Konflikthåndtering - pågående vs unnvikende - hvordan løse?

[AnonymBruker]

Kjæresten og jeg har endel konflikter. Jeg har lest mye og jeg kjenner nå godt igjen mønsteret. 
 

Bakgrunn:

Kjæresten min SER meg ikke så godt, han er ikke så god på å validere. Det skjer ofte glipper i kommunikasjonen, slik at jeg ender opp usikker og utrygg. (Det er mange eksempler og mye detaljer, men det er ikke helt tema for denne tråden. Men eksempel når jeg har pyntet meg for å gå på fest med ham så kan han si at jeg er stygg. Han mener ikke det på den måten, for han mener egentlig at jeg er pen, men han kløner det til. Og når jeg reagerer på hans klønete utsagn, da tar han ikke tak i det for å rette opp i der det gikk skeis, for å trygge meg på hva han egentlig mente). Det skjer ukentlig tilsvarende klønete ting, han er sosialt/emosjonelt keitete. Jeg er relativt stødig, men når sånt jevnlig skjer og han ikke tar initiativ til å rette det opp så har det ført til at jeg er veldig usikker og utrygg på om han faktisk bryr seg om meg. (Selv om jeg vet at han egentlig gjør det, at han bare er klønete)

Så blir jeg usikker og da har jeg behov for at han reparerer det han har såret meg med. Og da havner vi alltid i noe som jeg har sett at man i parterapien kaller konfliktdansen.

Jeg trenger trygghet og jeg spør han om han kan reparere. Først spør jeg pent og ordentlig, får ikke noe svar, jeg spør pent og ordentlig en gang til, får ikke svar, spør høyere og tydeligere, får ikke svar, spør MYE og HØYT (roper), får ikke svar, jeg har også endt opp med å slå ham eller jeg har endt opp med å gå fra han. (Ja, jeg vet, det er helt galt, jeg har sluttet med det. Det er helt galt, har ikke behov for å diskutere det nå, men jeg ønsker å beskrive hvordan situasjonen eskalerer). 

Jeg ser nå mønsteret og jeg ønsker å komme ut av det! Jeg VET at kjæresten min er veldig glad i meg og ønsker å være kjæresten min for resten av livet! Men det er liksom ikke noe initiativ og tiltak hos han. Jeg har nå innsett at når vi havnet i dette mønsteret, så blir jeg pågående og han fryser/trekker seg tilbake. Jeg skal gjøre alt jeg kan for at ikke dette skal skje, og heller holde meg til rolig kommunikasjon. 
 

MEN - Utfordringen er at vi har også hatt rolige, fine samtaler. Der jeg kortfattet, enkelt og konkret sier hva jeg trenger og gir han enkle, konkrete tips til hva han kan gjøre for at jeg skal føle meg sett. (For eksempel har jeg bedt ham spørre meg hver dag «Hvordan har du det» eller jeg har bedt ham reparere episoder der han har såret meg og bedt ham ta initiativ til å ta det opp selv dagen etter)

 

Men han gjør det ikke… Jeg kan oppføre meg så snilt og rolig og greit, vi kan ha det fint og koselig, vi har det ordentlig fint sammen. Men det skjer fortsatt ikke noe fra hans side, det er ingen tegn til at han verken forsøker å se meg (ved å spørre hvordan jeg har det/snakke om noe som er viktig for meg) eller forsøke å reparere (ved å ta opp noe han såret meg ved, som for eksempel å si «unnskyld at jeg kalte deg stygg i går, du vet at jeg synes du er veldig vakker»)

 

Jeg VET at han faktisk er veldig glad i meg. Jeg VET at han bryr seg om meg. Jeg VET at han vil være sammen med meg resten av livet.

Men jeg trenger å bli sett og verdsatt innimellom og jeg trenger at han forsøker å reparere noen av de sårende ordene hans innimellom.

 

Hva gjør vi?? 
Altså, jeg har sluttet å rope og slå. Jeg har sett dette med konfliktdansen og jeg skal gjøre mitt ytterste for å bedre kommunikasjonen min, så vi ikke havner der. Men hva mer? Hva mår han ikke gjør noe selv om jeg snakker rolig, ordentlig, enkelt og konkret? 

Er det andre som har vært i lignende situasjoner? Noen med råd og tips? Er det noe håp for forholdet? Vi begge vil virkelig få det til, er det mulig? 

