Argumentene mot enebarn

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Akkurat samme grunn som deg faktisk. Skjønner ikke hvordan vi skal greie å ivareta det barnet vi har om jeg blir like dårlig og babyen blir like krevende som sist. Så svarer folk gjerne at det er jo bare noen år med helvete, det blir jo bedre etter hvert. Men to år med helvete er ganske lenge for en fireåring. Og så er det ikke sikkert det blir sånn, men risikoen føles for stor.

Ts

Anonymkode: 19bf3...6b8

Skjønner. I vår situasjon er det mye mer ansvarlig ovenfor barnet å ikke få flere barn enn å gi det søsken. Jeg pleier å punktere "diskusjonen" når folk prøver å fortelle meg at det bare er en kort periode det er tøft og at barnet bare måååå få søsken. Som regel sier jeg at jeg har mine grunner og ikke vil snakke mer om det. Da skjønner folk som regel at det sitter litt dypt og at jeg ikke bare har opplevd en "vanlig" krevende periode.

Til de nærmeste har jeg sagt litt mer, men der prøver jeg også å fatte meg i korthet. Jeg sier bare at jeg ikke er i stand til å gå gjennom samme graviditet, fødsel og babytid som sist, i tillegg med en unge ved siden av. Hvis de prøver seg med "men det kan jo hende det blir mye lettere gang nr.2 da", så sier jeg at den sjansen er jeg ikke villig til å ta, for det får så fatale konsekvenser hvis det går galt. 

Anonymkode: 56ffd...57a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

 

Men, dette må det da gå an å forhindre på noe vis? I Norge tar jo staten i stor grad vare på oss når vi ikke greier det selv, og som voksen bør man kunne gjøre noe for å forhindre at man blir en byrde for sine barn? Som noen andre her påpekte, jeg får jo ikke barn for at de skal ta vare på meg når jeg blir gammel, når vi kommer så langt håper jeg han bruker tiden sin på egne barn eller barnebarn.

Ts

Anonymkode: 19bf3...6b8

Det er nok dessverre sånn at man er rimelig avhengig av pårørende selv om man har et sikkerhetsnett i staten. Det kommer bare til å bli viktigere og viktigere.. Man er rimelig dårlig før man i det hele tatt får plass på sykehjem, og selv på sykehjem er man prisgitt aktive pårørende for å ha det greit.

Anonymkode: dce0f...eb9

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er nok dessverre sånn at man er rimelig avhengig av pårørende selv om man har et sikkerhetsnett i staten. Det kommer bare til å bli viktigere og viktigere.. Man er rimelig dårlig før man i det hele tatt får plass på sykehjem, og selv på sykehjem er man prisgitt aktive pårørende for å ha det greit.

Anonymkode: dce0f...eb9

Dette er en litt annen diskusjon, men man må da kunne betale seg ut av mye av dette? Både mat, klær og det meste kan kjøpes på nett og leveres, vaskehjelp, betale noen for å måke snø, male huset etc. Så er det vel noen medisinske ting som må til om man blir dement eller veldig syk, men å få barn i tilfelle man blir dement virker ikke helt friskt. Undersøkelser fra USA viser visst at det stort sett ett av barna som tar mesteparten av denne byrden alene uansett, jeg vet ikke hvordan det står til i Norge, men man har jo ingen garantier for hjelp fra søsken.

Ts

Anonymkode: 19bf3...6b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.8.2021 den 14.56):

Jadajada, nok en enebarntråd, men fant ikke noen som svarte på det jeg lurer på. 

Vi vurder enebarn. Og siden vi veldig ofte får spørsmål om når nestemann kommer har vi begynt å svare at vi vurderer å la det barnet vi har forbli enebarn. Og jeg får helt bakoversveis av argumentene som da hagler inn, og lurer på om noen er villige til å diskutere dem med meg.

1. "Enebarn er ensomme, egoistiske og dårlig tilpasset" - dette er kraftig tilbakevist av forskning, men forskning har også påvist at disse fordommene er veldig sterke hos folk. En del enebarn hater ordet "enebarn" fordi voksne pleide å fortelle dem at de nok var sånn og sånn fordi de var enebarn. Så det jeg kanskje er mest bekymret for er hvordan voksne skal behandle mitt enebarn. Er jeg på ville veier her?

