Argumentene mot enebarn

[AnonymBruker]

Hva er grunnen til at dere ikke vil ha flere barn da? Går det ikke bare an å si det som det er? Vår blir kanskje også enebarn fordi jeg var så dårlig i graviditeten, hadde en dramatisk fødsel og deretter fikk en krevende baby som sov lite og gråt mye fram til ettårsalderen. Både jeg og pappaen frykter at vi møter veggen hvis vi går for nr.2. Barnet er 2 år nå, og vi venter et par år med å bestemme oss, men det er mye mulig det ikke blir flere. 

Anonymkode: 56ffd...57a

[AnonymBruker]

For min del handler det også litt om at hvis noe skulle skje med det ene barnet så har jeg fortsatt ett barn igjen. Brutalt, men man blir farget av sin egen historie. 

Anonymkode: 145fe...946

[AnonymBruker]

Jeg har 3 søsken. Vi har et tett bånd alle sammen. Barna våre har et tett bånd. Elsker å ha en stor familie og ønsket det derfor selv. Har 3 barn. 

Jeg kan på en måte ikke uttale meg om det å være enebarn, men har flere venninner som er enebarn og som ofte kan fortelle at de syns det er kjipt å ikke ha søsken. Men igjen du kan ikke få flere barn om du ikke ønsker det. Det er ikke gitt at de får et godt bånd. Min mann har 1 bror og forholdet er så som så. 

Så nei om det blir mange spørsmål bare si du ikke kan få flere barn. Men personlig syns jeg det er fint at man er ærlig å åpen om at man kun ønsker et barn og det bør folk respektere. 

Anonymkode: 63de6...007

[AnonymBruker]

Å ha søsken garanterer ikke for en god oppvekst eller et godt forhold mellom søknene som voksen. 

Vi har ett barn. Kunne nok tenkt meg flere, men jeg har akseptert mine begrensninger (hen er resultat av ivf, i tillegg hadde jeg fødselsdepresjon), og jeg orker rett og slett ikke bruke mange år av livet på å gå gjennom slikt en gang til. Jeg vil heller bruke dagene på å gjøre oppveksten til mitt barn så god som mulig med det utgangspunktet vi har.

Det er trist at fordommer som dette eksisterer. Jeg snakket med helsesykepleieren om dette, fordi jeg følte at man måtte ha mer enn ett barn. Denne helsesykepleieren er av den "gamle skolen" og hadde en del umoderne synspunkter, men i akkurat dette hadde jeg full støtte. Det er oss som foreldre som bestemmer, det er ingen andres sak, og om man har 1 eller 7 barn er man verdt akkurat like mye. 

Kjære ts: stol på deg selv og din partner. Dette er deres valg, og uansett hva dere velger å gjøre, sørg for at det er det riktige valget for dere.

Anonymkode: 93fdc...118

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker said:

Hva er grunnen til at dere ikke vil ha flere barn da? Går det ikke bare an å si det som det er? Vår blir kanskje også enebarn fordi jeg var så dårlig i graviditeten, hadde en dramatisk fødsel og deretter fikk en krevende baby som sov lite og gråt mye fram til ettårsalderen. Både jeg og pappaen frykter at vi møter veggen hvis vi går for nr.2. Barnet er 2 år nå, og vi venter et par år med å bestemme oss, men det er mye mulig det ikke blir flere. 

Anonymkode: 56ffd...57a

Akkurat samme grunn som deg faktisk. Skjønner ikke hvordan vi skal greie å ivareta det barnet vi har om jeg blir like dårlig og babyen blir like krevende som sist. Så svarer folk gjerne at det er jo bare noen år med helvete, det blir jo bedre etter hvert. Men to år med helvete er ganske lenge for en fireåring. Og så er det ikke sikkert det blir sånn, men risikoen føles for stor.

