Føler meg som verdens svakeste menneske.

[AnonymBruker]

Sitter her og griner (patetisk, jeg vet).
Jeg er en student som har utfordringer med angst, og det påvirker selvfølgelig hvordan jeg presterer på studiet. Jeg ser sånn opp til de tøffe studentene som tar ordet, som presenterer i plenum uten problem, og som er gode til å snakke for seg. For meg er det i det hele tatt et problem å komme seg ut på butikken, eller til forelesning generelt. Sliter med hverdagsting som å få unna klesvask, lage meg frokost og middag, og i det hele tatt å stå opp. Har ikke tid til å gå i behandling, har mye obligatorisk undervisning og aktiviteter. Hater meg selv akkurat nå, jeg er tydeligvis laget av porselen og tåler ingenting.

Har kommet langt i studiet, men nå er jeg faktisk redd for å ikke komme i mål. Studieveileder er ikke å få tak i, og jeg kan ikke snakke med familie og de vennene jeg har her på studiet om dette. Jeg nekter å droppe ut, jeg har kommet så langt. Men denne coronatilværelsen har slått meg i bakken og jeg er svakere enn før. Angsten har skikkelig tak på meg nå, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har kjempet meg gjennom flere år med studier, og nå plutselig er jeg svak som faen og tør ingenting. Vi har mange arbeidskrav, diskusjoner og presentasjoner i plenum. Jeg føler meg faktisk helt alene om å være en student med angst, selv om jeg vet at dette ikke er tilfellet. Andre forstår ikke hva jeg sliter med, får svar tilbake "Det går så bra, så"... Har du noen trøstende ord?

Anonymkode: dc927...294

[AnonymBruker]

Jeg har ikke angst men jeg er en stille person som ikke snakket så høyt. Jeg har klart meg gjennom studiet ved å bare presentere når det har vært obligatorisk og da øvd på det jeg skal si med "jukselapp". Ellers så "tar jeg ikke ordet" før det er obligatorisk eller at jeg absolutt må og da forbereder jeg meg alltid for da er det ikke like fælt. Gjerne ber lærer/foreleser om feks hvilke spørsmål som er relevante i forhold til hva som skal diskuteres før forelesning/diskusjon. 

Anonymkode: baa3a...b4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Sitter her og griner (patetisk, jeg vet).
Jeg er en student som har utfordringer med angst, og det påvirker selvfølgelig hvordan jeg presterer på studiet. Jeg ser sånn opp til de tøffe studentene som tar ordet, som presenterer i plenum uten problem, og som er gode til å snakke for seg. For meg er det i det hele tatt et problem å komme seg ut på butikken, eller til forelesning generelt. Sliter med hverdagsting som å få unna klesvask, lage meg frokost og middag, og i det hele tatt å stå opp. Har ikke tid til å gå i behandling, har mye obligatorisk undervisning og aktiviteter. Hater meg selv akkurat nå, jeg er tydeligvis laget av porselen og tåler ingenting.

Har kommet langt i studiet, men nå er jeg faktisk redd for å ikke komme i mål. Studieveileder er ikke å få tak i, og jeg kan ikke snakke med familie og de vennene jeg har her på studiet om dette. Jeg nekter å droppe ut, jeg har kommet så langt. Men denne coronatilværelsen har slått meg i bakken og jeg er svakere enn før. Angsten har skikkelig tak på meg nå, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har kjempet meg gjennom flere år med studier, og nå plutselig er jeg svak som faen og tør ingenting. Vi har mange arbeidskrav, diskusjoner og presentasjoner i plenum. Jeg føler meg faktisk helt alene om å være en student med angst, selv om jeg vet at dette ikke er tilfellet. Andre forstår ikke hva jeg sliter med, får svar tilbake "Det går så bra, så"... Har du noen trøstende ord?

