Argumentene mot enebarn

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Ikke meg du siterte, men ja, jeg var mye alene fordi jeg var enebarn. Det var alltid stille. Savner dog mer søsken som voksen enn som barn. Barn godtar jo alltid status quo som det normale. Jeg savner å ha tanter/onkler til barna mine, søskenbarn, og ikke minst noen å dele byrden med gamle foreldre med. Jeg valgte selv å få tre barn, var veldig redd for å ikke kunne bli gravid igjen etter nr.1, for jeg ville unngå enebarn.

Anonymkode: 5cdec...aa6

Men jeg var veldig mye alene til tross for søsken. Du kunne jo fått søsken som mine? Ser imidlertid argumentet med tanter og onkler, vi får prøve å finne en måte å kompensere for der.

Ts

Anonymkode: 19bf3...6b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Men jeg var veldig mye alene til tross for søsken. Du kunne jo fått søsken som mine? Ser imidlertid argumentet med tanter og onkler, vi får prøve å finne en måte å kompensere for der.

Ts

Anonymkode: 19bf3...6b8

Ja, men det er jo ikke spesielt sannsynlig.  Det mest vanlige er jo at søsken er mye sammen, men det er klart at livet kommer ikke med noen garantier. 

Anonymkode: 5cdec...aa6

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn og elsket det. Fikk katt, hun ble på en måte søstera mi.

Flere skriver om å være alene her, men jeg var aldri alene etter skoletid, hvertfall ikke som yngre. Vi var en hel ungeflokk i borettslaget som alltid var sammen, vi spiste typisk lunsj etter skolen hos meg, middag hver for oss siden vi bodde så nært, og dessert hos ene naboen min.

På ungdomsskolen ble det litt flere dager alene foran PCen eller med nesa i en bok, men jeg likte å kunne gjøre hva jeg ville og være i fred om jeg ønsket det.

Om jeg noen gang får barn, så blir det definitivt kun en. Hjelper jo litt at jeg er enebarn selv, vanskelig for folk å skulle si så mye negativt om enebarn direkte til et voksent enebarn  😛

Anonymkode: ccd64...f74

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

 Hjelper jo litt at jeg er enebarn selv, vanskelig for folk å skulle si så mye negativt om enebarn direkte til et voksent enebarn  😛

Anonymkode: ccd64...f74

Haha, denne er fin. Kanskje løsninga er å begynne å fortelle folk at jeg er enebarn, hvit løgn? 🤣 Fint å høre fra enebarn som har trivdes med det. Vi bor i et nabolag flust av unger, så da er det kanskje håp. Får passe på å ha gode lunsjalternativer i hus i skolealder.

Ts 

Anonymkode: 19bf3...6b8

[AnonymBruker]

Mytene om alenebarn er vel tilbakevist fot godt nå? Hver gang noen kommer med: «Stakkars barnet deres som er alenebarn. Han kommer til å ende opp bortskjemt!» så sier vi: «det er bevist at alenebarn er de som klarer seg best i livet, blant annet har de ofte høyere utdanning enn barn med søsken . 
Så er den saken død. Det eneste jeg tenker er kjipt med alenebarn er at de kan bli alene når vi foreldre dør og de har aleneansvaret for å ta vare på de gamle foreldrene sine. Men alenebarn får jo som oftest familie de også, så de fleste klarer seg nok fint. 

Anonymkode: d5df2...e32

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jadajada, nok en enebarntråd, men fant ikke noen som svarte på det jeg lurer på. 

Vi vurder enebarn. Og siden vi veldig ofte får spørsmål om når nestemann kommer har vi begynt å svare at vi vurderer å la det barnet vi har forbli enebarn. Og jeg får helt bakoversveis av argumentene som da hagler inn, og lurer på om noen er villige til å diskutere dem med meg.

1. "Enebarn er ensomme, egoistiske og dårlig tilpasset" - dette er kraftig tilbakevist av forskning, men forskning har også påvist at disse fordommene er veldig sterke hos folk. En del enebarn hater ordet "enebarn" fordi voksne pleide å fortelle dem at de nok var sånn og sånn fordi de var enebarn. Så det jeg kanskje er mest bekymret for er hvordan voksne skal behandle mitt enebarn. Er jeg på ville veier her?