Ts

Anonymkode: 19bf3...6b8

[RockyRose]

Mannen snakkar stadig om kun å ha 1 barn(vi har 1 no), eg nektar. Nettopp pga argumentet på at han skal vere aleine når vi blir gamle. Han blir då aleine med alt ansvar for oss dersom vi blir gamle og ikkje kan ta vare på oss sjølv (ser dette stadig i jobbsamanheng, og det er trasig) Kva om han ikkje stiftar familie, då vil han ikkje ha nokon nær familie når vi døyr, og kva om vi døyr ungt? Sjølvsagt ingen garanti på at han og evt søsken vil bli nære i vaksen alder, men større sjangs for at han har nokon  Blir forhåpentlegvis kjekkare i kvardagen, feriar å ha nokon å leike med og, så lenge dei går overens..

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.8.2021 den 14.56):

Jadajada, nok en enebarntråd, men fant ikke noen som svarte på det jeg lurer på. 

Vi vurder enebarn. Og siden vi veldig ofte får spørsmål om når nestemann kommer har vi begynt å svare at vi vurderer å la det barnet vi har forbli enebarn. Og jeg får helt bakoversveis av argumentene som da hagler inn, og lurer på om noen er villige til å diskutere dem med meg.

1. "Enebarn er ensomme, egoistiske og dårlig tilpasset" - dette er kraftig tilbakevist av forskning, men forskning har også påvist at disse fordommene er veldig sterke hos folk. En del enebarn hater ordet "enebarn" fordi voksne pleide å fortelle dem at de nok var sånn og sånn fordi de var enebarn. Så det jeg kanskje er mest bekymret for er hvordan voksne skal behandle mitt enebarn. Er jeg på ville veier her?

2. "Mine barn har så mye glede av hverandre/jeg har så mye glede av mine søsken" - Jeg skjønner at det er vanskelig å se for seg at dine søsken som eksisterer aldri skulle blitt født. Men her er det snakk om noen som ikke eksisterer. Og det at du har glede av dine søsken er ikke et bedre argument for at jeg skal få flere barn, enn det at jeg ikke hadde glede av mine søsken i oppveksten er for at du skulle fått færre barn?

3. "Jeg er enebarn og jeg var alltid veldig ensom, hadde ikke noen å leke med på ferier osv" - jeg har to søsken og var også ensom. Og forskningen konkluderer med at ja, det finnes ensomme enebarn, men det er ikke flere av dem enn det er ensomme søsken. Og det må da gå an å planlegge ferier hvor man kan møte andre barn?

4. "Det er dårlig gjort mot ditt barn, når dere blir gamle og trenger hjelp må barnet stå i det og ta vare på dere alene" - igjen, som voksne mennesker må det da gå an å gjøre noe med dette? Og uansett, min mor har tre søsken men tar seg likevel av sine gamle foreldre alene. Bestemor hadde to søsken og tok seg av sine gamle foreldre alene. Ingen garantier her heller?

Om du fremdeles leser så takker jeg for det, det ble langt dette her. Ser en del enebarn i disse trådene som mener livene deres har vært kjipe fordi de var enebarn, men antar det er et klassisk tilfelle av at gresset alltid er grønnere på den andre siden? Det er jo drøssevis med søsken som også hadde kjipe liv i oppveksten. Og som jeg nettopp leste i en facebooktråd, det er nok lettere å fortelle at ens barn har mye glede av hverandre enn at man har barn som ikke har det?

Som det kanskje vises på dette alt for lange innlegget: vi vurderer enebarn, men jeg sliter med valget. Har ikke spesielt lyst på flere barn, men er så redd for at jeg ødelegger noe for barnet mitt ved å forbanne ham til et liv som enebarn. Hjelp?