2. "Mine barn har så mye glede av hverandre/jeg har så mye glede av mine søsken" - Jeg skjønner at det er vanskelig å se for seg at dine søsken som eksisterer aldri skulle blitt født. Men her er det snakk om noen som ikke eksisterer. Og det at du har glede av dine søsken er ikke et bedre argument for at jeg skal få flere barn, enn det at jeg ikke hadde glede av mine søsken i oppveksten er for at du skulle fått færre barn?

3. "Jeg er enebarn og jeg var alltid veldig ensom, hadde ikke noen å leke med på ferier osv" - jeg har to søsken og var også ensom. Og forskningen konkluderer med at ja, det finnes ensomme enebarn, men det er ikke flere av dem enn det er ensomme søsken. Og det må da gå an å planlegge ferier hvor man kan møte andre barn?

4. "Det er dårlig gjort mot ditt barn, når dere blir gamle og trenger hjelp må barnet stå i det og ta vare på dere alene" - igjen, som voksne mennesker må det da gå an å gjøre noe med dette? Og uansett, min mor har tre søsken men tar seg likevel av sine gamle foreldre alene. Bestemor hadde to søsken og tok seg av sine gamle foreldre alene. Ingen garantier her heller?

Om du fremdeles leser så takker jeg for det, det ble langt dette her. Ser en del enebarn i disse trådene som mener livene deres har vært kjipe fordi de var enebarn, men antar det er et klassisk tilfelle av at gresset alltid er grønnere på den andre siden? Det er jo drøssevis med søsken som også hadde kjipe liv i oppveksten. Og som jeg nettopp leste i en facebooktråd, det er nok lettere å fortelle at ens barn har mye glede av hverandre enn at man har barn som ikke har det?

Som det kanskje vises på dette alt for lange innlegget: vi vurderer enebarn, men jeg sliter med valget. Har ikke spesielt lyst på flere barn, men er så redd for at jeg ødelegger noe for barnet mitt ved å forbanne ham til et liv som enebarn. Hjelp?

Anonymkode: 19bf3...6b8

Vokst opp i en flokk på 7 hele, har selv 3 tette. 

Stemmer for flere barn og har aldri vært misfornøyd med å være mange.

Gidder ikke diskutere med deg hvorfor for hvis du ikke ser hvorfor selv så er det ingen grunn til at jeg skal bruke min energi på å prøve å få deg til å se det.

Anonymkode: 3bed0...8e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Dette er en litt annen diskusjon, men man må da kunne betale seg ut av mye av dette? Både mat, klær og det meste kan kjøpes på nett og leveres, vaskehjelp, betale noen for å måke snø, male huset etc. Så er det vel noen medisinske ting som må til om man blir dement eller veldig syk, men å få barn i tilfelle man blir dement virker ikke helt friskt. Undersøkelser fra USA viser visst at det stort sett ett av barna som tar mesteparten av denne byrden alene uansett, jeg vet ikke hvordan det står til i Norge, men man har jo ingen garantier for hjelp fra søsken.

Ts

Anonymkode: 19bf3...6b8

Man har ingen garantier for hjelp fra søsken, men sannsynligheten er jo uendelig mye større enn om man er enebarn da. Man kan kjøpe seg ut av endel, men selve organiseringen og "kjempe seg gjennom systemet", passe på deres interesser etc er vanskelig å komme unna. Jobber på sykehjem selv og skammer meg for å si at det utgjør faktisk veldig mye, altså, om man har pårørende som kjemper for en.

Anonymkode: dce0f...eb9

[AnonymBruker]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Gidder ikke diskutere med deg hvorfor for hvis du ikke ser hvorfor selv så er det ingen grunn til at jeg skal bruke min energi på å prøve å få deg til å se det.

Anonymkode: 3bed0...8e9

Dette var veldig konstruktivt, takk for det, godt jobba.

Ts

Anonymkode: 19bf3...6b8

[AnonymBruker]

7 hours ago, AnonymBruker said:

Man har ingen garantier for hjelp fra søsken, men sannsynligheten er jo uendelig mye større enn om man er enebarn da. Man kan kjøpe seg ut av endel, men selve organiseringen og "kjempe seg gjennom systemet", passe på deres interesser etc er vanskelig å komme unna. Jobber på sykehjem selv og skammer meg for å si at det utgjør faktisk veldig mye, altså, om man har pårørende som kjemper for en.

