Nettopp fått beskjed om at jeg blir meldt til bv..

[AnonymBruker]

..og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er både lei meg, sint, frustrert og knust.. 

Hva skjer videre nå? 

Jeg skal forsøke å forklare situasjonen slik at det blir mer forståelig. 

Jeg har 2 barn i barneskolealder. Jeg er skilt og har de annenhver uke. Barnefar er sikkert en flink pappa, men han innrømmer aldri feil, men påpeker feil hos andre ofte! For å heve seg selv. Det er umulig for meg å diskutere med han da det føles som å diskutere med en vegg. En av mange årsaker til jeg gikk i fra han. 

Når jeg ble mor for første gang var jeg veldig usikker. På alt. Barnet skrek og hadde en del raseri anfall. Barnefar tvang barnet til timeout mens d hylgråt alene, knipset han, og kunne skremme han. Barnefar var også mye borte på jobb, utro, og egoistisk, og jeg har aldri tenkt at han var svært omsorgsfull. Verken på klemmer, møte barna på deres nivå, å gi forståelse. Men streng og autoritær var og er han. Hans familie var lik han, og stilte ofte kritiske spørsmål med alle mine meninger iht barneoppdragelse. Jeg var så usikker, så vet nå i ettertid at jeg gikk mot mitt eget morsinstinkt flere gang, bare ved å ikke stå opp for barna mine. Og akkurat dette hater jeg meg selv for.. 

Så ble vi skilt i 2017. Delt omsorg. Han fant ny samboer fort. Jeg har kjærest men bor alene. 

Det siste 1,5 året har vært spesielt vanskelig. Når korona kom fikk eldste mann på 9 år begynne å spille fortnite, både hos meg og faren. Dette førte til mye sinne hos gutten, spesielt hos meg. I mitt hus kunne han kaste ting, rope, kalle meg hore, prøve å ødelegge ting, eller skade seg selv. Det var virkelig helt jævlig! 

Pga jeg er alene med begge guttene så jeg ofte igjennom uønsket atferd rett og slett for jeg ikke ville ha noen konflikt med eldre sønnen. Om det ble konflikt kunne lillebroren bli redd, og da var valget mitt å velge mellom å trøste / beskytte han, eller stoppe storebror fra å knuse ting, og/ eller skade seg selv. Mange ganger valgte jeg å stoppe storebror, noe som førte til at lillebror ble alene, redd, og ringte pappaen sin. 

Ja det har vært en del konflikter mellom meg og min eldste sønn. Sommeren 2020 var skikkelig ille. Han var virkelig uhøflig, og dette ble påpekt av flere andre voksne. Jeg skjønte at nok var nok, og fra da av skulle JEG ta styringa i familien vår. 

Det ble selvfølgelig verre en god stund. Mer sinne, og mer frustrasjon. Til slutt var det så ille at jeg kontaktet både fastlege, BUP, og en kommunal tjeneste for Foreldreveiledningskurs.

Jeg startet med dette kurset, lærte nye metoder å tenke og reagere på. Vi fikk en positiv kommunikasjonsstil hjemme og ting ble MYE bedre. I tillegg sluttet eldste sønn å spille fortnite, og det har nesten ikke vært noe konflikter siden. Når vi var på ferie var det faktisk flere andre voksne som påpekte hvor høflig snill og bra gutt han var! Og jeg er så stolt! ❤️ 

MEN pga vi ble henvist til BUP har jeg vært der kun en gang (siden jeg fikk eget Foreldreveiledningskurs) , mens barnefar har vært der flere gang. Jeg har ikke ville dra dit sammen med han, rett og slett pga mangel på både respekt og kommunikasjon. Så han har sotte der og fortalt om alle feil jeg har gjort som mor, og alle gang minstemann har ringt han mens jeg og eldstemann har kranglet. Så han har fortalt kun sin versjon, uten at jeg har fått forklart meg..! 

Til info så har det også vært krangel i hans hus, men dette blir ikke like synlig da hans samboer kan steppe inn å avlede minstemann når eldstemann krangler med faren.. 

Den siste krangelen vi hadde var nå i sommer. Det var en krangel mellom meg og begge barna, pga de var uforsiktig. Det var en krangel som egentlig var en overdrevet reaksjon fra min side, og jeg angrer på dette i etterkant. 