Anonymkode: 19bf3...6b8

Jeg er enebarn 😊

1. Som enebarn har jeg måttet oppsøke folk å leke med, dermed lært meg mange sosiale ferdigheter som mine venner med søsken ikke hadde. F eks sommerferie og måtte finne noen å leke med. Jeg er også veldig trygg i mitt eget selskap, noe jeg merker den dag i dag som voksen, hvor venner av meg som er oppvokst med søsken takler det å være alene dårligere. Jeg er rett og slett mer selvstendig og selvgående. Jeg vil si at folk med søsken er mer egoistiske, da de har mer måttet kjempe mot sine søsken om f eks leker. Som enebarn lærer man tidlig fordeler med å dele, for det skaper vennskap. Har aldri vært noe særlig opptatt av hva som er mitt og ditt. Ingen skjønner at jeg er enebarn. Så jeg har ikke lagt noe merke til at folk har behandlet meg annerledes. Som ung ble jeg heller ikke forskjellsbehandlet pga det

2. Selvfølgelig har man mye glede av de som står deg nær, men det har man uansett om man deler blod med de eller ikke. Jeg ser at mange av mine venner med søsken står nær sin familie. Men jeg har også nære venner. Jeg har gode og trygge relasjoner rundt meg og har aldri hatt et savn etter et søsken. Siden jeg har lært meg ved tidlig alder gode sosiale ferdigheter, så sitter jeg som voksen med flere nære gode venner og mye folk rundt meg. 
 

3. Dette svarte jeg på i punkt nr 1 😅 Beste er faktisk å la barna lære seg å finne leke venner selv! Det er en GOD erfaring å ta med seg senere. Bare sørg for å dra et sted hvor man vet det er barnevennlig og ofte andre barn. Da vi dro på hytte da jeg var liten, var det første jeg sa da vi kom frem f eks «Jeg går til lekeplassen og ser om det er noen jeg kan bli venn med og leke med mens vi er på ferie! Hadeee» 😂 Ila 2 uker så hadde jeg vell fått 4 venner og vært på middag på 3 forskjellige hytter, til og med overnattet på en annen nabo hytte også. Og alle disse relasjonene sto jeg for selv, uten hjelp fra foreldre 

4. Ingen garanti nei! Helt enig i det du skriver. 
 

De som mener livet har gitt dem mindre fordi de er enebarn, så tror jeg det handler om andre ting enn at de er enebarn. Å være enebarn gjør at man egentlig er bedre rustet for å takle verden. De som syntes å være enebarn er kjipt, så må det ligge andre kjipe faktorer i bunn, som f eks dårlige oppvekstvilkår / eller andre psykiske belastninger som har preget dem såpass at det har endt i en personlighet forstyrrelse. At de har tatt med seg innlærte dårlige ferdigheter som liten og tatt de med opp i voksen livet. F eks dårlig familie situasjon ender med et mer innesluttet barn som har så mye på innsiden det ikke klarer utrykke, som ender med dårlige sosiale ferdigheter som varer livet ut. Eksemplene mine er bare eksempler. Det jeg vil frem til er at det må ligge noe annet bak, enn at de er enebarn, da de fleste enebarn lykkes godt. Det er også lett å skylde på sine problemer på andre (foreldre som ikke fikk flere barn) og ikke se innover i seg selv. 

Anonymkode: 2b9c9...918

[AnonymBruker]

Jeg kan svare som et halvvegs enebarn. Jeg har eldre halvsøsken som er såpass mye eldre enn meg at de er på alderen til mine barndomsvenners foreldre. Det er først må i voksen alder at vi har fått til et brukbart forhold, men jeg ser mer på dem som onkler og tanter enn søsken skal jeg være ærlig. 

Jeg har alltid savnet å ha søsken på min alder.jeg har følt meg utrolig mye alene, alltid litt på siden og "glemt" og jeg  må ærlig innrømme at det suger å ikke ha noen å dele referanser, barndomsminner og slike ting med. Samtidig var jeg veldig egoistisk og bortskjemt som liten, det henger nok sammen med at min far (som jeg deler med mine halvsøsken) døde da jeg var 4 år, og alle syntes veldig synd på meg. Jeg var vandt med å få viljen min, og slet med det sosiale både i bhg og skole. Er fortsatt ikke en kløpper i sosiale settinger, men har vokst av meg egoismen med årene. 