Anonymkode: dce0f...eb9

Huff, det er jo trist at systemet er sånn. Men å sette flere barn til verden for at min sønn kanskje kan ha noen å dele byrden med når vi kanskje blir gamle nok til å kanskje trenge hjelp med et helsesystem som kanskje krever det virker ikke godt nok begrunnet. Vel, den logiske delen av hjernen min mener i hvertfall det. Den andre delen må lage tråder på kvinneguiden og lese bøker, artikler og det den kommer over om enebarn for å overbevise seg selv om at enebarn er ok. Får prøve å finne trøst i at det nok er 45 år eller mer til vi trenger sykehjemsplass, og at ingen av oss aner hvordan helsevesenet ser ut i 2066.

Ts

Anonymkode: 19bf3...6b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.8.2021 den 19.51):

Jeg vet ikke om det er et argument, men jeg kan fortelle litt om meg og mitt familieliv.

Min samboer er enebarn og hans far er enebarn. Hans mor er også enebarn. Så på hans side er det ikke familie. Ved høytider, når vi ikke er hos dem, så sitter de alene. Siden de ikke har noen andre så har vi følt at vi måtte bosette oss i nærheten. Det er noe ubehagelig over at de kun har oss.

Så jeg tenker litt på det. Jeg tror man kommer til å merke det etter noen generasjoner hvis mange kun velger å få ett barn. At man på en måte ikke har en slekt på samme måte - med onkler, tanter, fettere og kusiner.

Mine barn kommer trolig aldri til å få søskenbarn siden samboer er enebarn, og jeg har en eldre søster som ser ut til å bli barnløs. Det er litt rart. 

Anonymkode: 117c9...739

Samme her. Jeg er enebarn, min far og far til mine barn. Fikk selv 3 barn. Tok ivf for å få søsken. 

De må på en måte starte opp på nytt. 

Ingen garanti for at søsken holder tett sammen, men muligheten er der i motsetning til enebarn. 

Ett av barna har også spesielt behov, og jeg er nå 100% alene med de. Hadde forholdet holdt og jeg vært yngre skulle jeg gjerne hatt ett barn til.

Anonymkode: d55bf...d5d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Dette er en litt annen diskusjon, men man må da kunne betale seg ut av mye av dette? Både mat, klær og det meste kan kjøpes på nett og leveres, vaskehjelp, betale noen for å måke snø, male huset etc. Så er det vel noen medisinske ting som må til om man blir dement eller veldig syk, men å få barn i tilfelle man blir dement virker ikke helt friskt. Undersøkelser fra USA viser visst at det stort sett ett av barna som tar mesteparten av denne byrden alene uansett, jeg vet ikke hvordan det står til i Norge, men man har jo ingen garantier for hjelp fra søsken.

Ts

Anonymkode: 19bf3...6b8

Kjøpe seg ut avhenger jo at man har råd til det da. Det kan bli veldig kostbart, og om 40 år er det vel ikke mye pensjon vi får utbetalt Desverre. 

Anonymkode: 1d4a0...c08

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Kjøpe seg ut avhenger jo at man har råd til det da. Det kan bli veldig kostbart, og om 40 år er det vel ikke mye pensjon vi får utbetalt Desverre. 

Anonymkode: 1d4a0...c08

Det er sant, og veldig mye kan skje innen den tid. Per nå ser det ut til at vi ikke kommer til å slite økonomisk på noe tidspunkt, men vi kan jo være uføre begge to om 10 år. Men gir det mening å planlegge så langt fram i tid? Det er så mange usikre faktorer her at å anta det ene eller det andre ikke er så nyttig?

