Sliten av svorger og svigerinnes barn

[AnonymBruker]

Min manns yngre bror og kone er mildt sagt utrolig spesielle. Konen har en psykisk sykdom,- og har lenge stått utenfor arbeidslivet,- og min manns bror jobber hele tiden for å kompensere for en dyr livsstil kona har lagt seg til. Da snakker vi alle helger,- og ferier. 
Jeg og min mann har selv barn på samme alder,- og vi prøver å invitere til middager, turer og lek. Det er dessverre ikke blitt så ofte da ungene deres er så utrolig hyperaktive, og våre barn gruer seg til vi skal ha besøk av dem. Det er litt vondt for jeg ser at disse ungene «mangler» mye. (Oppmerksomhet/ omsorg?)
 

jeg synes i utgangspunktet at svogeren min og kona virker til å være gode og ikke minst veldig tolmodige foreldre når vi er sammen. Samtidig er barna helt «ustyrlige», de ødelegger «alltid» noe,- de er frekke, og utagerende. Uansett hvilke aktiviteter vi finner på,- enten de er her alene eller sammen med foreldre,- så ødelegges stemningen blant våre to, og deres to barn. Jeg og min mann HAR virkelig prøvd å sette ALT annet til side når vi har besøk. (Ferdig laget middag nærmest dagen før),- «lekeprogram»,- der vi gir dem litt ulike valg i brettspill/utelek/innelek. Det ender ofte likevel opp med gråt,- da spesielt det ene barnet deres ikke er «redd for å ty til dytting/slag/spark / bitt/ kasting av leker/ egentlig alle mulige slags typer vold og til tider ganske ufin munnbruk.

 

samtidig opplever jeg ofte at svoger kanskje er litt FOR tolmodig.. akkurat som om det er vårt problem når hans barn utagerer i vårt hus. Jeg har blant annet et ganske dyrt instrument,- som aldri står tilgjengelig. Men en gang de kom på besøk var jeg i telefonen- og jeg hørte bare et smell i stua. I etterkant fortalte min mann at barna med en gang hadde løpt rett bort til instrumentet,- svoger hadde såvidt rukket å si «forsiktig» før det smalt i gulvet. Det var ingen som unnskyldte seg,- og det gikk forspist bra.. likevel,- ALLE vet at det var en skikkelig dyr ting denne gangen som potensielt kunne blitt ødelagt.

Barna har det nok ikke lett,- vi tar våre barn på ferier og helgeturer. Vi er begge i full jobb,- men følger våre unger opp på fritidsaktiviteter og våre barn har kanskje et annet «lynne»,- det er ikke det at de er perfekte og aldri «finner på spillopper».Men de er harmoniske,- klarer å ta en beskjed,- har mange venner og klarer seg foreløpig greit på skolen. 

Det stikk motsatte av min svogers barn. Farmor og farfar (mine svigerforeldre) har, og må bruke mye tid og penger på «lillebrors» familie. Dette irriterte meg ganske kraftig i småbarnsperioden,-( de kunne aldri sitte barnevakt for våre barn), men nå ser jeg jo at det var riktig prioritert. Foreldrene klarer ikke å følge opp lekser og fritidsaktiviteter,- og svigerbarna forteller fritt at de aldri får ha / ingen venner har lyst til å komme på besøk.

 

 Barnas foreldre oppfører seg,- og mener nok også selv at de er svært gode foreldre… vet at svigers har prøvd å ymte frempå,- men det ble tatt særdeles ille opp. Det er akkurat som om de også er litt stolt over de «viltre barna sine», som tar all opperksomhet i enhver sammenkomst. Barna ER gode på bunn,- og jeg ønsker å være en tante som har bidratt positivt i livet deres. Jeg har jo kjent dem siden de var nyfødte. Nå har skolen involvert ppt og barnevern,- det er obligatorisk på grunn sv at min svigerinne har hatt et opphold på psykiatrisk avdeling. Men vi har forstått det slik at foreldrene kom godt ut av «evalueringen» uten så mye som et eneste tiltak,- eller utredning.

vi skal på hyttetur i høstferien,- og denne gangen så har vi lovet at vi ikke skal ha besøk av familie,- men heller prioritere en vennefamilie med barn. Barna mine ble helt fra seg av glede. Det som skjer er jo at min svogers barn «mister» oss også,- vi tilbringer ikke tid sammen lengre. Min mann synes det er deilig. Han mener at vi skal ha null dårlig samvittighet. Selv føler jeg sterkt at «det ikke er tak» i svigerfamilien,- og at ingen gidder å sette litt normale grenser og være en god voksen for barna. Spesielt min svoger,- som ikke ser «skjevutviklingen».. han er oppegående på så mange andre områder i livet,- men ser ut til å «gi f i egne» barn..

Noen som har opplevd lignende? KAN det gå bra med disse barna? 

