Hjelp, jeg har flyttet på landet

[Coffee1234]

Jeg har flyttet til et veldig landlig sted i Norge, 14 timers kjørevei fra der jeg kommer fra. 

Jeg kjenner jeg den siste måneden har kjent meg mye nedstemt, engstelig, har grått mye, og jeg føler jeg ikke har kontrollen over mitt eget liv lenger. 

Problemet er at jeg vet ikke hva jeg vil. Jeg gikk frivillig med på å flytte hit, for mannen min er herfra og har all sin slekt i nærheten. Og det tenker jeg har både fordeler og ulemper. Fordel er å få mye hjelp, ulemper er at jeg er redd det blir litt mye svigerfamilie. 

Min egen familie er blitt litt amputert, med lite kontakt med hverandre, og sånnsett har jeg tenkt at det er like så greit å flytte.. Men jeg kjenner det er vondt og skummelt å flytte så langt vekk fra egen familie. Jeg kjenner på dårlig samvittighet, og jeg er redd de ikke skal klare seg så bra uten meg, føler at de har trengt meg litt i livet sitt. Men nå er jeg gravid, og jeg vet også at vi ikke hadde fått veldig mye hjelp fra min familie, så det er også litt pga det vi har tatt det valget vi har tatt. 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med alt dette, jeg vil vel bare få det ut. Jeg har lyst til bli klok på mine egne valg, min vei her i livet, for nå er jeg godt over 30, men jeg gråter nesten hver dag fordi jeg ikke føler jeg har noe sted jeg tilhører. 

Det kan være koselig å bo landlig, samtidig kjenner jeg på at det er så veldig landlig, langt fra togstasjon og flyplass, og det gir meg litt angst. 

Kunne bare ønske jeg visste at: yes, her skal jeg slå meg ned, her kan jeg trives, her skal jeg bo. Føler bare det blir litt ekstra komplisert med framtidige barn, samt egen familie, samt svigerfamilie. 

 

 

 

[AnonymBruker]

Kjøp deg en hund! Var det første som slo meg. Kommer an på hva slags person du er😅 Dette blir du vant til. Tenk at trives du ikke om et år, så kan du begynne å revurdere om du vil flytte tilbake. Vær åpen om følelsene dine.

Anonymkode: e5b95...8a0

[AnonymBruker]

Få deg en jobb, og bygg opp nytt nettverk av bekjente og venner. 

 

Anonymkode: 1de44...298

[solmåneogstjerner]

Tenk grundig igjennom om du ønsker å bo der før du får barn ihvertfall! Jeg håper jo at forholdet deres varer, men OM det blir brudd, hva da? 

[AnonymBruker]

Det er en overgang. For mange krever det litt tid. Det tar tid å lage sine egne røtter, finne egne venner/aktiviteter, lage det til sitt. 

Anonymkode: 18d75...11e

[Coffee1234]

Hei igjen, og takk for gode svar. 

Jeg har slitt mye etter jeg flyttet. Jeg tror det er ekstra vanskelig for meg fordi vi venter barn. Hvis jeg virkelig mistrives, kommer mannen min til å gå med på å flytte tilbake sammen med meg, men jeg vet han trives så godt her, og jeg kunne så ønske at jeg kunne kjent på det samme og. Får dårlig samvittighet overfor han, og kunne ønske jeg kunne klart å trives. 

Det er bare så vanskelig, fordi jeg vet ikke om jeg vil flytte tilbake heller, til en familie som jeg vet ikke kommer til å hjelpe oss så mye..

Også er det så veldig på landet her mannen min er fra, og jeg føler meg så kvalt. Alle kjenner alle, mens jeg tror jeg har skjønt at jeg er typen som liker å være litt anonym. Det er få tilbud her, og du må kjøre på dårlige, humpete veier hvis du vil et sted. Familien hans er koselig, men det blir litt mye familie.. det er mange som bor her med lite utdannelse, og jeg føler at det skinner litt gjennom i radikale meninger. Føler meg utenfor og annerledes. Jeg vet at det kan bli litt bedre hvis jeg gir det en sjanse, blir kjent med flere, men jeg er redd for at det blir for annerledes for meg til at jeg skal klare å trives. Tenker på om jeg vil at barna skal vokse opp der. 

Føler meg bare så fortvilt, for jeg føler ikke at jeg hører til noe sted.. 

 

[AnonymBruker]

Hva slags hobbyer har du?

Anonymkode: 9e244...bc5

[Coffee1234]

Jeg liker å gå tur, trene på treningssenter. Liker å lese, kanskje strikke. 