Ts

Anonymkode: 19bf3...6b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Huff, det er jo trist at systemet er sånn. Men å sette flere barn til verden for at min sønn kanskje kan ha noen å dele byrden med når vi kanskje blir gamle nok til å kanskje trenge hjelp med et helsesystem som kanskje krever det virker ikke godt nok begrunnet. Vel, den logiske delen av hjernen min mener i hvertfall det. Den andre delen må lage tråder på kvinneguiden og lese bøker, artikler og det den kommer over om enebarn for å overbevise seg selv om at enebarn er ok. Får prøve å finne trøst i at det nok er 45 år eller mer til vi trenger sykehjemsplass, og at ingen av oss aner hvordan helsevesenet ser ut i 2066.

Ts

Anonymkode: 19bf3...6b8

Det er ikke godt begrunnet, men følelser er ikke alltid rasjonelle, og tar ikke hensyn til hva som er godt begrunnet og ikke.

Se for deg at du og din mann dør, og ditt barn blir alene.
Han har ingen foreldre, ingen tanter, ingen onkler, ingen søskenbarn, ingen besteforeldre, ingen biologiske slektninger i det hele tatt unntatt egne barn, og valgt familie.

Han har ingen å mimre om barndomsopplevelser med, ingen "husker du hvordan vi pleide...?".

Dette sliter min mann med akkurat nå.
Han har hele tiden vært bestemt på at hans barn ikke skulle være enebarn fordi han savnet søsken selv, men den virkelige konsekvensen av mangelen på familie skjønte han ikke før han plutselig mistet sin siste gjenlevende slektning.

Det er ikke bare savnet etter den avdøde han sliter med nå, men også følelsen av å være alene, savnet over hva som kunne vært, ensomheten tross at han har valgt familie rundt seg.
Det finnes ingen i denne verden han kan snakke med som nikker gjenkjennende når han sier at "mamma brukte å ...", eller "pappa sa alltid...".

Dette er også et savn.

Anonymkode: 832b3...204

[AnonymBruker]

Jeg er ikke enebarn, men fikk ikke søsken før jeg var 9 år. Søsken var virkelig aldri et savn. Jeg hadde masse venner, og jeg hadde venner på ferieplassen (reiste til den samme plassen hvert år). Noen år var ikke mine ferievenner der, men jeg koste meg fortsatt. Jeg fikk mye glede av broren min npr han kom, og vi har et supert forhold i dag, men jeg vet at det ville ikke vært et problem dersom jeg aldri opplevde søsken.

Anonymkode: 60c2c...582

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er ikke godt begrunnet, men følelser er ikke alltid rasjonelle, og tar ikke hensyn til hva som er godt begrunnet og ikke.

Se for deg at du og din mann dør, og ditt barn blir alene.
Han har ingen foreldre, ingen tanter, ingen onkler, ingen søskenbarn, ingen besteforeldre, ingen biologiske slektninger i det hele tatt unntatt egne barn, og valgt familie.

Han har ingen å mimre om barndomsopplevelser med, ingen "husker du hvordan vi pleide...?".

Dette sliter min mann med akkurat nå.
Han har hele tiden vært bestemt på at hans barn ikke skulle være enebarn fordi han savnet søsken selv, men den virkelige konsekvensen av mangelen på familie skjønte han ikke før han plutselig mistet sin siste gjenlevende slektning.

Det er ikke bare savnet etter den avdøde han sliter med nå, men også følelsen av å være alene, savnet over hva som kunne vært, ensomheten tross at han har valgt familie rundt seg.
Det finnes ingen i denne verden han kan snakke med som nikker gjenkjennende når han sier at "mamma brukte å ...", eller "pappa sa alltid...".

Dette er også et savn.

Anonymkode: 832b3...204

Dette er gode poeng altså. Men jeg er fremdeles alt for redd for effekten på sønnen min dersom en eventuell neste graviditet og småbarnstid blir like ille som sist.

I tillegg har vi en ganske stor, men tett familie. Jeg har fire søsken (mine, dine, våre-opplegg) og min mann har to. Jeg er "tante" til mine søskenbarns barn, og vi har aldri feiret en julaften med mindre enn 12 rundt middagsbordet. Dersom vi ender opp med enebarn tenker jeg at vi har et spesielt ansvar for å holde på disse båndene og passe på at han har et familienettverk rundt seg.

Men jeg setter veldig pris på denne diskusjonen, for det kommer opp en del "problemer" med å være enebarn, og så håper jeg at jo flere problemer jeg vet om jo flere kan jeg løse eller minimere.