2. "Mine barn har så mye glede av hverandre/jeg har så mye glede av mine søsken" - Jeg skjønner at det er vanskelig å se for seg at dine søsken som eksisterer aldri skulle blitt født. Men her er det snakk om noen som ikke eksisterer. Og det at du har glede av dine søsken er ikke et bedre argument for at jeg skal få flere barn, enn det at jeg ikke hadde glede av mine søsken i oppveksten er for at du skulle fått færre barn?

3. "Jeg er enebarn og jeg var alltid veldig ensom, hadde ikke noen å leke med på ferier osv" - jeg har to søsken og var også ensom. Og forskningen konkluderer med at ja, det finnes ensomme enebarn, men det er ikke flere av dem enn det er ensomme søsken. Og det må da gå an å planlegge ferier hvor man kan møte andre barn?

4. "Det er dårlig gjort mot ditt barn, når dere blir gamle og trenger hjelp må barnet stå i det og ta vare på dere alene" - igjen, som voksne mennesker må det da gå an å gjøre noe med dette? Og uansett, min mor har tre søsken men tar seg likevel av sine gamle foreldre alene. Bestemor hadde to søsken og tok seg av sine gamle foreldre alene. Ingen garantier her heller?

Om du fremdeles leser så takker jeg for det, det ble langt dette her. Ser en del enebarn i disse trådene som mener livene deres har vært kjipe fordi de var enebarn, men antar det er et klassisk tilfelle av at gresset alltid er grønnere på den andre siden? Det er jo drøssevis med søsken som også hadde kjipe liv i oppveksten. Og som jeg nettopp leste i en facebooktråd, det er nok lettere å fortelle at ens barn har mye glede av hverandre enn at man har barn som ikke har det?

Som det kanskje vises på dette alt for lange innlegget: vi vurderer enebarn, men jeg sliter med valget. Har ikke spesielt lyst på flere barn, men er så redd for at jeg ødelegger noe for barnet mitt ved å forbanne ham til et liv som enebarn. Hjelp?

Anonymkode: 19bf3...6b8

Blir nok mer ensomt og ikke fullt så gøy når de blir store heller. 

En del av enebarn blir utrolig bortskjemte. 

Men det er mye mye lettere for dere med ett barn enn to. 

Så vil du ikke ha flere så ikke bry deg om hva andre sier. Det som er riktig for deg er riktig for deg. Det samme med de andre. Alle må respektere hverandre!

Noen vil ikke ha barn, noennen og noen 10.

Hvert sitt valg!

Og dessuten har barnet andre å leke med i familien? Kusiner eller fettere? Barnehagen?

Det går nok bra skal du se!

 

Kjenner flere med delte meninger om det der. Noen likte å være ene barn og noen var veldig ensomme og misunnelig på de som hadde søsken.

 

Anonymkode: 91283...ecc

[AnonymBruker]

Det finnes jo ikke noe svar på dette. Det finnes haugevis av anekdotiske bevis og argumenter, men ingen av dem sier jo noe om hvordan deres barn vil få det.

Selv har jeg to barn, og de er veldig ulike. Hvis A hadde vært enebarn, hadde han nok blitt ganske ensom og sær. Han er innesluttet og asosial av vesen, og har nesten ikke sosial omgang med noen. Hvis B hadde vært enebarn, hadde han dratt huset fullt av kompiser hele tiden, fartet rundt til alle, og overhode ikke følt seg ensom.

Så det kommer an på hva slags barn du får også.

Anonymkode: 11f85...a3a

[AnonymBruker]

Jeg skulle ønske jeg var enebarn. Broren min prøvde å ha sex med meg. I dag har vi ingen kontakt, han er ikke lenger min bror. 

Anonymkode: 2c379...9a4

[AnonymBruker]

Vi vurderer enebarn. Har selv vokst opp med to søsken, og det har vært hyggelig, det. Men vi var ikke bestevenner da vi vokste opp. Lekte stort sett med vennene i klassa og sånn. Har bedre kontakt nå som voksne. 

Jeg jobber som lærer, og har elever som er enebarn og elever som har søsken. Jeg syns ikke at enebarna virker mer bortskjemte enn de med søsken. Noen enebarn er bortskjemte, noen med søsken er det. Noen enebarn er flinke til å dele, vente på tur og ta hensyn til andre. Noen med søsken er også flinke til det. Jeg tviler sterkt på at det kun handler om du har søsken eller ikke. 

Anonymkode: d1a0c...cad

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om det er et argument, men jeg kan fortelle litt om meg og mitt familieliv.

