Er alt virkelig min feil?

[AnonymBruker]

Skal prøve å fatte meg i korthet, men samtidig gi nok informasjon til at det går å kanskje trekke en konklusjon eller to. 

Etter x antall forsøk og partnere og venner som er der ene dagen, også plutselig ikke, med gjentatte beskjeder om at jeg er feilen her og jeg er problemet begynner jeg nesten å lure på om det er jeg som er så forstyrret som alle skal ha det til.

Så jeg starter fra begynnelsen;
- "Forlatt" som barn i en alder av 11år, bodd alene fra jeg var 16år, fått gjøre som jeg vil og ikke hatt noen særlige "rollemodeller" eller "farsfigurer" tilstede. Hatt en mor som jeg vet er veldig glad i meg og sikkert har dårlig samvittighet fordi hun følte nok hun aldri strakk helt til basert på livet den gangen.

- Var aldri populær, men heller aldri taper. Hadde venner i begge sirkler og var generelt flink i det meste jeg gjorde og hadde talenter som kunne tatt meg langt. Dessverre hadde jeg ikke disiplin eller gjennomføringsevne så det ble kun når jeg syntes det var interressant og til det ikke var det.

- Når alle begynte å feste var jeg den "siste" i rekken til oppmerksomhet fra damer, jeg så ikke helt hvorfor, så jeg bestemte å jobbe masse med meg selv, når jeg var 18år flyttet jeg til byen og fikk min første kjæreste 6 måneder etterpå når jeg da var 19. Hun så ekstremt opp til meg, gjorde alt for meg, var der alltid og lot meg alltid få viljen min uansett hva, sa aldri nei til noe. Vi var sammen i 1år, halvveis inn gikk jeg i militæret og etter en stund ble det vanskelig og vi kranglet. Eller som jeg føler det, jeg måtte høre på hun syte etter en lang dag hvor jeg selv var sliten og jeg gjorde det slutt. Jeg og henne var singel i 4 måneder, hvor jeg var intenst fokusert på jenter og drev egentlig kun med trening, jenter og militæret til jeg kom ut. Så møttes vi tilfeldig igjen og ble sammen samme kvelden, vi var da sammen i 5 måneder til før jeg gjorde det slutt da jeg "kjedet" meg og ville være med andre. Hun strakk seg så langt at jeg kunne prate og flørte med andre jenter, så lenge vi var sammen og ikke hadde sex, men jeg sa nei. 

- Så begynner en periode med en ny jente hver uke og jeg ville bare ha sex og aldri noe mer, dette varte i 3 måneder før jeg møtte ei som ikke ville noe mer enn venn og jeg ble helt oppslukt av henne. Etter å ha "overtalt" henne til å bli med på en hyttetur, ender vi opp sammen og det utvikler seg. Hun "flytter" inn hos meg og vi er med hverandre hele tiden. 4 måneder etter jeg dumpet hun første så tar hun fortsatt kontakt og vil ha meg, men jeg avviser henne. Mens mitt nåværende forhold utvikler seg blir jeg møtt med det jeg ser på som mye barnslig oppførsel og mye sjalusi, så det ender opp med at jeg til slutt ikke aksepterer det og svarer tilbake. Vi krangler da konstant i flere måneder, men holder fortsatt sammen i 1,5år. Hun velger å dumpe meg etter 1,5år hvor jeg egentlig bare har blitt et tomt skall av meg selv og ikke tar vare på meg selv, fordi jeg har dedikert all tid og masse penger på å gjøre henne lykkelig og hun til en bedre person. Hun finner seg en ny en som hun da velger over meg og jeg blir knust. 2 måneder senere har jeg jobbet masse med meg selv, kommet meg over henne og masse gode rutiner og vaner, hun ser dette og vi blir sammen igjen, hvor hun da dropper han andre for meg. Vi er sammen i ca 10 måneder til før hun dumper meg igjen over en krangel.

- Nå er jeg singel i 9 måneder hvor jeg herjer rundt, blir kjent med mange og ligger med mange. Møter masse nye venner som jeg gjør alt for og tror virkelig dette er en god gjeng. Så møter jeg en jente, helt fantastisk, alt jeg ser etter og som jeg virkelig føler vil meg godt og gjør at jeg blir motivert til å "stramme" meg opp og skape en bra fremtid for oss sammen. Dessverre blir hun slukt med i dragsuget mitt med festing og alt dette sammen med de andre jeg er med på den tiden. Vi er sammen i ca 6 måneder før hun gjør det slutt etter at vi har kranglet på fylla, det er slutt i 1 måned også blir vi sammen igjen, som varer i 1 måned også slutt igjen også sammen igjen og nå slutt igjen (mest sannsynlig). 

Så til det siste forholdet og de vennene jeg en gang var med som er "roten" til problematikken jeg føler jeg står ovenfor nå. 

Hvis jeg spurte hun om en ting, hun forteller og senere forteller hun en annen historie, så føler jeg hun lyver/unnlater å fortelle meg ting for ikke å såre meg. Dette har vært om hennes fortid når det har kommet opp, og jeg er veldig nysgjerrig som person samt at jeg ønsker å vite alt og ha kontroll for å kunne være "best" på alle mulige måter. 

Hun gjør det slutt fordi dette blir en krangel og mener jeg bare er slem, skal kontrollere alt og bare vil henne vondt. Vi blir sammen igjen og etter en tid er jeg utro fordi jeg er dritings på fylla og ja, ingen unnskyldning her. Jeg forteller og hun tilgir og vi er fortsatt sammen.

Vennegjengen ender opp med at jeg føler de er hyklerske og egoistiske, så jeg trekker meg unna de og hun støtter min avgjørelse med å si at tingene de gjør ikke er snilt og at de egentlig da er "rasshøl". Når det da blir slutt gang nummer 2, så plutselig begynner hun å henge med mine da "gamle" venner hele tiden og bare fester med de. Så viser det seg at etter jeg hadde vært utro, så hadde hun klinet med han ene jeg anså som bestekompisen min på den tiden, etter at vi hadde ordnet opp fra da jeg var utro. Mens det da er slutt gang nummer to så kysser han henne igjen, men hun trekker seg unna. Det tilter maksimalt for meg en natt jeg er ute med andre og finner ut, så jeg logger inn på snappen hennes og instagrammen hennes og sletter minner/bilder/folk fordi jeg føler meg helt jævlig urettferdig behandlet. Jeg føler at hun da spiller på mitt lag når vi er sammen og når vi ikke er sammen, så er meningen hennes helt annerledes. Følte sikkert at hun kanskje "hjalp" å ødelegge de vennskapene, men jeg ser tilbake på det og tror det er bedre uten de i livet mitt.

