Dere som har tatt abort grunnet sykdom hos fosteret: Hvor lenge ventet dere med å prøve på nytt?

[AnonymBruker]

Overskriften sier vel sitt, men altså: Hvor lenge ventet dere med å prøve igjen etter senabort? Ønsker i hovedsak svar fra dere som tok aborten «frivillig», altså ikke spontanabort. 

 

Anonymkode: 8d5f1...9b7

[Amatariel]

Frivillig var det jo ikke, for fosteret var ikke dødt og aborten måtte fremprovoseres med innleggelse og medisin. Men dette måtte gjøres pga. så store organfeil at det var inhumant å fortsette svangerskapet.

Jeg var helt desperat etter å forsøke på nytt etter aborten, og begynte øyeblikkelig å kartlegge eggløsning igjen. Tok ca. 30 dager før all hcg var ute av kroppen og jeg kunne begynne prøvingen på nytt på ordentlig. Fant EL hver syklus etter dette og vi kjørte på, men ny graviditet lot vente på seg i noen måneder.

[AnonymBruker]

Amatariel: hvilken uke oppdaget dere avvik? Hadde dere hatt tul tidligere hvor ting så normalt ut?

Anonymkode: 3918e...b74

[Amatariel]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Amatariel: hvilken uke oppdaget dere avvik? Hadde dere hatt tul tidligere hvor ting så normalt ut?

Anonymkode: 3918e...b74

UL i uke 6 og 9 var helt normal. Men ble oppdaget avvik i uke 13+2. Det ble gjort forsøk på "fikse det"/kartlegge problemet i èn uke, men på 14+2 måtte aborten gjennomføres.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.8.2021 den 9.33):

Overskriften sier vel sitt, men altså: Hvor lenge ventet dere med å prøve igjen etter senabort? Ønsker i hovedsak svar fra dere som tok aborten «frivillig», altså ikke spontanabort. 

 

Anonymkode: 8d5f1...9b7

Kjenner meg igjen i det Amatariel sier. Jeg ble helt desperat etter å bli gravid igjen, og ble det etter et par mnd tror jeg det var. Veldig merkelig følelse. Tungt svangerskap, men virkelig verdt det å bevise for seg selv at det kan gå bra  på en måte. Hadde mye angst. 

Anonymkode: 55ee2...729

[Amatariel]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kjenner meg igjen i det Amatariel sier. Jeg ble helt desperat etter å bli gravid igjen, og ble det etter et par mnd tror jeg det var. Veldig merkelig følelse. Tungt svangerskap, men virkelig verdt det å bevise for seg selv at det kan gå bra  på en måte. Hadde mye angst. 

Anonymkode: 55ee2...729

Ja det var helt ulevelig nesten. Skjønner ikke hvordan jeg kom igjennom det. Opplevde i tillegg både en SA rett før jeg ble gravid med det som ble senaborten, og 7 mnd etter. Så med tre svangerskap som hadde gått til grunne i løpet av 1 år, så var det vanskelig å tro at den 4. skulle holde. Men den gjorde det, det var bare noen lange og tunge dager. Men veldig godt å oppleve at man kunne ha et vellykket svangerskap etter dårlige ♥️

[mykkeli]

 

AnonymBruker skrev (På 31.8.2021 den 9.59):

Kjenner meg igjen i det Amatariel sier. Jeg ble helt desperat etter å bli gravid igjen, og ble det etter et par mnd tror jeg det var. Veldig merkelig følelse. Tungt svangerskap, men virkelig verdt det å bevise for seg selv at det kan gå bra  på en måte. Hadde mye angst. 

