Skvises ut på jobben

[Gjest Gjestepiken]

I underkant av et år har jeg nå jobbet i en mellomstor databedrift, jobber med 'administrasjonsting' om man kan kalle det det, og personal.

De to øverste sjefene er supersære, og det er en del gjennomtrekk. Mange 'rare' regler, strengt - faktisk overvåket, for det meste dårlige lønninger, voldsom trynefaktor, 'still ikke spørsmål, bare gjør som du får beskjed om'-mentalitet osv. Høres helt ille ut, ikke sant..? Vel, det er vel ikke direkte jævlig, men noe særlig hyggelig er det ikke.

Jeg er en oppegående jente som absolutt stiller spørsmål, f eks om lover og regler ifm personalsaker. Er dessuten blid, smart, sosial osv - mao det er ingenting i veien med meg. Men sjefen liker meg ikke. H*n likte meg i begynnelsen (fordi jeg er så blid og energisk), men ikke da jeg begynte å stille spørsmål. Så gjorde jeg en feil, jeg glemte å gjøre noe jeg fikk beskjed om. Ikke veldig alvorlig, og uten konsekvenser, men jeg fikk en skriftlig advarsel. Jeg ble helt knust, har aldri fått noen som helst advarsel i mitt liv før! Der jeg har jobbet før, har det også vært helt vanlig at man får muntlig advarsel før skriftlig, skriftlig gjemmes til helt alvorlige og ofte gjentakende ting. Jeg føler meg så urettferdig behandlet!

Det slutter ikke der... Advarselen fikk jeg i vår, i august ble jeg innkalt til møte med de to fantastiske sjefene. Meldingen var klar, jeg var oppsagt! Gjett om jeg grein!? De var faktisk 'greie' i den forbindelse at de sa at jeg ville få gode referanser ('jeg passet bare ikke i jobben' - følte meg som et ulydig barn da jeg hørte det...), de syns jeg er en knakende kjekk jente, tonen var faktisk hyggelig. Jeg fikk også lov til å si opp selv, og det er den offisielle versjonen til mine kolleger (hadde aldri klart å si til noen at jeg ble sagt opp ).

Men nå sitter jeg her, helt lammet. Jeg har ingen høyere utdannelse, er alenemor og har leilighet med høyt lån. Økonomisk sett har jeg rett og slett ikke råd til å ta hvilken som helst jobb, bør tjene bortimot 300' i året. Oppsigelsestiden går ut om få uker, og jeg har søkt på to jobber...

Jeg er så lammet, føler meg helt paralysert. Når jeg kikker på finn og aetat, finner jeg liksom ingenting jeg er kvalifisert for. Jeg har som sagt ingen høyere utdannelse, og har jobbet med masse forskjellige ting i løpet av min karriere (altså ingen spisskompetanse). Stat og kommune kan jeg glemme med min lønns'krav', de har formelle krav jeg ikke klarer å oppfylle.

Nå merker jeg også at jeg sakte 'mister' arbeidsoppgaver, delvis pga effektivisering, delvis...vet ikke. 'Tør' ikke si fra om det, for jeg vet at de har rett til å sette ned stillingen min til en lavere prosentandel (har 100 % nå), og det har jeg jo slett ikke råd til! Gjett om jeg kjeder meg! Og har selvsagt alt for god tid til å gruble

Jeg pleier ikke å være noe spesielt hjelpesløs. Når jeg prøver å betro meg bittelitt til venninner (ingen kjenner hele historien, har en irrasjonell følelse av at det egentlig er min skyld...), får jeg bare høre at jeg er jo så ressurssterk at, dette løser seg jo osv. Det prøver jeg også å tro, men akkurat nå føles det ganske håpløst. Føler et enormt ansvar ovenfor datteren min (bhgalder), vil at alt skal være stabilt og trygt rundt henne, og det hadde nok ikke føltes så tungt hvis jeg hadde vært alene.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget...

Er det noen som har noen råd om hvordan jeg skal komme meg over 'lammelsen'? Noen som har vært i samme eller lignende situasjon? Råd? Trøst? Tips?

[Twigi]

Jeg blir fortvilet på dine vegne. Jeg satt akkurat og leste på dagbla' om han svenske ex.sjefen som har skrevet bok om hvordan han skviser ut kvinner.......

