Beskjedent barn. Hva gjør man med det?

[AnonymBruker]

Et barn på 10 år. Trives ikke sosialt på skolen, fritidsaktivitet. Føler seg utenfor i alle sosiale sammenhenger. Er stille og beskjeden og tar lite plass. Har flere venner, men trives best med en til en. Sier hun føler seg utenfor i alle sammenhenger stort sett der det er flere til stede. Hva kan man gjøre?

Anonymkode: dd20d...5ee

[AnonymBruker]

Anerkjenner og støtter. Alle er forskjellige. 

Anonymkode: a2f25...ce5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Anerkjenner og støtter. Alle er forskjellige. 

Anonymkode: a2f25...ce5

Ja, det blir gjort. Men, pga dette vil ikke barnet hverken på skolen eller på fritidsaktivitet. Hun er mye lei seg. Er det noe mer man kan gjøre?

Anonymkode: dd20d...5ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja, det blir gjort. Men, pga dette vil ikke barnet hverken på skolen eller på fritidsaktivitet. Hun er mye lei seg. Er det noe mer man kan gjøre?

Anonymkode: dd20d...5ee

Ja du prater med henne og kommer til bunns i følelsene, lærer henne å sette ord på dem og uttrykke seg. Styrker henne gjennom dialog og rom for følelser

Anonymkode: 42f61...648

[Gjest Alterego666]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, det blir gjort. Men, pga dette vil ikke barnet hverken på skolen eller på fritidsaktivitet. Hun er mye lei seg. Er det noe mer man kan gjøre?

Anonymkode: dd20d...5ee

Snakk med skolesykepleier og/eller PPT. Ta det gjennom skolen. Har kontaktlærer samme beskrivelse av barnet?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja du prater med henne og kommer til bunns i følelsene, lærer henne å sette ord på dem og uttrykke seg. Styrker henne gjennom dialog og rom for følelser

Anonymkode: 42f61...648

Snakker masse. Hun setter fint ord på ting og snakker åpent. Har gjort det lenge, men det endrer ingenting. 

Anonymkode: dd20d...5ee

[AnonymBruker]

Alterego666 skrev (1 time siden):

Snakk med skolesykepleier og/eller PPT. Ta det gjennom skolen. Har kontaktlærer samme beskrivelse av barnet?

Nei, lærer har ikke samme oppfattelsen. Han ser at hun ofte er sammen med noen i friminuttene for eks, men i følge  min datter er det fordi hun henger seg på. Hun blir ikke utestengt, men føler seg usynlig. 

Anonymkode: dd20d...5ee

[AnonymBruker]

Har en 11-åring som er ganske så liten og beskjeden. Mens de få hun anser som venner er veldig utadvendte blir hun veldig stille. Hun er veldig flink i idrett, engelsk og kunst/håndtverk, men tør ikke utfolde seg. Hele tiden maser hun om «Janteloven»,  og at hun får høre det om hun forsøker å bli bedre, for eksempel drar en ny finte på banen.   Hun er som sagt liten og født sent på året og vi merker veldig på trinnet/idrett at fysisk større januar/fenruarbarn overkjører alle uten begrensninger.  Min 11-åring fikk som 9-åring beskjed om at hvis hun ikke selv kunne fortelle treneren om noe hun ikke likte med treningen så kunne det være, såpass måtte en 9-åring klare….. Blitt stillere.

Alle steder er det lagt opp til utadvendte barn, og lite hensyn blir tatt til de mer beskjedne.     Vi jobber mye med å få selvtillit nok til å ta plass i en gruppe, men lærere/trenere som er av motsatt type viser ingen forståelse.  Det hjelper heller ikke mår hun er på aktiviteter hvor ingen prater med henne. Hun skulle f.eks på første trening med ny aktivitet (alle gikk annen skole), INGEN pratet til henne og trenerne sa ingenting. Da hadde hun akkurat fylt 11 år.   Hun holdt ut i fem uker med vi som peppet henne før og etter trening, men når det virket som de så på henne som rar som ikke tok initativ…. 

Jeg bruker (til min datters irritasjon) mye tid med trenere og lærere til å få de til å forstå at hun er typen som trenger å bli anerkjent for den hun er, og litt ekstra positivt ansvar som gjør at initiativet ikke må ligge på henne.  