Dette forteller hun meg med hennes "utroskap" og jeg krever at hun forteller hans kjæreste at dette har skjedd, noe som da ender opp med at alle i den "gamle" gjengen misliker oss og bare snakker dritt og at de ikke er endel av livet vårt. Når jeg da ber hun om si dette, så blir hun rasende, slår, spytter og fordømmer meg til helvete for å ødelagt hele livet hennes, fordi hun nå mister disse "vennene". Jeg prøver å fortelle at det var hun selv som faktisk klinet med han og at hun var med på det, men det hjelper ikke og etter lang utblåsning roer hun seg og vi fortsetter forholdet.

Så her har det vært tilltsbrudd fra begge og det meste henger i en tynn tråd. 

Hennes side: Hun mener jeg allitd skal ha rett, at jeg aldri har feil, at jeg er perfekt og andre ikke er, at jeg er kontrollerende, styrer over henne, behandler hun som en unge og at jeg er psykopat, stygg og utallige andre ord.

Eksempel på en situasjon som oppstår:

Hun vil begynne å trene, men vil ha hjelp og at jeg støtter og motiverer henne. Jeg vil så klart gjøre det. Jeg kommer hjem fra jobb, vi lager lasagne og skal trene rett etterpå, så sier jeg til henne: Ikke spis så mye lasagne, for det er ikke digg å trene på full mage. Hun oppfatter det som at jeg "bestemmer" over henne og sier at hun ikke får spise mer, og at jeg mener hun er dum, fordi hun skjønner det selv. Mens min side er at jeg prøvde bare å råde henne til noe, fordi jeg ikke vil at hun skal ha en dårlig økt hvor hun mett og døsig som man ofte blir av "fet" mat.

Hun blir ditchet av ei venninne, blir kjempelei seg og sier hun ikke har noen der som støtter hun, jeg trøster alt jeg kan og sier det som det er at: okei, men da får du bare la de være, du trenger ikke sånne venner. Noen dager senere sender hun melding til venninnen for å forklare og venninnen (i mine øyne) bare unnskylder seg. Men de blir da enige om å finne på noe på lørdagen som kommer. Da sier jeg at jeg syntes det er teit, fordi jeg vet de bare skal drikke og feste og at det er lite produktivt for våres fremtid med tanke på hennes økonomi og andre faktorer, som gjør at det å prioritere fest ikke er særlig lurt (logisk perspektiv). Hun blir sur, mener jeg bestemmer over henne og sier at hun ikke får være med venner og at jeg er som et fengsel for henne og bare vil hun vondt. Jeg prøver å si at du kan gjerne være med de, men vær så snill å gjør noe positivt annet enn å feste. 

Jeg prøver så jævlig godt å gjøre de rette tingene, råde henne til (det jeg ser som best) det beste, prøve å fokusere på fremtiden, stille krav til henne slik at hun får en bedre hverdag og jeg bidrar med alt jeg kan av kunnskap, tid og penger. Også blir jeg møtt med at jeg er et stort jævla problem, jeg sjefer, jeg er kontrollerende, jeg er et jævla fengsel enkelt og greit. 

Det kan godt være at jeg sier ting på en streng/kjip måte, fordi jeg har veldig sterke meninger og snakker rett fra leveren, men da prøver jeg å forklare og legger meg flat hver eneste gang at jeg ikke mente det sånn, men jeg trenger ikke straff, men heller forståelse og at du heller forteller hvordan du vil jeg skal si det istedenfor at får kjeft.

En annen episode som ble slutten på visen, vi var på butikken, plutselig kommer en random kar bort til henne, sier hei, gir hun en klem og kyss på kinnet, jeg sto litt bortenfor. Jeg spør hvem det var og hun sier det var en hun festet med to tre ganger for lenge siden, jeg spør om det har skjedd noe mellom de siden han kysset henne på kinnet og hun sier nei, og at det har jeg ikke noe med forsåvidt uansett. Det stemmer, men jeg reagerer og tenker at det ikke virker helt trolig da jeg aldri hadde gjort det samme med en annen jeg bare "kjente". Vi kommer hjem og jeg blir kjeftet høl i huet, med hvor stygg og kvalm og drittunge jeg er og hvor dårlig jeg er og alt mulig mellom himmel og jord. Jeg sitter stille å bare hører, så etter hun har roet seg så sier jeg: Kanskje jeg føler en trussel, fordi du konstant kommenterer hvor jævla stygg og ekkel og kvalm og taper jeg er når du blir sur? 

Hun prøver å gi meg en klem og beklage seg, jeg sier jeg ikke vil og prøver å virkelig få hun til å forstå at det kanskje går inn på meg og det er hver gang. Da blir hun furt og sier jeg ikke har grunn til å reagere på det i butikken uansett, også går hun bare å setter seg på telefonen og nekter å snakke med meg. Jeg føler meg enda mer avvist og det ender opp med at jeg drar og hun gjør det slutt og sier hun fortjener så mye bedre enn dette. 

Jeg sliter med å bygge tillit til henne fordi jeg føler jeg har tatt henne i mange "usannheter" eller at hun forteller en ting også noe annet en annen dag. Så sier hun f.eks: Jeg snakker ikke med noen eller er interresert i noen andre, så spør jeg da om å få se på telefonen. Da får jeg bare svar med: Du må stole på meg. Hvor jeg svarer: Ja, men jeg trenger å se bevis på at jeg kan stole på deg når du har brutt tilliten før. Også sier hun: Det er urelevant, du må stole på meg. 

Så nå sitter jeg her å tenker at utifra det alle forteller om meg og hva hun sier; så har jeg borderline.

-P

Anonymkode: 15d13...57e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

har jeg borderline

Godt mulig. Gå til legen og finn det ut. 

Anonymkode: b9f3c...39e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Skal prøve å fatte meg i korthet, men samtidig gi nok informasjon til at det går å kanskje trekke en konklusjon eller to. 

Etter x antall forsøk og partnere og venner som er der ene dagen, også plutselig ikke, med gjentatte beskjeder om at jeg er feilen her og jeg er problemet begynner jeg nesten å lure på om det er jeg som er så forstyrret som alle skal ha det til.

Så jeg starter fra begynnelsen;
- "Forlatt" som barn i en alder av 11år, bodd alene fra jeg var 16år, fått gjøre som jeg vil og ikke hatt noen særlige "rollemodeller" eller "farsfigurer" tilstede. Hatt en mor som jeg vet er veldig glad i meg og sikkert har dårlig samvittighet fordi hun følte nok hun aldri strakk helt til basert på livet den gangen.