Nå er jo min case litt spesiell, men poenget er at for meg så hadde det hjulpet å ha et søsken (i samme generasjon som meg selv) for da hadde jeg hatt noen å støtte meg på, noen å dele opplevelser og minner på godt og vondt med. Men samtidig kan man jo ikke garantere at jeg hadde vert på talefot med ønskesøskenet mitt

Anonymkode: 3a853...00b

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg er enebarn 😊

1. Som enebarn har jeg måttet oppsøke folk å leke med, dermed lært meg mange sosiale ferdigheter som mine venner med søsken ikke hadde. F eks sommerferie og måtte finne noen å leke med. Jeg er også veldig trygg i mitt eget selskap, noe jeg merker den dag i dag som voksen, hvor venner av meg som er oppvokst med søsken takler det å være alene dårligere. Jeg er rett og slett mer selvstendig og selvgående. Jeg vil si at folk med søsken er mer egoistiske, da de har mer måttet kjempe mot sine søsken om f eks leker. Som enebarn lærer man tidlig fordeler med å dele, for det skaper vennskap. Har aldri vært noe særlig opptatt av hva som er mitt og ditt. Ingen skjønner at jeg er enebarn. Så jeg har ikke lagt noe merke til at folk har behandlet meg annerledes. Som ung ble jeg heller ikke forskjellsbehandlet pga det

2. Selvfølgelig har man mye glede av de som står deg nær, men det har man uansett om man deler blod med de eller ikke. Jeg ser at mange av mine venner med søsken står nær sin familie. Men jeg har også nære venner. Jeg har gode og trygge relasjoner rundt meg og har aldri hatt et savn etter et søsken. Siden jeg har lært meg ved tidlig alder gode sosiale ferdigheter, så sitter jeg som voksen med flere nære gode venner og mye folk rundt meg. 
 

3. Dette svarte jeg på i punkt nr 1 😅 Beste er faktisk å la barna lære seg å finne leke venner selv! Det er en GOD erfaring å ta med seg senere. Bare sørg for å dra et sted hvor man vet det er barnevennlig og ofte andre barn. Da vi dro på hytte da jeg var liten, var det første jeg sa da vi kom frem f eks «Jeg går til lekeplassen og ser om det er noen jeg kan bli venn med og leke med mens vi er på ferie! Hadeee» 😂 Ila 2 uker så hadde jeg vell fått 4 venner og vært på middag på 3 forskjellige hytter, til og med overnattet på en annen nabo hytte også. Og alle disse relasjonene sto jeg for selv, uten hjelp fra foreldre 

4. Ingen garanti nei! Helt enig i det du skriver. 
 

De som mener livet har gitt dem mindre fordi de er enebarn, så tror jeg det handler om andre ting enn at de er enebarn. Å være enebarn gjør at man egentlig er bedre rustet for å takle verden. De som syntes å være enebarn er kjipt, så må det ligge andre kjipe faktorer i bunn, som f eks dårlige oppvekstvilkår / eller andre psykiske belastninger som har preget dem såpass at det har endt i en personlighet forstyrrelse. At de har tatt med seg innlærte dårlige ferdigheter som liten og tatt de med opp i voksen livet. F eks dårlig familie situasjon ender med et mer innesluttet barn som har så mye på innsiden det ikke klarer utrykke, som ender med dårlige sosiale ferdigheter som varer livet ut. Eksemplene mine er bare eksempler. Det jeg vil frem til er at det må ligge noe annet bak, enn at de er enebarn, da de fleste enebarn lykkes godt. Det er også lett å skylde på sine problemer på andre (foreldre som ikke fikk flere barn) og ikke se innover i seg selv. 

Anonymkode: 2b9c9...918

Jeg antar at dine venner også er enebarn siden du selv har bedre sosiale evner, er mer selvstendig og langt mindre egoistisk enn folk som har søsken. 

