Hvordan dater man når man har Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline)?

[AnonymBruker]

Det høres kanskje ut som et teit spørsmål men jeg lure virkelig! Grunnen er for at jeg selv har nettopp fått beskjed om jeg selv går under som dette.

Selv føler jeg at jeg setter andre foran meg selv og gir mye til dem rundt meg. Dette har selvsagt gjort at jeg har havnet i dårlige forhold. Jeg blir også fort redd for å bli forlatt eller glemt. Noe så gjør at jeg kan bli for intens for den jeg er sammen med. 

Har noen noe tips? fortelle man om det?

Hadde du dated en med dette?

Anonymkode: 7d672...2dc

[AnonymBruker]

Gå i behandling først, det blir stort sett et helvete hver gang.

Anonymkode: ae195...c21

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Det høres kanskje ut som et teit spørsmål men jeg lure virkelig! Grunnen er for at jeg selv har nettopp fått beskjed om jeg selv går under som dette.

Selv føler jeg at jeg setter andre foran meg selv og gir mye til dem rundt meg. Dette har selvsagt gjort at jeg har havnet i dårlige forhold. Jeg blir også fort redd for å bli forlatt eller glemt. Noe så gjør at jeg kan bli for intens for den jeg er sammen med. 

Har noen noe tips? fortelle man om det?

Hadde du dated en med dette?

Anonymkode: 7d672...2dc

Jeg har datet noen som "tentativt" har dette men som ikke ville gå til lege eller psykolog eller noe. Hun var sikker på at hun hadde det selv dog, etter at hun begynte å lese om det.

Nei, ville ikke gått inn i et slikt forhold igjen, selv om jeg ble glad i vedkommende. Det var et mareritt å forholde seg til.

Anonymkode: c8229...82b

[Nelle12345]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har datet noen som "tentativt" har dette men som ikke ville gå til lege eller psykolog eller noe. Hun var sikker på at hun hadde det selv dog, etter at hun begynte å lese om det.

Nei, ville ikke gått inn i et slikt forhold igjen, selv om jeg ble glad i vedkommende. Det var et mareritt å forholde seg til.

Anonymkode: c8229...82b

Selv skal jeg i behandling for jeg ønsker ikke at dette skal bli verre. Det går utover meg selv og dem jeg blir glad i. 
 

Jeg ønsker jo å kunne ha et godt og sunt forhold en dag. 

[Nelle12345]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har datet noen som "tentativt" har dette men som ikke ville gå til lege eller psykolog eller noe. Hun var sikker på at hun hadde det selv dog, etter at hun begynte å lese om det.

Nei, ville ikke gått inn i et slikt forhold igjen, selv om jeg ble glad i vedkommende. Det var et mareritt å forholde seg til.

Anonymkode: c8229...82b

 

[AnonymBruker]

Jeg har sluttet å date. Jeg blir dårligere i forhold, og det går ut over personen jeg er med. 

Men om du ikke er så påvirket at du har problemer med det så dater du vel som vanlig, men vært åpen helt fra starten om diagnosen. For de kommer til å bli sinna hvis du overrasker dem med at du har den psykiske sykdommen som folk tror betyr at du dreper folk og ødelegger dem for gøy. 

Anonymkode: 4216f...92b

[AnonymBruker]

Nelle12345 skrev (17 minutter siden):

Selv skal jeg i behandling for jeg ønsker ikke at dette skal bli verre. Det går utover meg selv og dem jeg blir glad i. 
 

Jeg ønsker jo å kunne ha et godt og sunt forhold en dag. 

Kanskje du kan prøve å skrive litt om hvordan det påvirker deg og hva du "sliter med"? Det er et spekter....

Hun jeg datet hadde veldig dårlig kognitiv empati og når det "ble svart" så tenkte hun bare på seg selv. Når alt var bra var hun en helt annen person...

De rareste opplevelsene mine var der hun snudde på virkeligheten og fortalte meg en helt vridd "sannhet" som hun trodde på selv, helt til hun roet seg og vi gikk gjennom det og så "husket vi sammen" og det var ikke i det hele tatt slik hun hadde husket det. Veldig veldig rart, og selvfølgelig umulig å forholde seg til....

Det er bra du får hjelp, men om du skal ha noe annet enn dårlige erfaringer fra forhold må du ha veldig klart for deg hva du sliter med og klare å gjenkjenne dette før det blir full kollaps. Dessverre er det veldig langt fra å se det selv i etterkant til å klare å gjøre noe med det i praksis etter min erfaring...