Anonymkode: dc927...294

Hei du! du må finne noen å snakke med, har skolen en helsetjeneste? Sjekk der. Kjenner meg så igjen, jeg slet i begynnelsen av studiet, men det var ikke pga corona. Send en epost til samskipnaden.. de har gjerne oversikt over hvem som har samtaletilbud for studenter som er gratis. 

Anonymkode: 13cb4...8d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har ikke tid til å gå i behandling

Jo, det har du. Søk permisjon eller endret studieprogresjon. 

Anonymkode: e1934...ecf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Sitter her og griner (patetisk, jeg vet).
Jeg er en student som har utfordringer med angst, og det påvirker selvfølgelig hvordan jeg presterer på studiet. Jeg ser sånn opp til de tøffe studentene som tar ordet, som presenterer i plenum uten problem, og som er gode til å snakke for seg. For meg er det i det hele tatt et problem å komme seg ut på butikken, eller til forelesning generelt. Sliter med hverdagsting som å få unna klesvask, lage meg frokost og middag, og i det hele tatt å stå opp. Har ikke tid til å gå i behandling, har mye obligatorisk undervisning og aktiviteter. Hater meg selv akkurat nå, jeg er tydeligvis laget av porselen og tåler ingenting.

Har kommet langt i studiet, men nå er jeg faktisk redd for å ikke komme i mål. Studieveileder er ikke å få tak i, og jeg kan ikke snakke med familie og de vennene jeg har her på studiet om dette. Jeg nekter å droppe ut, jeg har kommet så langt. Men denne coronatilværelsen har slått meg i bakken og jeg er svakere enn før. Angsten har skikkelig tak på meg nå, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har kjempet meg gjennom flere år med studier, og nå plutselig er jeg svak som faen og tør ingenting. Vi har mange arbeidskrav, diskusjoner og presentasjoner i plenum. Jeg føler meg faktisk helt alene om å være en student med angst, selv om jeg vet at dette ikke er tilfellet. Andre forstår ikke hva jeg sliter med, får svar tilbake "Det går så bra, så"... Har du noen trøstende ord?

Anonymkode: dc927...294

Du har kommet lang! Tvihold på de faste rutinene dine, jobb med det du sliter med&stå på. Du er like god som alle andre og du har store ressurser, innlegget ditt bærer preg av et modig menneske med selvinnsikt og evne til egenrefleksjon.

Aldri gi deg!

Anonymkode: 322cd...cd1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jo, det har du. Søk permisjon eller endret studieprogresjon. 

Anonymkode: e1934...ecf

Nei, dette rådet tar du ikke.

Behandling kan man også ta på klokkeslett utenom skole ved behov, når du har kommet så langt som du har betyr det faktisk at du har de ressursene som skal til, aldri gi deg!

💪

Anonymkode: 322cd...cd1

[AnonymBruker]

Du er kjempeflink!

 

Jeg sliter også med angst. Grå heldigvis på et studie med lite obligatorisk oppmøte, men jeg gruer meg til de gangene jeg skal presentere foran klassen. Jeg nekter også å droppe ut og bare biter tennene sammen! Tenk hvor deilig det blir å bli ferdig med studier? Du har jo sikkert ikke så mange år igjen. Du er kjempeflink! 

Mitt eneste råd er å snakke med noen, typ veileder eller en venninne, og ikke gi opp! Fortsett på studiet, bitt tennene sammen og prøv å lage en rutine for hverdagen! Det hjelper masse. Lykke til♥️

Anonymkode: b264b...b47

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Sitter her og griner (patetisk, jeg vet).
Jeg er en student som har utfordringer med angst, og det påvirker selvfølgelig hvordan jeg presterer på studiet. Jeg ser sånn opp til de tøffe studentene som tar ordet, som presenterer i plenum uten problem, og som er gode til å snakke for seg. For meg er det i det hele tatt et problem å komme seg ut på butikken, eller til forelesning generelt. Sliter med hverdagsting som å få unna klesvask, lage meg frokost og middag, og i det hele tatt å stå opp. Har ikke tid til å gå i behandling, har mye obligatorisk undervisning og aktiviteter. Hater meg selv akkurat nå, jeg er tydeligvis laget av porselen og tåler ingenting.

