Har ikke hatt venninner på 5+ år og føler nå at jeg har valgt "feil" venninne

[AnonymBruker]

Bare litt bakgrunnsinfo: jeg har vært moderat til alvorlig deprimert i snart 10 år, og har slitt veldig med det sosiale. Brent broer til tidligere relasjoner og venner, og har vært ensom ganske lenge. I løpet av det siste året har jeg prøvd å bli litt mer sosial via jobben, og funnet på ting med kollegaer på fritiden. Har nå fått en "venninne" som jeg finner på ting med ca. en gang i uken. Problemet er at jeg nå tviler på "vennskapet", og skal innrømme at jeg ikke ser på henne som en venn, bare noen å gjøre den felles interessen vår med. Det jeg sliter med er at hun er svært selvopptatt. Det er egentlig ikke et problem, men det er "meg meg meg" hele tiden. Om jeg nevner noe om meg selv, for eksempel "herregud jeg hadde et vanvittig mareritt i natt", så er hun kjapp med å si "ja, jeg og, jeg drømte bla bla bla" og så ikke vise interesse for min drøm. Dette var et tafatt eksempel, men slik er det med absolutt alt. Vanligvis når jeg forteller noe om meg selv, så følger jeg opp med å vise interesse for vedkommende, for eksempel "jeg hadde en fæl drøm i natt *forteller om drømmen*", får deretter respons på drømmen og så følger jeg opp med "drømte du noe rart i natt?". Igjen tafatt eksempel, men dere skjønner tegninga. 

Jeg merker også at jeg syns hun er frekk og såpass selvsentrert at hun ikke ser så mye rundt seg. Men jeg opplever også at hun er fryktelig usikker. Problemet er at jeg klarer ikke helt å løfte henne opp, nettopp fordi hun til tider kan være ganske ufordragelig mot andre. Jeg er usikker på om jeg kan stole på henne, så jeg forteller henne ikke ting jeg ikke er redd for at andre skal vite om. Jeg merker også at jeg må passe på hva jeg sier. 

Så er spørsmålet... Er det meg det er noe galt med? Er jeg slik fordi jeg har vært alene for lenge, og blitt sær? Jeg føler ikke at jeg er selvopptatt selv, men jeg kan fint prate om meg selv, fortelle om opplevelser og lignende, men jeg har lært at jeg ikke bør ta for mye plass hele tiden, og åpne for at den jeg prater med, også kan snakke om seg selv. Dermed kan jeg spørre om personens erfaringer om jeg deler en egen erfaring. Problemet her er at hun begynner å snakke om seg selv lenge før jeg gir rom for det, om dere skjønner. 

Har et par andre kollegaer jeg kunne tenkt meg å henge med, men disse har mange venninner og er veldig populære, og jeg føler meg dårlig og utilstrekkelig sammen med dem, selv om jeg klarer å møte de på et dypere plan. Jeg tar meg selv i å tenke at jeg kanskje er med denne "venninnen" fordi jeg ikke føler at hun er bedre enn meg, at vi kanskje er på samme "nivå". Samtidig føler jeg vi ikke passer så godt sammen, selv om vi har flere felles interesser som binder oss sammen. Men det ender som oftest opp med at jeg viser mest interesse for henne og hennes standpunkt, hun viser sjeldent/aldri interesse for meg. Et annet eksempel er at vi kan sitte fire-fem kollegaer sammen, og så får jeg et kompliment fra en kollega og alle de andre stemmer i og er enig, men hun sitter der bare stille og er kjapp til å ta oppmerksomheten. Sånn er det om jeg eller noen andre gir et kompliment til noen, hun er aldri enig, sier aldri "enig" eller "ja det syns jeg også". 

Synspunkt mottas med takk. Jeg angrer litt på at jeg har investert i denne relasjonen, samtidig har jeg dårlig samvittighet og er redd for at jeg er problemet her. Jeg sliter mye med usikkerhet, og det tror jeg hun også gjør, men at vi uttrykker det på litt forskjellige måter. Hun jakter etter bekreftelse, mens jeg ikke gjør det.

