Sammlivet synger på siste verset.

[AnonymBruker]

Jeg er kommet i situasjonen der et forholdvis langt ekteskap, der vi har fått 2 barn sammen, nå sannsynligvis er over. Det har skrantet de siste årene, men nå er vi kommet til det punktet at begge to ser at det ikke går lenger. I den sammenheng så opplever jeg at han tar det følelsesmessig mye tyngre enn jeg.

Jeg er vanligvis en ganske følelsesladd person, så det overrasker meg, men jeg opplever å reagere ganske rolig og avbalansert, imens han har gått helt i kjelleren. Jeg mistenker at det er fordi jeg har tenkt tanken på samlivsbrudd så lenge at jeg har fått vent meg til tanken, men er likevel litt overrasket over egen reaksjon. Samtidig har vi begge tenkt tanken en stund, kom det frem da vi hadde en lengre samtale for et par dager siden. Jeg er bare så overrasket over min egen reaksjon!!

 

Andre som har opplevd å reagere å lignende måte?

Anonymkode: 0e464...786

[AnonymBruker]

Ja, det kjenner jeg meg igjen i. Jeg gikk over til å bli en praktiker som hadde fokus på å ordne alt til seg beste for barna. Jeg hadde vært lei meg så lenge at jeg nesten hadde sørget ferdig. 

Anonymkode: b8688...e81

[ballerina123]

Ja, definitivt. Jeg tror det er nokså vanlig at kvinner ofte prosesserer et brudd inni seg lenge før bruddet finner sted, og som hun over sier, det praktiske og at «barna skal ha det godt» kommer i veien for å kjenne ytterligere på dette. Jeg har også lest at det er vanlig at det alltid er en som er «push» og den andre «pull». 
 

I mitt første brudd var jeg så klar for brudd at jeg aldri sørga over det (utenom sorgen jeg bar for barnet). I mitt andre brudd var jeg like «kald». men etter hvert kom følelsene til meg og jeg gikk inn i en dyp sorg. 

 

Det kommer kanskje bare an på hvor riktig dette bruddet føles for deg eller ikke + omstendighetene.