Hvordan fortelle at man ikke vil være med på helgeturer/hytteturer osv?

[AnonymBruker]

Hei

 

I min vennegjeng liker folk å dra på helgeturer. Her er jeg det store avviket for jeg liker det ikke.

Kort om meg:

• 31 år, kvinne
• Jeg har sosial angst, depresjon og unnvikende engstelig personlighetsforstyrrelse (går på DPS og får behandling
• Jeg er introvert og blir veldig sliten av å være med folk for lenge. Når det sosiale batteriet er brukt opp så har jeg ikke mer å gi. Feks 2t og så er jeg fornøyd. Når jeg tvinger meg selv til å være sosial mer enn jeg bør, så ender jeg med å være sliten i flere dager etterpå. Men det forventes så mye av deg når du er på hytteturer osv.
• Jeg jobber 100 % i en krevende kunnskapsjobb og blir generelt veldig sliten av dette kombinert med de tre punktene over.  

Å reise på tur, spesielt hyttetur, fredag- søndag er noe av det mest energitappende jeg kan gjøre. Før selve turen skal man diskutere og være politisk korrekt (hyttested, hyttevalg, pris, hva man skal gjøre osv. Mange valg som skal tas demokratisk).

For meg oppleves hytteturer fre-lør slik: 

• Fredag: På fredag er jeg utslitt etter ukas jobb og å takle meg selv. Før hyttetur skal man pakke, men jeg er stort sett bare overveldet så jeg klarer ikke gjøre noe før i siste liten og jeg bruker mye energi på å tenke ut hva jeg bør ha med og ikke. Jeg skal frakte bagasjen rundt om kring på vei til jobb. For å så sitte sammen i en trang bil i rushtrafikken på veien til hytta. Det må avtales når vi skal møtes, hvor osv, men likevel er det forsinkelser som gjør at jeg sitter i muskelspell. Før vi er fremme skal vi handle mat. En haug av valg skal tas. På forhånd har vi skrevet liste over hva vi skal handle, men likevel blir det en slik intens og unaturlig situasjon der folk prøver å få med noe de liker og det blir til slutt en regning på flere tusen som skal deles på noen få. Jeg drikker ikke spesielt mye vin heller, kanskje 1 glass, men likevel drikkes det 2-3 kartonger vin der jeg må dele kostnaden (jeg tørr ikke si at jeg ikke vil delta på hele regningen da jeg ikke vil virke gnien og spesiell). Så er vi fremme rundt 21 på hytta. Da skal det lages middag, og siden jeg er den med best kokkeferdigheter ender jeg med å måtte koordinere matlagingen, lage den osv og ta ansvar. Klokken blir 23, middag er spist. Oppvasken må tas. Unaturlig spenning der ingen tørr å ta ansvar. Jeg ender opp med å ta ansvar. Klokken er 00:00. Jeg er utslitt. Orker ikke være mer med folk. Grensen er nådd for 8t siden, men jeg må bare holde ut, for nå "skal vi kose oss". Frem med kortspillet. Jeg er for sliten til å ha entusiasme. Jeg får spørsmål om hvorfor jeg er gira og ser sur ut (men jeg er bare sliten og sier det). Jeg har prøvd å si nei til å være med å spille, men det blir bare sur stemning (for da truer jeg "kose-seg"-kulturen som alle skal være med på hyttetur. De kan ikke begripe at jeg heller vil sitte for meg selv å slappe av).
• Lørdag: jeg er utslitt og stresset. Kroppen er full av uro og klokken er bare 06. Jeg får ikke sove, men er for sliten til å stå opp og det betyr at jeg må være sosial. Frokosten skal lages. De samme personene venter til jeg tar ansvar, eller så er det en annen som begynner men de andre  bidrar ikke. Noen sover lengre enn andre og kommer til dekket bord. Noe må gjøres: en tur skal gås. Det stresses igjen med mat. Vi er på tur. Ikke alle er fornøyd. Noen går for fort. Det er kaldt/bløtt osv. Vi er hjemme sent.  Middagen skal lages. Og det samme gjentar seg som fredag. Jeg er utslitt. 
• Søndag:  den samme morgenen gjentar seg. Jeg har et intenst stress inni meg. Nå skal det vaskes. Folk unnviker bad og kjøkken. Bruker laaaang tid på å støvsuge og brette tepper. Jeg ender opp med å ta ansvar. Hytta skal pakkes ut. Jeg puster lettet ut, og kjenner at jeg føler meg litt bedre for nå skal jeg endelig hjem og være alene. Men det er rushtrafikk. Folk vil innom mc-donalds. Klokken blir 20:00. Jeg er hjemme. Nå skal det pakkes ut. Spises. Jeg er utslitt.  Og i morgen er det jobb. Jeg er for sliten. Men jeg må. Nå er det bare 5 dager til jeg kan slappe av.