Uansett sa jeg til barna: "om de ikke ville være sammen med meg, så kunne jeg gå i skogen å henge" (som i gå en fjelltur å lufte hodet å ta en pause).  Men han eldste hørte at jeg sa at jeg skulle gå i skogen å henge meg!!!

Og det ville jeg aldri sagt for det ville jeg aldri gjort! Jeg elsker livet og jeg elsker barna mine, men jeg hater å krangle med de.. 

Så da ringte gutten faren sin og sa dette til han. Faren ringte meg, jeg forklarte misforståelsen, og jeg og barna ordnet opp i det og resten ble en fin dag. Noe jeg også, tror, jeg sendte mld om til pappaen- for å vise at vi klarte å ordne opp i det. 

Men uansett, da har barnefar skrevet brev til BUP og nå sender BUP bekymringsmelding på meg til bv... 

Jeg kjenner at jeg bare vil gråte! 

Ja jeg har vært sint på barna i perioder, men ting har jo vært så fint den siste tiden. Så skal dette komme nå!! 

Samtidig føler jeg det er så urettferdig for jeg kan ramse opp MASSE fei som barnefar har gjort og sagt, men jeg har sett gjennom fingrene for jeg VET jo at det er vanskelig å være foreldre, og alle kan gjøre feil innimellom. 

Men nå har liksom han kommet først på banen med å "ta meg",  og da virker det bare smålig å skulle sitte i møte med bv å "sladre" på alle feil han har gjort... 

Minstemann har for eksempel sagt til meg at han vil bo mer hos meg for han har det bedre der, at pappaen er så streng, og sier nei til alt. Men jeg har latt være å gjøre noe med dette i håp om at det skulle "gå seg til", og for å ikke lage noen unødvendig konflikt mellom meg og barnefar.. 

Jeg kjenner jeg egentlig bare er matt av hele situasjonen. Og jeg er skuffet over at BUP mld bekymring uten å ha hørt min versjon.. Samtidig så forstår jeg og respekterer at de må ivareta barnets beste.. 

Men likevel. 

Hva skjer videre? Hvordan er bv? 

Jeg føler jeg har ingenting å skjule og vet jeg er en god mamma. Men jeg vet også at jeg har vært sint på de, spes eldstemann når han kalte meg for en hore o.l.. 

Hjelp..

 

 

 

 

Anonymkode: fec42...239

[AnonymBruker]

Høres ut som du kan ha godt av litt ordentlig veiledning, så dette er nok bare positivt 

 

Anonymkode: 5c938...e80

[Honey Dew]

Dette er jo bare positivt. Nå får du veiledning til å takle problemene som du har med barna. Ta i mot barnevernet med åpne armer. De vil bare deg og sønnene dine godt.

[altflyter]

Høres sunt ut at du får litt ekstra veiledning fremover. Du beskriver blant annet at du og barna krangler mye, men du beskriver det på en måte som gjør at jeg tenker at du matcher atferden til barna dine istedenfor å forsøke å dempe situasjonen. Det er krevende å være alene med barn, og da kan det være godt med veiledning.

Ta imot barnevernet med hevet hode og lytt til rådene de gir deg 😊

[AnonymBruker]

Honey Dew skrev (1 minutt siden):

Dette er jo bare positivt. Nå får du veiledning til å takle problemene som du har med barna. Ta i mot barnevernet med åpne armer. De vil bare deg og sønnene dine godt.

Ja jeg planlegger å være helt åpen og ærlig med de, har jo ingenting å skjule for de, men jeg har jo søkt og fått hjelp for disse utfordringene. Og ting har jo blitt 95% bedre enn det det var.. 

Samtidig så vet jeg jo at barnefar fortsatt er veldig streng, og at minstemann ikke vil dra til han. Og føler jeg har vært altfor snill med å ikke si ifra om hva han gjør feil.. 

Ja jeg vet det er barnets beste som skal være, og er i fokus, men jeg blir bare så oppgitt når jeg har søkt hjelp, jeg har gjort ting bedre, jeg har fått mer selvtillit som mamma, også er det jeg som blir mld til bv.. 

Han har jo også gjort feil, men aldri om han vil innrømme det eller søke Foreldreveiledning eller annen hjelp. 