Anonymkode: 17574...1ae

[Oxytenis]

Har dere vurdert å få en hund? Hunder trenger tydelige beskjeder, grenser og sterke stemmer, men også masse kos og kjærlighet. så da får hun øvd seg på å bruke stemmen og hun får en søt liten skapning som vil være med henne og leke henne hele tiden og det vil vel gi henne en ekstra god selvfølelse. og mange 10 år gamle jenter elsker valper og vil vrl stille seg i kø for å få vært med hjem til dere da. En av de vil sikkert bonde såpass med datteren deres at de blir gode venner på ekte.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Har en 11-åring som er ganske så liten og beskjeden. Mens de få hun anser som venner er veldig utadvendte blir hun veldig stille. Hun er veldig flink i idrett, engelsk og kunst/håndtverk, men tør ikke utfolde seg. Hele tiden maser hun om «Janteloven»,  og at hun får høre det om hun forsøker å bli bedre, for eksempel drar en ny finte på banen.   Hun er som sagt liten og født sent på året og vi merker veldig på trinnet/idrett at fysisk større januar/fenruarbarn overkjører alle uten begrensninger.  Min 11-åring fikk som 9-åring beskjed om at hvis hun ikke selv kunne fortelle treneren om noe hun ikke likte med treningen så kunne det være, såpass måtte en 9-åring klare….. Blitt stillere.

Alle steder er det lagt opp til utadvendte barn, og lite hensyn blir tatt til de mer beskjedne.     Vi jobber mye med å få selvtillit nok til å ta plass i en gruppe, men lærere/trenere som er av motsatt type viser ingen forståelse.  Det hjelper heller ikke mår hun er på aktiviteter hvor ingen prater med henne. Hun skulle f.eks på første trening med ny aktivitet (alle gikk annen skole), INGEN pratet til henne og trenerne sa ingenting. Da hadde hun akkurat fylt 11 år.   Hun holdt ut i fem uker med vi som peppet henne før og etter trening, men når det virket som de så på henne som rar som ikke tok initativ…. 

Jeg bruker (til min datters irritasjon) mye tid med trenere og lærere til å få de til å forstå at hun er typen som trenger å bli anerkjent for den hun er, og litt ekstra positivt ansvar som gjør at initiativet ikke må ligge på henne.  

Anonymkode: 17574...1ae

1: Pass på at din innblanding ikke gjør at spesielt de frivillige trenerne blir drittlei hele deg og hele opplegget ditt. Dette hørtes litt slitsomt ut. 

2: Du gjør det kanskje uten å nevne det, men det jeg synes er aller, aller viktigst er å hjelpe barna så de kan tilpasse seg samfunnet. Her jobber du veldig hardt, og opplever frustrasjon fordi samfunnet ikke tilpasser seg ditt barn. Det finnes kun to som taper da, og det er du og barnet ditt. 

Jeg ønsker at mine barn skal bli robuste, og ha mestringsstrategier når livet bjudar på nedturer. Hvis jeg går foran og bereder grunnen, så får barna mine kjempetrøbbel den dagen jeg ikke lenger kan forberede trenere og (høgskole)lærere eller arbeidsgivere på hvordan de skal håndtere barnet mitt. Derfor må jeg forberede barna mine på hvordan livet faktisk ser ut, og den er ganske iskald av og til selv om det gjør vondt. Da er det godt at de har meg å komme tilbake til, og finne varme hos. Mine barn er ganske beskjedne, og konfliktsky. Ikke utadvendt og sprudlende i store folkemengder for å si det sånn. Disse egenskapene er gode egenskaper, selv om de gjør oppveksten litt tøffere enn for de hvor alt tilsynelatende bare preller av. 

Ts, kan det være en mulighet å kontakte helsesykepleier ved skolen og be om samtaler? Det er godt for mange barn. 

Anonymkode: ea2b9...559

[AnonymBruker]

Kjøp henne datamaskin hun kan game på og kjøp spill til henne. Når hun blir bedre på spill blir det enklere å komme i kontakt med andre gamere på nett, om hun ikke skulle finne noen der hun bor. 

Jeg hadde vært helt fortapt om jeg ikke hadde datamskin, spill og internett da jeg vokste opp. Hadde ingen venner som 15-åring der jeg bodde, men hadde mange venner jeg kjente gjennom chats og spill på nett. Man må selvsagt lære barna/ tenåringene at de ikke må stole på alle, at enkelte lyver om hvem de er og hva de gjør. Men så lenge man er forsiktig og siler ut de som er kjipe, så finner man masse bra folk på nett. 

Anonymkode: d384f...3c2

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Har en 11-åring som er ganske så liten og beskjeden. Mens de få hun anser som venner er veldig utadvendte blir hun veldig stille. 

Alle steder er det lagt opp til utadvendte barn, og lite hensyn blir tatt til de mer beskjedne. 