- Var aldri populær, men heller aldri taper. Hadde venner i begge sirkler og var generelt flink i det meste jeg gjorde og hadde talenter som kunne tatt meg langt. Dessverre hadde jeg ikke disiplin eller gjennomføringsevne så det ble kun når jeg syntes det var interressant og til det ikke var det.

- Når alle begynte å feste var jeg den "siste" i rekken til oppmerksomhet fra damer, jeg så ikke helt hvorfor, så jeg bestemte å jobbe masse med meg selv, når jeg var 18år flyttet jeg til byen og fikk min første kjæreste 6 måneder etterpå når jeg da var 19. Hun så ekstremt opp til meg, gjorde alt for meg, var der alltid og lot meg alltid få viljen min uansett hva, sa aldri nei til noe. Vi var sammen i 1år, halvveis inn gikk jeg i militæret og etter en stund ble det vanskelig og vi kranglet. Eller som jeg føler det, jeg måtte høre på hun syte etter en lang dag hvor jeg selv var sliten og jeg gjorde det slutt. Jeg og henne var singel i 4 måneder, hvor jeg var intenst fokusert på jenter og drev egentlig kun med trening, jenter og militæret til jeg kom ut. Så møttes vi tilfeldig igjen og ble sammen samme kvelden, vi var da sammen i 5 måneder til før jeg gjorde det slutt da jeg "kjedet" meg og ville være med andre. Hun strakk seg så langt at jeg kunne prate og flørte med andre jenter, så lenge vi var sammen og ikke hadde sex, men jeg sa nei. 

- Så begynner en periode med en ny jente hver uke og jeg ville bare ha sex og aldri noe mer, dette varte i 3 måneder før jeg møtte ei som ikke ville noe mer enn venn og jeg ble helt oppslukt av henne. Etter å ha "overtalt" henne til å bli med på en hyttetur, ender vi opp sammen og det utvikler seg. Hun "flytter" inn hos meg og vi er med hverandre hele tiden. 4 måneder etter jeg dumpet hun første så tar hun fortsatt kontakt og vil ha meg, men jeg avviser henne. Mens mitt nåværende forhold utvikler seg blir jeg møtt med det jeg ser på som mye barnslig oppførsel og mye sjalusi, så det ender opp med at jeg til slutt ikke aksepterer det og svarer tilbake. Vi krangler da konstant i flere måneder, men holder fortsatt sammen i 1,5år. Hun velger å dumpe meg etter 1,5år hvor jeg egentlig bare har blitt et tomt skall av meg selv og ikke tar vare på meg selv, fordi jeg har dedikert all tid og masse penger på å gjøre henne lykkelig og hun til en bedre person. Hun finner seg en ny en som hun da velger over meg og jeg blir knust. 2 måneder senere har jeg jobbet masse med meg selv, kommet meg over henne og masse gode rutiner og vaner, hun ser dette og vi blir sammen igjen, hvor hun da dropper han andre for meg. Vi er sammen i ca 10 måneder til før hun dumper meg igjen over en krangel.

- Nå er jeg singel i 9 måneder hvor jeg herjer rundt, blir kjent med mange og ligger med mange. Møter masse nye venner som jeg gjør alt for og tror virkelig dette er en god gjeng. Så møter jeg en jente, helt fantastisk, alt jeg ser etter og som jeg virkelig føler vil meg godt og gjør at jeg blir motivert til å "stramme" meg opp og skape en bra fremtid for oss sammen. Dessverre blir hun slukt med i dragsuget mitt med festing og alt dette sammen med de andre jeg er med på den tiden. Vi er sammen i ca 6 måneder før hun gjør det slutt etter at vi har kranglet på fylla, det er slutt i 1 måned også blir vi sammen igjen, som varer i 1 måned også slutt igjen også sammen igjen og nå slutt igjen (mest sannsynlig). 

Så til det siste forholdet og de vennene jeg en gang var med som er "roten" til problematikken jeg føler jeg står ovenfor nå. 

Hvis jeg spurte hun om en ting, hun forteller og senere forteller hun en annen historie, så føler jeg hun lyver/unnlater å fortelle meg ting for ikke å såre meg. Dette har vært om hennes fortid når det har kommet opp, og jeg er veldig nysgjerrig som person samt at jeg ønsker å vite alt og ha kontroll for å kunne være "best" på alle mulige måter. 

Hun gjør det slutt fordi dette blir en krangel og mener jeg bare er slem, skal kontrollere alt og bare vil henne vondt. Vi blir sammen igjen og etter en tid er jeg utro fordi jeg er dritings på fylla og ja, ingen unnskyldning her. Jeg forteller og hun tilgir og vi er fortsatt sammen.

Vennegjengen ender opp med at jeg føler de er hyklerske og egoistiske, så jeg trekker meg unna de og hun støtter min avgjørelse med å si at tingene de gjør ikke er snilt og at de egentlig da er "rasshøl". Når det da blir slutt gang nummer 2, så plutselig begynner hun å henge med mine da "gamle" venner hele tiden og bare fester med de. Så viser det seg at etter jeg hadde vært utro, så hadde hun klinet med han ene jeg anså som bestekompisen min på den tiden, etter at vi hadde ordnet opp fra da jeg var utro. Mens det da er slutt gang nummer to så kysser han henne igjen, men hun trekker seg unna. Det tilter maksimalt for meg en natt jeg er ute med andre og finner ut, så jeg logger inn på snappen hennes og instagrammen hennes og sletter minner/bilder/folk fordi jeg føler meg helt jævlig urettferdig behandlet. Jeg føler at hun da spiller på mitt lag når vi er sammen og når vi ikke er sammen, så er meningen hennes helt annerledes. Følte sikkert at hun kanskje "hjalp" å ødelegge de vennskapene, men jeg ser tilbake på det og tror det er bedre uten de i livet mitt.

Dette forteller hun meg med hennes "utroskap" og jeg krever at hun forteller hans kjæreste at dette har skjedd, noe som da ender opp med at alle i den "gamle" gjengen misliker oss og bare snakker dritt og at de ikke er endel av livet vårt. Når jeg da ber hun om si dette, så blir hun rasende, slår, spytter og fordømmer meg til helvete for å ødelagt hele livet hennes, fordi hun nå mister disse "vennene". Jeg prøver å fortelle at det var hun selv som faktisk klinet med han og at hun var med på det, men det hjelper ikke og etter lang utblåsning roer hun seg og vi fortsetter forholdet.

Så her har det vært tilltsbrudd fra begge og det meste henger i en tynn tråd. 

