Normalt å elske katten høyere enn egen barn?

[AnonymBruker]

26 år har hvert samboer med samboeren i 10 år. Bodde sammen i 3 år og har et barn på snart et år.  Samboeren min er en katte menneske og adobterte en uhyggelig svart djevel katt ifra dyrebeskyttelsen som ingen ville ha. Den liker ikke mennesker og er stor sett bare aggressiv. Men med samboeren min er katten en engel mot. 

Har selv en egen herlig svart katt som aldri klorerer, kjempe snill pus med en stor personlighet og elsker koss en ekte familie pus!. Katten til samboeren derimot er farlig!

Jeg er kjempe glad i katten min men jeg hadde aldri byttet ut barne mitt med en katt. 

Idag så lekte lille i lekematten mens mamma laget seg en kop kaffe så fort jeg snudde meg så kom katten og la seg på lekematten, gikk bort til barnet og klorte ungen min i ansiktet. Heldigvis så gikk det bra men kunne ha gått galt.. 

Jeg ble sint og tok katten i nakken og sa nei sånn gjør du ikke så kastet jeg pus ut. 

Fortalte hva som hadde skjedd til samboeren og ba han desere katten sin eller gi den vekk fordi den er farlig! Han tok meg hardt i armen og sa at han heler vil gi bort meg og barnet. 

Skjønner at han er glad i katten men herry gud den går jo i angrep mot ungen våres! Og det er ikke første gangen.. 

Nå har jeg bare lyst til å flytte vekk.... Overdriver jeg? 

Anonymkode: 7a8ef...e6a

[AnonymBruker]

Nei, du overdriver ikke. Det er IKKE normalt å være mer glad i kjæledyret enn i barna sine. Jeg elsker dyr og har en hund, men jeg er selvsagt mye, mye mer glad i barna mine. Jeg hadde ofret livet mitt for barna, ikke for hunden. 

Anonymkode: 98ede...a23

[solmåneogstjerner]

Kjæledyr kan bety mye for mange.  Og mange føler det slik at de er som barn for dem. Men absolutt ingen oppegående mennesker mener at katten er viktigere enn sitt eget lille barn. 

Så her er det virkelig noe merkelig. 

Samboeren din er det noe galt med. 

Endret 28. august 2021 av solmåneogstjerner

[solmåneogstjerner]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Han tok meg hardt i armen og sa at han heler vil gi bort meg og barnet

Tenk på dette. Det er langtifra normalt.  Uansett hvor glad man er i dyr. 

[Idiot007]

Det er helt vanlig og være mer glad i katten enn familien sin 🤣

[AnonymBruker]

Du må gå fra samboeren din!Vær hard mot han og si; det er meg eller katten!Hvis han ikke tar deg alvorlig er d svar nok!Han er ingenting å samle på når han ikke tar deg på alvor.Ikke bruk mange år på livet ditt på en sånn mann...Livet og barnet er for verdifullt❤

Anonymkode: 1f942...d3a

[AnonymBruker]

solmåneogstjerner skrev (8 minutter siden):

Tenk på dette. Det er langtifra normalt.  Uansett hvor glad man er i dyr. 

Det er akkurat de jeg tenker på det er vel ingen som vil ofre sin egen familie for en katt? Nei imorgen så pakker jeg sakene mine så kan han leve med den katten. 

Anonymkode: 7a8ef...e6a

[AnonymBruker]

Min sympati går til mannen din. Det er han som har et godt hjerte..

Anonymkode: 65862...9a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Min sympati går til mannen din. Det er han som har et godt hjerte..

Anonymkode: 65862...9a8

På hvilken måte har man et godt hjerte hvis man beholder et kjæledyr som gjentatte ganger angriper et spedbarn? Da har ikke verken kjæledyret eller barnet det bra.

Anonymkode: 4fa19...2ba

[Gjest Hvemsomhelst]

Han fikk vel en ukontrollert utblåsning fordi du sa i fra.  Vanskelig å tro at han faktisk mente det han sa.  Det ville jo være utilgivelig.  

Endret 28. august 2021 av Hvemsomhelst

[AnonymBruker]

Nei, dette er ikke normalt. Da hadde jeg faktisk bare tatt han på ordet. Tatt med meg barnet og flyttet, så hadde han bare fått sittet der med katten sin.

Anonymkode: cb428...29f

[AnonymBruker]

Katten korte ikke for å være slem. Enten bevege baby seg nok brått og skremte den, ellers ville den bare leke (men leker litt røft). Uansett er det ditt ansvar å sørge for at dyr ikke har tilgang til barn alene og vice versa. Det er alltid en mulighet for at det går galt, uansett hvor mye man stoler på dyret eller ikke. 

Jeg hadde også nektet gi fra meg katten bare fordi den klorte litt. Og hadde vært kjempesint hvis du tok hardt i dyret mitt. 

Anonymkode: 75bc1...167

[Strange Doll]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Katten korte ikke for å være slem. Enten bevege baby seg nok brått og skremte den, ellers ville den bare leke (men leker litt røft). Uansett er det ditt ansvar å sørge for at dyr ikke har tilgang til barn alene og vice versa. Det er alltid en mulighet for at det går galt, uansett hvor mye man stoler på dyret eller ikke. 

Jeg hadde også nektet gi fra meg katten bare fordi den klorte litt. Og hadde vært kjempesint hvis du tok hardt i dyret mitt. 