 

 

Anonymkode: 51930...2c0

[AnonymBruker]

Orket ikke lese hele, bare det med at han sier du er stygg når du har pynta deg, mens han mener at du er pen. Er han utviklingshemmet på noen måte? Er han i jobb? Hvis han klarer å oppføre seg normalt på jobb, klarer han det vel hjemme også.

For øvrig er det sikkert like greit å være singel, hvis det skal være skriking osv. 

Anonymkode: d732e...5a1

[AnonymBruker]

Leste litt mer. Du er jo også helt på jordet. Hvorfor skal han «reparere» og mase om hvordan du har det hele tida? Rope og slå? Du mishandler ham jo, om ikke fysisk så verbalt. Ta deg kraftig sammen, gå til psykolog, og bo for deg sjøl.

Anonymkode: d732e...5a1

[A-hunter]

Det ser ikke ut til at minus og minus alltid blir pluss.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Orket ikke lese hele, bare det med at han sier du er stygg når du har pynta deg, mens han mener at du er pen. Er han utviklingshemmet på noen måte? Er han i jobb? Hvis han klarer å oppføre seg normalt på jobb, klarer han det vel hjemme også.

For øvrig er det sikkert like greit å være singel, hvis det skal være skriking osv. 

Anonymkode: d732e...5a1

Det var ikke tema for tråden, derfor så jeg ikke noe behov for å utdype hva jeg mener med disse episodene. Men han sier ting som stadig kommer ut litt rart formulert. Som når jeg hadde pyntet meg, så sier han «Jaja, jeg skal vel kanskje klare å vise meg ute med deg». Det var vel en form for teit spøk. Men dette var bare ett eksempel og ikke egentlig relevant for historien. Det var bare for å forklare bakgrunnen for hvordan han sårer meg og det blir misforståelser. 
 

Og videre - som jeg skrev - ja, roping og skriking er galt. Noe jeg har innsett og noe jeg har sluttet med. Men det var også for å forklare bakgrunnen for tema og derfor ser jeg ikke behovet for å skrive masse om det her. 
 

I stedet for å svare på de tingene jeg IKKE spør om, som bare er med som bakgrunn for historien. Har du noen svar på spørsmålene mine?

Hvordan kan vi forbedre kommunikasjonen? 

Det er nok mange her som har gått i parterapi og som har vært i lignende konfliktdanser. Hva gjorde dere av konkrete tiltak for å etablere nye, gode mønstre? Hvordan fikk den pågående dekket (deler av) behovet sitt for trygghet, uten å være pågående? 

Anonymkode: 51930...2c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Leste litt mer. Du er jo også helt på jordet. Hvorfor skal han «reparere» og mase om hvordan du har det hele tida? Rope og slå? Du mishandler ham jo, om ikke fysisk så verbalt. Ta deg kraftig sammen, gå til psykolog, og bo for deg sjøl.

Anonymkode: d732e...5a1

Han skal ikke «mase om hvordan jeg har det hele tiden», men det er normalt å spørre hvordan den andre har det innimellom. Og jo, når man forteller den andre at den er stygg eller om man forteller den andre at man ikke vil være kjæreste (også en klønete formulering av han, men ja, som jeg skrev, han er sosialt klønete) så sårer det og det bør man jo reparere. Man kan ikke gå og si sårende ting til den andre ukentlig, og så aldri rette det opp igjen. 
 

Og ja, som jeg skrev, jeg har sluttet å rope til han, så jeg har tatt meg sammen. 
 

Du kan kanskje heller svare på spørsmålene mine enn å svare på ting som ikke er tema. 

Anonymkode: 51930...2c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Det var ikke tema for tråden, derfor så jeg ikke noe behov for å utdype hva jeg mener med disse episodene. Men han sier ting som stadig kommer ut litt rart formulert. Som når jeg hadde pyntet meg, så sier han «Jaja, jeg skal vel kanskje klare å vise meg ute med deg». Det var vel en form for teit spøk. Men dette var bare ett eksempel og ikke egentlig relevant for historien. Det var bare for å forklare bakgrunnen for hvordan han sårer meg og det blir misforståelser. 
 

Og videre - som jeg skrev - ja, roping og skriking er galt. Noe jeg har innsett og noe jeg har sluttet med. Men det var også for å forklare bakgrunnen for tema og derfor ser jeg ikke behovet for å skrive masse om det her. 
 

I stedet for å svare på de tingene jeg IKKE spør om, som bare er med som bakgrunn for historien. Har du noen svar på spørsmålene mine?