 

Anonymkode: fec42...239

[AnonymBruker]

altflyter skrev (2 minutter siden):

Høres sunt ut at du får litt ekstra veiledning fremover. Du beskriver blant annet at du og barna krangler mye, men du beskriver det på en måte som gjør at jeg tenker at du matcher atferden til barna dine istedenfor å forsøke å dempe situasjonen. Det er krevende å være alene med barn, og da kan det være godt med veiledning.

Ta imot barnevernet med hevet hode og lytt til rådene de gir deg 😊

Ja du har nok rett i at jeg tidligere har vært dårlig på å holde roen når konflikter har oppstått. Men dette er jeg virkelig blitt veldig mye bedre nå. 

Jeg skriver som anonymt på et Internettforum, så har ingen grunn til å lyve om dette. 

Ja ting var jævlig en periode. Og det VAR mange kranglr. Men det har jo blitt så bra nå.. 

Det at jeg søkte hjelp, fikk veiledning, har jo gjort ting mye bedre nå.. Likevel klarer barnefar, nok en gang, å kun fokusere på den ene feilen som skjedde, og som i tillegg var en misforståelse fra sønnen min sin side. Han valgte å ikke høre på min forklarring, sendte brev til BUP, og heller ikke de har snakket med meg før de mld meg til bv.. 

 

Anonymkode: fec42...239

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

..og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er både lei meg, sint, frustrert og knust.. 

Hva skjer videre nå? 

Jeg skal forsøke å forklare situasjonen slik at det blir mer forståelig. 

Jeg har 2 barn i barneskolealder. Jeg er skilt og har de annenhver uke. Barnefar er sikkert en flink pappa, men han innrømmer aldri feil, men påpeker feil hos andre ofte! For å heve seg selv. Det er umulig for meg å diskutere med han da det føles som å diskutere med en vegg. En av mange årsaker til jeg gikk i fra han. 

Når jeg ble mor for første gang var jeg veldig usikker. På alt. Barnet skrek og hadde en del raseri anfall. Barnefar tvang barnet til timeout mens d hylgråt alene, knipset han, og kunne skremme han. Barnefar var også mye borte på jobb, utro, og egoistisk, og jeg har aldri tenkt at han var svært omsorgsfull. Verken på klemmer, møte barna på deres nivå, å gi forståelse. Men streng og autoritær var og er han. Hans familie var lik han, og stilte ofte kritiske spørsmål med alle mine meninger iht barneoppdragelse. Jeg var så usikker, så vet nå i ettertid at jeg gikk mot mitt eget morsinstinkt flere gang, bare ved å ikke stå opp for barna mine. Og akkurat dette hater jeg meg selv for.. 

Så ble vi skilt i 2017. Delt omsorg. Han fant ny samboer fort. Jeg har kjærest men bor alene. 

Det siste 1,5 året har vært spesielt vanskelig. Når korona kom fikk eldste mann på 9 år begynne å spille fortnite, både hos meg og faren. Dette førte til mye sinne hos gutten, spesielt hos meg. I mitt hus kunne han kaste ting, rope, kalle meg hore, prøve å ødelegge ting, eller skade seg selv. Det var virkelig helt jævlig! 

Pga jeg er alene med begge guttene så jeg ofte igjennom uønsket atferd rett og slett for jeg ikke ville ha noen konflikt med eldre sønnen. Om det ble konflikt kunne lillebroren bli redd, og da var valget mitt å velge mellom å trøste / beskytte han, eller stoppe storebror fra å knuse ting, og/ eller skade seg selv. Mange ganger valgte jeg å stoppe storebror, noe som førte til at lillebror ble alene, redd, og ringte pappaen sin. 

Ja det har vært en del konflikter mellom meg og min eldste sønn. Sommeren 2020 var skikkelig ille. Han var virkelig uhøflig, og dette ble påpekt av flere andre voksne. Jeg skjønte at nok var nok, og fra da av skulle JEG ta styringa i familien vår. 

Det ble selvfølgelig verre en god stund. Mer sinne, og mer frustrasjon. Til slutt var det så ille at jeg kontaktet både fastlege, BUP, og en kommunal tjeneste for Foreldreveiledningskurs.