Hennes side: Hun mener jeg allitd skal ha rett, at jeg aldri har feil, at jeg er perfekt og andre ikke er, at jeg er kontrollerende, styrer over henne, behandler hun som en unge og at jeg er psykopat, stygg og utallige andre ord.

Eksempel på en situasjon som oppstår:

Hun vil begynne å trene, men vil ha hjelp og at jeg støtter og motiverer henne. Jeg vil så klart gjøre det. Jeg kommer hjem fra jobb, vi lager lasagne og skal trene rett etterpå, så sier jeg til henne: Ikke spis så mye lasagne, for det er ikke digg å trene på full mage. Hun oppfatter det som at jeg "bestemmer" over henne og sier at hun ikke får spise mer, og at jeg mener hun er dum, fordi hun skjønner det selv. Mens min side er at jeg prøvde bare å råde henne til noe, fordi jeg ikke vil at hun skal ha en dårlig økt hvor hun mett og døsig som man ofte blir av "fet" mat.

Hun blir ditchet av ei venninne, blir kjempelei seg og sier hun ikke har noen der som støtter hun, jeg trøster alt jeg kan og sier det som det er at: okei, men da får du bare la de være, du trenger ikke sånne venner. Noen dager senere sender hun melding til venninnen for å forklare og venninnen (i mine øyne) bare unnskylder seg. Men de blir da enige om å finne på noe på lørdagen som kommer. Da sier jeg at jeg syntes det er teit, fordi jeg vet de bare skal drikke og feste og at det er lite produktivt for våres fremtid med tanke på hennes økonomi og andre faktorer, som gjør at det å prioritere fest ikke er særlig lurt (logisk perspektiv). Hun blir sur, mener jeg bestemmer over henne og sier at hun ikke får være med venner og at jeg er som et fengsel for henne og bare vil hun vondt. Jeg prøver å si at du kan gjerne være med de, men vær så snill å gjør noe positivt annet enn å feste. 

Jeg prøver så jævlig godt å gjøre de rette tingene, råde henne til (det jeg ser som best) det beste, prøve å fokusere på fremtiden, stille krav til henne slik at hun får en bedre hverdag og jeg bidrar med alt jeg kan av kunnskap, tid og penger. Også blir jeg møtt med at jeg er et stort jævla problem, jeg sjefer, jeg er kontrollerende, jeg er et jævla fengsel enkelt og greit. 

Det kan godt være at jeg sier ting på en streng/kjip måte, fordi jeg har veldig sterke meninger og snakker rett fra leveren, men da prøver jeg å forklare og legger meg flat hver eneste gang at jeg ikke mente det sånn, men jeg trenger ikke straff, men heller forståelse og at du heller forteller hvordan du vil jeg skal si det istedenfor at får kjeft.

En annen episode som ble slutten på visen, vi var på butikken, plutselig kommer en random kar bort til henne, sier hei, gir hun en klem og kyss på kinnet, jeg sto litt bortenfor. Jeg spør hvem det var og hun sier det var en hun festet med to tre ganger for lenge siden, jeg spør om det har skjedd noe mellom de siden han kysset henne på kinnet og hun sier nei, og at det har jeg ikke noe med forsåvidt uansett. Det stemmer, men jeg reagerer og tenker at det ikke virker helt trolig da jeg aldri hadde gjort det samme med en annen jeg bare "kjente". Vi kommer hjem og jeg blir kjeftet høl i huet, med hvor stygg og kvalm og drittunge jeg er og hvor dårlig jeg er og alt mulig mellom himmel og jord. Jeg sitter stille å bare hører, så etter hun har roet seg så sier jeg: Kanskje jeg føler en trussel, fordi du konstant kommenterer hvor jævla stygg og ekkel og kvalm og taper jeg er når du blir sur? 

Hun prøver å gi meg en klem og beklage seg, jeg sier jeg ikke vil og prøver å virkelig få hun til å forstå at det kanskje går inn på meg og det er hver gang. Da blir hun furt og sier jeg ikke har grunn til å reagere på det i butikken uansett, også går hun bare å setter seg på telefonen og nekter å snakke med meg. Jeg føler meg enda mer avvist og det ender opp med at jeg drar og hun gjør det slutt og sier hun fortjener så mye bedre enn dette. 

Jeg sliter med å bygge tillit til henne fordi jeg føler jeg har tatt henne i mange "usannheter" eller at hun forteller en ting også noe annet en annen dag. Så sier hun f.eks: Jeg snakker ikke med noen eller er interresert i noen andre, så spør jeg da om å få se på telefonen. Da får jeg bare svar med: Du må stole på meg. Hvor jeg svarer: Ja, men jeg trenger å se bevis på at jeg kan stole på deg når du har brutt tilliten før. Også sier hun: Det er urelevant, du må stole på meg. 

Så nå sitter jeg her å tenker at utifra det alle forteller om meg og hva hun sier; så har jeg borderline.

-P

Anonymkode: 15d13...57e

Du har sannsynligvis også traumer. Gå til legen ❤️

Anonymkode: 48328...dfb

[AnonymBruker]

Du burde kontakte legen, og snakke om fortiden din. Kan se ut som at du har traumer fordi du ble forlatt, og nå skal være totalt perfekt. 
 

Du høres ganske kontrollerende ut, altså du har faktisk ikke krav på å vite hele fortiden til kjæresten kun fordi du er nysgjerrig. I de fleste tilfeller kommer det ikke noe godt utav det heller. Det er ikke sikkert kjæresten ønsker rådene og tipsene dine heller, og det du mener er riktig er ikke nødvendigvis der for henne. 

Anonymkode: 53317...fb5

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om det er borderline, men du sliter tydeligvis med noe. Og omgir deg med feil folk, ut ifra det du skriver i HI. 

Anonymkode: c4981...004

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Skal prøve å fatte meg i korthet, men samtidig gi nok informasjon til at det går å kanskje trekke en konklusjon eller to. 

Etter x antall forsøk og partnere og venner som er der ene dagen, også plutselig ikke, med gjentatte beskjeder om at jeg er feilen her og jeg er problemet begynner jeg nesten å lure på om det er jeg som er så forstyrret som alle skal ha det til.

Så jeg starter fra begynnelsen;
- "Forlatt" som barn i en alder av 11år, bodd alene fra jeg var 16år, fått gjøre som jeg vil og ikke hatt noen særlige "rollemodeller" eller "farsfigurer" tilstede. Hatt en mor som jeg vet er veldig glad i meg og sikkert har dårlig samvittighet fordi hun følte nok hun aldri strakk helt til basert på livet den gangen.