Punkt 1. Dette er ikke din skyld. Joda, jeg skjønner at du føler ansvar, og det kommer kanskje av to ting: Du vet rasjonelt sett at det er samspillet og relasjonen som skaper problemer, det er aldri bare den ene part (altså sjefene) sin skyld, du må ha noe av ansvaret selv..... Vel, det gjelder bare til et visst punkt. Den andre faktoren som spiller inn, er antagelig at du har en velutviklet (kvinnelig) ansvarsfølelse - ikke hør på den akkurat nå. Det kan hende at du har gjort ting som i denne sammenhengen har vært uheldig - men det betyr ikke at det er noe galt med din væremåte! Å være oppegående, omgjengelig og tørre å stille sprørsmål - det er egenskaper som er SVÆRT viktige i arbeidslivet. Bedrifter som ikke vet å verdsette dette - vel, de kommer til å gå nedenom og hjem. (Se på BI-reklamen for å bli oppmuntret. Det er mye å ta tak i!)

Punkt 2: HVorfor i all verden er du blitt oppsagt? Du har vært der nesten ett år, altså antar jeg at du er ferdig med prøvetiden. Hva er begrunnelsen? Har du godtatt å si opp selv? Kanskje du kan etterprøve hele greia? Si at du ikke vil gå før du har fått en tilsvarende stilling, du har forpliktelser, de kan ikke bare skyfle deg ut. Har du mulighet til å få hjelp av tillitsvalgte, verneombud el.l.? Sjekk dette, for hvis oppsigelsen er usaklig, så kan du ha en god sak.

De er "snille" og lar deg si opp selv. Det er bare for å slippe trøbbel, og la deg liksom slippe skammen. Det er ingen skam å bli oppsagt, særlig ikke hvis sjefen overhodet ikke har retten på sin side.

Det er ei dame som har skrevet bok om hvordan hun ble mobbet på arbeidsplasse - fikk mye avisomtale.

Punkt 3: Konflikter på arbeidsplassen er veldig vanlig, ikke la det psyke deg ut. Jeg skjønner godt at du blir paralysert, men du har ikke tid til å sitte stille og la dette skje med deg. Aktiviser styrken din, bli forbanna, still spørsmål, still krav. Du har ikke noe å tape. Trekk oppsigelsen din - det eneste den gjør er å ta fra deg dagpenger i 8 uker. Hvor mye er egentlig denne referansen verdt - 2 mnd lønn for å kanskje lettere få en ny jobb?

Send meg gjerne en PM.

[Gjest Brudeberta 2006/07?]

Hvis du sier opp selv, får du ikke dagpenger fra Aetat på 8 uker, ergo lønner deg seg for deg å bli sagt opp. Uansett hvor "skamfullt" det er.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg blir fortvilet på dine vegne. Jeg satt akkurat og leste på dagbla' om han svenske ex.sjefen som har skrevet bok om hvordan han skviser ut kvinner.......

Punkt 1. Dette er ikke din skyld. Joda, jeg skjønner at du føler ansvar, og det kommer kanskje av to ting: Du vet rasjonelt sett at det er samspillet og relasjonen som skaper problemer, det er aldri bare den ene part (altså sjefene) sin skyld, du må ha noe av ansvaret selv..... Vel, det gjelder bare til et visst punkt. Den andre faktoren som spiller inn, er antagelig at du har en velutviklet (kvinnelig) ansvarsfølelse - ikke hør på den akkurat nå. Det kan hende at du har gjort ting som i denne sammenhengen har vært uheldig - men det betyr ikke at det er noe galt med din væremåte!  Å være oppegående, omgjengelig og tørre å stille sprørsmål - det er egenskaper som er SVÆRT viktige i arbeidslivet. Bedrifter som ikke vet å verdsette dette - vel, de kommer til å gå nedenom og hjem. (Se på BI-reklamen for å bli oppmuntret. Det er mye å ta tak i!)

Punkt 2: HVorfor i all verden er du blitt oppsagt? Du har vært der nesten ett år, altså antar jeg at du er ferdig med prøvetiden. Hva er begrunnelsen? Har du godtatt å si opp selv? Kanskje du kan etterprøve hele greia? Si at du ikke vil gå før du har fått en tilsvarende stilling, du har forpliktelser, de kan ikke bare skyfle deg ut. Har du mulighet til å få hjelp av tillitsvalgte, verneombud el.l.? Sjekk dette, for hvis oppsigelsen er usaklig, så kan du ha en god sak.