Det er for øvrig ikke noe nytt at jeg involverer meg med mennesker som ikke er bra for meg og som aldri løfter meg opp, heller suger energi ut av meg og trekker meg ned. Så jeg begynner å observere et mønster her. De andre jeg er interessert i å henge med, tør jeg heller ikke henge med fordi de ofte kan stille dype spørsmål, som jeg er nervøs for å svare på. Hun ene fanget ganske kjapt opp at jeg sliter med angst, og jeg merker det skremte meg noe voldsomt, så jeg dyttet henne unna. Det angrer jeg fryktelig på, for hun er et godt menneske jeg gjerne skulle hatt i livet mitt, men vi jobber ikke sammen lenger dessverre. 

Anonymkode: ab3f0...dd2

[AnonymBruker]

Skjønner greia. Men hvorfor gjøre det til noe veldig stort? Be en annen venninne med på noe da, og se om dere klaffer bedre? Om dere klaffer bedre kan du jo bare finne på ting oftere  med henne? 

Anonymkode: d0513...f8a

[AnonymBruker]

Tror ikke det er noe galt med deg her. Du observerer det du gjør, stol på det. Du kan jo holde henne litt på avstand og bare gjøre greier sammen om du tenker du absolutt ikke vil gå alene.

Jeg syns du har kloke tanker som viser du er både dyp og tenkende.

syns heller ikke det er rart en syns det er ubehagelig om noen, som ellers er greie, trår inn p områder der de ikke er ønsket. Som å spørre om andres angst. Det virker ubehagelig ja. Men noen er bare slik.

syns du er tøff jeg som møter folk. Og det virker som du kan stole på din egen dømmekraft. Syns du skal satse mer på de du nevner du ønsker henge med. Ofte baller det på seg det med å bli kjent med folk. Ja sånn at ett møte kan lede videre til ett annet. Og om du syns det ikke gir deg noe eller du har det kjipt med hun du snakker om ville jeg tonet det ned. 
 

Jeg har selv gått veien fra venneløs til nå ha gode venner. Og på veien knyttet jeg bånd innimellom og en stund til folk som jeg senere skilte veier med. Jeg hadde faktisk endel kjipe folk i livet lenge fordi jeg følte jeg iallfall ikke var verre enn dem. ikke snilt tenkt eller sunne forhold for meg.  Det var en læreprosess og tok tid å finne de jeg har nå. Tok mange år. 

 

 

Anonymkode: 209af...357

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Skjønner greia. Men hvorfor gjøre det til noe veldig stort? Be en annen venninne med på noe da, og se om dere klaffer bedre? Om dere klaffer bedre kan du jo bare finne på ting oftere  med henne? 

Anonymkode: d0513...f8a

Syns det er ganske vanskelig. Mest fordi jeg er redd for at det ikke skal klaffe med de jeg liker best. Det betyr noe for meg om de avviser meg. Hadde hun "venninnen" her, avvist meg og plutselig ikke ville funnet på noe med meg, så hadde jeg ikke tatt det så tungt. Faktisk hadde det ikke brydd meg i det hele tatt. 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tror ikke det er noe galt med deg her. Du observerer det du gjør, stol på det. Du kan jo holde henne litt på avstand og bare gjøre greier sammen om du tenker du absolutt ikke vil gå alene.

Jeg syns du har kloke tanker som viser du er både dyp og tenkende.

syns heller ikke det er rart en syns det er ubehagelig om noen, som ellers er greie, trår inn p områder der de ikke er ønsket. Som å spørre om andres angst. Det virker ubehagelig ja. Men noen er bare slik.

syns du er tøff jeg som møter folk. Og det virker som du kan stole på din egen dømmekraft. Syns du skal satse mer på de du nevner du ønsker henge med. Ofte baller det på seg det med å bli kjent med folk. Ja sånn at ett møte kan lede videre til ett annet. Og om du syns det ikke gir deg noe eller du har det kjipt med hun du snakker om ville jeg tonet det ned. 
 