Anonymkode: 80a96...dc3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jeg antar at dine venner også er enebarn siden du selv har bedre sosiale evner, er mer selvstendig og langt mindre egoistisk enn folk som har søsken. 

Anonymkode: 80a96...dc3

Mine venner er 50/50 enebarn og med søsken

Anonymkode: 2b9c9...918

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Mine venner er 50/50 enebarn og med søsken

Anonymkode: 2b9c9...918

Innlegget ditt er iallfall det beste argumentet mot enebarn jeg har lest i denne tråden. Takk for det 🙂

Anonymkode: 80a96...dc3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Innlegget ditt er iallfall det beste argumentet mot enebarn jeg har lest i denne tråden. Takk for det 🙂

Anonymkode: 80a96...dc3

Gjerne utdyp 😂

Anonymkode: 2b9c9...918

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg vet ikke om det er et argument, men jeg kan fortelle litt om meg og mitt familieliv.

Min samboer er enebarn og hans far er enebarn. Hans mor er også enebarn. Så på hans side er det ikke familie. Ved høytider, når vi ikke er hos dem, så sitter de alene. Siden de ikke har noen andre så har vi følt at vi måtte bosette oss i nærheten. Det er noe ubehagelig over at de kun har oss.

Så jeg tenker litt på det. Jeg tror man kommer til å merke det etter noen generasjoner hvis mange kun velger å få ett barn. At man på en måte ikke har en slekt på samme måte - med onkler, tanter, fettere og kusiner.

Mine barn kommer trolig aldri til å få søskenbarn siden samboer er enebarn, og jeg har en eldre søster som ser ut til å bli barnløs. Det er litt rart. 

Anonymkode: 117c9...739

Uff… jeg er enebarn, samboern har hele familien sin på andre siden av jorda og barnet vårt er enebarn. Jeg synes det er ganske sårt og tungt at barnet ikke har noen andre enn oss og et sett med besteforeldre. Ingen kusiner/fettere, ingen tanter/onkler, ingen søsken. Hadde mannens familie bodd her hadde jeg ikke tenkt så mye på det. 
Men jeg synes det er trist å tenke på om barnet mitt ikke får sin egen familie, eller hvis vi faller fra tidlig så blir hun helt alene i verden! 
 

Har egentlig nok med et barn, men vi har begynt å tenkte på å kanskje få en til pga det over. 

Anonymkode: 1d4a0...c08

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

For min del handler det også litt om at hvis noe skulle skje med det ene barnet så har jeg fortsatt ett barn igjen. Brutalt, men man blir farget av sin egen historie. 

Anonymkode: 145fe...946

Her tenker jeg stikk motsatt av deg. Om sønnen min dør eller blir alvorlig syk tenker jeg at det er en velsignelse at det ikke finnes et annet barn som også er nødt til å oppleve dette. Min eventuelle sorg er mitt ansvar, og den skal i hvertfall ikke bæres av et annet barn. 

1 hour ago, RockyRose said:

Mannen snakkar stadig om kun å ha 1 barn(vi har 1 no), eg nektar. Nettopp pga argumentet på at han skal vere aleine når vi blir gamle. Han blir då aleine med alt ansvar for oss dersom vi blir gamle og ikkje kan ta vare på oss sjølv (ser dette stadig i jobbsamanheng, og det er trasig) Kva om han ikkje stiftar familie, då vil han ikkje ha nokon nær familie når vi døyr, og kva om vi døyr ungt? Sjølvsagt ingen garanti på at han og evt søsken vil bli nære i vaksen alder, men større sjangs for at han har nokon  Blir forhåpentlegvis kjekkare i kvardagen, feriar å ha nokon å leike med og, så lenge dei går overens..

Men, dette må det da gå an å forhindre på noe vis? I Norge tar jo staten i stor grad vare på oss når vi ikke greier det selv, og som voksen bør man kunne gjøre noe for å forhindre at man blir en byrde for sine barn? Som noen andre her påpekte, jeg får jo ikke barn for at de skal ta vare på meg når jeg blir gammel, når vi kommer så langt håper jeg han bruker tiden sin på egne barn eller barnebarn.