Jeg startet med dette kurset, lærte nye metoder å tenke og reagere på. Vi fikk en positiv kommunikasjonsstil hjemme og ting ble MYE bedre. I tillegg sluttet eldste sønn å spille fortnite, og det har nesten ikke vært noe konflikter siden. Når vi var på ferie var det faktisk flere andre voksne som påpekte hvor høflig snill og bra gutt han var! Og jeg er så stolt! ❤️ 

MEN pga vi ble henvist til BUP har jeg vært der kun en gang (siden jeg fikk eget Foreldreveiledningskurs) , mens barnefar har vært der flere gang. Jeg har ikke ville dra dit sammen med han, rett og slett pga mangel på både respekt og kommunikasjon. Så han har sotte der og fortalt om alle feil jeg har gjort som mor, og alle gang minstemann har ringt han mens jeg og eldstemann har kranglet. Så han har fortalt kun sin versjon, uten at jeg har fått forklart meg..! 

Til info så har det også vært krangel i hans hus, men dette blir ikke like synlig da hans samboer kan steppe inn å avlede minstemann når eldstemann krangler med faren.. 

Den siste krangelen vi hadde var nå i sommer. Det var en krangel mellom meg og begge barna, pga de var uforsiktig. Det var en krangel som egentlig var en overdrevet reaksjon fra min side, og jeg angrer på dette i etterkant. 

Uansett sa jeg til barna: "om de ikke ville være sammen med meg, så kunne jeg gå i skogen å henge" (som i gå en fjelltur å lufte hodet å ta en pause).  Men han eldste hørte at jeg sa at jeg skulle gå i skogen å henge meg!!!

Og det ville jeg aldri sagt for det ville jeg aldri gjort! Jeg elsker livet og jeg elsker barna mine, men jeg hater å krangle med de.. 

Så da ringte gutten faren sin og sa dette til han. Faren ringte meg, jeg forklarte misforståelsen, og jeg og barna ordnet opp i det og resten ble en fin dag. Noe jeg også, tror, jeg sendte mld om til pappaen- for å vise at vi klarte å ordne opp i det. 

Men uansett, da har barnefar skrevet brev til BUP og nå sender BUP bekymringsmelding på meg til bv... 

Jeg kjenner at jeg bare vil gråte! 

Ja jeg har vært sint på barna i perioder, men ting har jo vært så fint den siste tiden. Så skal dette komme nå!! 

Samtidig føler jeg det er så urettferdig for jeg kan ramse opp MASSE fei som barnefar har gjort og sagt, men jeg har sett gjennom fingrene for jeg VET jo at det er vanskelig å være foreldre, og alle kan gjøre feil innimellom. 

Men nå har liksom han kommet først på banen med å "ta meg",  og da virker det bare smålig å skulle sitte i møte med bv å "sladre" på alle feil han har gjort... 

Minstemann har for eksempel sagt til meg at han vil bo mer hos meg for han har det bedre der, at pappaen er så streng, og sier nei til alt. Men jeg har latt være å gjøre noe med dette i håp om at det skulle "gå seg til", og for å ikke lage noen unødvendig konflikt mellom meg og barnefar.. 

Jeg kjenner jeg egentlig bare er matt av hele situasjonen. Og jeg er skuffet over at BUP mld bekymring uten å ha hørt min versjon.. Samtidig så forstår jeg og respekterer at de må ivareta barnets beste.. 

Men likevel. 

Hva skjer videre? Hvordan er bv? 

Jeg føler jeg har ingenting å skjule og vet jeg er en god mamma. Men jeg vet også at jeg har vært sint på de, spes eldstemann når han kalte meg for en hore o.l.. 

Hjelp..

 

 

 

 

 

Anonymkode: fec42...239

Man skjønner at det er noe galt når en person hele tiden hevder, men det har vi ryddet opp i nå. Og den tingen der har vi snakket ut om. Og han andre, han gjør mye feil. Ja, jeg gjør litt feil jeg også, men alt er liksom greit nå. Repetisjon etter repetisjon på gud så mye som er galt men er ryddet opp i. 

 

Anonymkode: 316df...345

[AnonymBruker]

En niåring  som kaller moren sin for hore, ødelegger ting og skader seg selv har større problemer enn at han ikke får spille tv spill.

Du virker litt umoden, men samtidig høres du ut som en mamma som virkelig elsker barna dine og er villig til å gjøre det du må for dem. 

