Argumentene mot enebarn

[AnonymBruker]

On 8/26/2021 at 7:51 PM, AnonymBruker said:

Jeg vet ikke om det er et argument, men jeg kan fortelle litt om meg og mitt familieliv.

Min samboer er enebarn og hans far er enebarn. Hans mor er også enebarn. Så på hans side er det ikke familie. Ved høytider, når vi ikke er hos dem, så sitter de alene. Siden de ikke har noen andre så har vi følt at vi måtte bosette oss i nærheten. Det er noe ubehagelig over at de kun har oss.

Så jeg tenker litt på det. Jeg tror man kommer til å merke det etter noen generasjoner hvis mange kun velger å få ett barn. At man på en måte ikke har en slekt på samme måte - med onkler, tanter, fettere og kusiner.

Mine barn kommer trolig aldri til å få søskenbarn siden samboer er enebarn, og jeg har en eldre søster som ser ut til å bli barnløs. Det er litt rart. 

Anonymkode: 117c9...739

Jeg har det helt likt. Vi har ikke fått barn enda, men jeg håper vi kan få to, så det blir noe familie etter oss. Familien er så liten på begge sider, og det blir som du sier sannsynligvis ingen søskenbarn. I samboers familie er ikke moren enebarn, men veldig attpåklatt, så samboer har onkler som er på alder med min bestefar, og søskenbarn som er 20 år eldre. 

Utenom det mener jeg ikke at det er noe galt i å få 1 barn, og for mange blir det kanskje bare sånn. Men hvis jeg får 1 barn så blir slekta mindre og mindre, med minst to generasjoner uten søskenbarn.

Anonymkode: b1801...e99

[AnonymBruker]

22 hours ago, fru Alving said:

Kanskje er det ting som kan gjøres annerledes med et eventuelt neste barn.

Det er det definitivt, men en del ting kunne vi rett og slett ikke gjøre noe med sist. Er disse tingene vi er redd for at skal skje igjen. Det er jo på ingen måte sikkert, det kan jo gå helt strålende neste gang, men risikoen føles for stor. Vi har noen år igjen på å bestemme oss, så toget er jo ikke gått. Det kan jo også bli verre neste gang, man aner jo ikke. Kan få barn med spesielle behov feks. Vi får se, men er i hvertfall innstilt på å prøve å minimere ulempene ved å være enebarn dersom han ender opp som det.

Ts

Anonymkode: 19bf3...6b8

[AnonymBruker]

Min er enebarn og nå ganske stor, sier han ikke savner søsken. Han har alltid med venner på ferie om vi ikke skal til familie, vi har tatt med vennene på aktivitet og andre turer 

Anonymkode: 22f6a...50b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Huff, dette var trist lesing. Tenker du nå at det er noe annet dine foreldre kunne gjort under oppveksten som ville gjort det bedre for deg å ikke ha søsken? 

Jeg noterer meg å ikke prøve å beslaglegge tiden hans med familietid i tenårene og å holde god kontakt med søskenbarn og våre egne søsken. Mine to yngste søsken er 13 og 14 år yngre enn meg, så jeg tror sannsynligheten er stor for at de kan delta i min begravelse i det minste.

Ts

Anonymkode: 19bf3...6b8

Nei, jeg ser ikke hva det skulle ha vært. Jeg fikk en katt til selskap. Jeg var med venner på hytteturer, fikk ha så mye besøk jeg ville. Jeg manglet ikke folk å være sammen med, jeg manglet noen å dele familielivet og felles oppvekst med. Stor forskjell.

 Mine foreldre holdt jo ganske god kontakt med sine søsken, og nevøer/nieser også. Men de bodde et stykke unna, så det var alltid dagsbesøk og vi vokste jo ikke opp sammen, gikk på samme skole eller kjente de samme folkene, så jeg fikk jo aldri noe søskenforhold til dem likevel.  Noen var jo 15 år eldre enn meg, da har man ikke mye til felles. Jeg har jo nesten ikke sett dem siden de -og jeg- flyttet hjemmefra for å studere. To av dem besøker forstsatt mine foreldre innimellom, men vi søskenbarna møtes sjelden.