Ts

Anonymkode: 19bf3...6b8

[AnonymBruker]

Man trenger da ikke verken forklare, forsvare eller argumentere overfor andre mennesker hvorfor man velger å få 1,2, 3 eller 11 barn. En hver velger det en føler er rett for seg selv og sin egen familie. Om andre blander seg opp i deres familieplanlegging, så er det de som er uhøflige og lite hensynsfulle. 

Jeg har selv to barn, og selv om de hadde et nært forhold i oppveksten, så er de ikke spesielt nære i voksen alder. De lever totalt forskjellige liv, og er på ulikt stadie i livene sine, så det er ikke så rart. Kanskje endrer det seg senere, men det vet man jo aldri.
Selv har jeg en 12 år eldre bror, og vi har aldri hatt noe søskenforhold. Jeg husker knapt at vi bodde i samme hus. Han føles mer som en perifer onkel.

Anonymkode: bbef0...fdc

[fru Alving]

Det er fordeler med å være enebarn men og fordeler med å vokse opp som søsken.

Enebarn som har det bra blir ofte sterke og selvstendige og empatiske. Søsken som har det bra blir ofte sosiale og får uvurderlig trening i å hevde seg og sine synspunkt. Det ene er ikke bedre enn det andre.

Har valgt å få to barn for at de skal ha hverandre når vi blir gamle eller ikke er her mer og fordi enebarn er å satse alt på ett kort.

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg er enebarn 😊

1. Som enebarn har jeg måttet oppsøke folk å leke med, dermed lært meg mange sosiale ferdigheter som mine venner med søsken ikke hadde. F eks sommerferie og måtte finne noen å leke med. Jeg er også veldig trygg i mitt eget selskap, noe jeg merker den dag i dag som voksen, hvor venner av meg som er oppvokst med søsken takler det å være alene dårligere. Jeg er rett og slett mer selvstendig og selvgående. Jeg vil si at folk med søsken er mer egoistiske, da de har mer måttet kjempe mot sine søsken om f eks leker. Som enebarn lærer man tidlig fordeler med å dele, for det skaper vennskap. Har aldri vært noe særlig opptatt av hva som er mitt og ditt. Ingen skjønner at jeg er enebarn. Så jeg har ikke lagt noe merke til at folk har behandlet meg annerledes. Som ung ble jeg heller ikke forskjellsbehandlet pga det

2. Selvfølgelig har man mye glede av de som står deg nær, men det har man uansett om man deler blod med de eller ikke. Jeg ser at mange av mine venner med søsken står nær sin familie. Men jeg har også nære venner. Jeg har gode og trygge relasjoner rundt meg og har aldri hatt et savn etter et søsken. Siden jeg har lært meg ved tidlig alder gode sosiale ferdigheter, så sitter jeg som voksen med flere nære gode venner og mye folk rundt meg. 
 

3. Dette svarte jeg på i punkt nr 1 😅 Beste er faktisk å la barna lære seg å finne leke venner selv! Det er en GOD erfaring å ta med seg senere. Bare sørg for å dra et sted hvor man vet det er barnevennlig og ofte andre barn. Da vi dro på hytte da jeg var liten, var det første jeg sa da vi kom frem f eks «Jeg går til lekeplassen og ser om det er noen jeg kan bli venn med og leke med mens vi er på ferie! Hadeee» 😂 Ila 2 uker så hadde jeg vell fått 4 venner og vært på middag på 3 forskjellige hytter, til og med overnattet på en annen nabo hytte også. Og alle disse relasjonene sto jeg for selv, uten hjelp fra foreldre 

