Psykisk ustabil pga. redsel etter behandlingsforslag

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en forferdelig helg. Jeg tror mannen har fått nok av meg. Jeg avskyr meg selv og egne dårlige nerver.

Det startet med en hektisk uke. Hadde mye press fra alle kanter. Jeg følte meg frynsete pga. første evaluering i ny stilling, dårlig tilbakemelding. Måtte ta stilling til bud på et hus osv. På toppen av dette, ble jeg henvist til IVF. Det vil si, jeg skulle begynne å søke. Vi er ovet 35. Absolutt ikke ønsket å vente så lenge. Samboer ønsket å vente, og vi ventet derfor ett ekstra år til tross for at jeg forklarte risikoen grundig.

Jeg bærer nok litt nag fordi jeg hadde rett og fordi jeg må ta støyten.

Vi mistet en gang også, og den angsten ligger også i meg et sted.

Mannen virker til å ta lett på alt. Etter å få ivf papirene var jeg som en tikkende bombe uten selv å vite det. Han foreslo å bare fortsette å " slappe av" fordi vi sikkert kom til å lykkes uten alt det styret. Jeg klikket fordi jeg har brukt så mye energi og ressurser på å få hjelp. Etterpå fikk jeg høre at jeg er besatt.

Den kommemtaren ødela hele helgen. Jeg fikk ovitrelle og sexen etter krangelen var bare ekkel fordi det føltes vondt, tørt og bare påtvunget. Jeg gråt deler av fredag, lørdag og i går. Jeg har kjeftet mannen huden full. Han er drittlei. 

Måten han reagerer på er å ta meg på noe tilbake. Han mente jeg burde ha sagt fra før, men joda, jeg sa fra tidligere denne uken, men fokuset hans var å ta meg på å klage. Jeg fikk høre hvor mye han har å stri med på jobb.

Vi snakker sammen, men hver vår samtale. Mitt behov for trøst og empati i en eksistensiell krise bagatelliseres. Jeg får bare høre at det alltid er noe. Kanskje har jeg ropt ulv for mange ganger. Jeg begynner selvransakelse og får dårlig samvittighet. Tårene triller på ny. Føler meg mislykket, psykisk ustabil. Jeg skremmer meg selv og han. Jeg lurer på om jeg har underliggende psykisk sykdom. Jeg ser på familiehistorikk. Jeg leser om ivf, og forstår at dette er veldig vondt i seg selv.

Jeg sliter veldig med å løfte blikket og akseptere at utfallet kanskje kan bli at jeg ikke ble karrierekvinne og ikke ble mamma. Redselen er jo der, og det er den som kommer til syne. Det er mye redsel som viser seg i sinne. Jeg er sint. Jeg blir ufordragelig og det forsterker følelses av mislykkethet

 

Anonymkode: 80c00...2eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har hatt en forferdelig helg. Jeg tror mannen har fått nok av meg. Jeg avskyr meg selv og egne dårlige nerver.

Det startet med en hektisk uke. Hadde mye press fra alle kanter. Jeg følte meg frynsete pga. første evaluering i ny stilling, dårlig tilbakemelding. Måtte ta stilling til bud på et hus osv. På toppen av dette, ble jeg henvist til IVF. Det vil si, jeg skulle begynne å søke. Vi er ovet 35. Absolutt ikke ønsket å vente så lenge. Samboer ønsket å vente, og vi ventet derfor ett ekstra år til tross for at jeg forklarte risikoen grundig.

Jeg bærer nok litt nag fordi jeg hadde rett og fordi jeg må ta støyten.

Vi mistet en gang også, og den angsten ligger også i meg et sted.

Mannen virker til å ta lett på alt. Etter å få ivf papirene var jeg som en tikkende bombe uten selv å vite det. Han foreslo å bare fortsette å " slappe av" fordi vi sikkert kom til å lykkes uten alt det styret. Jeg klikket fordi jeg har brukt så mye energi og ressurser på å få hjelp. Etterpå fikk jeg høre at jeg er besatt.

Den kommemtaren ødela hele helgen. Jeg fikk ovitrelle og sexen etter krangelen var bare ekkel fordi det føltes vondt, tørt og bare påtvunget. Jeg gråt deler av fredag, lørdag og i går. Jeg har kjeftet mannen huden full. Han er drittlei. 

Måten han reagerer på er å ta meg på noe tilbake. Han mente jeg burde ha sagt fra før, men joda, jeg sa fra tidligere denne uken, men fokuset hans var å ta meg på å klage. Jeg fikk høre hvor mye han har å stri med på jobb.