Anonymkode: 11f85...a3a

[AnonymBruker]

Jeg tenker dette ikke er så vanskelig.
Dere skal få flere barn - hvis DERE har LYST på flere barn.
Er som å vurdere å skaffe en hund. Man gjør det bare hvis de voksne ønsker ansvaret som medfølger. Hvis ikke - ikke gjør det. SÅ tror jeg man legger til side alle vurderinger av hva som er bra eller ikke for barnet/barna. For som du skriver, der er det absolutt ingen garantier. Søsken kan hate hverandre som pesten. De kan være HELT ulik personligheter som i den normale verden aldri ville hatt noe med hverandre å gjøre, og langt fra bodd under samme tak. Dette påtvinges som søsken, inntil de er voksne. Mens andre er bestevenner fra første gang de ser hverandre og det varer livet ut. Og ALT i mellom. Barn er også mennesker, akkurat som oss.

Så legg de vurderingene til siden.
Ønsker dere flere barn sammen? Flere å elske høyere enn alt annet?
Orker dere arbeidsmengden med et barn til? All oppfølging dobler seg + den tredje dosen arbeid med å veilede søsken i å bo og leve sammen slik at familien fungerer greit. Så det blir litt mer enn dobbelt opp med jobb i forhold til å ha ett barn. Er det no0e dere ønsker? Når begge vil ha to fritidsaktiviteter og dere gjerne vil følge opp litt, og innser at det var 4/5 ukedager ute av huset og familien oppdelt. Og egentid... bli jo en annen greie med mer enn ett barn. Fortsatt mulig, men selvsagt vanskeligere når barna er små. Hvor viktig er det for dere? Og støynivået i huset...er et...ehm...annet...med to barn. Trives dere i lyd, løping og "kaos", eller trives dere bedre i ordnede former? Jeg tenker slike vurderinger bør ligge bak avgjørelsen om dere skal ha flere barn eller ikke. Og jeg leser jo at dere allerede er i tvil. Og da ville jeg tenkt meg ekstra godt om før "dere tar valpen i hus" for å si det sånn.

Dette handler ikke om barna, dette handler om dere  

Anonymkode: 46c7f...520

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.8.2021 den 14.56):

Jadajada, nok en enebarntråd, men fant ikke noen som svarte på det jeg lurer på. 

Vi vurder enebarn. Og siden vi veldig ofte får spørsmål om når nestemann kommer har vi begynt å svare at vi vurderer å la det barnet vi har forbli enebarn. Og jeg får helt bakoversveis av argumentene som da hagler inn, og lurer på om noen er villige til å diskutere dem med meg.

1. "Enebarn er ensomme, egoistiske og dårlig tilpasset" - dette er kraftig tilbakevist av forskning, men forskning har også påvist at disse fordommene er veldig sterke hos folk. En del enebarn hater ordet "enebarn" fordi voksne pleide å fortelle dem at de nok var sånn og sånn fordi de var enebarn. Så det jeg kanskje er mest bekymret for er hvordan voksne skal behandle mitt enebarn. Er jeg på ville veier her?

2. "Mine barn har så mye glede av hverandre/jeg har så mye glede av mine søsken" - Jeg skjønner at det er vanskelig å se for seg at dine søsken som eksisterer aldri skulle blitt født. Men her er det snakk om noen som ikke eksisterer. Og det at du har glede av dine søsken er ikke et bedre argument for at jeg skal få flere barn, enn det at jeg ikke hadde glede av mine søsken i oppveksten er for at du skulle fått færre barn?

3. "Jeg er enebarn og jeg var alltid veldig ensom, hadde ikke noen å leke med på ferier osv" - jeg har to søsken og var også ensom. Og forskningen konkluderer med at ja, det finnes ensomme enebarn, men det er ikke flere av dem enn det er ensomme søsken. Og det må da gå an å planlegge ferier hvor man kan møte andre barn?

4. "Det er dårlig gjort mot ditt barn, når dere blir gamle og trenger hjelp må barnet stå i det og ta vare på dere alene" - igjen, som voksne mennesker må det da gå an å gjøre noe med dette? Og uansett, min mor har tre søsken men tar seg likevel av sine gamle foreldre alene. Bestemor hadde to søsken og tok seg av sine gamle foreldre alene. Ingen garantier her heller?

Om du fremdeles leser så takker jeg for det, det ble langt dette her. Ser en del enebarn i disse trådene som mener livene deres har vært kjipe fordi de var enebarn, men antar det er et klassisk tilfelle av at gresset alltid er grønnere på den andre siden? Det er jo drøssevis med søsken som også hadde kjipe liv i oppveksten. Og som jeg nettopp leste i en facebooktråd, det er nok lettere å fortelle at ens barn har mye glede av hverandre enn at man har barn som ikke har det?