 

Jeg trenger hjelp:

• Disse vennene forstår det ikke, og har ingen av problemene jeg nevner ovenfor. De er sosiale, ekstroverte og psykisk friske. De vet jeg at jeg sliter med disse tingene, men det er like fort glemt som nevnt. For dem er det energiGIVENDE å dra på slike turer. 
• Hvordan kan jeg si at jeg ikke blir med på hyttetur på en høflig måte? (vennene mine føler seg så avvist når jeg ikke blir med på overnattingsturer). 
• Det må nevnes at det i denne vennegjengen er en del sterke personligheter, og det er først når alle er samlet at det blir et spesielt stort problem for meg. Det er en del passiv aggressivitet feks. Noe jeg merker veldig godt for jeg suger til meg folks energi. Mine problemer gjør det heller ikke enkelt: for jeg forsøker å sette grenser og si nei til ting, men jeg opplever at de blir irritert av det. Den unnvikende delen av meg er nok en veldig behagelig venn å ha.. Jeg jobber med å ikke kjenne på prestasjonspress i sosiale areaner, men det går langsomt. Jeg føler at i hver eneste sosiale arena må jeg gjøre alt rett og jeg bruker all min energi på å tolke, analysere og tilpasse meg slik at jeg er behagelig for andre. Dette er veldig energitappende. 

 

Jeg aner ikke om jeg noen gang vil like, tåle eller takle slikke turer. Jeg må ha egentid, hvile og pusterom for å fungere. Jeg er 31 år og har prøvd å lære meg å tåle og like dette i mange år, men det blir aldri bedre. Jeg har egentlig akseptert at jeg er ikke en som drar på helgeturer med venner, men vennene mine sliter med det. 

 

Hva skal jeg gjøre? Er jeg alene om å ha det sånn her?

 

Anonymkode: 7345a...ac8

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hei

 

I min vennegjeng liker folk å dra på helgeturer. Her er jeg det store avviket for jeg liker det ikke.

Kort om meg:

• 31 år, kvinne
• Jeg har sosial angst, depresjon og unnvikende engstelig personlighetsforstyrrelse (går på DPS og får behandling
• Jeg er introvert og blir veldig sliten av å være med folk for lenge. Når det sosiale batteriet er brukt opp så har jeg ikke mer å gi. Feks 2t og så er jeg fornøyd. Når jeg tvinger meg selv til å være sosial mer enn jeg bør, så ender jeg med å være sliten i flere dager etterpå. Men det forventes så mye av deg når du er på hytteturer osv.
• Jeg jobber 100 % i en krevende kunnskapsjobb og blir generelt veldig sliten av dette kombinert med de tre punktene over.  

Å reise på tur, spesielt hyttetur, fredag- søndag er noe av det mest energitappende jeg kan gjøre. Før selve turen skal man diskutere og være politisk korrekt (hyttested, hyttevalg, pris, hva man skal gjøre osv. Mange valg som skal tas demokratisk).

For meg oppleves hytteturer fre-lør slik: 