Anonymkode: c8229...82b

[AnonymBruker]

Borderline her 🙋🏼‍♀️

Jeg var kanskje litt "heldig", for mitt første seriøse forhold var med en fysisk og psykisk voldelig kar - da jeg endelig kom meg bort fra han, bestemte jeg meg for å aldri havne i den slags situasjon igjen, og at jeg aldri igjen skulle krangle høylydt. Forholdet jeg hadde etter der var helt fantastisk, men jeg slet med ting fremdeles og forstod lite av det selv fordi jeg ikke enda hadde fått diagnosen. Det tok slutt av eksterne årsaker (ellers tror jeg vi fremdeles ville vært sammen), for jeg var en ok+ kjæreste, men med altfor i rense følelser på godt og vondt.

I nåværende forhold har jeg endelig begynt å kunne være en ordentlig god kjæreste fordi jeg nå har en forståelse av mine reaksjonsmønstre. Jeg har fremdeles intense følelser i sving, men jeg har lært meg hvordan jeg kan kommunisere dette til kjæresten min og jeg er flinkere til å snakke meg selv ned når det føles som det koker over. Noen ganger slår jeg helt av og trenger alenetid, noe som var hardt for kjæresten i starten, men jeg sørger for å forklare mye på gode dager. Da kan vi snakke helt åpent og brutalt ærlig.

Det er alfa og omega at han er åpen for å lære seg litt om diagnosen, akkurat som jeg også setter meg godt inn i hvilke triggere han har og hva slags reaksjonsmønstre han kan ha i diverse scenarioer.

Jeg vil nevne at jeg mediterer daglig - dette tror jeg har vært en ENORM hjelp. Jeg har lært meg å observere følelser, tanker og kroppslige reaksjoner for å klare å identifisere dem for akkurat det de er. Jeg har lært veldig mye om meg selv underveis og det gjør at jeg kan være en god partner tror jeg! 

Anonymkode: 4dccd...051

[Nelle12345]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Kanskje du kan prøve å skrive litt om hvordan det påvirker deg og hva du "sliter med"? Det er et spekter....

Hun jeg datet hadde veldig dårlig kognitiv empati og når det "ble svart" så tenkte hun bare på seg selv. Når alt var bra var hun en helt annen person...

De rareste opplevelsene mine var der hun snudde på virkeligheten og fortalte meg en helt vridd "sannhet" som hun trodde på selv, helt til hun roet seg og vi gikk gjennom det og så "husket vi sammen" og det var ikke i det hele tatt slik hun hadde husket det. Veldig veldig rart, og selvfølgelig umulig å forholde seg til....

Det er bra du får hjelp, men om du skal ha noe annet enn dårlige erfaringer fra forhold må du ha veldig klart for deg hva du sliter med og klare å gjenkjenne dette før det blir full kollaps. Dessverre er det veldig langt fra å se det selv i etterkant til å klare å gjøre noe med det i praksis etter min erfaring...

Anonymkode: c8229...82b

Glemte helt å holde meg Anoynm så for bare svare 😅 

Som du sier så er det er spekter. Jeg ser mine egne feil, kanskjer mer an jeg ser den andre sine. 
 

når jeg blir usikker så setter det igang så utrolig mange vonde følelser at det rett å slett blir for mye. da blir der vanskelig å hente seg inn igjen og jeg «minster» kontroll. Jeg kan grine og for et ønske om å ikke leve lenger. 
 

jeg har selv oppsøkt hjelp for jeg kjenner det påvirke meg så ekstremt. Følelsen av å ikke ver verdt noe og en stor tomhet i meg. Det blir vanskelig å gi slipp på folk selvom de ikke er gode mot meg. Det er vanskelig å gi space nettopp for jeg er redd for å bli glemt. 
 

 

[AnonymBruker]

Gå i behandling og få hjelp. Har en kollega som har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, og hun er et helvete å forholde seg til. Etter to år sammen begynner jeg å få nok og vurderer faktisk å skifte jobb. Hennes personlighetsforstyrrelse er delvis ubehandlet og hun har lite/ingen innsikt i eget sykdomsbilde, i følge henne er det noe galt med alle andre enn seg selv, men hun erter på seg ALLE, da med god grunn. Om du har samme symptomer som henne, så tenker du nok selv at du setter andre først, men sannheten er at du ikke gjør det. Men nå kjenner jeg deg ikke, kan godt hende du er helt annerledes, men min erfaring med denne personlighetsforstyrrelsen er ganske dårlig. Er kvinne, men hadde ikke datet en mann med borderline, og ville heller ikke hatt en som har pf-en som venninne. 

Anonymkode: 8e8be...824

[Nelle12345]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Gå i behandling og få hjelp. Har en kollega som har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, og hun er et helvete å forholde seg til. Etter to år sammen begynner jeg å få nok og vurderer faktisk å skifte jobb. Hennes personlighetsforstyrrelse er delvis ubehandlet og hun har lite/ingen innsikt i eget sykdomsbilde, i følge henne er det noe galt med alle andre enn seg selv, men hun erter på seg ALLE, da med god grunn. Om du har samme symptomer som henne, så tenker du nok selv at du setter andre først, men sannheten er at du ikke gjør det. Men nå kjenner jeg deg ikke, kan godt hende du er helt annerledes, men min erfaring med denne personlighetsforstyrrelsen er ganske dårlig. Er kvinne, men hadde ikke datet en mann med borderline, og ville heller ikke hatt en som har pf-en som venninne. 