Du har gått på kurs og har vist at du er samarbeidsvillig, tar til deg ting og innser at du kan ta feil. Dette er kjempebra og et flott utgangspunkt.

I din situasjon så kommer barnevernet til å tilføre deg gode ting, de er ikke ute etter å ta barna dine. Kanskje du sammen med dem også får fram ting du ville ha frem på BUP, og at det blir konkludert med at barna skal bo fast hos deg.

Anonymkode: 26cb1...1d5

[AnonymBruker]

Skjønner at dette føles urettferdig og vanskelig. Men, du fokuserer for mye på far, det vil jeg ikke anbefale deg når du går i møte med barnevernet. Dette handler ikke om å legge skyld på noen, dette handler om hva som er best for barna.
 

Møt barnevernet, vis at du har gjort en god innsats for å bli en bedre mor, vær ærlig om alt som har vært vanskelig og hvor mye fremskritt dere har hatt den siste tiden. Drit i far og hva han holder på med, dette handler om deg og barna dine. 
 

Barnevernet vil ikke ta deg seriøst hvis du bruker masse tid på å snakke dårlig om far. Fortell om hvor bra dere har fått det. Det eneste barnevernet skal bry seg om er at barna har det bra. 

Anonymkode: ef103...f02

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Man skjønner at det er noe galt når en person hele tiden hevder, men det har vi ryddet opp i nå. Og den tingen der har vi snakket ut om. Og han andre, han gjør mye feil. Ja, jeg gjør litt feil jeg også, men alt er liksom greit nå. Repetisjon etter repetisjon på gud så mye som er galt men er ryddet opp i. 

 

Anonymkode: 316df...345

Kanskje det har noe med at jeg virkelig er lei meg nå..? Det er liksom ikke vanlig å bli meldt til bv for min del.. 

Så beklager gjentakelsen! Virkelig! 

Men for å gjenta enda en gang så fikk både jeg og sønnen min skryt for den gode utviklingen han har hatt, og jeg har hatt som mor- i sommer. Så da ER ting blitt bedre! 

Men takk for du er kritisk. Da skal jeg ikke gjenta meg selv til bv, uansett hvor vanskelig jeg synes dette er. 

Anonymkode: fec42...239

[Gjest supernova_87]

Kjære deg! 

Jeg forstår godt at dette er tungt og skummelt for deg. Du elsker barna dine mer enn noe, og tanken på å miste dem er skremmende. 

Jeg synes du viser et utrolig godt karaktertrekk i at du ikke ønsker å trekke frem andres feil. Ordtaket om å "feie for egen dør" er jo det du gjør her, og det kommer til å komme deg og barna dine til gode. 

Når barnevernet får en bekymringsmelding åpner de en sak, da går de gjennom en undetsøkelsesfase der de i løpet av 3 måneder må undersøke hvordan barna har det. Det første de gjør er nok å snakke med deg og barnefar og gjerne barna. Basert på dette kan de fatte vedtak, som oftest er disse frivillig og baseres på hva foreldrene selv ønsker av hjelpetiltak. Det kan være god hjelp i barnevernet. Som du sier har du hatt en tung periode med barna, og det kan jo bli godt med avlastning. Noen får f.eks aktivitetsvenn for barn som er "uregjerlige". 

Skjønner også at tilliten din til BUP svekkes av dette. Men som du sier, du har vært på et møte mens barnefar mange, og han har nok malt et veldig dårlig bilde av deg. Basert på informasjonen de har så har de tatt et godt valg for å beskytte barna dine. Hva med å begynne å møte mer på samtalene hos BUP? Og foreslå familievernkontorsamtale for deg og eksen. 

Du står på for barna dine, du har tatt grep der du ser du har sviktet litt, og du er en god mor som ser dine feil. Det er lov å være sliten, matt, redd og lei, men jeg håper du også ser at du har gjort mye godt og rett. 

Hva kan du gjøre for deg selv i dag for å gi deg selv litt ro og hvile? Du fortjener det. 

Heier på deg, sender deg en virtuell klem om du vil ha! ❤

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Skjønner at dette føles urettferdig og vanskelig. Men, du fokuserer for mye på far, det vil jeg ikke anbefale deg når du går i møte med barnevernet. Dette handler ikke om å legge skyld på noen, dette handler om hva som er best for barna.
 