Hvordan kan vi forbedre kommunikasjonen? 

Det er nok mange her som har gått i parterapi og som har vært i lignende konfliktdanser. Hva gjorde dere av konkrete tiltak for å etablere nye, gode mønstre? Hvordan fikk den pågående dekket (deler av) behovet sitt for trygghet, uten å være pågående? 

Anonymkode: 51930...2c0

Denne replikken er jo understatement-humor. Koselig småerting.  Forstår du ikke det?

Anonymkode: d732e...5a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Han skal ikke «mase om hvordan jeg har det hele tiden», men det er normalt å spørre hvordan den andre har det innimellom. Og jo, når man forteller den andre at den er stygg eller om man forteller den andre at man ikke vil være kjæreste (også en klønete formulering av han, men ja, som jeg skrev, han er sosialt klønete) så sårer det og det bør man jo reparere. Man kan ikke gå og si sårende ting til den andre ukentlig, og så aldri rette det opp igjen. 
 

Og ja, som jeg skrev, jeg har sluttet å rope til han, så jeg har tatt meg sammen. 
 

Du kan kanskje heller svare på spørsmålene mine enn å svare på ting som ikke er tema. 

Anonymkode: 51930...2c0

Hvorfor reagere så aggressivt? 

Melding til kjæresten din: LØP! 

Anonymkode: 3285d...44c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Denne replikken er jo understatement-humor. Koselig småerting.  Forstår du ikke det?

Anonymkode: d732e...5a1

Det er vanskelig å skrive ele konteksten. Nei, det var ikke på den måten det ble sagt. Jeg bruker mye sånn småerting med andre blant annet barna, og det forstår jeg godt. Ut i fra konteksten var det IKKE sånn.  Mine barn på 10 og 15 år hørte også dialogen og de sa rett ut til kjæresten min at sånn snakker man ikke. Og dette var bare ett eksempel. Dette var ikke det som var tema for tråden, bare underlag for å forsøke å forklare bakgrunnen.  Kjæresten er sosialt klønete, andre har også hørt han snakke og reagerer. Eksen hans har også sagt at han er sånn. Det var ikke en koselig småerting, dette er gjentagende sosial klønethet. Jeg aksepterer at han er klønete. (Han kommer ikke til å slutte og såre meg, han har dessverre ikke gode nok sosiale evner til det. Og det aksepterer jeg!)

Men jeg forventer samtidig at når han sier at han synes jeg er stygg eller sier at han ikke vil være kjæresten min, at han faktisk tar tak i og reparerer når han sårer meg. 

 

Men dette var IKKE det jeg ønsket svar på. 
 

Hva kan vi gjøre for å forbedre kommunikasjonen etter at han har såret meg? Er det noen som har noen konkrete tips og råd? 

 

Anonymkode: 51930...2c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Hvorfor reagere så aggressivt? 

Melding til kjæresten din: LØP! 

Anonymkode: 3285d...44c

Ja, nå har jeg forklart flere ganger at jeg har sett at dette ikke er greit og jeg har sluttet med det. Det har vi lagt bak oss. 
 

Kan du svare på det som var tema for tråden? Hva kan vi gjøre for å forbedre kommunikasjonen? 

Anonymkode: 51930...2c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er vanskelig å skrive ele konteksten. Nei, det var ikke på den måten det ble sagt. Jeg bruker mye sånn småerting med andre blant annet barna, og det forstår jeg godt. Ut i fra konteksten var det IKKE sånn.  Mine barn på 10 og 15 år hørte også dialogen og de sa rett ut til kjæresten min at sånn snakker man ikke. Og dette var bare ett eksempel. Dette var ikke det som var tema for tråden, bare underlag for å forsøke å forklare bakgrunnen.  Kjæresten er sosialt klønete, andre har også hørt han snakke og reagerer. Eksen hans har også sagt at han er sånn. Det var ikke en koselig småerting, dette er gjentagende sosial klønethet. Jeg aksepterer at han er klønete. (Han kommer ikke til å slutte og såre meg, han har dessverre ikke gode nok sosiale evner til det. Og det aksepterer jeg!)

Men jeg forventer samtidig at når han sier at han synes jeg er stygg eller sier at han ikke vil være kjæresten min, at han faktisk tar tak i og reparerer når han sårer meg. 

 

Men dette var IKKE det jeg ønsket svar på. 
 

Hva kan vi gjøre for å forbedre kommunikasjonen etter at han har såret meg? Er det noen som har noen konkrete tips og råd? 