De er "snille" og lar deg si opp selv. Det er bare for å slippe trøbbel, og la deg liksom slippe skammen. Det er ingen skam å bli oppsagt, særlig ikke hvis sjefen overhodet ikke har retten på sin side.

Det er ei dame som har skrevet bok om hvordan hun ble mobbet på arbeidsplasse - fikk mye avisomtale.

Punkt 3: Konflikter på arbeidsplassen er veldig vanlig, ikke la det psyke deg ut. Jeg skjønner godt at du blir paralysert, men du har ikke tid til å sitte stille og la dette skje med deg. Aktiviser styrken din, bli forbanna, still spørsmål, still krav. Du har ikke noe å tape. Trekk oppsigelsen din  - det eneste den gjør er å ta fra deg dagpenger i 8 uker. Hvor mye er egentlig denne referansen verdt - 2 mnd lønn for å kanskje lettere få en ny jobb?

Send meg gjerne en PM.

←

Tusen takk for tilbakemelding, Twigi!

Du sier mye fornuftig, og du har selvsagt rett i at det ikke bare er sjefene sin skyld! Jeg skulle jo innsett tidligere at jeg rett og slett ikke passet inn i et sånt 'regime', men så tenkte jeg på at det ville se dårlig ut CV'n min at jeg har jobbet der så kort... Nå skulle jeg jo ønske jeg hadde sluttet for lenge siden, selvfølgelig.

Når det gjelder punkt 2 har jeg faktisk vanskelig for å svare deg. Opptakten var nok at sjefen flere ganger har vært 'på' meg fordi jeg ikke bare rett og slett følger ordre (dvs stiller spørsmål, sjekker, dobbeltsjekker). Jeg har fått beskjed i klare ordelag at jeg skal gjøre som h*n sier, så tar h*n ansvaret hvis noe 'går feil'. Dette følger jeg nå, selv de gangene jeg vet at jeg har rett - gidder ikke mer, sparker bort følelsen av ansvar og evt. dårlig samvittighet ovenfor personale. Vi har også hatt flere situasjoner hvor jeg blir bedt om å gjøre noe, gjør det og så får beskjed om at det ikke var det h*n sa eller slik h*n sa jeg skulle gjøre det. H*n har også kommet og spurt om jeg snart er ferdig med x oppgave, som h*n aldri har bedt meg gjøre. For ordens skyld; dette 'catchet' jeg ganske tidlig og begynte å skrive opp med én gang h*n ba meg gjøre ting, hva, når, hvordan osv. Jeg sier ikke at jeg aldri har gjort en feil (men er rimelig sikker... ), men hver gang er det min skyld... Skjønner igrunnen ikke hvorfor jeg har funnet meg i det...? Men masse småting har altså ballet på seg til konklusjonen at jeg 'ikke passer i jobben'. Sett fra deres standpunkt har de jo rett, og da jeg gikk med på å si opp, var det fordi jeg så det. Føler at jeg ikke har en sjanse mot dem, de har nok en hel haug med 'beviser'. Jeg jobber jo direkte for ledergruppen, og vet hvordan de jobber og tenker (stoler ikke på noen, overvåker folk, kvitter seg med folk, sørger for å ha alt rett i tilfelle sak). Føler ærlig talt ikke at jeg ville kommet noen vei med en usaklig oppsigelse-sak.

Vi har ikke hverken tillitsvalgt eller verneombud, er dette noe man må ha, eller er det krav som må oppfylles? Bedriften har vinglet mellom 15 og 20 ansatte siden jeg begynte der. En av de ansatte som har blitt sagt opp (samtidig med meg) spurte meg faktisk om det samme, men jeg har ikke klart å finne ut av det. Kikket på Arb.miljøloven, men kom ikke til noen konklusjon.

Punkt 3. Kan man trekke en oppsigelse? Det har jeg aldri hørt før! Har jo tenkt at jeg kan ende opp som arbeidsledig, og tror kanskje de vil gå med på å gi meg en oppsigelse hvis jeg ber om det. Regner med de da vil tilbakedatere den til samme dato som min oppsigelse. Min nærmeste sjef (som er den 'verste' av dem) er så humørsyk, så det er vanskelig å vite hvor jeg har h*n. Når h*n er i godt humør snakker h*n om å finne en annen stilling til meg (hvor? jeg har ikke kompetanse til noen annen jobb i bedriften enn den jeg driver med, resten er 'datastilinger'), andre ganger føler jeg at h*n bare skuler på meg hver gang h*n går forbi kontoret mitt. Hva, paranoid, jeg? Det 'morsomme' er jo at jeg ikke oppgir noen av sjefene mine som referanse, jeg vet jo ikke hva de vil finne på å si om meg! På den annen side vil de jo bli kvitt meg, da...