Anonymkode: 55ee2...729

 

Amatariel skrev (På 31.8.2021 den 10.02):

Ja det var helt ulevelig nesten. Skjønner ikke hvordan jeg kom igjennom det. Opplevde i tillegg både en SA rett før jeg ble gravid med det som ble senaborten, og 7 mnd etter. Så med tre svangerskap som hadde gått til grunne i løpet av 1 år, så var det vanskelig å tro at den 4. skulle holde. Men den gjorde det, det var bare noen lange og tunge dager. Men veldig godt å oppleve at man kunne ha et vellykket svangerskap etter dårlige ♥️

Denne tråden ble ikke aktuell for meg før for en ukes tid siden, men det er så få samtaler om dette temaet så jeg prøver lykken selv om tråden er gammel. Dere damer som har vært gjennom dette: Jeg hadde en senabort for fem dager siden (trisomi 18) og jeg føler meg også besatt av å bli gravid igjen. Føles som at ingenting kommer til å lukke såret før jeg har et nytt frø som gror. Men hvordan i all verden taklet dere engstelsen i det nye svangerskapet? Fikk dere hjelp fra noe sted? 

Og @Amatariel, stemmer det at du da hadde en spontanabort etter 7 mnd - slik at 4. graviditet først skjedde etter 7 måneder? Kjenner jeg får høy puls av tanken på å vente over et halvt år på å bli gravid igjen... 

[Amatariel]

mykkeli skrev (1 time siden):

 

 

Denne tråden ble ikke aktuell for meg før for en ukes tid siden, men det er så få samtaler om dette temaet så jeg prøver lykken selv om tråden er gammel. Dere damer som har vært gjennom dette: Jeg hadde en senabort for fem dager siden (trisomi 18) og jeg føler meg også besatt av å bli gravid igjen. Føles som at ingenting kommer til å lukke såret før jeg har et nytt frø som gror. Men hvordan i all verden taklet dere engstelsen i det nye svangerskapet? Fikk dere hjelp fra noe sted? 

Og @Amatariel, stemmer det at du da hadde en spontanabort etter 7 mnd - slik at 4. graviditet først skjedde etter 7 måneder? Kjenner jeg får høy puls av tanken på å vente over et halvt år på å bli gravid igjen... 

Uff så trist at du har vært igjennom dette 😪 Man håper og ønsker liksom at ingen andre skulle måtte oppleve det... men uff, det skjer ja. 

Jeg kjenner meg igjen i følelsen at det ikke var noe som kunne hjelpe annet enn å bli gravid igjen. Prøvde å fylle tiden med alt mulig (jobb, trening, familie) men tankene om prøving og graviditet tok helt klart over. Savnet mye, og tenkte på det som skulle vært. Da jeg opplevde senaborten hadde jeg også en SA bak meg for fire måneder siden, så jeg var langt nede. 

Men man har jo håp hver måned da. Brukte tiden her inne blant andre prøvere, skrev dagbok og kartla EL og prøvde hver syklus. Hadde noen fortalt meg ved tidspunktet for senaborten at det skulle ta 8 måneder før jeg skulle bli gravid igjen, så hadde jeg nok falt inn i en dyp depresjon det ville vært vanskelig å komme ut av! Så er nok bra at man ikke vet. Sannheten er jo at det ER håp hver syklus. Jeg fant jo EL gang på gang, og vi gjorde det vi kunne da. At det tok såpass mange måneder å bli gravid var uflaks. Det kunne like gjerne skjedd før. Det er denne 20% da... man må ha litt flaks. 

Men kjedelig at vi hadde ekstra uflaks da, ettersom jeg ble gravid etter 7 måneder og jeg tenkte eeendelig! Men så ble det en tidlig SA Det var da jeg knakk litt ordentlig sammen. Tredje abort på ett år liksom. Og da ble jeg sykemeldt. Sett i ettertid så burde jeg blitt sykemeldt etter senaborten for å bearbeide mer (jeg gikk på jobb nesten rett etterpå). Så det kan jo være et tips nå kanskje. Det er lov til å sørge. Snakke med noen. Bearbeide. 

Da jeg opplevde den SA'en falt jeg virkelig langt ned, og tenkte jo selvsagt at nå kom det til å gå flere måneder før jeg ble gravid igjen. Men da kom endelig flaksen min til unnsetning. Jeg jobbet hardt for å kartlegge eggløsning (den blir litt rar etter en SA), for det føltes uaktuelt å gå glipp av en. Og vi ble belønnet. En knapp måned etter SA'en var det positiv test igjen. Følelsene da kan egentlig ikke beskrives. Det var jo alt jeg ville skulle skje, men samtidig følte jeg meg helt tom - og skrekkslagen. 