Ts

Anonymkode: 19bf3...6b8

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn, og har alltid savnet søsken. Som barn var det stusselig, og jeg likte ikke å være hjemme alene på ettermiddagene. Jeg kjedet meg mye, og følte meg ensom. Jeg hadde liksom ingen å dele familielivet  med. Jeg hadde jo venner, men de hadde jo sine egne familier, og det blir ikke det samme. Jeg husker jeg gråt og fortalte min mor at jeg savnet søsken, men hun hadde sterilisert seg så det var ikke en mulighet.

I ungdomstiden var det også ensomt. Jeg måtte holde ut de teite foreldrene mine alene, og de forventet liksom at jeg skulle være sammen med dem. De hadde jo bare meg, og skulle det være noe familietid så måtte jo jeg delta. Det var ingen å dele med. Det var ingen som gjenomgikk det samme som meg, det var ingen å snakke med om hvor teite de var.

Som voksen er det også ensomt. Jeg har ingen å dele barndomsminner med, ingen som har opplevd det samme som meg, ingen som har samme referansepunkter som meg. Mine foreldre lever, men er gamle og syke/demente. Jeg har ingen å lufte mine bekymringer for, det er ingen andre som kjenner dem så godt som jeg og kan se de små subtile forrandringene i personligheten pga demens. Jeg ser i blikket til min far at han er veldg forvirret, mens f.eks min mann ser ikke det, han kjenner ham ikke godt nok.

Jeg har måttet flytte langt unna mine foreldre pga jobb. Det er vondt å ikke kunne besøke dem så ofte i denne fasen (skrøpelige og demente, men ikke sykehjemsplass). Det er ingen som kan hjelpe dem i hverdagen, ingen som kan gi dem litt støtte. De har hatt et stort nettverk tidligere år, men de makter ikke å holde kontakten. I alle fall ikke i en slik grad at de kan be venner og naboer noe særlig om hjelp. Deres egne søsken er jo også gamle og enda mer demente, og bor spredt. Dette er en stor bekymring for meg, jeg får dårligere samvittighet for hvert år. Og når de dør, blir jeg mutters alene. Ingen å sørge med, ingen å mimre med, ingen familie igjen. Jeg vil miste all tilknytning til hjemstedet mitt, og vil sannsynligvis aldri besøke bygda mi igjen.

Jeg hadde glatt gitt en arm for å kunne ha hatt et søsken.

Anonymkode: 11f85...a3a

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker said:

I tillegg har vi en ganske stor, men tett familie. Jeg har fire søsken (mine, dine, våre-opplegg) og min mann har to. Jeg er "tante" til mine søskenbarns barn, og vi har aldri feiret en julaften med mindre enn 12 rundt middagsbordet. Dersom vi ender opp med enebarn tenker jeg at vi har et spesielt ansvar for å holde på disse båndene og passe på at han har et familienettverk rundt seg.

 

Ts

Anonymkode: 19bf3...6b8

Dette er jo veldig bra, da ville ikke jeg bekymret meg for akkurat dette i alle fall. Jeg skulle ønske vi hadde det sånn for vårt barn også, men jeg har tro på at det vil gå bra uten også. Han har søskenbarn, men de bor på andre kanten av landet. Jeg er en del eldre enn mine søsken, så eventuelle søskenbarn der vil bli mye yngre.

Men vi har et nært forhold til mine søsken, og ett av dem er bare 6 år eldre enn sønnen min. Så sånn sett har han vel ikke større sjanse for å bli igjen helt alene enn de som har ett søsken.

Den yngste onkelen er en del hos oss, og sønnen vår er mye hos dem, og vi drar på ferier sammen. Det blir jo nesten som søskenbarn, bare at jeg vil si de er tettere enn søskenbarn flest.

Anonymkode: 08b6d...e5d

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker said:

Men jeg setter veldig pris på denne diskusjonen, for det kommer opp en del "problemer" med å være enebarn, og så håper jeg at jo flere problemer jeg vet om jo flere kan jeg løse eller minimere.