Som det kanskje vises på dette alt for lange innlegget: vi vurderer enebarn, men jeg sliter med valget. Har ikke spesielt lyst på flere barn, men er så redd for at jeg ødelegger noe for barnet mitt ved å forbanne ham til et liv som enebarn. Hjelp?

Anonymkode: 19bf3...6b8

Du må se an din situasjon, er det medisinske årsaker til å ikke få flere barn så er det det rette. Enebarn kan nok klare seg fint i livet! Men, har du mulighet ville jeg valgt ett barn til. Mine barn har venner som har 0, 1 og 2 søsken. De er ofte sammen med enebarna og jeg merker at foreldrene der er veldig «på» for å få barn til å komme hjem, bli med på turer, overnatting osv, da deres barn fort kjeder seg. Spesielt i lengre friperioder fra skolen. Barna mine liker godt å leke med enebarna, så det er ikke noe galt sosialt, men de liker også godt å være hjemme der de «får det som de vil». Hos oss må det tilpasses en søskenflokk og de kan ikke bråke når de vil (om feks noen sover, gjør lekser etc), de får ikke alltid bestemme hva familien skal finne på, de må spise maten som står på bordet, ingen spesial til det ene barnet. Vi kan ikke alltid gå på kafé eller kjøpe noe til det ene barnet på butikken, da må vi kjøpe til alle osv og det går ikke alltid. Det blir oftere klaging fra enebarna som er på besøk og «jeg vil» enn andre barn med søsken som er vant til å måtte gjøre det fellesskapet skal. 

Anonymkode: 85d06...083

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.8.2021 den 14.56):

Jadajada, nok en enebarntråd, men fant ikke noen som svarte på det jeg lurer på. 

Vi vurder enebarn. Og siden vi veldig ofte får spørsmål om når nestemann kommer har vi begynt å svare at vi vurderer å la det barnet vi har forbli enebarn. Og jeg får helt bakoversveis av argumentene som da hagler inn, og lurer på om noen er villige til å diskutere dem med meg.

1. "Enebarn er ensomme, egoistiske og dårlig tilpasset" - dette er kraftig tilbakevist av forskning, men forskning har også påvist at disse fordommene er veldig sterke hos folk. En del enebarn hater ordet "enebarn" fordi voksne pleide å fortelle dem at de nok var sånn og sånn fordi de var enebarn. Så det jeg kanskje er mest bekymret for er hvordan voksne skal behandle mitt enebarn. Er jeg på ville veier her?

2. "Mine barn har så mye glede av hverandre/jeg har så mye glede av mine søsken" - Jeg skjønner at det er vanskelig å se for seg at dine søsken som eksisterer aldri skulle blitt født. Men her er det snakk om noen som ikke eksisterer. Og det at du har glede av dine søsken er ikke et bedre argument for at jeg skal få flere barn, enn det at jeg ikke hadde glede av mine søsken i oppveksten er for at du skulle fått færre barn?

3. "Jeg er enebarn og jeg var alltid veldig ensom, hadde ikke noen å leke med på ferier osv" - jeg har to søsken og var også ensom. Og forskningen konkluderer med at ja, det finnes ensomme enebarn, men det er ikke flere av dem enn det er ensomme søsken. Og det må da gå an å planlegge ferier hvor man kan møte andre barn?

4. "Det er dårlig gjort mot ditt barn, når dere blir gamle og trenger hjelp må barnet stå i det og ta vare på dere alene" - igjen, som voksne mennesker må det da gå an å gjøre noe med dette? Og uansett, min mor har tre søsken men tar seg likevel av sine gamle foreldre alene. Bestemor hadde to søsken og tok seg av sine gamle foreldre alene. Ingen garantier her heller?

Om du fremdeles leser så takker jeg for det, det ble langt dette her. Ser en del enebarn i disse trådene som mener livene deres har vært kjipe fordi de var enebarn, men antar det er et klassisk tilfelle av at gresset alltid er grønnere på den andre siden? Det er jo drøssevis med søsken som også hadde kjipe liv i oppveksten. Og som jeg nettopp leste i en facebooktråd, det er nok lettere å fortelle at ens barn har mye glede av hverandre enn at man har barn som ikke har det?