- Var aldri populær, men heller aldri taper. Hadde venner i begge sirkler og var generelt flink i det meste jeg gjorde og hadde talenter som kunne tatt meg langt. Dessverre hadde jeg ikke disiplin eller gjennomføringsevne så det ble kun når jeg syntes det var interressant og til det ikke var det.

- Når alle begynte å feste var jeg den "siste" i rekken til oppmerksomhet fra damer, jeg så ikke helt hvorfor, så jeg bestemte å jobbe masse med meg selv, når jeg var 18år flyttet jeg til byen og fikk min første kjæreste 6 måneder etterpå når jeg da var 19. Hun så ekstremt opp til meg, gjorde alt for meg, var der alltid og lot meg alltid få viljen min uansett hva, sa aldri nei til noe. Vi var sammen i 1år, halvveis inn gikk jeg i militæret og etter en stund ble det vanskelig og vi kranglet. Eller som jeg føler det, jeg måtte høre på hun syte etter en lang dag hvor jeg selv var sliten og jeg gjorde det slutt. Jeg og henne var singel i 4 måneder, hvor jeg var intenst fokusert på jenter og drev egentlig kun med trening, jenter og militæret til jeg kom ut. Så møttes vi tilfeldig igjen og ble sammen samme kvelden, vi var da sammen i 5 måneder til før jeg gjorde det slutt da jeg "kjedet" meg og ville være med andre. Hun strakk seg så langt at jeg kunne prate og flørte med andre jenter, så lenge vi var sammen og ikke hadde sex, men jeg sa nei. 

- Så begynner en periode med en ny jente hver uke og jeg ville bare ha sex og aldri noe mer, dette varte i 3 måneder før jeg møtte ei som ikke ville noe mer enn venn og jeg ble helt oppslukt av henne. Etter å ha "overtalt" henne til å bli med på en hyttetur, ender vi opp sammen og det utvikler seg. Hun "flytter" inn hos meg og vi er med hverandre hele tiden. 4 måneder etter jeg dumpet hun første så tar hun fortsatt kontakt og vil ha meg, men jeg avviser henne. Mens mitt nåværende forhold utvikler seg blir jeg møtt med det jeg ser på som mye barnslig oppførsel og mye sjalusi, så det ender opp med at jeg til slutt ikke aksepterer det og svarer tilbake. Vi krangler da konstant i flere måneder, men holder fortsatt sammen i 1,5år. Hun velger å dumpe meg etter 1,5år hvor jeg egentlig bare har blitt et tomt skall av meg selv og ikke tar vare på meg selv, fordi jeg har dedikert all tid og masse penger på å gjøre henne lykkelig og hun til en bedre person. Hun finner seg en ny en som hun da velger over meg og jeg blir knust. 2 måneder senere har jeg jobbet masse med meg selv, kommet meg over henne og masse gode rutiner og vaner, hun ser dette og vi blir sammen igjen, hvor hun da dropper han andre for meg. Vi er sammen i ca 10 måneder til før hun dumper meg igjen over en krangel.

- Nå er jeg singel i 9 måneder hvor jeg herjer rundt, blir kjent med mange og ligger med mange. Møter masse nye venner som jeg gjør alt for og tror virkelig dette er en god gjeng. Så møter jeg en jente, helt fantastisk, alt jeg ser etter og som jeg virkelig føler vil meg godt og gjør at jeg blir motivert til å "stramme" meg opp og skape en bra fremtid for oss sammen. Dessverre blir hun slukt med i dragsuget mitt med festing og alt dette sammen med de andre jeg er med på den tiden. Vi er sammen i ca 6 måneder før hun gjør det slutt etter at vi har kranglet på fylla, det er slutt i 1 måned også blir vi sammen igjen, som varer i 1 måned også slutt igjen også sammen igjen og nå slutt igjen (mest sannsynlig). 

Så til det siste forholdet og de vennene jeg en gang var med som er "roten" til problematikken jeg føler jeg står ovenfor nå. 

Hvis jeg spurte hun om en ting, hun forteller og senere forteller hun en annen historie, så føler jeg hun lyver/unnlater å fortelle meg ting for ikke å såre meg. Dette har vært om hennes fortid når det har kommet opp, og jeg er veldig nysgjerrig som person samt at jeg ønsker å vite alt og ha kontroll for å kunne være "best" på alle mulige måter. 

Hun gjør det slutt fordi dette blir en krangel og mener jeg bare er slem, skal kontrollere alt og bare vil henne vondt. Vi blir sammen igjen og etter en tid er jeg utro fordi jeg er dritings på fylla og ja, ingen unnskyldning her. Jeg forteller og hun tilgir og vi er fortsatt sammen.

Vennegjengen ender opp med at jeg føler de er hyklerske og egoistiske, så jeg trekker meg unna de og hun støtter min avgjørelse med å si at tingene de gjør ikke er snilt og at de egentlig da er "rasshøl". Når det da blir slutt gang nummer 2, så plutselig begynner hun å henge med mine da "gamle" venner hele tiden og bare fester med de. Så viser det seg at etter jeg hadde vært utro, så hadde hun klinet med han ene jeg anså som bestekompisen min på den tiden, etter at vi hadde ordnet opp fra da jeg var utro. Mens det da er slutt gang nummer to så kysser han henne igjen, men hun trekker seg unna. Det tilter maksimalt for meg en natt jeg er ute med andre og finner ut, så jeg logger inn på snappen hennes og instagrammen hennes og sletter minner/bilder/folk fordi jeg føler meg helt jævlig urettferdig behandlet. Jeg føler at hun da spiller på mitt lag når vi er sammen og når vi ikke er sammen, så er meningen hennes helt annerledes. Følte sikkert at hun kanskje "hjalp" å ødelegge de vennskapene, men jeg ser tilbake på det og tror det er bedre uten de i livet mitt.

Dette forteller hun meg med hennes "utroskap" og jeg krever at hun forteller hans kjæreste at dette har skjedd, noe som da ender opp med at alle i den "gamle" gjengen misliker oss og bare snakker dritt og at de ikke er endel av livet vårt. Når jeg da ber hun om si dette, så blir hun rasende, slår, spytter og fordømmer meg til helvete for å ødelagt hele livet hennes, fordi hun nå mister disse "vennene". Jeg prøver å fortelle at det var hun selv som faktisk klinet med han og at hun var med på det, men det hjelper ikke og etter lang utblåsning roer hun seg og vi fortsetter forholdet.

Så her har det vært tilltsbrudd fra begge og det meste henger i en tynn tråd. 