Anonymkode: 8e8be...824

Venter på behandling, så vill si jeg har innsikt på det og problemstillingen. 
 

Utifra hva du skriver forstår jeg godt hvorfor du tenker slik du gjør. Men håper du ikke tar alle under samme kam. Det høres ut som din kolleger kanskje er den impulsive typen. 

Jeg kan si jeg setter andre først ettersom en av mine problemstillinger er at jeg undertrykke meg selv og selvbilde mitt er ekstremt dårlig. 

[AnonymBruker]

Nelle12345 skrev (23 minutter siden):

Glemte helt å holde meg Anoynm så for bare svare 😅 

Som du sier så er det er spekter. Jeg ser mine egne feil, kanskjer mer an jeg ser den andre sine. 
 

når jeg blir usikker så setter det igang så utrolig mange vonde følelser at det rett å slett blir for mye. da blir der vanskelig å hente seg inn igjen og jeg «minster» kontroll. Jeg kan grine og for et ønske om å ikke leve lenger. 
 

jeg har selv oppsøkt hjelp for jeg kjenner det påvirke meg så ekstremt. Følelsen av å ikke ver verdt noe og en stor tomhet i meg. Det blir vanskelig å gi slipp på folk selvom de ikke er gode mot meg. Det er vanskelig å gi space nettopp for jeg er redd for å bli glemt. 
 

 

Jeg kjenner meg igjen i alt du skriver fra henne....

Hun ser det selv når hun "lander" men når hun går inn i en "loop" er det helt sykt hvordan småting kan bli til verdens undergang og hvor dårlig hun er på å "se virkeligheten". Som sagt er det som to forskjellige mennesker og når hun først "klikker" så graver hun seg bare dypere og dypere ned i mer og mer absurde katastrofetanker, og det kan utløses av noe så enkelt som at jeg f.eks. ikke svarte på en melding.

"Mister kontroll" beskriver det godt. Ikke fysisk, men mentalt går det helt i stå. Dette med null "space" er også utrolig travelt, og det var umulig å forutse når det ble et kjempeproblem og når det gikk bra. Noen ganger gikk det bra, andre ganger var det plutselig verdens undergang og hun ville bare forsivnne og aldri se meg igjen.

En annen ting jeg kan nevne er at noen ganger så skjedde det dumme ting, f.eks. at hun mistet noe på gulvet (la oss si rødvin) og så fikk en flekk på teppet mitt eller noe slikt. Jeg kunne føle smerten hennes, og selvfølgelig ville hun bare forsvinne og aldri komme tilbake og ble "livredd" selv om jeg prøvde så godt jeg kunne å bagatellisere det, litt som et lite barn...

Det var så mange rare ting, og selv om hun så det godt i etterkant så gjentok det seg igjen og igjen og igjen....

Anonymkode: c8229...82b

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg kjenner meg igjen i alt du skriver fra henne....

Hun ser det selv når hun "lander" men når hun går inn i en "loop" er det helt sykt hvordan småting kan bli til verdens undergang og hvor dårlig hun er på å "se virkeligheten". Som sagt er det som to forskjellige mennesker og når hun først "klikker" så graver hun seg bare dypere og dypere ned i mer og mer absurde katastrofetanker, og det kan utløses av noe så enkelt som at jeg f.eks. ikke svarte på en melding.

"Mister kontroll" beskriver det godt. Ikke fysisk, men mentalt går det helt i stå. Dette med null "space" er også utrolig travelt, og det var umulig å forutse når det ble et kjempeproblem og når det gikk bra. Noen ganger gikk det bra, andre ganger var det plutselig verdens undergang og hun ville bare forsivnne og aldri se meg igjen.

En annen ting jeg kan nevne er at noen ganger så skjedde det dumme ting, f.eks. at hun mistet noe på gulvet (la oss si rødvin) og så fikk en flekk på teppet mitt eller noe slikt. Jeg kunne føle smerten hennes, og selvfølgelig ville hun bare forsvinne og aldri komme tilbake og ble "livredd" selv om jeg prøvde så godt jeg kunne å bagatellisere det, litt som et lite barn...

Det var så mange rare ting, og selv om hun så det godt i etterkant så gjentok det seg igjen og igjen og igjen....

Anonymkode: c8229...82b

Vet du hvilken undertype av borderline hun har? 

 - Discouraged borderline personality disorder.