Møt barnevernet, vis at du har gjort en god innsats for å bli en bedre mor, vær ærlig om alt som har vært vanskelig og hvor mye fremskritt dere har hatt den siste tiden. Drit i far og hva han holder på med, dette handler om deg og barna dine. 
 

Barnevernet vil ikke ta deg seriøst hvis du bruker masse tid på å snakke dårlig om far. Fortell om hvor bra dere har fått det. Det eneste barnevernet skal bry seg om er at barna har det bra. 

Anonymkode: ef103...f02

TAKK ❤️❤️❤️ Jeg gråter av den mld di.. 

Jeg er bare lei meg nå, og sint på han, og føler det er så urettferdig.

Jeg elsker barna mine og vil gjøre alt for å være den beste mammaen de kan ha, og jeg vet han å elsker de. Og jeg har ikke ville gå i noe samværskonflikt med han, nettopp pga barna.. 

 

Anonymkode: fec42...239

[AnonymBruker]

Det du har gjort dumt her er at du ikke har møtt opp hos BUP.

Jeg tror de fleste ville slitt med oppførselen til dette barnet - og jeg tror oppfølging fra BUP og BV kan være bra.

At du allerede har vært på kurs er positivt. Og du må straks få oppklart misforståelsen - du sa «henge i skogen» som i å tusle en tur. 

Men du kan jo bare være helt ærlig på alt du forteller her? 

Anonymkode: 023ad...339

[AnonymBruker]

Mine barn er 14 og 16 og jeg har enda til gode å krangle med de. Her i huset snakker vi sammen. Har aldri vært behov for å heve stemmen, ikke da de var små engang. 
Men nå er jeg Barnehagelærer og har andre metoder å bruke enn å rope og kjefte som mange gjør. 
ungdommene mine er harmoniske og trivelige 

Anonymkode: 69081...906

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

..og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er både lei meg, sint, frustrert og knust.. 

Hva skjer videre nå? 

Jeg skal forsøke å forklare situasjonen slik at det blir mer forståelig. 

Jeg har 2 barn i barneskolealder. Jeg er skilt og har de annenhver uke. Barnefar er sikkert en flink pappa, men han innrømmer aldri feil, men påpeker feil hos andre ofte! For å heve seg selv. Det er umulig for meg å diskutere med han da det føles som å diskutere med en vegg. En av mange årsaker til jeg gikk i fra han. 

Når jeg ble mor for første gang var jeg veldig usikker. På alt. Barnet skrek og hadde en del raseri anfall. Barnefar tvang barnet til timeout mens d hylgråt alene, knipset han, og kunne skremme han. Barnefar var også mye borte på jobb, utro, og egoistisk, og jeg har aldri tenkt at han var svært omsorgsfull. Verken på klemmer, møte barna på deres nivå, å gi forståelse. Men streng og autoritær var og er han. Hans familie var lik han, og stilte ofte kritiske spørsmål med alle mine meninger iht barneoppdragelse. Jeg var så usikker, så vet nå i ettertid at jeg gikk mot mitt eget morsinstinkt flere gang, bare ved å ikke stå opp for barna mine. Og akkurat dette hater jeg meg selv for.. 

Så ble vi skilt i 2017. Delt omsorg. Han fant ny samboer fort. Jeg har kjærest men bor alene. 

Det siste 1,5 året har vært spesielt vanskelig. Når korona kom fikk eldste mann på 9 år begynne å spille fortnite, både hos meg og faren. Dette førte til mye sinne hos gutten, spesielt hos meg. I mitt hus kunne han kaste ting, rope, kalle meg hore, prøve å ødelegge ting, eller skade seg selv. Det var virkelig helt jævlig! 

Pga jeg er alene med begge guttene så jeg ofte igjennom uønsket atferd rett og slett for jeg ikke ville ha noen konflikt med eldre sønnen. Om det ble konflikt kunne lillebroren bli redd, og da var valget mitt å velge mellom å trøste / beskytte han, eller stoppe storebror fra å knuse ting, og/ eller skade seg selv. Mange ganger valgte jeg å stoppe storebror, noe som førte til at lillebror ble alene, redd, og ringte pappaen sin. 