Hvordan jeg kom meg igjennom den nye graviditeten? Jeg vet nesten ikke. Jeg husker jeg var sykemeldt i starten (var jo det etter den tredje aborten der), og det var bra. Mange tenker kanskje at det ville vært bra og jobbe, for å tenke på noe annet. Men det er lett å si. Jeg tenkte ikke på annet. Og da var det vanskelig å jobbe. Jeg var ukonsentrert, løp på do for jeg følte meg våt og at jeg blødde hele tiden osv. Så jeg var 100%sykemeldt iallefall to måneder fra positiv test, og så økte jeg jobb sakte men sikkert. Var oppe i 80% på det meste. 

Jeg fant en ny hobby i starten av svangerskapet, og det gjorde nok mye for meg. Jeg begravde meg i den, så tiden gikk. Og jeg trente mye. Jeg har aldri vært en treningsperson, men jeg fant ut at tiden gikk + ble trøtt og sliten av det, så jeg kunne sove mer. Sove = få tiden til å gå. Dro på treningssenter på slike aerobictimer for da ble jeg tvunget til å tenke koordinering, og ikke babygreier. 

Og så var det viktig med ultralyder. Ikke at jeg følte de kunne gjøre såå mye til og fra (dagen etter en UL var jeg omtrent like nervøs igjen). Men det å ha datoer å forholde seg til utover var vesentlig. Å få en termindato rett etter positiv test var helt ubrukelig for meg. Følte jo ikke akkurat at jeg skulle komme dit. Så litt mer kortsiktige mål og datoer og telle ned til hjalp til en viss grad. 

Det er jo selvfølgelig synd at det ble sånn at jeg ikke klarte å glede meg i svangerskapet. Det er lett å si i ettertid. Det ble en frisk og flott baby ut av det ❤️ Og jeg skulle gjerne sett tilbake på svangerskapet som en fin tid. Men det var tungt, vanskelig og angstfyllt. Jeg ble feks fysisk uvel av å gå inn i en butikk med babyklær. Tillot meg ikke å tenke på navn, vogn o.l. Sånn var det bare. Men det skal sies at det løsnet litt etter uke 30. Da begynte jeg å tro at baby skulle komme, og kunne så smått planlegge hennes ankomst. 

I dag er statusen min at jeg har opplevd fire aborter i mitt liv, men jeg har også fire barn. Det er veldig klisjé å si - men det føles jo på en måte som om alt er verdt det. Det går bra nå. Jeg har vært i tunge daler, men også opplevd det beste i verden. Jeg er lykkelig og takknemlig. Men tror jeg ville hatt problemer om jeg ikke hadde klart å bli gravid igjen etter abort. Så mitt råd er å ikke gi opp

Masse lykke til ❤️

[mykkeli]

Amatariel skrev (På 7.1.2023 den 17.35):

Uff så trist at du har vært igjennom dette 😪 Man håper og ønsker liksom at ingen andre skulle måtte oppleve det... men uff, det skjer ja. 

Jeg kjenner meg igjen i følelsen at det ikke var noe som kunne hjelpe annet enn å bli gravid igjen. Prøvde å fylle tiden med alt mulig (jobb, trening, familie) men tankene om prøving og graviditet tok helt klart over. Savnet mye, og tenkte på det som skulle vært. Da jeg opplevde senaborten hadde jeg også en SA bak meg for fire måneder siden, så jeg var langt nede. 

Men man har jo håp hver måned da. Brukte tiden her inne blant andre prøvere, skrev dagbok og kartla EL og prøvde hver syklus. Hadde noen fortalt meg ved tidspunktet for senaborten at det skulle ta 8 måneder før jeg skulle bli gravid igjen, så hadde jeg nok falt inn i en dyp depresjon det ville vært vanskelig å komme ut av! Så er nok bra at man ikke vet. Sannheten er jo at det ER håp hver syklus. Jeg fant jo EL gang på gang, og vi gjorde det vi kunne da. At det tok såpass mange måneder å bli gravid var uflaks. Det kunne like gjerne skjedd før. Det er denne 20% da... man må ha litt flaks. 