 

Anonymkode: 51930...2c0

Så du slår han og sier at det er han som «sårer» deg? Ok. 

Anonymkode: 3285d...44c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Så du slår han og sier at det er han som «sårer» deg? Ok. 

Anonymkode: 3285d...44c

Nei. Han sårer meg. Jeg blir såret og ber han om å rette opp og trøste meg. Når han ikke gjør det så har det ett par ganger endt med at jeg har slått han. Ja, jeg vet det er galt. Ja, jeg har sluttet. Det var IKKE tema for denne tråden. 
 

Hva kan vi gjøre for å bedre kommunikasjonen? Er det noen som har noen konkrete tips og råd? Hva gjorde dere for å forbedre kommunikasjonen? 

Anonymkode: 51930...2c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nei. Han sårer meg. Jeg blir såret og ber han om å rette opp og trøste meg. Når han ikke gjør det så har det ett par ganger endt med at jeg har slått han. Ja, jeg vet det er galt. Ja, jeg har sluttet. Det var IKKE tema for denne tråden. 
 

Hva kan vi gjøre for å bedre kommunikasjonen? Er det noen som har noen konkrete tips og råd? Hva gjorde dere for å forbedre kommunikasjonen? 

Anonymkode: 51930...2c0

Ok. Jeg har sagt mitt. 

Anonymkode: 3285d...44c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Nei. Han sårer meg. Jeg blir såret og ber han om å rette opp og trøste meg. Når han ikke gjør det så har det ett par ganger endt med at jeg har slått han. Ja, jeg vet det er galt. Ja, jeg har sluttet. Det var IKKE tema for denne tråden. 
 

Hva kan vi gjøre for å bedre kommunikasjonen? Er det noen som har noen konkrete tips og råd? Hva gjorde dere for å forbedre kommunikasjonen? 

Anonymkode: 51930...2c0

For meg så ser det ut som om dere er for forskjellige. Dere snakker ikke samme språk i dette forholdet i det hele tatt. 

Anonymkode: 42ad7...0d2

[AnonymBruker]

For de som faktisk ønsker å lese teamet og svare på spørsmålene mine. Dette er en lenke til Bufetat som forklarer om konfliktdansen.

 

Er det noen med erfaring med parterapi? Og har noen konkrete råd og tips? Hvordan løste dere dette?

https://www.bufdir.no/Foreldrehverdag/Samliv_og_familie/Krangling_og_konflikter__en_vanlig_utfordring_i_samlivet/

Anonymkode: 51930...2c0

[AnonymBruker]

Løste det ved å date ny person. 

Anonymkode: ccc7c...b9a

[AnonymBruker]

Tenk om rollene var snudd her; at noen skrev at en mann hadde slått kjæresten sin i en krangel...Da ville mange skrevet dump, gjør det slutt, ring til politiet...

Men her er det altså en mann, som blir mishandlet fysisk (slått) av sin kvinnelige kjæreste, og det er ingen big deal for folk her? Stakkars fyr, håper han kommer seg vekk fra ts.

Anonymkode: ea79f...95d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Kjæresten og jeg har endel konflikter. Jeg har lest mye og jeg kjenner nå godt igjen mønsteret. 
 

Bakgrunn:

Kjæresten min SER meg ikke så godt, han er ikke så god på å validere. Det skjer ofte glipper i kommunikasjonen, slik at jeg ender opp usikker og utrygg. (Det er mange eksempler og mye detaljer, men det er ikke helt tema for denne tråden. Men eksempel når jeg har pyntet meg for å gå på fest med ham så kan han si at jeg er stygg. Han mener ikke det på den måten, for han mener egentlig at jeg er pen, men han kløner det til. Og når jeg reagerer på hans klønete utsagn, da tar han ikke tak i det for å rette opp i der det gikk skeis, for å trygge meg på hva han egentlig mente). Det skjer ukentlig tilsvarende klønete ting, han er sosialt/emosjonelt keitete. Jeg er relativt stødig, men når sånt jevnlig skjer og han ikke tar initiativ til å rette det opp så har det ført til at jeg er veldig usikker og utrygg på om han faktisk bryr seg om meg. (Selv om jeg vet at han egentlig gjør det, at han bare er klønete)

Så blir jeg usikker og da har jeg behov for at han reparerer det han har såret meg med. Og da havner vi alltid i noe som jeg har sett at man i parterapien kaller konfliktdansen.