Som det kanskje vises på dette alt for lange innlegget: vi vurderer enebarn, men jeg sliter med valget. Har ikke spesielt lyst på flere barn, men er så redd for at jeg ødelegger noe for barnet mitt ved å forbanne ham til et liv som enebarn. Hjelp?

Anonymkode: 19bf3...6b8

Beste argument for: når dere dør blir det ikke arveoppgjør og drama. Jeg hadde et halvsøsken jeg ikke hadde forhold med som laget kvalme og ville kreve alt. Mye drama. 

Nå må jeg veilede kjæresten i testamentskriving fordi jeg vet at ved arv blir det alltid drama. Kjæresten har to barn. Godt forhold med den ene og elendig med den andre. Barna kommer ikke over ens. Man må detaljstyre hele testamentet for at det ikke skal være noen tvil. Man kan ikke forvente at søsken er venner eller blir venner. Man velger tross alt ikke sin egen familie.

Anonymkode: 576a3...508

[AnonymBruker]

Det jeg tenker mest på er ensomhet. Selv om enebarn kan ha flere søskenbarn og tanter/onkler som bryr seg, er det ikke gitt at forholdet er likt i alle år. Og man vet ikke om barnet vil klare seg bra sosialt og ha et nettverk, heller ikkje om eget barn stifter familie selv. 

Og dersom noe skjer med foreldrene, er man mer alene. Både død og sykdom, eller oppvekst (godt og vondt). Man har noen å støtte seg på, selv om det selvsagt ikke er garanti for at de blir bestevenner. 

Men det er ulike grunner til at man ikke får flere barn. Ufrivillig barnløshet, barnet man har krever mye (feks diagnoser), man selv får dårlig helse, skilsmisse og ønsker ikke flere med andre, alder osv. Men har man enebarn bør man gjøre det man kan for at de får et nettverk. Og barn som er godt oppdratt har det lettere. Og man bør selvsagt omgås andre med barn jevnlig, ikke dra på ferier og hytteturer og etter år kun med kjernefamilien.

Anonymkode: be84d...c54

[AnonymBruker]

Primært tenker jeg at enebarn er sårbart. Både for oss som foreldre, og for barnet. Det å miste et barn eller en forelder er forferdelig uansett, men å risikere å sitte igjen alene er verre. Å ja, man kan kontre det med at det er ingen garantier i livet, men nær familie er så nærme en garanti man kommer i vårt samfunn. Mor-barn relasjonen er den mest slitesterke relasjonen vi har og søskenforhold varer som regel livet ut. 

Anonymkode: ba2c5...385

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn. Savnet etter søsken er vel størst nå som voksen hvor mange av de eldre i familien har død og jeg ser familien krympe til mer og mer for vært år. Savner å ha en stor familie og ser verdien av familie i forhold til venner.

Savnet søsken litt som barn også.

Har selv enebarn. Det var ikke planlagt men ble sånn og nå er det litt sent å prøve å gjøre noe med dette. Mitt barn ønsket seg sterkt søsken som yngre, nå vet jeg ikke lengre. 

Jeg ville aldri selv ha planlagt for enebarn men hvis det først er realiteten så har vi enebarn også gode liv.

Anonymkode: 2d159...6c4

[AnonymBruker]

Jeg har 6 søsken, og det har 90% av tiden vært et helvete. Omtrent ingen kommer overens med hverandre. Det ble bare verre når alle ble voksen og vi er godt voksne nå. Finnes ingen familiefølelse. Skulle virkelig ønske at jeg var enebarn, tror livet mitt hadde vært veldig annerledes i dag. 

Anonymkode: 3f4e8...55f

[AnonymBruker]

Skulle ønske jeg var enebarn.

Anonymkode: 06d39...e15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

 Skulle ønske jeg var enebarn.

 Anonymkode: 06d39...e15

samme her. 

Anonymkode: 9fcef...8b0

[AnonymBruker]

Og ikke glem at for hvert barn blir sjansen større for diagnoser og andre fysiske og psykiske utfordringer. Tenk å tro man har to friske barn, så blir eldste alvorlig syk hele resten av livet fra barneskolealder? Eller hva med å få to tilsynelatende friske barn, og så får yngste psykiske problemer? Da kunne man virkelig ønske man ikke var så egoistisk at man var nødt til å få flere. 

Anonymkode: 576a3...508