Men kjedelig at vi hadde ekstra uflaks da, ettersom jeg ble gravid etter 7 måneder og jeg tenkte eeendelig! Men så ble det en tidlig SA Det var da jeg knakk litt ordentlig sammen. Tredje abort på ett år liksom. Og da ble jeg sykemeldt. Sett i ettertid så burde jeg blitt sykemeldt etter senaborten for å bearbeide mer (jeg gikk på jobb nesten rett etterpå). Så det kan jo være et tips nå kanskje. Det er lov til å sørge. Snakke med noen. Bearbeide. 

Da jeg opplevde den SA'en falt jeg virkelig langt ned, og tenkte jo selvsagt at nå kom det til å gå flere måneder før jeg ble gravid igjen. Men da kom endelig flaksen min til unnsetning. Jeg jobbet hardt for å kartlegge eggløsning (den blir litt rar etter en SA), for det føltes uaktuelt å gå glipp av en. Og vi ble belønnet. En knapp måned etter SA'en var det positiv test igjen. Følelsene da kan egentlig ikke beskrives. Det var jo alt jeg ville skulle skje, men samtidig følte jeg meg helt tom - og skrekkslagen. 

Hvordan jeg kom meg igjennom den nye graviditeten? Jeg vet nesten ikke. Jeg husker jeg var sykemeldt i starten (var jo det etter den tredje aborten der), og det var bra. Mange tenker kanskje at det ville vært bra og jobbe, for å tenke på noe annet. Men det er lett å si. Jeg tenkte ikke på annet. Og da var det vanskelig å jobbe. Jeg var ukonsentrert, løp på do for jeg følte meg våt og at jeg blødde hele tiden osv. Så jeg var 100%sykemeldt iallefall to måneder fra positiv test, og så økte jeg jobb sakte men sikkert. Var oppe i 80% på det meste. 

Jeg fant en ny hobby i starten av svangerskapet, og det gjorde nok mye for meg. Jeg begravde meg i den, så tiden gikk. Og jeg trente mye. Jeg har aldri vært en treningsperson, men jeg fant ut at tiden gikk + ble trøtt og sliten av det, så jeg kunne sove mer. Sove = få tiden til å gå. Dro på treningssenter på slike aerobictimer for da ble jeg tvunget til å tenke koordinering, og ikke babygreier. 

Og så var det viktig med ultralyder. Ikke at jeg følte de kunne gjøre såå mye til og fra (dagen etter en UL var jeg omtrent like nervøs igjen). Men det å ha datoer å forholde seg til utover var vesentlig. Å få en termindato rett etter positiv test var helt ubrukelig for meg. Følte jo ikke akkurat at jeg skulle komme dit. Så litt mer kortsiktige mål og datoer og telle ned til hjalp til en viss grad. 

Det er jo selvfølgelig synd at det ble sånn at jeg ikke klarte å glede meg i svangerskapet. Det er lett å si i ettertid. Det ble en frisk og flott baby ut av det ❤️ Og jeg skulle gjerne sett tilbake på svangerskapet som en fin tid. Men det var tungt, vanskelig og angstfyllt. Jeg ble feks fysisk uvel av å gå inn i en butikk med babyklær. Tillot meg ikke å tenke på navn, vogn o.l. Sånn var det bare. Men det skal sies at det løsnet litt etter uke 30. Da begynte jeg å tro at baby skulle komme, og kunne så smått planlegge hennes ankomst. 