Hennes side: Hun mener jeg allitd skal ha rett, at jeg aldri har feil, at jeg er perfekt og andre ikke er, at jeg er kontrollerende, styrer over henne, behandler hun som en unge og at jeg er psykopat, stygg og utallige andre ord.

Eksempel på en situasjon som oppstår:

Hun vil begynne å trene, men vil ha hjelp og at jeg støtter og motiverer henne. Jeg vil så klart gjøre det. Jeg kommer hjem fra jobb, vi lager lasagne og skal trene rett etterpå, så sier jeg til henne: Ikke spis så mye lasagne, for det er ikke digg å trene på full mage. Hun oppfatter det som at jeg "bestemmer" over henne og sier at hun ikke får spise mer, og at jeg mener hun er dum, fordi hun skjønner det selv. Mens min side er at jeg prøvde bare å råde henne til noe, fordi jeg ikke vil at hun skal ha en dårlig økt hvor hun mett og døsig som man ofte blir av "fet" mat.

Hun blir ditchet av ei venninne, blir kjempelei seg og sier hun ikke har noen der som støtter hun, jeg trøster alt jeg kan og sier det som det er at: okei, men da får du bare la de være, du trenger ikke sånne venner. Noen dager senere sender hun melding til venninnen for å forklare og venninnen (i mine øyne) bare unnskylder seg. Men de blir da enige om å finne på noe på lørdagen som kommer. Da sier jeg at jeg syntes det er teit, fordi jeg vet de bare skal drikke og feste og at det er lite produktivt for våres fremtid med tanke på hennes økonomi og andre faktorer, som gjør at det å prioritere fest ikke er særlig lurt (logisk perspektiv). Hun blir sur, mener jeg bestemmer over henne og sier at hun ikke får være med venner og at jeg er som et fengsel for henne og bare vil hun vondt. Jeg prøver å si at du kan gjerne være med de, men vær så snill å gjør noe positivt annet enn å feste. 

Jeg prøver så jævlig godt å gjøre de rette tingene, råde henne til (det jeg ser som best) det beste, prøve å fokusere på fremtiden, stille krav til henne slik at hun får en bedre hverdag og jeg bidrar med alt jeg kan av kunnskap, tid og penger. Også blir jeg møtt med at jeg er et stort jævla problem, jeg sjefer, jeg er kontrollerende, jeg er et jævla fengsel enkelt og greit. 

Det kan godt være at jeg sier ting på en streng/kjip måte, fordi jeg har veldig sterke meninger og snakker rett fra leveren, men da prøver jeg å forklare og legger meg flat hver eneste gang at jeg ikke mente det sånn, men jeg trenger ikke straff, men heller forståelse og at du heller forteller hvordan du vil jeg skal si det istedenfor at får kjeft.

En annen episode som ble slutten på visen, vi var på butikken, plutselig kommer en random kar bort til henne, sier hei, gir hun en klem og kyss på kinnet, jeg sto litt bortenfor. Jeg spør hvem det var og hun sier det var en hun festet med to tre ganger for lenge siden, jeg spør om det har skjedd noe mellom de siden han kysset henne på kinnet og hun sier nei, og at det har jeg ikke noe med forsåvidt uansett. Det stemmer, men jeg reagerer og tenker at det ikke virker helt trolig da jeg aldri hadde gjort det samme med en annen jeg bare "kjente". Vi kommer hjem og jeg blir kjeftet høl i huet, med hvor stygg og kvalm og drittunge jeg er og hvor dårlig jeg er og alt mulig mellom himmel og jord. Jeg sitter stille å bare hører, så etter hun har roet seg så sier jeg: Kanskje jeg føler en trussel, fordi du konstant kommenterer hvor jævla stygg og ekkel og kvalm og taper jeg er når du blir sur? 

Hun prøver å gi meg en klem og beklage seg, jeg sier jeg ikke vil og prøver å virkelig få hun til å forstå at det kanskje går inn på meg og det er hver gang. Da blir hun furt og sier jeg ikke har grunn til å reagere på det i butikken uansett, også går hun bare å setter seg på telefonen og nekter å snakke med meg. Jeg føler meg enda mer avvist og det ender opp med at jeg drar og hun gjør det slutt og sier hun fortjener så mye bedre enn dette. 

Jeg sliter med å bygge tillit til henne fordi jeg føler jeg har tatt henne i mange "usannheter" eller at hun forteller en ting også noe annet en annen dag. Så sier hun f.eks: Jeg snakker ikke med noen eller er interresert i noen andre, så spør jeg da om å få se på telefonen. Da får jeg bare svar med: Du må stole på meg. Hvor jeg svarer: Ja, men jeg trenger å se bevis på at jeg kan stole på deg når du har brutt tilliten før. Også sier hun: Det er urelevant, du må stole på meg. 

Så nå sitter jeg her å tenker at utifra det alle forteller om meg og hva hun sier; så har jeg borderline.

-P

Anonymkode: 15d13...57e

Du blir utsatt for verbal vold. Når hun kaller deg stygg, ekkel osv. 

Denne jenta har personlige problemer som ikke du kan fikse. 
Og jeg får ikke helt bestemt meg for om du virker kontrollerende eller ikke. Kanskje du kan være så direkte at det høres ut som ordre, at du er sterk (direkte, bestemt, overlegen) når du snakker så hun føler seg trykket ned.

 

Anonymkode: 6311b...267

[AnonymBruker]

Men det er virkelig noe riktig i de andre svarene du har fått.

Du bør gå til legen. 

Anonymkode: 6311b...267

[Rosatoast]

Jeg orket ikke lese alt dette jeg, men forstår det slik at dere to passer ikke sammen i det hele tatt. Gjør det slutt før det går noe lengre, dere begge blir såra og sine -  og ikke nok med det, hun udøver psykisk vold mot deg når hun rakker ned på deg hele tiden. 

Jeg hadde forlatt dette "skipet" før det er for sent, og du burde oppsøke psykolog for å jobbe med traumer og deg selv  det høres viktig ut i din situasjon

[AnonymBruker]

Skjønner, skjønner. Da er det vel bare å bite i det sure eplet.

 

Fortsatt uforståelig at det er så enkelt å bli elsket og verdsatt utover dette, når det står så ille til som folket er enige om.

 

Eventuelt bare en mester i å manipulere og utnytte andre.

-P

Anonymkode: 15d13...57e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Skjønner, skjønner. Da er det vel bare å bite i det sure eplet.

 

Fortsatt uforståelig at det er så enkelt å bli elsket og verdsatt utover dette, når det står så ille til som folket er enige om.

 

Eventuelt bare en mester i å manipulere og utnytte andre.