For det meste er jeg ikke 'redd' for å bli arb.ledig - jeg jobber på Rema om jeg må, men tviler på at det holder til det lånet jeg har... Så slår panikken ned i meg. Det verste er jo at jeg har sååå god tid til å sitte å surfe etter jobber på nettet når jeg er på jobb - ofte har jeg fryktelig lite å gjøre. Det jeg finner som jeg er kvalifisert for, er stort sett jobber av type kundekonsulent. Tviler på at de betaler 300' i året, men kommer vel allikevel til å legge inn et par søknader på den type jobber. Må få ut fingern, vet ikke hvorfor det er så vanskelig...

[Twigi]

Tusen takk for tilbakemelding, Twigi!

Du sier mye fornuftig, og du har selvsagt rett i at det ikke bare er sjefene sin skyld! .......

←

Enten har jeg uttrykt meg klønete, eller så har sjefen din klart å psyke deg helt ut. Jeg mener absolutt ikke at dette er din skyld. Ut fra beskrivelsen din, så kjenner jeg meg fryktelig godt igjen. Jeg har hatt en sjef som minner fryktelig mye om beskrivelsen av din sjef. Mener også å se noen trekk som tyder på at din sjef heller ikke er mann?? :kgblunk:

i en sånn situasjon blir du relativt "hjernevasket". Jeg er imponert over hvor reflektert og utrolig godt du formidler situasjonen. Da jeg var midt oppe i konflikten med min sjef, var jeg hellig overbevist om at det var jeg som ikke funket, og at jeg burde skamme meg som ikke var offensiv nok (jeg hadde en sjef som forventet at jeg var superselger - men det kom frem først etter at jeg begynte......)

Dilemmaet ditt er at "konflikt med sjefen"problematikken er veldig vanlig, men helt uakseptabel å bruke som forklaring overfor neste arbeidsgiver. Du må ikke på noen som helst måte rakke ned på "forrige" sjef, for da virker du vanskelig og potensielt konfliktskapende også i den nye jobben. Dette gjør at det blir veldig vanskelig å få et "naturlig" forhold til konflikten og situasjonen rundt. Det tok meg mange år å kunne innrømme overfor andre at jeg var i et konfliktfylt forhold på min forrige arbeidsplass.

Det er dilemmaet, og jeg antar at mye av problemet ditt videre ligger her. For hvis jeg skjønner deg riktig, så ønsker du ikke å bli i denne jobben, men du ønsker en jobb hvor du blir verdsatt - både lønnsmessig og for dine kvalifikasjoner og egenskaper.

Jeg vet ikke helt om jeg kan gi deg noen råd som "virker", men hvis jeg skal leke veileder, vil jeg vektlegge følgende:

Du ønsker ikke å bruke nåværende sjef som referanse (enig i den beslutningen), så da har du ingenting å tape på å si at du ikke slutter frivillig.

jeg kan ikke arbeidsmiljøloven godt nok, men ville anbefalt deg å snakke med en konsulent hos Aetat. Der kan du få vite hvordan du best mulig bør forholde deg, kanskje de også kan gi deg juridisk bistand, mht hvilke rettigheter du har.

Så var det å komme seg opp av kjelleren. Du er i omgivelser som jobber konstant for å psyke deg ut, de gir deg motstridende beskjeder, forsøker å få deg til å begynne å lure på deg selv, etc. Det betyr at du må jobbe ekstra hardt for å holde selvbildet ditt oppe.

Du trenger å minne deg selv på alt du gjør som er bra. Skriv liste. Lang liste. Tenk deg følgende situasjon: Du har drømmejobben, du har en sjef som vet å sette pris på deg - hva ville denne drømmesjefen si om deg hvis du ba om referanse? List opp helt hemningsløst (husk at denne drømmesjefen er utrolig, vanvittig fornøyd med deg ) Her lister du opp alle de tingene du mener du burde fått skryt for, alle tingene du kunne ha bidratt med for å hjelpe din nåværende sjef til å unngå den sikre konkurs etc etc.

