Mim feil at jeg har dårlig kontakt med familie?

[AnonymBruker]

Jeg er snart 30 år, og har endel problemer når det kommer til familie. Moren min er psykisk syk, noe som har gjort mange besøk oppover ubehagelig og jeg har kjørt hjem i tårer. Jeg prøver å ringe hun ofte, og da har vi gode samtaler men det er alltid jeg som må ringe, om ikke ringer hun 1-2 ganger i måneden. Hun kommer aldri på besøk til meg eller tar initiativ til å gjøre noe sammen. Jeg har søsken som er 10 år yngre og de drar ofte på ferier og lignende sammen, men jeg er aldri inkludert i dette, noe som igjen har ført til at jeg føler meg utenfor familien. Hun har også løyet til meg over hvem som er min biologiske far, til tross for at hun har visst at min «far» som jeg er oppvokst med aldri har brydd seg om meg. Om jeg snakker med dette om noen truer hun med å ta livet sitt, noe hun har prøvd på før. 
 

Jeg har derfor vært lite flink å dra hjem, og går i behandling pga traumer. Etter jeg fikk meg kjæreste bruker vi mye tid hos hans familie, i tillegg til at vi har vært på besøk hos min far 2 ganger i familieselskap. Dette nevner hun flere ganger at hun syns er latterlig, i og med at faren min aldri har brydd seg om meg. Hun nevner ofte at de har fått møtt kjæresten min mer enn hun, og er sur for jeg ikke kommer hjem. Når vi er på besøk hos hun sitter vi ofte rett opp og ned i sofaen i flere timer, og dette er ikke noe jeg orker. Jeg har derfor foreslått at vi kan gjøre noe sammen heller, men får da ett surt svar om «bare glem det...». Er dette min feil? Jeg merker på kjæresten sin familie hvor fint de har det sammen og kjenner meg ufattelig trist over at jeg ikke har dette med min familie. Det er skamfult for meg, og jeg har dårlig samvittighet når hun blir sur for jeg ikke kommer på besøk hjemme med kjæresten. Hva skal jeg gjøre? 
 

 

Anonymkode: e9bcc...c83

[Lonelily]

Slikt er vanskelig, det er mye følelser med i bildet og vanskelig å ikke sammenligne når du opplever at hans familie er så bra. Det kan lede til ekstra skuffelse rundt din egen familiesituasjon. Jeg har var i en slik situasjon selv en periode jeg ikke hadde lite kontakt med mine egne foreldre og vet hvor mange refleksjoner (og vonde tanker) det kan føre til. 

Det er vanskelig å gi noen gode råd syntes jeg, spesielt når det også er psykisk helse inne i bildet. Jeg tror det på mange måter gjelder å se på det positive (at kjæresten har bra familie, at begge foreldrene dine ønsker å bli kjent med kjæresten din), men jeg mener også bestemt at man må kunne være ærlig på en respektfull måte og sette grenser for seg selv.

Det som høres vanskelig ut er jo forholdet til din mor. Kanskje du må gå noen runder med deg selv for å finne ut hva du ønsker og hva du kan forvente. Hvis det bare er skuffelser så er vi tilbake til å måtte kunne sette grenser for seg selv. Hvis du ønsker og ser en mulighet til å bedre forholdet kan det jo tenkes at du må tilbringe mer tid med henne alene, og det kan innebære at du må dra til henne (om situasjonen hennes tilsier det). Hvis dere kommer nærmere er det nok også lettere å ta opp ting som gjør vondt, stille mer krav og forstå hvorfor. Ut i fra det lille du skriver så høres mor "vanskelig" ut. Hvis hun er narsissist eller psykopat så er spørsmålet om du skal involvere deg for mye. Det høres urettferdig ut at hun gjentatte ganger sier ting som gir deg skyldfølelse og jeg lurer på om hun her (bevisst eller ubevisst) utnytter et "svakt" punkt hos deg? Dette er det jo kun du som kan svare på, du som må føle på. Men kanskje først finne ut hva det er realistisk å kunne oppnå og hva du selv ønsker. Det er lov til å si nei også. Masse lykke til ❤️