[AnonymBruker]

Du, det tar som regel ganske mye tid å bli vant til et nytt sted. (Jeg har flyttet til et nytt sted flere ganger). Prøv å gi det tid før du bestemmer deg for at det er "feil". Det er ganske viktig at du finner noen personer om er "dine", og som du kan snakke med om det DU er interessert i. Og som har noenlunde samme verdisett.. Jeg har flyttet til et landlig sted med få mennesker, men det har dukket opp noen fine mennesker her som jeg identifiserer meg med, og som jeg har blitt gode venner med - sakte men sikkert. 

Anonymkode: 62c7c...fe7

[Gjest Småbrukmann]

Coffee1234 skrev (På 1.9.2021 den 17.20):

Jeg har flyttet til et veldig landlig sted i Norge, 14 timers kjørevei fra der jeg kommer fra. 

Jeg kjenner jeg den siste måneden har kjent meg mye nedstemt, engstelig, har grått mye, og jeg føler jeg ikke har kontrollen over mitt eget liv lenger. 

Problemet er at jeg vet ikke hva jeg vil. Jeg gikk frivillig med på å flytte hit, for mannen min er herfra og har all sin slekt i nærheten. Og det tenker jeg har både fordeler og ulemper. Fordel er å få mye hjelp, ulemper er at jeg er redd det blir litt mye svigerfamilie. 

Min egen familie er blitt litt amputert, med lite kontakt med hverandre, og sånnsett har jeg tenkt at det er like så greit å flytte.. Men jeg kjenner det er vondt og skummelt å flytte så langt vekk fra egen familie. Jeg kjenner på dårlig samvittighet, og jeg er redd de ikke skal klare seg så bra uten meg, føler at de har trengt meg litt i livet sitt. Men nå er jeg gravid, og jeg vet også at vi ikke hadde fått veldig mye hjelp fra min familie, så det er også litt pga det vi har tatt det valget vi har tatt. 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med alt dette, jeg vil vel bare få det ut. Jeg har lyst til bli klok på mine egne valg, min vei her i livet, for nå er jeg godt over 30, men jeg gråter nesten hver dag fordi jeg ikke føler jeg har noe sted jeg tilhører. 

Det kan være koselig å bo landlig, samtidig kjenner jeg på at det er så veldig landlig, langt fra togstasjon og flyplass, og det gir meg litt angst. 

Kunne bare ønske jeg visste at: yes, her skal jeg slå meg ned, her kan jeg trives, her skal jeg bo. Føler bare det blir litt ekstra komplisert med framtidige barn, samt egen familie, samt svigerfamilie. 

 

 

 

Innstilling er nøkkelordet i situasjonen din..

Er du ikke innstilt så vil det aldri gå. Hjelper ikke å skaffe seg hund , prøve og få venner osv osv...

Jobb med innstillingen først. Prøv og trives, går det ikke, så går det ikke. Alt må ikke være så komplisert...

 

 

 

[AnonymBruker]

Coffee1234 skrev (17 timer siden):

Jeg liker å gå tur, trene på treningssenter. Liker å lese, kanskje strikke. 

Kan du ikke spørre om noen kunne tenke seg å gå tur med deg? Heng opp lapp på butikken og spør på fb.

Anonymkode: 9e244...bc5

[lillevill]

Dra på kjøreturer med mannen din. Ikke bare heng med hans familie..dra rundt og opplev området for din skyld.

Skal du jobbe? Hva med å ta en nettkurs? Tenke på deg selv, skap en fin hverdag for deg selv.  

[AnonymBruker]

Meld deg frivillig hos frivillighetssentralen, røde kors etc!

Anonymkode: b48f6...311

[AnonymBruker]

Føler mye på det samme, og jeg har ikke samboer engang. Hadde ikke råd til å bo i storbyen lenger, så flyttet til hjembyen der prisene er mye lavere. Kjenner ingen her, bortsett fra foreldre, som jeg egentlig ikke er spesielt nær uansett. Tanken var egentlig å prøve å møte folk via foreninger, men det virker som det generelt er lite aktivitet, og der jeg har vært innom har det vært "defensive" små lukka grupper det er vanskelig å komme innpå. Mye er også fremdeles koronastengt.

Ærlig talt er det ganske ensomt, og føler litt på en begynnende depresjon. Håper virkelig ting tar seg opp etterhvert. 

Anonymkode: 3a098...ab7

[AnonymBruker]

Kanskje flytte til en litt større plass i nærheten av mannens hjemsted?