Anonymkode: 3ce98...e51

[Gjest Hvemsomhelst]

Jeg tenker at det må være slitsomt for alle parter og at kanskje svogers barn kan ha noe ADHD eller lignende?

[AnonymBruker]

Det er riktig.. ppt foreslo visstnok adhd utredning på det ene barnet, men dette var begge foreldre helt uenig i. Og da ble det ikke gjort noe mer. Det er veldig slitsomt å ha det sånn, kunne vært koselig, da jeg er fra en liten familie,- og så for meg at det skulle bli kjekt da disse fire barna kom ganske tett i alder. Men det er bare helt umulig å få til. Jeg har vel også «gitt opp», orker ikke mer på en måte.
ts

Anonymkode: 3ce98...e51

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du bør ringe barnevernet anonymt å høre hva du bør gjøre. Selv om de kom "godt" ut av samtalen med PPT betyr ikke det at alt er på stell. Du sier at de er gode folk og oppfører seg når dere er sammen, kanskje kan barna deres ha noen medfødte diagnoser men, det kan også hende at noe skurrer bak husets fire vegger.

Anonymkode: 0e076...c35

[Gjest Hvemsomhelst]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Det er riktig.. ppt foreslo visstnok adhd utredning på det ene barnet, men dette var begge foreldre helt uenig i. Og da ble det ikke gjort noe mer. Det er veldig slitsomt å ha det sånn, kunne vært koselig, da jeg er fra en liten familie,- og så for meg at det skulle bli kjekt da disse fire barna kom ganske tett i alder. Men det er bare helt umulig å få til. Jeg har vel også «gitt opp», orker ikke mer på en måte.
ts

Anonymkode: 3ce98...e51

Å nei… det kan de komme til å angre bittert på.  De er jo så heldige som kan få denne utredningen og hjelpen.

Nå kan de jo faktisk hjelpe slike barn.  Det hadde de liten forstand på da sønnen min vokste opp på 80-90 tallet.  Jeg tok kontakt med alt jeg fant for å få hjelp, for han hadde tilpasningsvansker. Egentlig kokte det vel ned til at han bare var ulydig, vilter og trassig, og oppdragelse, ja ja. Vi snakket med skole, kommune og ungdomspsykiatrisk, husker ikke hva alt het. BUP,PPT osv.  Sønnen min ville bare det han ville, basta.  Skoletannlegen ringte meg på jobb og sa at sønnen min nektet å åpne munnen.. ja vel.. hva kunne jeg gjøre med det? Pratet og forklarte i mange dager til veggen.    I dag har han gebiss, betalt av NAV. Implantater var for dyrt. For en sportsdykker betyr det slutt på aktiviteten, da de ikke kan holde godt nok på munnstykket med gebiss.
Det var ikke så enkelt, og han falt mellom alle stoler på en måte.  Først i 20-årene fant de ut at han hadde både ADHD og asperger, og at det var en forklaring på disse tingene.  Han vil ikke prate om det og stoler ikke på verken leger, nav eller myndigheter.  Han klarer seg faktisk helt ok, og har noen områder som han er veldig interessert i og kjempeflink på, men kan ikke jobbe, for han passer ikke inn.  Forstanden feiler ingen ting.  
Jeg tenker - tenk om han hadde fått riktig hjelp i tide… men er glad for at det er mer forståelse for slikt for dagens barn og ungd.

 

Endret 31. august 2021 av Hvemsomhelst

[AnonymBruker]

Det er bare trist slik som dette er blitt. De oppfører seg sånn ganske greit på skolen, men det har vært «utfordringer». Ungene mangler ingenting av materielle goder,- det er ryddig og fint når vi er på besøk hos dem. Tror også det kan være diagnose involvert,- samtidig som de «skriker» etter en slags oppmerksomhet. Ellers er foreldrene er aldri i fred et eneste minutt,- ungene er på en måte alltid på søk etter oppmerksomhet.

det er litt drastisk å melde til BV. De har jo nettopp vært inne i bildet,- og en slik handling vil nok foreldrene aldri tilgi,- kan ikke se at vi kan ha et forhold til dem om jeg hadde gjort det. De har ikke stor omgangskrets,- så de hadde skjønt det.

ts

Anonymkode: 3ce98...e51

[AnonymBruker]

Dette kan godt være adhd. Og moren bør også utredes for dette. Mange kvinner har gått under radaren på denne diagnosen og blir gitt andre, uriktige diagnoser istedet. Siden svigerinnen din har psykiske vansker, kan det godt være her sammenhengen ligger. Adhd er arvelig. At barna er viltre kan de ikke noe for. Men det finnes hjelp å få, både medisinsk, men ikke minst hjelp til å strukturere hverdag osv. 

I deler av min familie høres hverdagen lik ut som din svogerfamilie. Fullstendig kaos. Alt endret seg til det bedre for alle da utredninger for adhd ble gjort. Full skåre der, for å si det sånn. 

Anonymkode: 7d6c1...f40