Føler meg så alene og isolert

[AnonymBruker]

Har en på 3 mnd og en på snart 2 år. Etter at vi fikk barn nr 2 har jeg følt meg så alene, og isolert... 

Jeg er alene fra kl 06.30- 16.30 hver dag mens mannen er på jobb.. Så det blir jeg som tar meg av det meste. Mannen tar med seg 2åringen og drar vekk nesten hver helg på dagtid. Da blir jeg hjemme med minsten. Jeg vil gjerne at vi skal finne på noe alle sammen,  men mannen mener det er vanskelig å ha med hun lille... Så hvis ikke jeg legger og lager planer klart, så finner han på noe eget med han eldste. 

Hun minste hyler hver gang mannen tar henne,  og hun tar heller ikke flaske eller smokk. Så mannen føler seg utilstrekkelig når det gjelder henne,  og kvier seg for å være alene med henne/ ta henne. Han eldste var ikke sånn da han var liten. Derfor føler jeg at jeg nærmest har aleneansvar for henne + at jeg må strekke til for han eldste. Jeg er alene med de 3 timer hver dag + de kveldene/helgene mannen jobber. 

Jeg kjenner at jeg føler meg mer og mer alene.. Jeg kan ikke dusje hvis ikke hun sover,  og jeg tipper jeg får dusjet en gang i uka, og er full av gulp osv. Overalt må jeg jeg ha med henne, eller begge.. Mens mannen kan dra på fester,  til venner osv. alene. 

Jeg har tatt det opp med han,  og sagt at jeg føler meg alene og at jeg vil vi skal gjøre mer sammen.  Han sier at det bare er for en periode, og at det kun er nå og at jeg må "holde ut" helt til den minste blir eldre.. Men nå kjenner jeg meg alene, isolert , utilstrekkelig og jeg gråter sikkert hver dag og ofte vet jeg ikke hvorfor. Jeg begynner å tenke negativt om alt i livet mitt , valgene mine og forholdet til mannen er på min side på randen.. 

Jeg har ingen å snakke med , da vi har mest felles venner. Jeg sa litt smått til bestevenninna mi , men hun er sammen med bestevennen til mannen min.. Derfor stoppet hun meg før jeg fikk sagt mer, og sa hun ikke ville havne i midten av noe 🤷‍♀️ Derfor skriver jeg her... For å få luftet tankene mine. Mannen dro nettopp på jobb , og han dro igjen bort med eldstemann i nesten hele dag. Siden jeg ikke hadde lagt noen planer. Jeg gråt før han dro , og fortalte igjen at jeg følte meg alene,  men han dro likevel.. 

Noen andre som har følt det sånn i babytiden ? 

Anonymkode: a1528...a62

[AnonymBruker]

Kan godt forstå du føler det sånn når din mann ikke helt virker å forstå situasjonen og hvordan det oppleves når han ikke tar hensyn. Han gjør det som oppleves enklest for seg selv, mens du har behov for at dere er sammen som en familie (noe jeg godt kan forstå!). Ville nok følt det på samme måte, det er klart du blir overveldet og føler deg isolert når dere ikke tilbringer tid sammen i helgene.

Jeg føler meg noen ganger litt alene om minste, samtidig som jeg tenker veldig på hvordan eldste på 2,5 år har det, mannen slipper nok unna mye av dette tankekjøret som jeg sitter med. Og det er veldig viktig for meg at vi har tid sammen som familie, ellers føler jeg meg også fort veldig alene. Så selv om jeg ikke kan vite hvordan du har det så forstår jeg godt hvor de følelsene kommer fra. Mannen din må ta bedre vare på deg og ta dine følelser på alvor ❤️

Her må ting kommuniseres på en annen måte eller tydeligere og mannen din må våkne opp, enten så forstår han virkelig ikke eller så bryr han seg ikke. Det kan være vanskelig for menn å forstå at det er tungt å kjenne at man har ansvar for hele familielivet og en liten baby alene, mens de kan leve mye mer som normalt selv når babyen er liten.

Jeg ville nok kanskje fått med en utenforstående i en samtale, kanskje helsesykepleier eller noe.

Ellers syns jeg det er dårlig av din beste venninne å avfeie deg ❤️ 

Håper det løser seg, det høres ikke greit ut å ha det sånn! Ville sørget for å ha NOEN å snakke med, så du får litt støtte. 

Anonymkode: 633b6...890

[AnonymBruker]

Herregud ja. Nå hadde jeg bare én, men mannen stakk, så jeg hadde ingen. Familie og venner bodde milevis unna. Aldri vært så langt nede i mitt liv, var mutters alene døgnet rundt. Barnet sov ikke, hater bil, vogn bæresele osv. At jeg overlevde er et under.

Den som hjalp meg var fastlegen min. Han var en super samtalepartner som lyttet, forsto, ga råd, osv. Skylder ham så mye for at jeg kom meg gjennom den tida.

Kunne du snakket med fastlege eller helsesykepleier? Det er ikke sikkert de kan hjelpe med så mye annet enn å lytte og forstå, men det er uvurderlig av og til.

Og, det går over. Jeg og barnet mitt overlevde vi (selv om det ikke føltes sånn ut), nå er han 2,5 og selv om det selvsagt er tøft med en toåring alene og, så er jeg i hvert fall ikke nedi den sumpen jeg var i for to år siden.

Synes også mannen din, og venninna di egentlig, høres ut som to fjotter. Lite forståelsesfulle begge to.

Anonymkode: 9210b...a73

[AnonymBruker]

Jeg syns også det høres tøft ut å gå med den følelsen, og at den som skal stå deg nærmest ikke lytter. 

Jeg har kjent på litt av det samme, at jeg ble stående alene med barna pga. mannens jobb og at han tilsynelatende meldte seg litt ut når han var hjemme. Her dro han ikke av gårde med toåringen da. Og selv om det betydde at jeg stod alene med toåring og baby, tror jeg det hadde kjentes hakket verre om han hadde gjort det. Hos oss ble det sakte og gradvis bedre. Mannen er fortsatt betydelig mer ute av huset enn meg, delvis pga jobben sin. Men vi gjør mer sammen hele familien, og det kjenner jeg er veldig viktig for meg. Det er nok oftest jeg som står for planleggingen, men nå er han helt med, og ikke halvhjertet og trykkende på telefonen sin, som da minste her var mindre.

Den følelsen av å skli fra hverandre, deles opp og bli stående alene var ikke god. Her var den ikke det for mannen heller. Han opplevde det som jeg hadde full kontroll på alt med barna, og at han ikke fikk det helt til. Noe han naturlig nok ikke gjorde heller, siden jeg var mye mer sammen med dem en han var. Men full kontroll hadde jeg ikke, jeg trengte at vi var to foreldre.

Det hjalp at den yngste ble eldre. Og at vi snakket mye om det etter hvert. Ingen av oss er veldig gode på å snakke om følelser, men vi har blitt mye bedre. Det må være ordentlig kjipt når du forteller om så vanskelige følelser og mannen din ikke hører. Jeg håper dere finner ut av det, og at det blir bedre etter hvert som den minste blir større hos dere også ❤️

Anonymkode: 598ff...861

[AnonymBruker]

Her overstyrer mannen din deg fullstendig. Dere må snakke sammen!

Anonymkode: 5b1d7...c54