Så må du søke jobber. Masse jobber. Tenk fritt og åpent - kommer du inn i et spennende firma, og de vet å verdsette deg, så får du raskt nye utfordringer og dermed høyere lønn (joda, litt ønsketenkning, selvfølgelig) Men du har sett nå hvor viktig arbeidsmilljøet er, så du må finne noen som verdsetter din evne til selvstendig tenkning.

Og når du kommer til intervju, så skal du bare lese gjennom skrytelista som drømmesjefen har skrevet Når du blir spurt om "svake sider", så kan du reflektere over noen av de tinga som har gått skitt nå, men husk å vinkle det mot den positive ytterligheten. Pirkete = nøyaktig, prater for mye = kommer lett i kontakt med folk - etc. Det nærmeste du bør komme å berøre dagens konflikt, kan være å si noe sånt som :"Min forrige sjef syntes nok at jeg dobbeltsjekket litt for ofte" eller "Min forrige sjef hadde nok ønsket at jeg utførte ordre uten å komme med kontrollspørsmål" - da har du fått frem din grundighet, og samtidig underforstått fått frem at din nåværende sjef er et skikkelig mehe.

Hvis du er alvorlig bekymret for lånet ditt, så ber du allerede nå om et møte med banken. Det er sikkert mulig å få til en ordning i en overgangsfase, slik at du kan senke skuldrene litt til jobben er i havn.

Men som sagt - jeg vet ikke om du kan trekke oppsigelsen, så forsøk å få juridisk hjelp til dette på aetat. Ring og be om en avtale - forklar situasjonen: Du er blitt presset til å si opp, og vil helst bytte jobb, men ønsker å beholde dagens jobb til du har fått en ny jobb. Understrek at du ikke ønsker å være arbeidsledig, men at du er klar for hva som helst, så lenge du kan klare dine økonomiske forpliktelser. Så lenge du har barn i bhg-alder, så blir du ikke tvunget til å ta jobb langt unna.

Lykke til!

[Belit]

Dette virker helt fjernt. Ikke la dem psyke deg ut!

Du har fått mange gode råd over, så jeg vil bare legge til at i selskaper som feks Finance Credit så var dette tonen: Still ingen spørsmål, vi tar ansvaret. Og du ser jo hva som skjedde der. Som ansatt har du også et ansvar, og i mange tilfeller et strafferettslig ansvar, når virksomheten ikke driver på den riktige måten. Når du får deg en ny jobb og får roet deg litt ned tror jeg du vil være glad for at du slapp ut av denne jobben uten skrammer!

[Gjest Gjest]

Slike sjefer / ledelse som trådstarter har beskrevet, slike håper jeg at jeg asldri jobber med eller for.

Dårlige mennesker skaper elendige firmaer. Norsk næringsliv og offentlig sektor er personene i dem. Med slike forferdelige amoralske mennesker kommer ikke landet videre.

[moka]

Hvis du sier opp selv, får du ikke dagpenger fra Aetat på 8 uker, ergo lønner deg seg for deg å bli sagt opp. Uansett hvor "skamfullt" det er.

←

da må aetat gjort feil hos meg isåfall. jeg sa opp selv . hadde 5 karantene dager bare.....

[14062003]

da må aetat gjort feil hos meg isåfall. jeg sa opp selv . hadde 5 karantene dager bare.....

←

Da har aetat gjort en feil hos deg, ja. Hos meg mistenkte de noe - og ringte arbeidsgiver og spurte rett ut hvem som hadde sagt opp (jeg eller dem). Og jeg fikk klar beskjed om oppsigelsestiden + 8 ukers karantene. Men med legeattest på hvorfor jeg sa opp, så slapp jeg med de vanlige oppstartsdagene.

[Gjest Gjest]

Signerte du på advarselen du fikk? Jeg tror ikke du hadde trengt gjøre det dersom du var uenig. Jeg ville heller ha skaffet en advokat

[Gjest Gjest]

Bedrifter med mer enn 10 ansatte skal ha verneombud.

[Gjest Gjest]

Hvis du er organisert så tar du kontakt med det fagforbundet du er organisert i og forklarer saken for dem. Som organisert har du krav på drøftelsesmøter med bedriften sammen med en tillitsvalgt, forbundet skaffer deg det hvis det ikke er tillitsvalgte på din bedrift. Hvis du er kjapt ute så er det mulighet til å få juridisk hjelp via forbundet ditt.