I dag er statusen min at jeg har opplevd fire aborter i mitt liv, men jeg har også fire barn. Det er veldig klisjé å si - men det føles jo på en måte som om alt er verdt det. Det går bra nå. Jeg har vært i tunge daler, men også opplevd det beste i verden. Jeg er lykkelig og takknemlig. Men tror jeg ville hatt problemer om jeg ikke hadde klart å bli gravid igjen etter abort. Så mitt råd er å ikke gi opp

Masse lykke til ❤️

Hei igjen. Det jeg fryktet mest etter min senabort (16+5, grunnet trisomi 18) var at det skulle ta lang tid før vi ble gravide igjen, og det har det. Jeg har alltid hatt lett for å bli gravid, men denne gangen har det altså snart gått et halvt år - den gangen vi som mest trengte at det skulle gå fort. @Amatariel, hvor lenge er det mellom dine barn og hvor gammel var du da du fikk første barn?  Blir håpefull når du deler at du var igjennom tre aborter på ett år, men at du ble gravid på neste forsøk, og at du har fire totalt. Da føles ikke ting like håpløst. Men jeg kjenner at jeg har gått litt i kjelleren etter at vi forrige lørdag passerte termindatoen til graviditeten som måtte avbrytes. Syns det er ordentlig vanskelig å forholde meg til gravide rundt meg, og folk som spør med lekne smil "så når kommer nummer to?".  Hadde jeg visst at jeg kom til å bruke mer enn seks måneder på å bli gravide igjen, så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Bygger opp en enorm fallhøyde hver måned og jeg kommer sannsynligvis til å være et angstpreget aspeløv den dagen jeg blir gravid igjen, men jeg har så utrolig lyst på et barn til og et søsken til dattera mi. Det føles så ufattelig urettferdig at alt jeg hadde i vente skulle bli revet vekk på et blunk...

[Amatariel]

mykkeli skrev (På 19.6.2023 den 21.12):

Hei igjen. Det jeg fryktet mest etter min senabort (16+5, grunnet trisomi 18) var at det skulle ta lang tid før vi ble gravide igjen, og det har det. Jeg har alltid hatt lett for å bli gravid, men denne gangen har det altså snart gått et halvt år - den gangen vi som mest trengte at det skulle gå fort. @Amatariel, hvor lenge er det mellom dine barn og hvor gammel var du da du fikk første barn?  Blir håpefull når du deler at du var igjennom tre aborter på ett år, men at du ble gravid på neste forsøk, og at du har fire totalt. Da føles ikke ting like håpløst. Men jeg kjenner at jeg har gått litt i kjelleren etter at vi forrige lørdag passerte termindatoen til graviditeten som måtte avbrytes. Syns det er ordentlig vanskelig å forholde meg til gravide rundt meg, og folk som spør med lekne smil "så når kommer nummer to?".  Hadde jeg visst at jeg kom til å bruke mer enn seks måneder på å bli gravide igjen, så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Bygger opp en enorm fallhøyde hver måned og jeg kommer sannsynligvis til å være et angstpreget aspeløv den dagen jeg blir gravid igjen, men jeg har så utrolig lyst på et barn til og et søsken til dattera mi. Det føles så ufattelig urettferdig at alt jeg hadde i vente skulle bli revet vekk på et blunk...

Ja det er virkelig umenneskelig og føles sterkt urettferdig! Jeg har jobbet mye med vanskelige følelser da mange rundt meg har blitt gravide akkurat når jeg har hatt det som vanskeligst (selvsagt etter å ha prøvd 1-2 måneder) Er ikke lett der og da og tenke at livet er rettferdig. Jeg har gått igjennom to termindatoer som skulle vært uten å være gravid igjen, og det er lite som har vært vondere 💔 Og ikke være gravid på nytt en gang liksom. Men jeg kom meg igjennom dette, og det vil du også gjøre  Nå er disse rundene mine bare et fjernt minne.