Anonymkode: 17574...1ae

 

1 hour ago, AnonymBruker said:

Mine barn er ganske beskjedne, og konfliktsky. Ikke utadvendt og sprudlende i store folkemengder for å si det sånn.

Anonymkode: ea2b9...559

Det nevnes utadvendte barn. Å være beskjeden er ikke motpolen. Introvert er.

Forskjellen på beskjeden og introvert: Beskjeden, da er man redd for å ta ordet - gjøre vesen ut av seg. Introvert, da liker man seg alene, eller med en liten gruppe mennesker. Man kan fint ta ordet - men gidder ikke om det ikke er «interessant» nok. 

Jeg var ei som var både sjenert/beskjeden og ambivert og det var en gøy kombo det. Verste jeg visste var om foreldrene mine skulle snakke for mye med lærerne. Det fikk meg til å føle meg som «hun som ikke kan gjøre noe annet uten mamma og pappa.»

Anonymkode: 50031...0c1

[AnonymBruker]

Oxytenis skrev (1 time siden):

Har dere vurdert å få en hund? Hunder trenger tydelige beskjeder, grenser og sterke stemmer, men også masse kos og kjærlighet. så da får hun øvd seg på å bruke stemmen og hun får en søt liten skapning som vil være med henne og leke henne hele tiden og det vil vel gi henne en ekstra god selvfølelse. og mange 10 år gamle jenter elsker valper og vil vrl stille seg i kø for å få vært med hjem til dere da. En av de vil sikkert bonde såpass med datteren deres at de blir gode venner på ekte.

Vi har hund. Og det er ikke det at hun ikke har venner. Hun har flere venner som hun er sammen med på fritiden. 

Anonymkode: dd20d...5ee

[Gjest Blondie65]

Jeg var sjenert og beskjeden og introvert. Jeg er fortsatt litt beskjeden og introvert. 

Jeg skulle ønske at noen hadde hjulpet meg på en ordentlig måte da jeg var barn, det hadde spart meg for mye tull i ungdomsår og voksen alder. Først da jeg ble skilt tok jeg skikkelig tak i dette.

Det er ingenting i veien med å være beskjeden. Problemet kommer når du bygger en mur rundt deg selv fordi du tror stemmen vil svikte hvis du åpner munnen. Jeg husker også at jeg så veldig opp til mennesker som kom på gode og morsomme replikker og svar - jeg kom på disse 10 minutter etter at det var et poeng å komme med dem og da var det jo ingen vits.

Det som hjalp meg var å lære å ta bort fokuset på meg selv og fokusere på de rundt. Jeg lærte meg å starte samtaler selv ved å gi andre komplimenter og ikke minst å ta i mot komplimenter. Den som legger merke til en flott bluse eller en fin ny hårsveis blir ansett som svært hyggelig. Når man vender seg til å gi komplimenter kommer det etter hvert naturlig. Før jeg visste ordet av det kom disse replikkene som jeg alltid hadde drømt om av seg selv.

Det er ikke beskjedenheten og introversen man skal bekjempe men sjenertheten som gjør at en ikke tør å ta plass.

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Blondie65 said:

Den som legger merke til en flott bluse eller en fin ny hårsveis blir ansett som svært hyggelig. Når man vender seg til å gi komplimenter kommer det etter hvert naturlig. Før jeg visste ordet av det kom disse replikkene som jeg alltid hadde drømt om av seg selv.

Jeg husker første gangen det løsnet for meg. Jeg var på Norway Design i Oslo og der var det ei som prøvde på en kåpe. Hun var så fin! Jeg ble stående litt mye å se og følte da hun spurte om det var noe, at jeg måtte si hvorfor. Så jeg sa at den kåpen kledde hun.

Så kom min mamma og sa det samme, og slengte med at jeg var så beskjeden av meg til vanlig men at dette var en positiv ting at jeg hadde sagt noe til andre. Hun andre sa at ja, det er jo hyggelig å få en kompliment, og jeg ble så sjenert og rød og sa takk  Min mor er ekstrovert, så hun begynte å prate og de snakket sammen en lang stund mens jeg bare ble gående rundt. 

Riktignok begynte jeg å gi komplimenter der jeg følte for dem, og noen ganger går det videre til mer snakking, mens andre ganger ikke. Kommer jo da an på kjemi. 