Jeg har selv gått veien fra venneløs til nå ha gode venner. Og på veien knyttet jeg bånd innimellom og en stund til folk som jeg senere skilte veier med. Jeg hadde faktisk endel kjipe folk i livet lenge fordi jeg følte jeg iallfall ikke var verre enn dem. ikke snilt tenkt eller sunne forhold for meg.  Det var en læreprosess og tok tid å finne de jeg har nå. Tok mange år. 

 

 

Anonymkode: 209af...357

Tusen takk for svar og for at du deler dine erfaringer. Kanskje jeg skal prøve å ta initiativ til å finne på noe med hun ene. Jeg har avvist henne tidligere, men det er fordi jeg syns hun er et så bra menneske, og jeg er redd for å ikke være bra nok for henne eller at vi ikke skal passe sammen, så da har jeg ikke turt. Er litt redd hun tenker sitt når jeg ikke har avvist hun jeg er "venninne" med nå, men hun her såpass mange venninner at hun tenker nok sikkert ikke over det. 

Anonymkode: ab3f0...dd2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Syns det er ganske vanskelig. Mest fordi jeg er redd for at det ikke skal klaffe med de jeg liker best. Det betyr noe for meg om de avviser meg. Hadde hun "venninnen" her, avvist meg og plutselig ikke ville funnet på noe med meg, så hadde jeg ikke tatt det så tungt. Faktisk hadde det ikke brydd meg i det hele tatt. 

Tusen takk for svar og for at du deler dine erfaringer. Kanskje jeg skal prøve å ta initiativ til å finne på noe med hun ene. Jeg har avvist henne tidligere, men det er fordi jeg syns hun er et så bra menneske, og jeg er redd for å ikke være bra nok for henne eller at vi ikke skal passe sammen, så da har jeg ikke turt. Er litt redd hun tenker sitt når jeg ikke har avvist hun jeg er "venninne" med nå, men hun her såpass mange venninner at hun tenker nok sikkert ikke over det. 

Anonymkode: ab3f0...dd2

ja spør hun andre. Uansett hvordan det går kan ingen ta fra deg du var så tøff du spurte. Og kan spørre andre.  Hva annet kan en gjøre i grunn?  Og er jo veldig sjeldent folk tenker akkurat de tingene en er redd de skal tenke. Alle tenker jo mest ting de selv er redd for andre skal tenke 😉

Hun andre kan du jo gå en tur eller lignende med, ja om du har lyst og trenger komme ut. Men ikke legge opp til at dere skal bli nærere venner og sees ofte.  

lykke lykke til. Selv slitt mye psykisk. Tunge greier. Tøff du er som tar skritt til å gjøre tilværelsen bedre. Og er obs på hvordan folk du vil ha i livet ditt og som er bra for deg. 

Heier på deg 😊

Anonymkode: 209af...357

[AnonymBruker]

Hun du vurderer å kontakte, hvorfor skal hun tenke noe som helst om at du ikke har avvist den første venninnen din? 

Du vet det er lov å ha mer en venn?

Anonymkode: 5dc7d...bee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2021-8-29 den 23.42):

Bare litt bakgrunnsinfo: jeg har vært moderat til alvorlig deprimert i snart 10 år, og har slitt veldig med det sosiale. Brent broer til tidligere relasjoner og venner, og har vært ensom ganske lenge. I løpet av det siste året har jeg prøvd å bli litt mer sosial via jobben, og funnet på ting med kollegaer på fritiden. Har nå fått en "venninne" som jeg finner på ting med ca. en gang i uken. Problemet er at jeg nå tviler på "vennskapet", og skal innrømme at jeg ikke ser på henne som en venn, bare noen å gjøre den felles interessen vår med. Det jeg sliter med er at hun er svært selvopptatt. Det er egentlig ikke et problem, men det er "meg meg meg" hele tiden. Om jeg nevner noe om meg selv, for eksempel "herregud jeg hadde et vanvittig mareritt i natt", så er hun kjapp med å si "ja, jeg og, jeg drømte bla bla bla" og så ikke vise interesse for min drøm. Dette var et tafatt eksempel, men slik er det med absolutt alt. Vanligvis når jeg forteller noe om meg selv, så følger jeg opp med å vise interesse for vedkommende, for eksempel "jeg hadde en fæl drøm i natt *forteller om drømmen*", får deretter respons på drømmen og så følger jeg opp med "drømte du noe rart i natt?". Igjen tafatt eksempel, men dere skjønner tegninga. 

