i militæret og en datter som har flyttet i kollektiv, men de har jo lyst å ha et barndomshjem de også.

Barnas far er død og det er ikke noe besteforeldre i nærheten, så de har ikke noe annen familie her i Oslo enn meg

Ts

Anonymkode: a6a1b...a7d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Kan dere ikke være kjærester selv om han flytter da? Barna dine er voksne, og snart begynner de sitt eget familieliv. Da står jo du fritt til å velge hvor du vil bo? 

Anonymkode: 53805...13c

Jeg ønsker å bo i nærheten av mine barn

Ts

Anonymkode: a6a1b...a7d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Altså om du ikke sier noe, så oppfyller han drømmen sin.

Her må du kommunisere med han. 

Anonymkode: 8527b...76a

Det er vel en grunn til at han ikke sier noe? Det ligger jo i kortene fra hsn side. Han fikk kreft og innså at han ikke vil leve slik han har gjort lenger. Eller med hvem.

Anonymkode: c5b9f...029

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg ønsker å bo i nærheten av mine barn

Ts

Anonymkode: a6a1b...a7d

Da får dere være helge- og feriekjærester😊

Anonymkode: e2559...59e

[AnonymBruker]

Ts her

Prøv og sett dere i min situasjon dere som er særboere og som har hatt planer om å flytte sammen.

Hvordan hadde dere reagert?

Anonymkode: a6a1b...a7d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Da får dere være helge- og feriekjærester😊

Anonymkode: e2559...59e

Ja det er jo slik det kommer til å bli da hvis han fortsatt vil fortsette forholdet.

Jeg tror faktisk at det er viktigere for meg å være dette forholdet, en det er for han

Ts

Anonymkode: a6a1b...a7d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg ønsker å bo i nærheten av mine barn

Ts

Anonymkode: a6a1b...a7d

Så de må bo i Oslo siden du bor der....?

Hva om de får lyst til å flytte til Tromsø og sør Italia, får de ikke lov av deg?

Anonymkode: 86a82...3ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er vel en grunn til at han ikke sier noe? Det ligger jo i kortene fra hsn side. Han fikk kreft og innså at han ikke vil leve slik han har gjort lenger. Eller med hvem.

Anonymkode: c5b9f...029

Han tenker kanskje at det er selvsagt at du flytter med han, og at han derfor ikke trenger å nevne noe.

Ikke legg mening i handlingene hans før du faktisk har snakket med han og spurt hva han tenker planen er for forholdet deres. Ikke sikkert han tenker at det å flytte er noe stress for deg da barna er store og flyttet ut.

Anonymkode: 8527b...76a

[AnonymBruker]

Har du prøvd å spørre han hva han tenker om forholdet deres fremover?

Anonymkode: 1fd54...f74

[nomore82]

Det mest åpenbare her vil vel være å tenke at han har innsett at vår, og hans, tid på denne jorden er begrenset. Vi lever ikke evig. Og skal man få oppfylt drømmer og det livet en ønsker, så må en jobbe mot det hele veien og ikke bare tenke at det kommer senere.

Og jeg kan se for meg at i en slik situasjon så kan man fort glemme den andre i forholdet. Det blir meg, meg og meg. Og ikke minst meg. Og så meg til slutt og. Jeg tror det er naturlig, og ikke noe galt i nødvendigvis.

Men, selv om han har denne opplevelsen så kan han ikke bare ignorere deg og samtidig forvente at du er med videre. Du har og noen ønsker. Planer. Drømmer. Og unger. Det ideelle her tenker jeg at du gir han rom til å gjøre det han vil (noe som er naturlig uten å måtte ha en kreftdiagnose) samtidig som du og tar plass i forholdet og sier "skal vi være vi så er jeg her også".

Men det er mange følelser, hensyn og tanker i en slik situasjon dere er i. Har du fått kontakt med ei støttegruppe for pårørende til de som har fått kreft? Pårørende blir ofte glemt og derfor finnes det støttegrupper og fagmiljøer på plass og for å ta vare på "de friske". Dersom du ikke har snakket med de enda så tenker jeg at du må gjøre det så snart du kan.

Samtidig tenker jeg at du må ta en prat med han. Ikke døm, ikke sett grenser, ikke krev at han skal gi avkall på noe. Men vis at du er der, du er fortsatt et individ og har egne ønsker, drømmer og planer - og det han planlegger for nå er langt unna det du kan se for deg. Og så spørre han direkte om hvordan han ser for seg dere to i en slik plan.

Er mine råd i det minste

[ItchyBitchySpider]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Kjæresten min fikk en kreftdiagnose i sommer, men han føler seg ganske frisk og takler cellegiftbehandlingen uten noe særlig bivirkninger.

Dette er vel pga hans gode fysikk og forholdsvis unge alder.

Vi er særboere, og jeg har lenge tenkt at vi skal flytte sammen nå når barna våre har blitt såpass store at vi ikke lenger trenger å ta hensyn til skole og fritidsaktiviteter.

Men neida, han har nå funnet ut at han skal flytte fra Oslo, kjøpe seg et hus langt ute på landet og begynne et nytt liv på bygda.

Han har funnet seg en enebolig i en bygd med bare hundre innbyggere, uten skole, uten matbutikk og ikke noe infrastruktur, og denne boligen skal han se på i dag.

