Den vonde sorgen

[AnonymBruker]

 

Jeg vet det høres rart ut for utenforstående, og at det virker som jeg fremhever meg selv og min rolle på bekostning av biologisk familie når jeg beskriver forholdet jeg hadde til avdøde, men jeg må beskrive det for å forklare hvorfor dette er så vondt å tenke på.

Det er ingen tvil om at den avdøde elsket familien sin høyt, hun forgudet barn og barnebarn, og de elsket henne like høyt tilbake.  Sønn og barnebarn stilte opp, besøkte henne, gjorde ting sammen med henne, og det var stor gjensidig kjærlighet mellom dem , men vi er ulike personer, og vi hadde ulike roller.  Der de var fest, latter, sang, og glede, var jeg lun humor, stabilitet og trygghet.
For selv om hun elsket dem høyest, var jeg den som sto henne nærmest i hverdagen. 
Jeg var den som alltid var der, som ordnet med det praktiske, som snakket med henne, gikk turer sammen med henne, tok henne med på aktiviteter, fulgte henne til lege og på sykehus, forklarte henne ting hun ikke forsto, laget mat til henne osv, og hun sa alltid at jeg var tryggheten hennes.

Det var veldig tungt for alle den siste dagen hun var bevisst, da sønnen sa til meg med en blanding av bitterhet og kjærlighet i stemmen at "hun vet ikke hvem jeg er lenger, men deg husker hun i alle fall!"

Jeg prøvde å forklare ham at hun elsket ham over alt i verden, han var jo sønnen hennes, men jeg var den som hadde hos henne i hverdagen de siste 30 årene, og selv om hun elsket ham langt mer enn hun var glad i meg, var jeg den som alltid alltid var tilstede.  Hun elsket ham, men jeg ga henne trygghet.

Han forsto det logisk sett, men jeg kunne se at det hadde gjort ham vondt å høre henne rope på meg når han satt hos henne og holdt henne i hånda.  Det gjorde ham enda vondere å høre at når jeg endelig kom trakk hun et lettelsens sukk og sa "nå er jeg glad du kom, nå er jeg trygg igjen".

Jeg forstår hvor liten og utilstrekkelig han måtte føle seg da.  Å vite at han hadde våket hele natten igjennom, tøstet, passet på, og hele tiden høre henne rope på noen andre.
Det kan ikke være annet enn vondt!

Og det gjør meg vondt også, på flere måter.
Det er vondt å vite at jeg ikke var der da hun ropte på meg og behøvde meg, og det er vondt å vite at hennes tillit til meg gjorde andre vondt.

Senere satt vi der begge to.  Da hadde hun både kjærligheten og tryggheten rundt seg, og da fant hun ro.  Det gjorde ham godt, men jeg vet at følelsen av utilstrekkelighet og hjelpeløshet han følte siste natten plager ham fremdeles.
 

Og nå sliter jeg. Jeg føler meg splittet, delt og dratt i alle retninger.
Jeg sørger selv,  samtidig som jeg sitter med skyldfølelse overfor resten av familien fordi jeg vet at jeg har bidratt til å gjøre sorgen deres vanskeligere.
I tillegg har jeg problemer jeg med å finne en hverdag som gir mening fordi min hverdag var så nært koblet med hennes hverdag at jeg sliter med å finne roen.
 

 

 

 

 

Anonymkode: 33c37...28a