-P

Anonymkode: 15d13...57e

Det er ikke umulig bli elsket og verdsatt selv om en har problemer, selv folk som mishandler partneren blir faktisk elsket. 
 

Grunnen til at folk anbefaler at du søker hjelp er at det kan bli enklere være i ett forhold om du får ordnet litt på bagasjen. Du beskriver krangler som kommer av at du vil vite alt om kjærestens fortid, men mange ting fra fortiden er ikke veldig mye vits bruke tid på. Enkelte ting kan være viktige, men feks ting som tidligere partnere feks skaper ganske ofte problemer. 
 

Eller når du skal komme med råd, og det virker som du kan være litt formanende med rådene dine. 

Anonymkode: 53317...fb5

[AnonymBruker]

Du virker jo helt ute av balanse. Stakkars jente 

Anonymkode: de370...978

[AnonymBruker]

Mitt inntrykk utfra det du forteller her, TS, er at det ser ut som at du og kjærestene dine er ganske like i oppførsel, og dere får fram det verste i hverandre.

Det er mye vingling og fram-og-tilbake i forholdene, mye drama, sjalusi og bebreidelser. Jeg får også inntrykk av at du er ganske overbærende med dine egne negative sider og oppførsel, samtidig som du reagerer sterkt på dine kjæresters negative sider og oppførsel.

Det er godt mulig at du kan være traumatisert etter oppveksten din, og at du egentlig søker trygghet i forholdene dine. Men du går fram på feil måte. Du takler visst dårlig å være alene med deg selv, og kaster deg ut i det ene forholdet etter det andre: enten det er kjæresteforhold eller storforbruk av ONS og kortere bekjentskap. For når det er brudd i et kjæresteforhold, går du rett i perioder med å "pule rundt". Du stopper liksom aldri opp og er "bare deg", du oppfører deg som du er avhengig av å ligge med kvinner, og bruker dette så snart du opplever konflikt i et kjæresteforhold.

Ditt forhold til kvinner er altså ganske turbulent. Og du møter deg selv i døra hos de du blir sammen med. Kanskje de har en lignende historie som din, en oppvekst med traumer, og at dere derfor tiltrekkes av hverandre, aktiverer og spiller ut hverandres traumer i forholdet - med alt bråk og drama det lager. Ditt bidrag er å være ganske rigid i hva et forhold skal være, at din oppfatning er den riktige og at kjæresten(e) skal være enig. Om de er uenige oppfatter du det som et problem. Men de oppfører seg på en måte matcher din måte, og det er nok derfor du har blitt sammen med slike "dramaqueens": Dere utfyller hverandre, men på en konstant konfliktfylt måte.

Dere har sannsynligvis alle noen "issues", og ditt ansvar er å ta fatt i dine egne sådan, i stedet for å kjase etter damer i ett kjør.

Jeg støtter forslagene andre har kommet med, om at du oppsøker noen form for hjelp/rådgivning til å få bearbeidet traumene dine, se de handlingsmønstrene du har lagt deg til, få endret på disse mønstrene.

Anonymkode: d853a...853

[AnonymBruker]

Ok, får bare akseptere dritten jeg selv har gravd meg ned i. 

 

-P

Anonymkode: 15d13...57e

[AnonymBruker]

MettaSutta skrev (27 minutter siden):

Også må du grave deg selv opp igjen, komme deg på beina, fokusere på noe annet f.eks. trening? Fremfor å føle synd og vondt. Livet er vondt til tider, la det gjøre vondt, og kom deg over det. Hvis du trenger noen til å støtte deg, kan jeg hjelpe så godt det lar seg gjøre, hvis ikke ønsker jeg deg alt vel, og lykke til!

Ja, er derfor jeg prøver kun å fokusere på sunne vaner og ting.

Men jeg tror jeg ble mye klokere av svaret ditt, fordi når jeg har møtt disse jentene, så har jeg vært den mest fantastiske personen i hele verden og alle blir stormforelsket (deres ord).

Også er det den mest negative siden ved meg, er at jeg blir så opphengt i den andre personen at jeg glemmer å passe på meg selv, som gjør ta jeg da havner ned i disse negative banene. (tror jeg) 

Eksempelvis, når vi først møttes og jeg så masse gutter snappet henne, så tenkte jeg: lol, her ligger jeg og hun har nettopp erklært sin kjærlighet til meg og fortalt meg hvor fantastisk jeg er. (føler ingen trussel og synes det er komisk på en måte)

Mens nå er det mer sånn: Hvorfor lar hun han snappe henne, har det skjedd noe mellom de? Holder hun han varm osv.(føler meg truet fordi jeg ser mange gode kvaliteter i andre som kanskje ikke jeg har)

Så når jeg er singel, trener jeg, spiser sunt, leser, lærer meg masse, gjør ene og alene positive ting som jeg tror gjør at jeg blir ganske unik og at mange blir tiltrukket. Så møter jeg en person som jeg liker, som jeg vil ha og som jeg vil gjøre verdens mest lykkeligste, også "dropper" jeg helt meg selv og fokuserer kun på denne personen alene og da faller alt annet bort og alle de "negative" tingene ved meg trer frem fordi de bare sitter så dypt. (kanskje?)

Tar jeg vare på meg selv først om fremst så er jeg verdens beste, men slutter jeg å ta vare på meg selv så blir jeg en liten unge som er forlatt.

Eller så er dette bare enda en dårlig rasjonalisering og unnvikelse av egne problemer. (hvem vet?)

(Jeg har bare litt vansker for å tro at jeg er så ille som alle skal ha det til, når jeg fint klarer å beholde venner/jobb/forhold når jeg faktisk setter meg selv først og fremst)

 

-P

Anonymkode: 15d13...57e

[AnonymBruker]

Hvis det er nyfikne på en oppdatering etter en dag med refleksjon.

 

- Traumer fra barndommen, veldig vondt å bli "forlatt" av noen som sier de er glad i deg + kvinnelige kjønn, vet at det ikke lenger er en reell trussel mot min overlevelse, men da var det det.

hver gang jeg da opplever avvisning fra kvinner så gir det lignende følelser som den gangen, siden det sitter så dypt og er "innlært" og jeg føler da mye mer smerte fordi "reptil hjernen" inni meg reagerer som om det var livstruende.