4. Ingen garanti nei! Helt enig i det du skriver. 
 

De som mener livet har gitt dem mindre fordi de er enebarn, så tror jeg det handler om andre ting enn at de er enebarn. Å være enebarn gjør at man egentlig er bedre rustet for å takle verden. De som syntes å være enebarn er kjipt, så må det ligge andre kjipe faktorer i bunn, som f eks dårlige oppvekstvilkår / eller andre psykiske belastninger som har preget dem såpass at det har endt i en personlighet forstyrrelse. At de har tatt med seg innlærte dårlige ferdigheter som liten og tatt de med opp i voksen livet. F eks dårlig familie situasjon ender med et mer innesluttet barn som har så mye på innsiden det ikke klarer utrykke, som ender med dårlige sosiale ferdigheter som varer livet ut. Eksemplene mine er bare eksempler. Det jeg vil frem til er at det må ligge noe annet bak, enn at de er enebarn, da de fleste enebarn lykkes godt. Det er også lett å skylde på sine problemer på andre (foreldre som ikke fikk flere barn) og ikke se innover i seg selv. 

Anonymkode: 2b9c9...918

Dette var hyggelig å lese, takk for at du tok deg tid til å svare så utfyllende. Hva som er galt med anonym bruker dc3 vet ikke jeg, men jeg ville ikke tatt det så tungt. 🙂

Anonymkode: 19bf3...6b8

[RockyRose]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Men, dette må det da gå an å forhindre på noe vis? I Norge tar jo staten i stor grad vare på oss når vi ikke greier det selv, og som voksen bør man kunne gjøre noe for å forhindre at man blir en byrde for sine barn? Som noen andre her påpekte, jeg får jo ikke barn for at de skal ta vare på meg når jeg blir gammel, når vi kommer så langt håper jeg han bruker tiden sin på egne barn eller barnebarn.

Ts

Anonymkode: 19bf3...6b8

Joda, staten tek ansvar for helsetenester, men staten krev og at det er nokon i familie/nærkontakter som tek ansvar for resten. Ein kan få verge og andre til å ta ansvar for det juridiske/økonomiske. Men det er likevel mest truleg kun du som sit att som pårørande for foreldra, og dei fleste vil uansett vere med på å ta avgjerdsler for foreldra sin del(når dei ikkje kan det sjølv). Skal ein ha andre folk til å gjere alt for foreldra for at borna skal sleppe, så blir det mykje fordeling. T.d. matvare-handling, innkjøp av kle og diverse, sosialisering, snømåking, kortid skal dei inn på institusjon og ikkje, kortid skal dei avslutte evt behandling og ikkje...

Men dette er jo tankar eg sjølv har, og grunnar for at eg ikkje ynskjer aleineborn. Kva andre gjer må vere opp til dei   

[AnonymBruker]

Har selv to søsken som ikke ville blitt valgt til omgangskrets om de ikke var familie.

Har ett barn som nå er 20. ikke så mye kontakt med søskenbarn, men til gjengjeld mange gode venner som har hengt sammen fra de var små. Og bare for å ha nevnt det er hen veloppdragen og har klart seg helt fint på ferier «alene» med foreldrene, sine uten traumer. 

Så for all del få barn fordi du ønsker det, og ikke fordi andre har en mening om det. Alle er forskjellige og en kan aldri vite om barna blir bestiser eller uvenner om du velger å få en eller to til.

Og håper kommentaren flere har her om at de synes det er trist å feire jul med få, ikke er grunn for å få flere barn. Stas for barnet å vite årsaken til at mamma ikke stoppet etter første🙃

Anonymkode: 897e7...e72

[Clefable]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

For min del handler det også litt om at hvis noe skulle skje med det ene barnet så har jeg fortsatt ett barn igjen. Brutalt, men man blir farget av sin egen historie. 

Anonymkode: 145fe...946

Jeg har tidligere skrevet i tråden at vi ønsker enebarn, men dette er faktisk det eneste som gjør at jeg noen ganger vurderer flere. 

Men man har jo ingen garanti for at alle barna da vil dø sammen i en ulykke feks... Så man kan uansett ikke sikre seg helt.