Jeg har flere år mellom alle mine barn, men det meste var selvvalgt da jeg aldri har ønsket to tette. Var vare 19 år da jeg fikk nr.1, så det tok tid før ønsket om nr. 2 kom. Da jeg først ble prøver tok det 13 måneder før nr.2 satt. Ingen aborter den gang, men mye hormonforstyrrelser som måtte kartlegges og medisineres, derfor tok det et drøyt år før det ble klaff. Ønsket om nr.3 kom noen år senere, og det var her problemene egentlig startet. Vi hadde startet prøving tidligere om vi hadde visst at det skulle bli sånn, men jeg kunne virkelig ikke ant... Ble gravid raskt fordi jeg var i forkant med hormonregulering, og glad og lykkelig for det. Men opplevde da SA, senabort og SA på 13 måneder. Da var jeg langt nede, men ble gravid måneden etterpå med en spire som holdt. Altså 14 måneder etter prøveoppstart (men med alt det man opplevde så var det nok problemer og sorg for et halvt liv, føltes det som). Da ønsket om en siste og fjerdemann kom etter noen år igjen så var jeg veldig angstfull, men samtidig håpefull. Nå måtte det vel bli en knirkefri prøverunde? Kan vel ikke oppleve mer kjipt nå? Følte jeg hadde fått min dose. Samtidig som tidligere opplevelser grep som en klo rundt hjertet. Jeg ble gravid raskt også denne oppstarten, men det gikk dessverre som fryktet og jeg opplevde en MA. Trodde nesten ikke det var sant, og det skulle gå en del måneder før jeg ble gravid igjen. 12 måneder etter prøveoppstarten ble jeg gravid med en spire som holdt på nr.4.
Så tilsammen altså 4 barn og 4 aborter. "Den røde tråden" for min del ser jeg med å bli gravid igjen etter abort er at det gikk veldig fort etter spontanabortene, men flere måneder da aborten måtte settes i gang (senabort + MA) - hhv. 14 og 12 måneder.

Ta vare på deg selv og partneren din ♥️ Dyrk forholdet deres, og gjør masse fint sammen. Kartlegg eggløsningen din hver syklus og kos masse (men ikke bare rundt EL, ellers også). Mer kan man ikke gjøre, og hvis dere fortsetter slik så er jeg sikker på at dere får drømmen oppfylt.

[AnonymBruker]

mykkeli skrev (På 19.6.2023 den 21.12):

Hei igjen. Det jeg fryktet mest etter min senabort (16+5, grunnet trisomi 18) var at det skulle ta lang tid før vi ble gravide igjen, og det har det. Jeg har alltid hatt lett for å bli gravid, men denne gangen har det altså snart gått et halvt år - den gangen vi som mest trengte at det skulle gå fort. @Amatariel, hvor lenge er det mellom dine barn og hvor gammel var du da du fikk første barn?  Blir håpefull når du deler at du var igjennom tre aborter på ett år, men at du ble gravid på neste forsøk, og at du har fire totalt. Da føles ikke ting like håpløst. Men jeg kjenner at jeg har gått litt i kjelleren etter at vi forrige lørdag passerte termindatoen til graviditeten som måtte avbrytes. Syns det er ordentlig vanskelig å forholde meg til gravide rundt meg, og folk som spør med lekne smil "så når kommer nummer to?".  Hadde jeg visst at jeg kom til å bruke mer enn seks måneder på å bli gravide igjen, så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Bygger opp en enorm fallhøyde hver måned og jeg kommer sannsynligvis til å være et angstpreget aspeløv den dagen jeg blir gravid igjen, men jeg har så utrolig lyst på et barn til og et søsken til dattera mi. Det føles så ufattelig urettferdig at alt jeg hadde i vente skulle bli revet vekk på et blunk...

Ikke helt det samme, men vi mistet jenta vår i dødfødsel, til termin. ( Krybbedød i mors liv ). Var Helt besatt selv for å bli gravid på nytt igjen... For jeg manglet babyen vår, kroppen manglet og babyen den bæret frem, sant. Men det roet seg litt etter sjokk, begravelser og u name it hadde lagt seg. Men etter en til to flasker rødvin, halvannen måned etter snakket vi om å prøve igjen. Begynte med kondom ( to ganger 4 uker etter fødsel, så hopper av i svingen før vi kjørte løper fult ut ). Satt med en gang... Det sies kroppen er lettere tilgjengelig etter fødsel faktisk. Stemte for oss. Er rimelig stressa hver dag, og er i uke 26 nå. 

Anonymkode: ac18d...ae4