Vi snakker sammen, men hver vår samtale. Mitt behov for trøst og empati i en eksistensiell krise bagatelliseres. Jeg får bare høre at det alltid er noe. Kanskje har jeg ropt ulv for mange ganger. Jeg begynner selvransakelse og får dårlig samvittighet. Tårene triller på ny. Føler meg mislykket, psykisk ustabil. Jeg skremmer meg selv og han. Jeg lurer på om jeg har underliggende psykisk sykdom. Jeg ser på familiehistorikk. Jeg leser om ivf, og forstår at dette er veldig vondt i seg selv.

Jeg sliter veldig med å løfte blikket og akseptere at utfallet kanskje kan bli at jeg ikke ble karrierekvinne og ikke ble mamma. Redselen er jo der, og det er den som kommer til syne. Det er mye redsel som viser seg i sinne. Jeg er sint. Jeg blir ufordragelig og det forsterker følelses av mislykkethet

 

Anonymkode: 80c00...2eb

Er det flere som har blitt en stygg utgave av seg selv under prøvingen?

TS

Anonymkode: 80c00...2eb

[AnonymBruker]

Tar du noe hormoner? I såfall vil jeg anta det er normal oppførsel som du har. Men da antar jeg mannen din er klar over det. Jeg og mannen har prøvd lenge og er over 35 også. Hatt en spontanabort og vært til utredning. Vi snakker som normalt og ingen klandrer den andre for "barnløsheten". Selvfølgelig tærer det på humøret og ikke få det til, men vi er på samme lag. 

Kanskje mannen din bare ikke er like stresset som deg med å få barn? Kanskje han kan være lykkelig selv om dere eventuelt ikke skulle få det til? Greit å avklare dette, for du kan i såfall ikke bli sur på han dersom han ikke er villig til å få barn for enhver pris.

Jeg er forøvrig ikke noe karrierekvinne heller, har en helt vanlig stilling og prøver å være positiv. Uansett hva som skjer så har jeg og mannen min hverandre og det er det viktigste.

Anonymkode: 0ebda...2da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

. Jeg begynner selvransakelse og får dårlig samvittighet. Tårene triller på ny. Føler meg mislykket, psykisk ustabil. Jeg skremmer meg selv og han. Jeg lurer på om jeg har underliggende psykisk sykdom.

Kontakt fastlegen  og bestill time. Fortell hvordan du har det og be om støttesamtaler og eventuell utredning med tanke på om du har psykiske plager som bør behandles med terapi og/eller medisin.

Ta godt vare på deg selv ♥️

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Etterpå fikk jeg høre at jeg er besatt.

Den kommemtaren ødela hele helgen. Jeg fikk ovitrelle og sexen etter krangelen var bare ekkel fordi det føltes vondt, tørt og bare påtvunget. Jeg gråt deler av fredag, lørdag og i går. Jeg har kjeftet mannen huden full. Han er drittlei. 

Måten han reagerer på er å ta meg på noe tilbake. Han mente jeg burde ha sagt fra før, men joda, jeg sa fra tidligere denne uken, men fokuset hans var å ta meg på å klage. Jeg fikk høre hvor mye han har å stri med på jobb.

Jeg tror at det hadde vært godt for dere å snakke sammen med en terapeut på familievernkonoret feks eller sammen med din fastlege etter at du har snakket med fastlegen om hvordan du og dere har det.

Lykke til

Anonymkode: debd9...c79

[AnonymBruker]

Vil bare si at du ikke må klandre deg selv for mye i den situasjonen her. Har du har det tøft og har ikke blitt møtt på den måten du har hatt behov for. Det har bygget seg opp over lang tid før det nå har eksplodert og virkelig kommet til overflaten.

Det kan være ekstremt tøft, uten at man har underliggende sykdommer. Så legg fra deg tankene om at du er syk, men at du er en frisk person som går gjennom en traumatisk/psykisk belastende situasjon. Det høres ut som trenger hjelp til å takle det du står i akkurat nå, og at alt du det du nå har behov for ikke kan dekkes av mannen din. Jeg vil derfor anbefale deg om å søke hjelp av en profesjonell, i tillegg til å snakke rolig og ordentlig med mannen din, gjerne etter at du har snakket med en psykolog❤️
 

Ta vare på deg selv (og mannen din, så godt du klarer), og ikke trykk deg selv ned💕

Anonymkode: a11be...b65

[AnonymBruker]

Quote

Mitt behov for trøst og empati i en eksistensiell krise bagatelliseres. Jeg får bare høre at det alltid er noe. 

Høres ikke ut som dere er rette for hverandre. Han tar deg jo ikke på alvor. 

Anonymkode: b5cc5...b70