- Sterkere følelsesmessig spekter enn vanlig (vanskelig å si hvorfor, man er vel bare forskjellig) 

dette slår da enda verre ut enn på noen "mer normal" i en lik situasjon og små ting blir ofte mye større for meg, både positivit og negativt

- ADHD eller tilsvarende hyperaktivitet i hjernen

kjeder meg ofte, tenker på alle mulige scenarioer og analyserer mye til vanlig, ender opp i en situasjon hvor jeg får en dårlig følelse (eksempelvis den butikk hendelsen) istedenfor å bruke logikk, så overtar følelsene og i tillegg hyperaktiviteten som skaper et bilde i hodet om at her må det være noe mer og at jeg kun reagerer på det jeg føler som en trussel også går det mer og mer inn i denne spiralen

- Dårlig impulskontroll

gjør at jeg bare reagerer istedenfor å tenke, så handlingsmønsteret mitt blir: negativ følelse, handling (forsterker negative følelsene), tanke (allerede overkjørt av følelsen og handlingen, så den blir med på "tullet")

 

Tiltak: Gi slipp på traumer, finne en løsning for kjedsomhet, bedre impulskontroll, la en følelse være en følelse uten å reagere på den, bare la den passere og heller analyser hvorfor du følte det og hvordan du heller ønsker å reagere neste gang om situasjonen oppstår.

Anonymkode: 15d13...57e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvis det er nyfikne på en oppdatering etter en dag med refleksjon.

 

- Traumer fra barndommen, veldig vondt å bli "forlatt" av noen som sier de er glad i deg + kvinnelige kjønn, vet at det ikke lenger er en reell trussel mot min overlevelse, men da var det det.

hver gang jeg da opplever avvisning fra kvinner så gir det lignende følelser som den gangen, siden det sitter så dypt og er "innlært" og jeg føler da mye mer smerte fordi "reptil hjernen" inni meg reagerer som om det var livstruende.

- Sterkere følelsesmessig spekter enn vanlig (vanskelig å si hvorfor, man er vel bare forskjellig) 

dette slår da enda verre ut enn på noen "mer normal" i en lik situasjon og små ting blir ofte mye større for meg, både positivit og negativt

- ADHD eller tilsvarende hyperaktivitet i hjernen

kjeder meg ofte, tenker på alle mulige scenarioer og analyserer mye til vanlig, ender opp i en situasjon hvor jeg får en dårlig følelse (eksempelvis den butikk hendelsen) istedenfor å bruke logikk, så overtar følelsene og i tillegg hyperaktiviteten som skaper et bilde i hodet om at her må det være noe mer og at jeg kun reagerer på det jeg føler som en trussel også går det mer og mer inn i denne spiralen

- Dårlig impulskontroll

gjør at jeg bare reagerer istedenfor å tenke, så handlingsmønsteret mitt blir: negativ følelse, handling (forsterker negative følelsene), tanke (allerede overkjørt av følelsen og handlingen, så den blir med på "tullet")

 

Tiltak: Gi slipp på traumer, finne en løsning for kjedsomhet, bedre impulskontroll, la en følelse være en følelse uten å reagere på den, bare la den passere og heller analyser hvorfor du følte det og hvordan du heller ønsker å reagere neste gang om situasjonen oppstår.

Anonymkode: 15d13...57e

Er du utredet for ADHD?

Anonymkode: c4981...004

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Er du utredet for ADHD?

Anonymkode: c4981...004

Nei, men stor sannsynlig.

Anonymkode: 15d13...57e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nei, men stor sannsynlig.

Anonymkode: 15d13...57e

Kjenner igjen mye du beskriver om deg selv fra eksen min som ble diagnostisert med ADHD i voksen alder. Har du tenkt på å kontakte lege om det? Man kan både få medisiner til å håndtere det, samt kurs og lignende for å finne verktøy i hverdagen som hjelper. 

Ikke sikkert du har det, men uansett tror jeg du skulle ha snakket med noen. Du har tydeligvis opplevd kjipe ting da du var ung. Eksen min ble også diagnostisert med PTSD etter omsorgssvikt da han var mindre, og han fikk store problemer som voksen. Dersom det er noe du kan finne ut av og faktisk få hjelp til, bør du gjøre det.

Du virker veldig fortapt i et kaos som er inni deg - litt klønete sagt, men det er sånn det virker på meg. Det kaoset tror jeg du trenger hjelp til å rydde opp i.

Anonymkode: c4981...004

[Gjest Skogsalv]

Du legger altfor stor betydning på andres person og oppførsel . Helt på detaljnivå langt bakover.  Du virker også "anmasende" i innlegget ditt. 

Du trenger perspektiv og hjelp. 🌷 utenom KG 🙂 

[AnonymBruker]

Skogsalv skrev (23 minutter siden):

Du legger altfor stor betydning på andres person og oppførsel . Helt på detaljnivå langt bakover.  Du virker også "anmasende" i innlegget ditt. 

Du trenger perspektiv og hjelp. 🌷 utenom KG 🙂 

Vet ikke helt hvordan jeg skal tolke svaret ditt. Men virker som du mener at jeg sier at alle andre har feil og jeg har rett og at det er de som gjør noe feil og ikke meg. (Noe jeg forsåvidt skrev i innlegget, men jeg skrev det andre har sagt om meg)

Jeg har aldri ment selv at alle skal ta hensyn til meg og at jeg aldri begår feil.

Tror jeg har endel perspektiver på ting, men kan godt hende jeg tar feil.

Uansett så vet jeg at i et forhold med en annen person og andre mennesker, så er det ganske vanlig å vise hensyn til andre sine følelser og tanker, fordi ingen er perfekte og selv om jeg synes en ting er høl i huet så kan det bety verden for noen andre og da prøver man å bry seg, så fremt det ikke går utover egen livskvalitet eller negativt på andre måter. Det handler i hvert fall om å akseptere at en person reagerer på forskjellige ting uten å "nekte" de den følelsen. Hvis det er dette du mener, så tror jeg du kanskje trenger nye perspektiver.

Du kan ikke nekte andre å føle det de føler uansett hvor mongo du mener det er, du har ingen rett til det å bestemme over noen. Så om jeg reagerer på at en annen person kysser min kjæreste på kinnet, så har jeg full rett til det, betyr ikke at det er "rett", men det er min følelse og den er så gyldig som jeg mener den er. Er du sammen med meg da, får du møte meg med forståelse og heller forklare hvorfor det er teit, enn å bli sur å si jeg er psykopat eller dust eller hva enn du vil si. Vil du at andre skal lære, så hjelper det ikke med straff.

Blir litt som å si at du har full rett til å dra en selvmordsvits i en sorgegruppe for de som har opplevd selvmord i nær familie. Skal du da sitte der og hevde at de ikke har rett til å reagere fordi du ønsket å gi de en latter? Og fordi det ikke står noe sted at en vits om selvmord ikke er lov?

Men din tolkning av situasjonen og du skal få lov å mene det

Anonymkode: 15d13...57e