Ts

Anonymkode: 19bf3...6b8

 

5 minutter siden, AnonymBruker said:

I ungdomstiden var det også ensomt. Jeg måtte holde ut de teite foreldrene mine alene, og de forventet liksom at jeg skulle være sammen med dem. De hadde jo bare meg, og skulle det være noe familietid så måtte jo jeg delta.

Anonymkode: 11f85...a3a

Tips til ts: Sørg for å ha det såpass bra alene eller sammen med mannen at det ikke blir "nødvendig" å holde igjen barnet for å ha det hyggelig.

Resten av innlegget jeg har klippet ut fra har jeg dessverre ingen løsning på. Mye kan jo bli bedre enn det som er beskrevet av at barnet har et nært forhold til sin generasjon i øvrig familie. Men helt det samme som søsken må vi nok innse at det ikke blir.

Anonymkode: 08b6d...e5d

[fru Alving]

Jeg har svart deg før HI, jeg er enebarn selv men har valgt å få to barn selv om det lenge var nok med ett. Vi var svært i tvil. Både fordi vi var eldre foreldre men og fordi jeg hadde en ganske krevende fødsel og barseltid og første barn var også en velig aktiv utgave av arten😄Vi var utrolig slitne veldig lenge.

Og det høres ut som om du har hatt det tøft med både graviditet og i den første tiden. Jeg synes det går frem av svarene dine at du ikke ønsker å oppleve noe lignende, men må det nødvendigvis bli slik?

 Kanskje er det ting som kan gjøres annerledes med et eventuelt neste barn. Hos oss valgte vi blant annet at manne min ble hjemme i 5-6 uker(husker ikke nøyaktig) etter nedkomsten for å ta seg av eldste. Etter dette kom min mor ofte og avlastet meg slik at jeg  slapp å være alene med to barn, ihvertfall den første tiden. 

Når jeg fikk andre barnet så var også opplevelsen en helt annen, fødselen gikk lettere, barseltiden lettere og baby(og mor) var roligere.

Jeg som enebarn har hatt det helt fint men det er jo noen ting jeg ser er litt tøft og stå i. Min far døde for seks år siden, og foreldrene mine er skilt. Når pappa ble syk og døde så gikk det fort, det var kun et par måneder med alvorlig sykdom før han døde. Jeg fikk god støtte av mann og barn. Men barna var små og skjønte ikke så mye, mannen min var ikke på samme måte glad i pappaen min og jeg savnet å sørge sammen med noen. Det var liksom kun meg som var virkelig lei meg da pappa døde, ingen andre hadde det på samme måten. Og nå har jeg ingen å snakke med han om.

Søsken trenger ikke å bli nære hverandre, men søsken er gjerne noen som følger deg opp igjennom livet og føler litt ekstra  ansvar.  Hadde jeg og mannen omkommet så er jeg ikke i tvil om at hans bror og familie hadde tatt over våre to barn.

Da Arne Treholt ble fengslet og senere dømt for spionasje så var "alle" imot ham. Den kalde krigen var fortsatt aktuell og han var virkelig en ingen ville ha noe med å gjøre.  Han ble skilt, mistet kontakten med sønnen sin og ble sett på som en folkefiende, han ble til og med fradømt retten til pensjon. I fengselet fikk han timer hos en psykolog. Psykologen spurte hvem han hadde som ville være der for ham. De eneste Treholt trodde ville stille opp for ham var faren og søsknene. 

Dette ble langt og jeg sier ikke at det er feil å gå for ett barn, mange enebarn har strålende liv og du høres ut til å ha en flott familie som vil stille opp for sønnen din uansett.

[Butter]

Hvorvidt det blir størst suksess med enebarn eller ikke er jo umulig å svare på. Det er så mange variabler. 
Men jeg tenker at dersom man som voksne ikke har lyst på nr2 vil det jo være ekstremt feil å sette nr 2 til verden kun for at nr 1 skal få søsken. 
Man skal jo også ha overskudd og lyst til å følge opp to, har man ikke det, vil man jo ta fra nr 1 mye av omsorgen fra foreldrene. 
Det er jo heller ikke gitt at søsknene kommer godt overens. For noen er det sikkert best å være enebarn, for andre ikke. Umulig å si på forhånd. 
 

Men oppdrar du et enebarn bør du nok være bevisst på å unngå nettopp at de tror de er eneherskere. Tror imidlertid man kommer langt med å være bevisst.
 

