Sorg over voksen lillebror på kjøret

[AnonymBruker]

Hei. Jeg trenger muligens bare noen trøstende ord, kanskje noen er i lignende situasjon? Jeg har en bror i tidlig 20-årene som går utover min psykiske helse. Vi er oppvokst i et møblert hjem med ressurssterke, oppmerksomme og tilstedeværende foreldre. Vi har hatt et godt og nært forhold inntil for er par år siden. Han ruser seg og har også vært innblandet i diverse småkriminalitet. Han er vel det man kan kalle en «kjenning av politiet». Utad så fremstår han som en ordentlig og fin ung mann, men jeg vet han sliter veldig. I tillegg til rus er han kraftig deprimert og roter til det meste i sitt liv. 
 

Nå svarer han ikke lenger på meldinger/telefoner, og jeg ser han heller ikke. Dette er blitt en stor sorg som påvirker meg mer enn jeg kanskje er klar over. Jeg savner lillebroren min så innmari mye, og synes det er så forferdelig vondt at det har gått sånn for han. Vi rundt har gjort alt vi kan for å hjelpe, og da mener jeg ALT. Nå er jeg redd han kanskje ikke blir gammel mtp hans situasjon. Hva gjør man? Hvordan leve med dette? Synes det er så vanskelig å tenke på den lille, kreative og oppfinnsomme gutten han var som ikke finnes lenger.. 
 

Anonymkode: 42d23...108

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Hei. Jeg trenger muligens bare noen trøstende ord, kanskje noen er i lignende situasjon? Jeg har en bror i tidlig 20-årene som går utover min psykiske helse. Vi er oppvokst i et møblert hjem med ressurssterke, oppmerksomme og tilstedeværende foreldre. Vi har hatt et godt og nært forhold inntil for er par år siden. Han ruser seg og har også vært innblandet i diverse småkriminalitet. Han er vel det man kan kalle en «kjenning av politiet». Utad så fremstår han som en ordentlig og fin ung mann, men jeg vet han sliter veldig. I tillegg til rus er han kraftig deprimert og roter til det meste i sitt liv. 
 

Nå svarer han ikke lenger på meldinger/telefoner, og jeg ser han heller ikke. Dette er blitt en stor sorg som påvirker meg mer enn jeg kanskje er klar over. Jeg savner lillebroren min så innmari mye, og synes det er så forferdelig vondt at det har gått sånn for han. Vi rundt har gjort alt vi kan for å hjelpe, og da mener jeg ALT. Nå er jeg redd han kanskje ikke blir gammel mtp hans situasjon. Hva gjør man? Hvordan leve med dette? Synes det er så vanskelig å tenke på den lille, kreative og oppfinnsomme gutten han var som ikke finnes lenger.. 
 

Anonymkode: 42d23...108

Med mindre de ønsker hjelp selv, så kan dere ikke tvinge han. Han må ville det selv. Jeg tror du også bør gå å snakke med noen. Kanskje det er noen grupper for pårørende til narkomane? Folk i samme situasjon som deg? 

Anonymkode: 24a80...76a

[AnonymBruker]

Føler med deg ❤  men jeg aner dessverre ikke hva du bør gjøre. 

Anonymkode: b337b...5b0

[Anoia]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Vi rundt har gjort alt vi kan for å hjelpe, og da mener jeg ALT. 
Anonymkode: 42d23...108

Som en med et familiemedlem som var på kjøret i mange år: All verdens hjelp funket ikke; vendepunktet kom da h*n nådde bunnen på egen hånd. Man må ville gjøre noe med saken selv.

Tror heller du bør gjøre som vedkommende over skriver og finne noen å snakke med.

[Pragmatikeren]

Kontakt gjerne Pårørendesenteret.no 

[AnonymBruker]

Anbefaler veldig pårørendegrupper! Det er utrolig vanskelig å være pårørende, enda vanskeligere når man faktisk ikke kan stille opp eller gjøre noe fint på en god måte, liksom være en ordentlig pårørende! Jeg er pårørende til en som har ruset seg i «alle» år. Jeg får ikke noe igjen for det jeg gjør, men har lært meg å leve med det. Gir en varm genser, 200 kr osv. Vet ikke om det hjelper, men det føles i det minste godt. Veldig godt å finne noen å snakke med, gode tanker ❤️

Anonymkode: e5833...f75

[AnonymBruker]

Hva utløste det? Snakker han om det?

Anonymkode: ab945...290

[Gjest Føsleguri]

Jeg har ingen råd, men jeg føler med deg ❤

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hva utløste det? Snakker han om det?

Anonymkode: ab945...290

Vi må slutte å unnskylde rusmisbruk med at det skyldes noe. De fleste har normale oppvekster, men hva er av egen fri vilje i feil miljø.

Anonymkode: b134c...e1b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Vi må slutte å unnskylde rusmisbruk med at det skyldes noe. De fleste har normale oppvekster, men hva er av egen fri vilje i feil miljø.

Anonymkode: b134c...e1b

Hva vet du om det? Jeg mener du tar fullstendig feil her!!

For hva hva med alle de som ikke har det? De er det ganske mange av. Hva med alle de som går å bærer på noe vondt og endte opp i rus fordi de ikke fant utløp for all smerten? Skal man bare drite i dem? Om du plasserer alle under ett og soper dem under teppet med "de velger det selv" så har du ikke forstått mye om mennesket, indiver er individer, med individuelle historier. Noen gjør det av fri vilje, mange kjipinger der ute, men veldig mange havner oppi det pga av dårlig selvfølelse, traume osv. og vil helst få hjelp til å komme seg ut, men blir gjerne stigmatisert og havner lengst bak i køen, kanskje fordi det sitter litt for mange som deg i hjelpesystemet også?

Anonymkode: ab945...290