Har kommet langt i studiet, men nå er jeg faktisk redd for å ikke komme i mål. Studieveileder er ikke å få tak i, og jeg kan ikke snakke med familie og de vennene jeg har her på studiet om dette. Jeg nekter å droppe ut, jeg har kommet så langt. Men denne coronatilværelsen har slått meg i bakken og jeg er svakere enn før. Angsten har skikkelig tak på meg nå, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har kjempet meg gjennom flere år med studier, og nå plutselig er jeg svak som faen og tør ingenting. Vi har mange arbeidskrav, diskusjoner og presentasjoner i plenum. Jeg føler meg faktisk helt alene om å være en student med angst, selv om jeg vet at dette ikke er tilfellet. Andre forstår ikke hva jeg sliter med, får svar tilbake "Det går så bra, så"... Har du noen trøstende ord?

Anonymkode: dc927...294

Du er ikke alene om dette (*klem til deg).Det som jeg føler har hjulpet meg litt i det siste er å sette ting i perspektiv. Hva så om du sier noe teit eller feil i klassen, går jorden under? Hva så om du ikke kan svaret på det professorene spør, er du den første og eneste som ikke kan dette? Når men reflekterer slik så føler jeg man blir mindre streng med seg selv. 

Tenk også på hvor langt du har kommet og alt du har klart til nå til tross for utfordringene dine

Husk at de flinke i klassen er ofte de som har selvtilliten på plass. Har også merket at disse er flinke til å spørre om det de lurer på og er generelt mer engasjerte. Tror dette er noe vi som har angst eller er mer stille/sjenerte typer kan lære mer av... 

 

 

Anonymkode: 44f8d...fba

[AnonymBruker]

Finn helsetjenestetilbudet hos studentsamskipnaden din. Der kan du komme til raskt. Og se om ditt studiested har kurs a la "ta ordet". Vet ntnu har noe slikt, hvor man øver på å ta ordet og å presentere. Men disse kursene har søknadsfrist 1.september tror jeg. Så hiv deg rundt! 

Du er kommet så langt på vei, ikke la dette ødelegge for deg når det finnes en løsning. Det er så altfor mange av oss som sitter med en halvferdig utdanning fordi vi ha oss pga "litt angst". Det finnes hjelp og du er ressurssterk og tåler mer enn du tror! 

Ta tak med en gang og gjør noe med det. Jo før, jo bedre. Jeg heier på deg! 

Anonymkode: c54f8...deb

[AnonymBruker]

Ta takk i det. Jeg gjorde ikke det og er nå 47 år. Jeg klarer meg fint i jobben og ellers, men hvis jeg f eks må i ett foreldremøte på skolen til ungene, så gruer jeg meg i mange uker. Spesielt de første møtene der vi må presentere oss. Da sliter jeg mye i ukene før. 

Anonymkode: e4f92...7ff

[AnonymBruker]

TS her

Ville bare takke dere alle for tips, råd og gode tanker! Jeg har et bedre humør i dag enn i går. Av og til hjelper det å ta en timeout, prøve å ikke tenke på det som er vanskelig, og utfordringene som kommer. Ja, det hjelper mye å tenke på tingene i et større perspektiv, har gjort det ofte! Har dessverre ikke tid til noe form for behandling, da jeg har ganske full timeplan + jeg hadde brukt mye tid til å komme meg både til og fra behandling. Bare 1 forelesning gjør at energien synker i bakken også, det blir rett og slett for mye å både gå på studie, til behandling og arbeid. Som noen av dere sier, får jeg bare prøve å bite tenna sammen og gi alt jeg har dette siste året på studiet. Tusen takk for peptalks og til dere som har delt erfaringer! Klem tilbake

Anonymkode: dc927...294