Han smiler og er så glad og sier at dette har vært en drøm han hatt lenge, og nå når han fikk kreft var det på tide å legge om livet sitt.

Han snakker ikke om meg eller oss, men bare om hvordan han logistisk skal legge til rette for at sønnen hans som fremdeles går på skole, kan være mest mulig hos han.

Jeg har hverken lyst eller mulighet til å flytte langt ut på landet, dessuten har jeg barn som jeg ønsker å se, selv om de er ferdig med vgs og har flyttet i kollektiv.

Jeg vet det at når mange blir alvorlig syke eller skadet så får man andre perspektiver på livet, og det er nok det som har skjedd med kjæresten min også, men jeg synes det er litt egoistisk etter ti år som kjærester.

Han viser hver dag at han er glad i meg, så dette er veldig vondt.

Jeg er nå bare sur og mutt og klarer ikke å fortelle han at jeg synes dette er vondt😕

Anonymkode: a6a1b...a7d

Han har gjort sitt valg - eget velvære og sønnen sin. Du er ikke en del av hans fremtidsplaner. Jeg synes det var lite fornuftig av deg å bare være "kjærester" i hele 10 år, som er veldig lang periode. Han viser klart at han ikke ønsker endring mht det å flytte sammen og bli mer etablert. Da må du også ta valget - ønsker du å fortsette med å være bare "kjæresten", eller er det viktig for deg å ha samliv på permanent basis. Begge valgene er jo veldig greie sånn sett. 

[Gjest Småbrukmann]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Kjæresten min fikk en kreftdiagnose i sommer, men han føler seg ganske frisk og takler cellegiftbehandlingen uten noe særlig bivirkninger.

Dette er vel pga hans gode fysikk og forholdsvis unge alder.

Vi er særboere, og jeg har lenge tenkt at vi skal flytte sammen nå når barna våre har blitt såpass store at vi ikke lenger trenger å ta hensyn til skole og fritidsaktiviteter.

Men neida, han har nå funnet ut at han skal flytte fra Oslo, kjøpe seg et hus langt ute på landet og begynne et nytt liv på bygda.

Han har funnet seg en enebolig i en bygd med bare hundre innbyggere, uten skole, uten matbutikk og ikke noe infrastruktur, og denne boligen skal han se på i dag.

Han smiler og er så glad og sier at dette har vært en drøm han hatt lenge, og nå når han fikk kreft var det på tide å legge om livet sitt.

Han snakker ikke om meg eller oss, men bare om hvordan han logistisk skal legge til rette for at sønnen hans som fremdeles går på skole, kan være mest mulig hos han.

Jeg har hverken lyst eller mulighet til å flytte langt ut på landet, dessuten har jeg barn som jeg ønsker å se, selv om de er ferdig med vgs og har flyttet i kollektiv.

Jeg vet det at når mange blir alvorlig syke eller skadet så får man andre perspektiver på livet, og det er nok det som har skjedd med kjæresten min også, men jeg synes det er litt egoistisk etter ti år som kjærester.

Han viser hver dag at han er glad i meg, så dette er veldig vondt.

Jeg er nå bare sur og mutt og klarer ikke å fortelle han at jeg synes dette er vondt😕

Anonymkode: a6a1b...a7d

Om man elsker noen så flytter man med... er ikke vanskeligere enn det. Materiale ting blir ikke så viktig når man kjenner på døden...så vil kalle deg egoistisk som bryr deg mer om penger og div enn lykke...

[AnonymBruker]

Jeg bor på helt feil plass, trives ikke med å bo der jeg bor, MEN BOR DER FORDI JEG HAR BARN HER. Men når de greier seg selv, så blir jeg ikke en dag lengre. Så jeg skjønner han godt jeg...

Anonymkode: 4d791...093

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om det er dette du vil høre, men jeg tolker det som at du "bare" er en kjæreste, ikke den store kjærligheten. Han innså hva som var viktig for han da han fikk kreft, og du var ikke det viktigste. Altså, sønnen er vel det viktigste, men du er ikke nr.to heller. Han vil leve sitt liv, og så kan han treffe deg når det passer han. Jeg skjønner veldig godt at du er såret og skuffet, for du setter kanskje kjæresten din høyest her i verden, etter barna? Det er dessverre dumt å være særboere i 10 år hvis man ønsker et veldig sterkt og seriøst forhold, for det ligger vel litt i konseptet at det aldri blir like seriøst som hvis man bor sammen, og at man delvis lever som om man er singel. Skjønner at du hadde et håp om at dere skulle flytte sammen, men det er jo rart å vente så lenge og han har sikkert funnet ut at slik det er nå passer han best.

Anonymkode: 53258...fdd

[AnonymBruker]

Småbrukmann skrev (2 minutter siden):

Om man elsker noen så flytter man med... er ikke vanskeligere enn det. Materiale ting blir ikke så viktig når man kjenner på døden...så vil kalle deg egoistisk som bryr deg mer om penger og div enn lykke...

Om man elsker noen så flytter man ikke langt unna uten å drøfte det med sin kjære en gang. Det er egoistisk, det.

Anonymkode: 97ea1...6f5