Anonymkode: 75bc1...167

Nå sier jo ts at katten generelt er aggressiv. Da vil det jo være mest rettferdig for katten å finne et hjem til den feks uten barn. 

[AnonymBruker]

Djevelkatt? Kjeder du deg i natt, ts? Hele innlegget oser av troll.

Anonymkode: 7c22f...e0f

[Gjest Småbrukmann]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

26 år har hvert samboer med samboeren i 10 år. Bodde sammen i 3 år og har et barn på snart et år.  Samboeren min er en katte menneske og adobterte en uhyggelig svart djevel katt ifra dyrebeskyttelsen som ingen ville ha. Den liker ikke mennesker og er stor sett bare aggressiv. Men med samboeren min er katten en engel mot. 

Har selv en egen herlig svart katt som aldri klorerer, kjempe snill pus med en stor personlighet og elsker koss en ekte familie pus!. Katten til samboeren derimot er farlig!

Jeg er kjempe glad i katten min men jeg hadde aldri byttet ut barne mitt med en katt. 

Idag så lekte lille i lekematten mens mamma laget seg en kop kaffe så fort jeg snudde meg så kom katten og la seg på lekematten, gikk bort til barnet og klorte ungen min i ansiktet. Heldigvis så gikk det bra men kunne ha gått galt.. 

Jeg ble sint og tok katten i nakken og sa nei sånn gjør du ikke så kastet jeg pus ut. 

Fortalte hva som hadde skjedd til samboeren og ba han desere katten sin eller gi den vekk fordi den er farlig! Han tok meg hardt i armen og sa at han heler vil gi bort meg og barnet. 

Skjønner at han er glad i katten men herry gud den går jo i angrep mot ungen våres! Og det er ikke første gangen.. 

Nå har jeg bare lyst til å flytte vekk.... Overdriver jeg? 

Anonymkode: 7a8ef...e6a

Forlat han før han skader deg eller barnet. Dette er syke syke ting. Hadde aldri latt noen ha barnet mitt ett sekund med den tankegangen, 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Katten korte ikke for å være slem. Enten bevege baby seg nok brått og skremte den, ellers ville den bare leke (men leker litt røft). Uansett er det ditt ansvar å sørge for at dyr ikke har tilgang til barn alene og vice versa. Det er alltid en mulighet for at det går galt, uansett hvor mye man stoler på dyret eller ikke. 

Jeg hadde også nektet gi fra meg katten bare fordi den klorte litt. Og hadde vært kjempesint hvis du tok hardt i dyret mitt. 

Anonymkode: 75bc1...167

Nettopp, er det så ille at katten ikke kan være sammen med et barn en liten stund uten å angripe, må katten bort. Hjelper ingen at barnet blir redd dyr, fordi katten angriper til stadig. 
 

Katter kan angripe av ulike grunner, blant annet fordi den er aggressiv eller stresset. Jeg ville ikke hatt en katt som angriper barn i samme hus som barnet mitt. Og jeg hadde blitt kjempesint om folk som vi besøkte ikke hadde dressert katten sin godt nok til å ikke gå til angrep på barn.

Anonymkode: cb428...29f

[Syrinblomst]

Nei. Det er ikke normalt og elske kjæledyr høyere en sine egene barn. 

Det som er normalt er og elske sine egene barn høyere en kjæledyret sitt. 

[AnonymBruker]

Tror ikke samboeren din tenkte klart og slang med leppa for å si noe sårende. Vil tro han ble sint fordi du hadde "tatt" katten hans på en måte han ikke ville oppdratt den.

Men seriøst, det er lov å sette ned foten. Noen katter har med seg så mye bagasje at det ikke er forenlig med familieliv. 

Når katten oppsøker barnet og i tillegg er aggressiv, så må det løses ved omplassering. Hadde problemet vært omvendt kunne du funnet soner/rom barnet ikke hadde tilgang til. Og holdt de adskilt, lært barnet hvordan man behandler dyr etterhvert som man blir eldre osv.  Å drive med oppdragelse av katt høres ut som et evighetsprosjekt som jeg ikke ville gitt meg i kast med..

Anonymkode: 578f2...c44

[Snabeltann]

Er han far til barnet? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Katten korte ikke for å være slem. Enten bevege baby seg nok brått og skremte den, ellers ville den bare leke (men leker litt røft). Uansett er det ditt ansvar å sørge for at dyr ikke har tilgang til barn alene og vice versa. Det er alltid en mulighet for at det går galt, uansett hvor mye man stoler på dyret eller ikke. 

Jeg hadde også nektet gi fra meg katten bare fordi den klorte litt. Og hadde vært kjempesint hvis du tok hardt i dyret mitt. 

Anonymkode: 75bc1...167

Hadde du sagt det samme hvis det var en hund som hadde angrepet babyen? *Hunden mente ikke å bite babyen i foten, den ville kanskje bare leke eller ble skremt av bevegelsene til babyen.*

Når ts også sier at katten er aggressiv så bør den bo hos noen uten barn. Det er ikke lett hindre katter fra å komme nært barnet, uten å sperre den inne på et rom eller at den bare er ute. Katter hopper lett over hindringer, oppi lekegrind eller vogge osv. 

Hadde aldri akseptert å hatt et dyr i huset som gikk til angrep på ungen min, uansett om det var katt, hund eller andre typer dyr. 

Anonymkode: a8aed...d9c