• Fredag: På fredag er jeg utslitt etter ukas jobb og å takle meg selv. Før hyttetur skal man pakke, men jeg er stort sett bare overveldet så jeg klarer ikke gjøre noe før i siste liten og jeg bruker mye energi på å tenke ut hva jeg bør ha med og ikke. Jeg skal frakte bagasjen rundt om kring på vei til jobb. For å så sitte sammen i en trang bil i rushtrafikken på veien til hytta. Det må avtales når vi skal møtes, hvor osv, men likevel er det forsinkelser som gjør at jeg sitter i muskelspell. Før vi er fremme skal vi handle mat. En haug av valg skal tas. På forhånd har vi skrevet liste over hva vi skal handle, men likevel blir det en slik intens og unaturlig situasjon der folk prøver å få med noe de liker og det blir til slutt en regning på flere tusen som skal deles på noen få. Jeg drikker ikke spesielt mye vin heller, kanskje 1 glass, men likevel drikkes det 2-3 kartonger vin der jeg må dele kostnaden (jeg tørr ikke si at jeg ikke vil delta på hele regningen da jeg ikke vil virke gnien og spesiell). Så er vi fremme rundt 21 på hytta. Da skal det lages middag, og siden jeg er den med best kokkeferdigheter ender jeg med å måtte koordinere matlagingen, lage den osv og ta ansvar. Klokken blir 23, middag er spist. Oppvasken må tas. Unaturlig spenning der ingen tørr å ta ansvar. Jeg ender opp med å ta ansvar. Klokken er 00:00. Jeg er utslitt. Orker ikke være mer med folk. Grensen er nådd for 8t siden, men jeg må bare holde ut, for nå "skal vi kose oss". Frem med kortspillet. Jeg er for sliten til å ha entusiasme. Jeg får spørsmål om hvorfor jeg er gira og ser sur ut (men jeg er bare sliten og sier det). Jeg har prøvd å si nei til å være med å spille, men det blir bare sur stemning (for da truer jeg "kose-seg"-kulturen som alle skal være med på hyttetur. De kan ikke begripe at jeg heller vil sitte for meg selv å slappe av).
• Lørdag: jeg er utslitt og stresset. Kroppen er full av uro og klokken er bare 06. Jeg får ikke sove, men er for sliten til å stå opp og det betyr at jeg må være sosial. Frokosten skal lages. De samme personene venter til jeg tar ansvar, eller så er det en annen som begynner men de andre  bidrar ikke. Noen sover lengre enn andre og kommer til dekket bord. Noe må gjøres: en tur skal gås. Det stresses igjen med mat. Vi er på tur. Ikke alle er fornøyd. Noen går for fort. Det er kaldt/bløtt osv. Vi er hjemme sent.  Middagen skal lages. Og det samme gjentar seg som fredag. Jeg er utslitt. 
• Søndag:  den samme morgenen gjentar seg. Jeg har et intenst stress inni meg. Nå skal det vaskes. Folk unnviker bad og kjøkken. Bruker laaaang tid på å støvsuge og brette tepper. Jeg ender opp med å ta ansvar. Hytta skal pakkes ut. Jeg puster lettet ut, og kjenner at jeg føler meg litt bedre for nå skal jeg endelig hjem og være alene. Men det er rushtrafikk. Folk vil innom mc-donalds. Klokken blir 20:00. Jeg er hjemme. Nå skal det pakkes ut. Spises. Jeg er utslitt.  Og i morgen er det jobb. Jeg er for sliten. Men jeg må. Nå er det bare 5 dager til jeg kan slappe av.

 

Jeg trenger hjelp:

• Disse vennene forstår det ikke, og har ingen av problemene jeg nevner ovenfor. De er sosiale, ekstroverte og psykisk friske. De vet jeg at jeg sliter med disse tingene, men det er like fort glemt som nevnt. For dem er det energiGIVENDE å dra på slike turer. 
• Hvordan kan jeg si at jeg ikke blir med på hyttetur på en høflig måte? (vennene mine føler seg så avvist når jeg ikke blir med på overnattingsturer). 
• Det må nevnes at det i denne vennegjengen er en del sterke personligheter, og det er først når alle er samlet at det blir et spesielt stort problem for meg. Det er en del passiv aggressivitet feks. Noe jeg merker veldig godt for jeg suger til meg folks energi. Mine problemer gjør det heller ikke enkelt: for jeg forsøker å sette grenser og si nei til ting, men jeg opplever at de blir irritert av det. Den unnvikende delen av meg er nok en veldig behagelig venn å ha.. Jeg jobber med å ikke kjenne på prestasjonspress i sosiale areaner, men det går langsomt. Jeg føler at i hver eneste sosiale arena må jeg gjøre alt rett og jeg bruker all min energi på å tolke, analysere og tilpasse meg slik at jeg er behagelig for andre. Dette er veldig energitappende. 

 

Jeg aner ikke om jeg noen gang vil like, tåle eller takle slikke turer. Jeg må ha egentid, hvile og pusterom for å fungere. Jeg er 31 år og har prøvd å lære meg å tåle og like dette i mange år, men det blir aldri bedre. Jeg har egentlig akseptert at jeg er ikke en som drar på helgeturer med venner, men vennene mine sliter med det. 

 

Hva skal jeg gjøre? Er jeg alene om å ha det sånn her?