Ja det har vært en del konflikter mellom meg og min eldste sønn. Sommeren 2020 var skikkelig ille. Han var virkelig uhøflig, og dette ble påpekt av flere andre voksne. Jeg skjønte at nok var nok, og fra da av skulle JEG ta styringa i familien vår. 

Det ble selvfølgelig verre en god stund. Mer sinne, og mer frustrasjon. Til slutt var det så ille at jeg kontaktet både fastlege, BUP, og en kommunal tjeneste for Foreldreveiledningskurs.

Jeg startet med dette kurset, lærte nye metoder å tenke og reagere på. Vi fikk en positiv kommunikasjonsstil hjemme og ting ble MYE bedre. I tillegg sluttet eldste sønn å spille fortnite, og det har nesten ikke vært noe konflikter siden. Når vi var på ferie var det faktisk flere andre voksne som påpekte hvor høflig snill og bra gutt han var! Og jeg er så stolt! ❤️ 

MEN pga vi ble henvist til BUP har jeg vært der kun en gang (siden jeg fikk eget Foreldreveiledningskurs) , mens barnefar har vært der flere gang. Jeg har ikke ville dra dit sammen med han, rett og slett pga mangel på både respekt og kommunikasjon. Så han har sotte der og fortalt om alle feil jeg har gjort som mor, og alle gang minstemann har ringt han mens jeg og eldstemann har kranglet. Så han har fortalt kun sin versjon, uten at jeg har fått forklart meg..! 

Til info så har det også vært krangel i hans hus, men dette blir ikke like synlig da hans samboer kan steppe inn å avlede minstemann når eldstemann krangler med faren.. 

Den siste krangelen vi hadde var nå i sommer. Det var en krangel mellom meg og begge barna, pga de var uforsiktig. Det var en krangel som egentlig var en overdrevet reaksjon fra min side, og jeg angrer på dette i etterkant. 

Uansett sa jeg til barna: "om de ikke ville være sammen med meg, så kunne jeg gå i skogen å henge" (som i gå en fjelltur å lufte hodet å ta en pause).  Men han eldste hørte at jeg sa at jeg skulle gå i skogen å henge meg!!!

Og det ville jeg aldri sagt for det ville jeg aldri gjort! Jeg elsker livet og jeg elsker barna mine, men jeg hater å krangle med de.. 

Så da ringte gutten faren sin og sa dette til han. Faren ringte meg, jeg forklarte misforståelsen, og jeg og barna ordnet opp i det og resten ble en fin dag. Noe jeg også, tror, jeg sendte mld om til pappaen- for å vise at vi klarte å ordne opp i det. 

Men uansett, da har barnefar skrevet brev til BUP og nå sender BUP bekymringsmelding på meg til bv... 

Jeg kjenner at jeg bare vil gråte! 

Ja jeg har vært sint på barna i perioder, men ting har jo vært så fint den siste tiden. Så skal dette komme nå!! 

Samtidig føler jeg det er så urettferdig for jeg kan ramse opp MASSE fei som barnefar har gjort og sagt, men jeg har sett gjennom fingrene for jeg VET jo at det er vanskelig å være foreldre, og alle kan gjøre feil innimellom. 

Men nå har liksom han kommet først på banen med å "ta meg",  og da virker det bare smålig å skulle sitte i møte med bv å "sladre" på alle feil han har gjort... 

Minstemann har for eksempel sagt til meg at han vil bo mer hos meg for han har det bedre der, at pappaen er så streng, og sier nei til alt. Men jeg har latt være å gjøre noe med dette i håp om at det skulle "gå seg til", og for å ikke lage noen unødvendig konflikt mellom meg og barnefar.. 

Jeg kjenner jeg egentlig bare er matt av hele situasjonen. Og jeg er skuffet over at BUP mld bekymring uten å ha hørt min versjon.. Samtidig så forstår jeg og respekterer at de må ivareta barnets beste.. 

Men likevel. 

Hva skjer videre? Hvordan er bv? 

Jeg føler jeg har ingenting å skjule og vet jeg er en god mamma. Men jeg vet også at jeg har vært sint på de, spes eldstemann når han kalte meg for en hore o.l.. 

Hjelp..