Anonymkode: b6b76...256

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.9.2021 den 17.58):

Føler mye på det samme, og jeg har ikke samboer engang. Hadde ikke råd til å bo i storbyen lenger, så flyttet til hjembyen der prisene er mye lavere. Kjenner ingen her, bortsett fra foreldre, som jeg egentlig ikke er spesielt nær uansett. Tanken var egentlig å prøve å møte folk via foreninger, men det virker som det generelt er lite aktivitet, og der jeg har vært innom har det vært "defensive" små lukka grupper det er vanskelig å komme innpå. Mye er også fremdeles koronastengt.

Ærlig talt er det ganske ensomt, og føler litt på en begynnende depresjon. Håper virkelig ting tar seg opp etterhvert. 

Anonymkode: 3a098...ab7

Kanskje fint å melde seg inn i turgrupper? Opplev naturen med andre. Kanskje du treffer noen der  

Anonymkode: 4500b...1d2

[AnonymBruker]

Forstår deg godt. Har selv flyttet til mannens hjemplass som er rimelig ute på landet. Det er mange år siden da. Angrer med jevne mellomrom på at vi valgte å bosette oss her, men nå har vi barn og plutselig er det ikke bare å flytte. Har også en jobb jeg trives god i her og det er jo viktig. I tillegg har mannen familien sin her. Likevel er det noe med at det er få firtidstilbud æ, lange avstander, man må kjøre overalt som jeg synes er slitsomt. Stedet er også preget av fraflytting og utdanningsnivået i befolkningen er lavt med alt det innebærer... 

Anonymkode: 35410...7cd

[Coffee1234]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Forstår deg godt. Har selv flyttet til mannens hjemplass som er rimelig ute på landet. Det er mange år siden da. Angrer med jevne mellomrom på at vi valgte å bosette oss her, men nå har vi barn og plutselig er det ikke bare å flytte. Har også en jobb jeg trives god i her og det er jo viktig. I tillegg har mannen familien sin her. Likevel er det noe med at det er få firtidstilbud æ, lange avstander, man må kjøre overalt som jeg synes er slitsomt. Stedet er også preget av fraflytting og utdanningsnivået i befolkningen er lavt med alt det innebærer... 

Anonymkode: 35410...7cd

Jeg tror det er dette jeg kjenner på også. Fraflytting, lange avstander, lite tilbud, alle snakker om alle, et miljø preget av lavtutdannede mennesker. Særlig det sistnevnte. 

For samme hvor mye jeg kommer til å forsøke å trives her, er dette faktorer jeg ikke får gjort noe med. 

Men det skal sies at det har gått noen uker nå, og jeg har ikke like mye angst lenger. Jeg tenker nå at jeg skal gi det er forsøk. Kanskje noen år. Og at det er først når barna skal begynne på skole at det begynner å bli særlig viktig å finne ut hvor man kan slå seg ned. 

 

[Coffee1234]

AnonymBruker skrev (På 11.9.2021 den 23.12):

Du, det tar som regel ganske mye tid å bli vant til et nytt sted. (Jeg har flyttet til et nytt sted flere ganger). Prøv å gi det tid før du bestemmer deg for at det er "feil". Det er ganske viktig at du finner noen personer om er "dine", og som du kan snakke med om det DU er interessert i. Og som har noenlunde samme verdisett.. Jeg har flyttet til et landlig sted med få mennesker, men det har dukket opp noen fine mennesker her som jeg identifiserer meg med, og som jeg har blitt gode venner med - sakte men sikkert. 

Anonymkode: 62c7c...fe7

Veldig godt svar dette. Jeg har jo vært negativ til dette. Tror det har vært mest preget av frykt. Men nå begynner ting å gå seg litt til, og jeg skal gi det en sjanse. Tenker selvfølgelig at det kan være litt hva man gjør det til og, særlig hvem man omgås. Håper jeg kan finne disse menneskene som jeg kan identifisere meg med, og med nogenlunde samme verdisett. 

[Coffee1234]

lillevill skrev (På 12.9.2021 den 17.45):

Dra på kjøreturer med mannen din. Ikke bare heng med hans familie..dra rundt og opplev området for din skyld.

Skal du jobbe? Hva med å ta en nettkurs? Tenke på deg selv, skap en fin hverdag for deg selv.  

Ja, skal prøve å gjøre dette litt til mitt. Har begynt i jobb, så det får jo dagene til å gå. Det er litt utenfor der jeg bor, så det hjelper jo ikke helt at alle der også er veldig negative til dette lille stedet hvor vi bor.