 

Anonymkode: 7345a...ac8

jeg reagerer veldig på at de overlater alt ansvar til noen få. Høres ut som det stort sett er deg og kanskje en person til. voksne mennesker bør jo se sekv at den som lagde middagen skal slippe å ta oppvasken f.eks. Eller de bør forstå at man deler på jobben som skal gjøres og ikke sitte der å forvente å få alt servert på sølvfat. Selv uten dine problemer, så hadde jeg skjønt godt at du ikke ville reise på helgetur med disse slabbedaskene. Er og dårlig gjort av dem å ta null hensyn til andres eller her i hovedsak  dine behov og blir sure og gir dårlig samvittighet. Det må være lov å kunne steppe litt til siden og slappe av litt for å hente seg inn 

[Meadow]

Jeg forstår deg godt, jeg synes også sånne turer er slitsomme. Eksempelet du skisserer høres grusomt ut. Det virker også som at du er veldig grei å ha med, du ordner jo veldig mye. Hvem skal lage mat hvis ikke du blir med? Enda de vet om dine sosiale begrensninger, så utnytter de deg. Gode venner?! 

Du må rett og slett takke nei, sett grenser. Men da må du også regne med at du etterhvert ikke blir en like naturlig del av gjengen lenger. 

[Momma]

Jeg synes du skal si det som det er, at slike helgeturer blir for slitsomme for deg. Så kan jo disse vennene dine få kjenne litt på hvordan hytteturene blir når de ikke har med egen kokk og ryddehjelp.

[AnonymBruker]

Man trenger ikke å argumentere i det vide og brede for at man ikke har lyst til å være med på tur. Man må bare si fra. Det virker vanskelig for mange ekstroverte å forsto at ikke alle ønsker å være sosiale. At det nærmest er en tilstand man må hjelpes ut av. 

Anonymkode: 09c9f...54e

[AnonymBruker]

Ta hensyn til deg selv å slutt å tvinge deg til sånt! etter at jeg ble myndig tok jeg kraftig grep. Før det måtte jeg innrette meg. Men voksne mennesker bestemmer selv.

Anonymkode: 33551...fd4

[AnonymBruker]

Si det som det er. Du vil heller være hjemme. "Jammen hvorfor deeeet daaaaa?!?!?!"
-"Fordi jeg er sliten etter jobb, og vil gjerne slappe av hjemme".
Det er enklere å si Nei, enn å føle på ubehaget og at energien din blir tappet ved å være med på noe du ikke ønsker.

Anonymkode: a1b85...2b1

[AnonymBruker]

Det er kanskje vanskelig når du er unnvikende, men du må nok bare si det rett ut. Det er helt greit å bli sliten av slike ting, og det er jo ikke unormalt å bli tappet av energi av å være sammen med andre. "Jeg blir ikke med denne gangen, fordi jeg er sliten og trenger å hvile alene i helgene." 

Samtidig synes jeg du er litt heldig.. Jeg har aldri reist på hyttetur med venninner, har ingen vennegjeng som driver med slike ting. Ser bare bilder av andres turer på Facebook..

Anonymkode: 2d680...b67

[Maleficenta]

vet ikke om det er risky å si fra at man ikke syns noe om å måtte være den som må gjøre slt på turen både av rydding og matlaging osv... Samme med at alt sksl deles likt på alle av ting msn kjøper. Den som ikke drikker vin feks burde sluppet å betale for den...

[AnonymBruker]

Problemet her er egentlig ikke vennene dine, problemet er at du ikke klarer å sette grenser for deg selv. Hvis de maser/blir sure slik du sier de gjør så skjønner jeg at det er vanskelig å si nei, men du må bare gjøre det. Ingen kan fysisk tvinge deg med på hyttetur, og vil du ikke så vil du ikke.

Anonymkode: f6e88...50d

[AnonymBruker]

Hvis det er gode venner, har du fortalt dem om hva du sliter med? Sånn at grunnen til at dette ikke er noe for deg blir mer forståelig? 

Anonymkode: 3634d...b6b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Man trenger ikke å argumentere i det vide og brede for at man ikke har lyst til å være med på tur. Man må bare si fra. Det virker vanskelig for mange ekstroverte å forsto at ikke alle ønsker å være sosiale. At det nærmest er en tilstand man må hjelpes ut av. 

Anonymkode: 09c9f...54e

Ja, helt enig. 