 - Impulsive borderline personality disorder.

 - Petulant borderline.

 - Self-destructive borderline

Anonymkode: 4dccd...051

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Vet du hvilken undertype av borderline hun har? 

 - Discouraged borderline personality disorder.

 - Impulsive borderline personality disorder.

 - Petulant borderline.

 - Self-destructive borderline

Anonymkode: 4dccd...051

Offisielt er det vel bare to undertyper, men jeg opplever at disse fire kategoriene er veldig passende med tanke på alle jeg har truffet og blitt kjent med som har denne diagnosen.

Anonymkode: 4dccd...051

[AnonymBruker]

Jeg har diagnosen. Dating er uaktuelt. Jeg vil ikke en gang utsette meg selv for meg selv. så hvorfor skal jeg kreve at andre skal håndtere meg? Jeg fokuserer på behandling. Dating kommer når jeg har kommet lengre i behandling. 

Anonymkode: 26953...3ff

[AnonymBruker]

Vokste opp med en forelder med diagnosen og hadde også en venninne med diagnosen i noen år. Men det ble for vanskelig i lengden, og jeg har kuttet kontakten med begge, da disse relasjonene rett og slett var skadelige for meg.

Jeg ville IKKE ha datet noen med borderline. 

Anonymkode: 55b4b...a9f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Vokste opp med en forelder med diagnosen og hadde også en venninne med diagnosen i noen år. Men det ble for vanskelig i lengden, og jeg har kuttet kontakten med begge, da disse relasjonene rett og slett var skadelige for meg.

Jeg ville IKKE ha datet noen med borderline. 

Anonymkode: 55b4b...a9f

Takk for at du bidrar til fremmedfrykt og fordommer. Ikke alle med borderline er skadelig for andre! 
Jeg har en "indre" type og ikke utagerende type. Jeg lener mer mot  dissosiativ lidelse når jeg er med andre folk. https://www.healthline.com/health/quiet-bpd#symptoms
Det er ingen norsk versjon av denne undertypen, så jeg går under borderline. Min utagering går ut som i form av selvskading (sjeldent) og OCD. Ingen av mine nærmeste vet om min diagnose, nettopp på grunn av folk som deg. 

Anonymkode: 26953...3ff

[Silva Pluvialis]

Så trist tråd å lese. Det ser ut som EUPF enda er en stigmatisert diagnose. Menneskene med diagnosen blir jo nærmest sett på som djevelen selv. Det finnes klart fæle mennesker med diagnosen, men man kan ikke sette alle under samme kam bare fordi det finnes noen råtne epler. Jeg ville ikke unngått noen på grunn av en diagnose (med mindre det var narsissistisk eller dyssosial pf), men sett på funksjonsnivået. Folk er forskjellige, selv om de har samme diagnose. 

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Takk for at du bidrar til fremmedfrykt og fordommer. Ikke alle med borderline er skadelig for andre! 
Jeg har en "indre" type og ikke utagerende type. Jeg lener mer mot  dissosiativ lidelse når jeg er med andre folk. https://www.healthline.com/health/quiet-bpd#symptoms
Det er ingen norsk versjon av denne undertypen, så jeg går under borderline. Min utagering går ut som i form av selvskading (sjeldent) og OCD. Ingen av mine nærmeste vet om min diagnose, nettopp på grunn av folk som deg. 

Anonymkode: 26953...3ff

Nettopp.

Og ærlig talt? Er det rart at mange med diagnosen ikke blir friske når det er så mange fordommer? Til og med helsevesenet er stappet med mennesker som demoniserer de med EUPF. Det er en svært misforstått diagnose. Det er mennesker i stor smerte. Ofte volds- og overgrepsofre som har vært utsatt for grov omsorgssvikt.

Nei, det er ikke en unnskyldning for dårlig oppførsel, men ikke alle med diagnosen er stygge mot andre. Man må kunne klare å skille mellom de som behandler andre dårlig og de som har en vanskelig diagnose og behandler andre bra, på tross av. For de finnes også!

[AnonymBruker]

Nelle12345 skrev (55 minutter siden):

Venter på behandling, så vill si jeg har innsikt på det og problemstillingen. 
 

Utifra hva du skriver forstår jeg godt hvorfor du tenker slik du gjør. Men håper du ikke tar alle under samme kam. Det høres ut som din kolleger kanskje er den impulsive typen. 

Jeg kan si jeg setter andre først ettersom en av mine problemstillinger er at jeg undertrykke meg selv og selvbilde mitt er ekstremt dårlig. 

Det er bra du venter på behandling. Lykke til! Tar så klart ikke alle under en kam, men de fleste med boderline ER vanskelige å forholde seg til, spesielt de som er ubehandlet. Sånn er det bare. 

Anonymkode: 8e8be...824