 

 

 

 

 

Anonymkode: fec42...239

Vil råde deg til å møte opp på ting som angår barna dine selv om barnefar er tilstede. Det er lite heldig at han alene skal være der, noe du har fått erfare. 

Anonymkode: ef9ef...4e7

[Gjest supernova_87]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Mine barn er 14 og 16 og jeg har enda til gode å krangle med de. Her i huset snakker vi sammen. Har aldri vært behov for å heve stemmen, ikke da de var små engang. 
Men nå er jeg Barnehagelærer og har andre metoder å bruke enn å rope og kjefte som mange gjør. 
ungdommene mine er harmoniske og trivelige 

Anonymkode: 69081...906

Du som er barnehagelærer har vel annet å gjøre enn å delta i en tråd der noen er redd og bekymret utelukkende for å være skinnhellig og skryte over egen atferd og egne barn? 😅

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det du har gjort dumt her er at du ikke har møtt opp hos BUP.

Jeg tror de fleste ville slitt med oppførselen til dette barnet - og jeg tror oppfølging fra BUP og BV kan være bra.

At du allerede har vært på kurs er positivt. Og du må straks få oppklart misforståelsen - du sa «henge i skogen» som i å tusle en tur. 

Men du kan jo bare være helt ærlig på alt du forteller her? 

Anonymkode: 023ad...339

Ja jeg skjønner jo nå at å ikke møte på BUP var dumt av meg.. Men etter første time fikk jeg spørsmål om jeg følte behov for videre oppfølging, og da svarte jeg nei. 

I etterkant fikk jeg og barnefar felles innkalling for å kartlegge barnets historikk, og da kunne jeg ikke møte pga både jobb og at jeg ikke ville dra dit sammen med barnefar pga det som nevnt over.. 

Jeg fikk heller ingen ny innkalling da, og trodde heller ikke abrenefar fikk det. 

Å ja! Den misforståelsen om å henge i, eller henge meg i, skogen har jeg forklart til både sønnen min og pappaen, hva som ble sagt og at barnet hørte feil!! 

Dette vet jeg for det er aldri noe jeg ville gjort eller sagt til barna mine! 

(men barna har sagt til meg at barnefar vil hoppe ut av vinduet når de krangler... Så vanskelig å la være å påpeke feil som han også har gjort..)

Anonymkode: fec42...239

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Vil råde deg til å møte opp på ting som angår barna dine selv om barnefar er tilstede. Det er lite heldig at han alene skal være der, noe du har fått erfare. 

Anonymkode: ef9ef...4e7

Ja men jeg trodde jeg ville få egen innkalling når jeg ringte å sa ifra at den datoen ikke passet. Naivt? Ja sikkert, men som ansatt på annet offentlig kontor, så er det iallefall slik jeg om mine kolleger jobber.. 

Anonymkode: fec42...239

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Hva skjer videre? Hvordan er bv? 

Jeg føler jeg har ingenting å skjule og vet jeg er en god mamma. Men jeg vet også at jeg har vært sint på de, spes eldstemann når han kalte meg for en hore o.l.. 

Hjelp..

 

Hmm jeg tror at det er fint for barnevernet å se hvordan det er med pappaen og hvordan han forholder seg til å møte barna på følelser. Fokuser på det. Og ta imot all hjelp. Si også at du er veldig glad for all hjelp dere begge kan få og at dere trenger begge å lære å mer om hvordan å møte barna på følelser og å løse konflikter uten høylydt krangling. At pappaen også trenger dette.  Sett lys på problemene du har og de pappaen har, og så får du se hvordan de oppdager at pappaen nekter å snakke om sine problemer..

Anonymkode: e9806...8d4

[Hengebuksvinet]

Rainstorm skrev (1 minutt siden):

Du som er barnehagelærer har vel annet å gjøre enn å delta i en tråd der noen er redd og bekymret utelukkende for å være skinnhellig og skryte over egen atferd og egne barn? 😅

Ha ha... kjenner flere barnehagelærere som gjør en god jobb, men sliter med egne barn. Og sånn er det vel i alle yrker? Noen barn er mer krevende enn andre, og det å skulle samarbeide med en eks gjør det ikke enklere.

Flott at du får hjelp ts. Fortsett å ha fokus på deg og barna, den som prøver å rakke ned på eksen ender ofte opp med å bite seg selv hardt i baken.