Anonymkode: 81091...013

[AnonymBruker]

Altså halo, jeg orket virkelig ikke å lese den lange tråden engang, men for å svare på spørsmålet ditt: "nei ikke denne helgen men jeg håper dere får en fin tur smilefjes".

 

Har aldri sett noen med et så stort behov for å unnskylde seg for et så lite problem. 

Anonymkode: bd2f5...b8f

[AnonymBruker]

Hei.

 

Takk for så mange gode råd og tanker. Det hjelper faktisk å få bekreftelse og støtte på at det å si nei er helt ok og at slik jeg opplever situasjonen faktisk er slitsom uavhengig av problemene jeg (og ikke bare inne i mitt hode; for er det noe jeg gjør så er det å tvile på mine egne følelser i situasjoner som jeg er i fordi jeg blir så usikker og utrygg).

Men det er ikke alltid det aksepteres å si nei. Jeg har prøvd. Jeg sier feks ja til 1/3 turer (og det er bare fordi jeg føler jeg må denne gangen). Feks om turen er om 3mnd. De skjønner ikke problemet når det er så lenge til, men slik jeg har det så har det ikke noe å si om det er 3 mnd til eller 3 uker. Er nesten verre med 3 mnd for da gruer jeg meg i 3 mnd til å være i den situasjonen. Jeg har også prøvd meg på mange hvite løgner, men jeg hater å juge.

Jeg er så klart redd for konsekvensene av å si nei. Å sette opp en strek i vennskapet der jeg til slutt blir glemt og helt alene. For det er jo ikke slik at jeg ikke liker folk og vil være fullstendig alene 100 % av tiden. Jeg skjønner samtidig godt at jeg ikke er en enkel venn som avviker fra slike ting og at de tar det personlig når noen ikke orker å være med deg

Anonymkode: 7345a...ac8

[AnonymBruker]

Det må være greit å si at nå har jeg laget mat, og det er mitt bidrag på denne turen. Eller rett og slett vær unnvikende du også.

Anonymkode: 9b098...b20

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hvis det er gode venner, har du fortalt dem om hva du sliter med? Sånn at grunnen til at dette ikke er noe for deg blir mer forståelig? 

Anonymkode: 3634d...b6b

Ja jeg har fortalt det, men de har glemt det tror jeg. Merker veldig liten forståelse før og etter at jeg sa det. Hun ene sa til og med "nei det har du ikke" da jeg fortalte henne om personlighetsforstyrrelsen (som jeg fikk etter 4 mnd med utredning...)

Anonymkode: 7345a...ac8

[AnonymBruker]

"Det passer dessverre ikke denne gangen."

Hvis de er litt tette i pappen og ikke tar et nei for et nei:

"Hvorfor ikke?" 

"Fordi jeg har jobba ræva av meg i det siste og bruker helgene på å ta det helt rolig. Kanskje det roer seg etterhvert, men jeg har ikke overskudd med det første"

 

Anonymkode: b898c...a9d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Problemet her er egentlig ikke vennene dine, problemet er at du ikke klarer å sette grenser for deg selv. Hvis de maser/blir sure slik du sier de gjør så skjønner jeg at det er vanskelig å si nei, men du må bare gjøre det. Ingen kan fysisk tvinge deg med på hyttetur, og vil du ikke så vil du ikke.

Anonymkode: f6e88...50d

Jeg jobber med grensesetting, men det er veldig vanskelig (det gir mye angst), men jeg er bevisst på det og håper jeg blir bedre for hver gang jeg våger. Å skulle sette grenser så mange timer og en hel helg har jeg ikke nerver til ennå. Men  er helt enig i det siste du skriver: ingen kan tvinge meg. Det er faktisk viktig for meg å huske på (for jeg føler meg tvunget)

Anonymkode: 7345a...ac8

[HerKommerMummi]

Jeg er akkurat sånn som deg, kjenner meg veldig igjen i alt du skriver. Men kan heldigvis ikke huske sist jeg var på hyttetur med venner. Sier alltid at det ikke passer. Drar heller alene 👌

[AnonymBruker]

Jeg har ingen diagnoser, men ville allikevel ikke vært med på den tiden. Høres bare slitsomt ut. Bare si nei, du trenger å bruke helgene på å slappe av for å fungere i ukedagene. Det er lov å si at du er en person som ikke får energi av å være sosial. 

Anonymkode: fe703...c26