Anonymkode: 50031...0c1

[AnonymBruker]

Jeg var sånn! Jeg har dessverre ingen tips, for jeg hadde det egentlig litt sånn helt til litt ut i studietida, 10 år fram i tid sammenlignet med der hun er nå. 
Jeg var skoleflink, og klarte fint å uttrykke meg skriftlig(så selv om frasen «bli mer muntlig aktiv» gjentok seg på hver eneste samtale med lærer gjennom hele skolegangen så gikk det bra), så jeg fokuserte på det på skolen, også hadde jeg mine få, gode venner som jeg hadde kontakt med utenom skolen. 

I studietida ble jeg introdusert for aktiviteter der jeg utfordra meg selv med museskritt, tok mer og mer plass etterhvert som jeg turte (f.eks gikk fra å såvidt tørre å melde meg til styret i en studentforening, til å ta mer og mer ordet og ansvar på styremøtene, før jeg til slutt stod foran et at de største auditoriene og rekrutterte nye medlemmer). Det jeg gjorde var at jeg hele tida utfordra meg til å gjøre litt mer,  også med tanke på det sosiale og prate med nye mennesker, men aldri mer enn jeg følte meg klar for. 
I dag er jeg lærer(!!) på vgs og har ikke noe problem med å ta ordet i sosiale settinger og prate med andre foreldre i barnehagen eller på lekeplassen. 

Anonymkode: 034fa...e32

[Gjest Albbas]

1 hour ago, AnonymBruker said:

 

Jeg ønsker at mine barn skal bli robuste, og ha mestringsstrategier når livet bjudar på nedturer. Hvis jeg går foran og bereder grunnen, så får barna mine kjempetrøbbel den dagen jeg ikke lenger kan forberede trenere og (høgskole)lærere eller arbeidsgivere på hvordan de skal håndtere barnet mitt. Derfor må jeg forberede barna mine på hvordan livet faktisk ser ut, og den er ganske iskald av og til selv om det gjør vondt. Da er det godt at de har meg å komme tilbake til, og finne varme hos. Mine barn er ganske beskjedne, og konfliktsky. Ikke utadvendt og sprudlende i store folkemengder for å si det sånn. Disse egenskapene er gode egenskaper, selv om de gjør oppveksten litt tøffere enn for de hvor alt tilsynelatende bare preller av. 

 

Anonymkode: ea2b9...559

Har du noen konkrete mestringsstrategier? Jeg har selv en veldig beskjeden femåring, og kjenner meg så veldig igjen i han. Jeg husker mest mammas frustrasjon over at jeg ikke gjorde som hun mente jeg burde, og det hjalp jo ingenting. Kan derfor ikke se tilbake til min egen barndom. Husker fortsatt hvor sur mamma ble da jeg som fireåring nektet å stille opp på gruppebilde i kirka. Som "straff" fikk jeg ikke lov til å ha på meg kjolen min da jeg kom hjem. Bildet endte opp på veggen i klassen både på barne- og ungdomsskolen, så jeg ble stadig påminnet at jeg ikke var med på bildet og hvor sur mamma var. For en bagatell! 

25 minutter siden, Blondie65 said:

 

Det som hjalp meg var å lære å ta bort fokuset på meg selv og fokusere på de rundt. Jeg lærte meg å starte samtaler selv ved å gi andre komplimenter og ikke minst å ta i mot komplimenter. Den som legger merke til en flott bluse eller en fin ny hårsveis blir ansett som svært hyggelig. Når man vender seg til å gi komplimenter kommer det etter hvert naturlig. Før jeg visste ordet av det kom disse replikkene som jeg alltid hadde drømt om av seg selv.

 

Dette var et veldig konkret og nyttig råd! 😃

Jeg var også, som nevnt, beskjeden/sjenert som liten. Vokste det delvis av meg uten noen strategier, men tror absolutt det hadde vært enklere og bedre om jeg fikk noen verktøy som barn/ung. 

[AnonymBruker]

Dette er ikke lett, og det fins ingen quick fix. Men jeg tror det er veldig viktig å påpeke hennes gode egenskaper, og ikke vektlegge beskjedenheten for mye. Jeg var et sånt barn, og det verste jeg visste var når folk skulle kommentere hvor stille og beskjeden jeg var. Følte jeg var helt "feil".

Jeg var god på musikk, og det som var fint med det var jo at jeg kunne spille i orkester og være med, men trengte ikke å snakke så mye. Jeg fikk være den jeg var, uten mas om å være sånn eller sånn. Kontaktsamtalene på skolen derimot var et evig mas om å delta mer, rekke opp handa og snakke mer. Heldigvis hadde jeg moren min på min side, hun kjente seg kanskje igjen.

 

Anonymkode: f045f...d77