Jeg merker også at jeg syns hun er frekk og såpass selvsentrert at hun ikke ser så mye rundt seg. Men jeg opplever også at hun er fryktelig usikker. Problemet er at jeg klarer ikke helt å løfte henne opp, nettopp fordi hun til tider kan være ganske ufordragelig mot andre. Jeg er usikker på om jeg kan stole på henne, så jeg forteller henne ikke ting jeg ikke er redd for at andre skal vite om. Jeg merker også at jeg må passe på hva jeg sier. 

Så er spørsmålet... Er det meg det er noe galt med? Er jeg slik fordi jeg har vært alene for lenge, og blitt sær? Jeg føler ikke at jeg er selvopptatt selv, men jeg kan fint prate om meg selv, fortelle om opplevelser og lignende, men jeg har lært at jeg ikke bør ta for mye plass hele tiden, og åpne for at den jeg prater med, også kan snakke om seg selv. Dermed kan jeg spørre om personens erfaringer om jeg deler en egen erfaring. Problemet her er at hun begynner å snakke om seg selv lenge før jeg gir rom for det, om dere skjønner. 

Har et par andre kollegaer jeg kunne tenkt meg å henge med, men disse har mange venninner og er veldig populære, og jeg føler meg dårlig og utilstrekkelig sammen med dem, selv om jeg klarer å møte de på et dypere plan. Jeg tar meg selv i å tenke at jeg kanskje er med denne "venninnen" fordi jeg ikke føler at hun er bedre enn meg, at vi kanskje er på samme "nivå". Samtidig føler jeg vi ikke passer så godt sammen, selv om vi har flere felles interesser som binder oss sammen. Men det ender som oftest opp med at jeg viser mest interesse for henne og hennes standpunkt, hun viser sjeldent/aldri interesse for meg. Et annet eksempel er at vi kan sitte fire-fem kollegaer sammen, og så får jeg et kompliment fra en kollega og alle de andre stemmer i og er enig, men hun sitter der bare stille og er kjapp til å ta oppmerksomheten. Sånn er det om jeg eller noen andre gir et kompliment til noen, hun er aldri enig, sier aldri "enig" eller "ja det syns jeg også". 

Synspunkt mottas med takk. Jeg angrer litt på at jeg har investert i denne relasjonen, samtidig har jeg dårlig samvittighet og er redd for at jeg er problemet her. Jeg sliter mye med usikkerhet, og det tror jeg hun også gjør, men at vi uttrykker det på litt forskjellige måter. Hun jakter etter bekreftelse, mens jeg ikke gjør det.

Det er for øvrig ikke noe nytt at jeg involverer meg med mennesker som ikke er bra for meg og som aldri løfter meg opp, heller suger energi ut av meg og trekker meg ned. Så jeg begynner å observere et mønster her. De andre jeg er interessert i å henge med, tør jeg heller ikke henge med fordi de ofte kan stille dype spørsmål, som jeg er nervøs for å svare på. Hun ene fanget ganske kjapt opp at jeg sliter med angst, og jeg merker det skremte meg noe voldsomt, så jeg dyttet henne unna. Det angrer jeg fryktelig på, for hun er et godt menneske jeg gjerne skulle hatt i livet mitt, men vi jobber ikke sammen lenger dessverre. 

Anonymkode: ab3f0...dd2

Finn deg en ny venninne.

Anonymkode: 382ae...73f

[AnonymBruker]

Har bare lest første avsnitt:

- Hun høres litt slitsom ut

- Ikke tilbring mye tid med henne, folk flest passer best i små doser, noen i mindre enn andre

- Finn flere venner så du kan veksle på (vet at det ikke alltid er så lett å finne)

- Ikke fortell om drømmer. Å høre andres drømmer er det mest uinteressante som finnes. Hvis du har veldig stor trang, så kan du bruke maks 30 sekunder på å fortelle om en drøm.

Anonymkode: 136ee...d23