Jeg trenger trygghet og jeg spør han om han kan reparere. Først spør jeg pent og ordentlig, får ikke noe svar, jeg spør pent og ordentlig en gang til, får ikke svar, spør høyere og tydeligere, får ikke svar, spør MYE og HØYT (roper), får ikke svar, jeg har også endt opp med å slå ham eller jeg har endt opp med å gå fra han. (Ja, jeg vet, det er helt galt, jeg har sluttet med det. Det er helt galt, har ikke behov for å diskutere det nå, men jeg ønsker å beskrive hvordan situasjonen eskalerer). 

Jeg ser nå mønsteret og jeg ønsker å komme ut av det! Jeg VET at kjæresten min er veldig glad i meg og ønsker å være kjæresten min for resten av livet! Men det er liksom ikke noe initiativ og tiltak hos han. Jeg har nå innsett at når vi havnet i dette mønsteret, så blir jeg pågående og han fryser/trekker seg tilbake. Jeg skal gjøre alt jeg kan for at ikke dette skal skje, og heller holde meg til rolig kommunikasjon. 
 

MEN - Utfordringen er at vi har også hatt rolige, fine samtaler. Der jeg kortfattet, enkelt og konkret sier hva jeg trenger og gir han enkle, konkrete tips til hva han kan gjøre for at jeg skal føle meg sett. (For eksempel har jeg bedt ham spørre meg hver dag «Hvordan har du det» eller jeg har bedt ham reparere episoder der han har såret meg og bedt ham ta initiativ til å ta det opp selv dagen etter)

 

Men han gjør det ikke… Jeg kan oppføre meg så snilt og rolig og greit, vi kan ha det fint og koselig, vi har det ordentlig fint sammen. Men det skjer fortsatt ikke noe fra hans side, det er ingen tegn til at han verken forsøker å se meg (ved å spørre hvordan jeg har det/snakke om noe som er viktig for meg) eller forsøke å reparere (ved å ta opp noe han såret meg ved, som for eksempel å si «unnskyld at jeg kalte deg stygg i går, du vet at jeg synes du er veldig vakker»)

 

Jeg VET at han faktisk er veldig glad i meg. Jeg VET at han bryr seg om meg. Jeg VET at han vil være sammen med meg resten av livet.

Men jeg trenger å bli sett og verdsatt innimellom og jeg trenger at han forsøker å reparere noen av de sårende ordene hans innimellom.

 

Hva gjør vi?? 
Altså, jeg har sluttet å rope og slå. Jeg har sett dette med konfliktdansen og jeg skal gjøre mitt ytterste for å bedre kommunikasjonen min, så vi ikke havner der. Men hva mer? Hva mår han ikke gjør noe selv om jeg snakker rolig, ordentlig, enkelt og konkret? 

Er det andre som har vært i lignende situasjoner? Noen med råd og tips? Er det noe håp for forholdet? Vi begge vil virkelig få det til, er det mulig? 

 

 

Anonymkode: 51930...2c0

du høres slitsomt ut

Anonymkode: 42e28...1b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tenk om rollene var snudd her; at noen skrev at en mann hadde slått kjæresten sin i en krangel...Da ville mange skrevet dump, gjør det slutt, ring til politiet...

Men her er det altså en mann, som blir mishandlet fysisk (slått) av sin kvinnelige kjæreste, og det er ingen big deal for folk her? Stakkars fyr, håper han kommer seg vekk fra ts.

Anonymkode: ea79f...95d

Hvis fyren som slo starta en debatt om hva han kunne gjøre framover, ville folk bedt ham finne ut av det aleine eller med ny dame.

Anonymkode: ccc7c...b9a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

du høres slitsomt ut

Anonymkode: 42e28...1b8

Seriøst. Mener du at kjæresten ALDRI skal spørre hvordan jeg har det, hvordan min dag har vært, om feks faren min har det bra (når jeg har fortalt at han er alvorlig syk), spørre om hvordan det gikk med lønnsoppgjøret (når han visste jeg var i forhandlinger). Altså - at han aldri skal spørre eller vise interesse for meg og mitt? 
Og mener du at kjæresten skal kunne såre meg, si jeg er stygg, si han ikke vil være kjæreste, snakke om hvor fantastisk ei annen dame er også sånt. Og når han sårer med det, så skal han ikke si unnskyld? 

Hva slags forhold er det du befinner deg i dersom dette er greit? 

Anonymkode: 51930...2c0