Selv er jeg i praksis enebarn. Jeg savner søsken og gjorde det også da jeg var liten, men har samtidig hatt en veldig fin oppvekst. Foreldrene mine hadde all verdens tid og overskudd til meg, jeg måtte ikke kjempe om oppmerksomheten. Mamma og pappa var også bevisst på å oppdra meg med fokus på å unngå at jeg skulle bli egoistisk. 

[Sensi]

Har ikke lest alle svarene. Men tenker at ettersom du nærmer deg slutten på fertil alder, så stopper spørsmålene. 
 

Inntil da må du jo bare stå for valget ditt. Kan du ikke bare si at du er fornøyd med å ha fått et barn. Når andre begynner å motargumentere så kan du bare nikke, si mmm og bytte tema? Dine nærmeste kjenner deg jo og har forhåpentlig sluttet å argumentere eller spørre. 
 

Syns det er naturlig å spørre om barn. Men frekt å tre på andre sine egne meninger. Spesielt hvis du sier at du er fornøyd med å ha fått ett barn. Det ligger jo veldig mye i den setningen. 

[AnonymBruker]

On 8/28/2021 at 10:18 AM, AnonymBruker said:

Jeg er enebarn, og har alltid savnet søsken. Som barn var det stusselig, og jeg likte ikke å være hjemme alene på ettermiddagene. Jeg kjedet meg mye, og følte meg ensom. Jeg hadde liksom ingen å dele familielivet  med. Jeg hadde jo venner, men de hadde jo sine egne familier, og det blir ikke det samme. Jeg husker jeg gråt og fortalte min mor at jeg savnet søsken, men hun hadde sterilisert seg så det var ikke en mulighet.

I ungdomstiden var det også ensomt. Jeg måtte holde ut de teite foreldrene mine alene, og de forventet liksom at jeg skulle være sammen med dem. De hadde jo bare meg, og skulle det være noe familietid så måtte jo jeg delta. Det var ingen å dele med. Det var ingen som gjenomgikk det samme som meg, det var ingen å snakke med om hvor teite de var.

Som voksen er det også ensomt. Jeg har ingen å dele barndomsminner med, ingen som har opplevd det samme som meg, ingen som har samme referansepunkter som meg. Mine foreldre lever, men er gamle og syke/demente. Jeg har ingen å lufte mine bekymringer for, det er ingen andre som kjenner dem så godt som jeg og kan se de små subtile forrandringene i personligheten pga demens. Jeg ser i blikket til min far at han er veldg forvirret, mens f.eks min mann ser ikke det, han kjenner ham ikke godt nok.

Jeg har måttet flytte langt unna mine foreldre pga jobb. Det er vondt å ikke kunne besøke dem så ofte i denne fasen (skrøpelige og demente, men ikke sykehjemsplass). Det er ingen som kan hjelpe dem i hverdagen, ingen som kan gi dem litt støtte. De har hatt et stort nettverk tidligere år, men de makter ikke å holde kontakten. I alle fall ikke i en slik grad at de kan be venner og naboer noe særlig om hjelp. Deres egne søsken er jo også gamle og enda mer demente, og bor spredt. Dette er en stor bekymring for meg, jeg får dårligere samvittighet for hvert år. Og når de dør, blir jeg mutters alene. Ingen å sørge med, ingen å mimre med, ingen familie igjen. Jeg vil miste all tilknytning til hjemstedet mitt, og vil sannsynligvis aldri besøke bygda mi igjen.

Jeg hadde glatt gitt en arm for å kunne ha hatt et søsken.

Anonymkode: 11f85...a3a

Huff, dette var trist lesing. Tenker du nå at det er noe annet dine foreldre kunne gjort under oppveksten som ville gjort det bedre for deg å ikke ha søsken? 

Jeg noterer meg å ikke prøve å beslaglegge tiden hans med familietid i tenårene og å holde god kontakt med søskenbarn og våre egne søsken. Mine to yngste søsken er 13 og 14 år yngre enn meg, så jeg tror sannsynligheten er stor for at de kan delta i min begravelse i det minste.

Ts

Anonymkode: 19bf3...6b8