Min samboer er enebarn og hans far er enebarn. Hans mor er også enebarn. Så på hans side er det ikke familie. Ved høytider, når vi ikke er hos dem, så sitter de alene. Siden de ikke har noen andre så har vi følt at vi måtte bosette oss i nærheten. Det er noe ubehagelig over at de kun har oss.

Så jeg tenker litt på det. Jeg tror man kommer til å merke det etter noen generasjoner hvis mange kun velger å få ett barn. At man på en måte ikke har en slekt på samme måte - med onkler, tanter, fettere og kusiner.

Mine barn kommer trolig aldri til å få søskenbarn siden samboer er enebarn, og jeg har en eldre søster som ser ut til å bli barnløs. Det er litt rart. 

Anonymkode: 117c9...739

[Ronny82]

Tror det finnes plusser ved å være flere men ikke nødvendigvis minuser med å være enebarn

Endret 26. august 2021 av Ronny82

[AnonymBruker]

Med enebarn er det genialt å reise på ferie med venner som har barn. Barna kan lekt sammen og de voksne får mer voksentid enn med flere barn.

Anonymkode: 8bfed...8e4

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg vet ikke om det er et argument, men jeg kan fortelle litt om meg og mitt familieliv.

Min samboer er enebarn og hans far er enebarn. Hans mor er også enebarn. Så på hans side er det ikke familie. Ved høytider, når vi ikke er hos dem, så sitter de alene. Siden de ikke har noen andre så har vi følt at vi måtte bosette oss i nærheten. Det er noe ubehagelig over at de kun har oss.

Så jeg tenker litt på det. Jeg tror man kommer til å merke det etter noen generasjoner hvis mange kun velger å få ett barn. At man på en måte ikke har en slekt på samme måte - med onkler, tanter, fettere og kusiner.

Mine barn kommer trolig aldri til å få søskenbarn siden samboer er enebarn, og jeg har en eldre søster som ser ut til å bli barnløs. Det er litt rart. 

Anonymkode: 117c9...739

Dette høres jo litt trasig ut. Ville det hjulpet om foreldrene hans gjorde det veldig klart at dere ikke måtte noe som helst for deres skyld? Bo hvor dere vil, feire jul hvir dere vil etc. Evt om de reiste til syden eller fant på noe annet sprell de julene dere ikke er hos dem? Er veldig opptatt av at vår sønn i voksen alder skal vite at dette var vårt valg, så han trenger ikke gjøre noe spesielt fordi vi valgte å bare få ett barn.

Ts

Anonymkode: 19bf3...6b8

[AnonymBruker]

1 hour ago, Ronny82 said:

Tror det finnes plusser ved å være flere men ikke nødvendigvis minuser med å være enebarn

Jeg har faktisk lest en bok om enebarn nylig, hvor det står at forskning viser at barn som er eldst i en søskenflokk er mindre lykkelig i tenårene enn enebarn og de som ikke er eldst. Før og etter tenårene er lykkenivået det samme. Jeg har imidlertid ikke sjekket kildene selv. Jeg har ikke funnet noe som støtter antakelsen din, men så er det vel ikke alt det forskes på heller...

Men generelt, ut i fra det jeg leser, virker det som at det å være eldst og det å være enebarn er omtrent like greit, men at yngre søsken får mer ut av å være søsken. Men med hensyn til min sønn, som jo vil bli eldst, så er jo ikke dette et godt argument for å gi ham et søsken.

Ts

Anonymkode: 19bf3...6b8

[AnonymBruker]

Svar med at du forstår deres valg, men at det ikke er et valg som passer deres familie.

Det er mye enklere å få barnevakt med 1 barn kontra 2, billigere og dere får fulgt opp barnet 100%.
det er fordeler med søsken mtp enkelte sosiale ferdigheter, men har barnet og dere et godt sosialt nettverk så trenger det ikke bli et problem.

Anonymkode: 0ddc5...e29

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke myten om det ensomme,sære og mistilpassede enebarnet lenger har noen rot i virkeligheten i dagens samfunn. De fleste barn går i barnehage,og der lærer de sosiale koder. Det var nok muligens annerledes for 50-60 år siden om du var et enebarn som var alene hjemme med mor frem til du begynte på skolen. 

Min mann er enebarn, og sier han hverken i barndommen eller voksen alder har savnet søsken. Han har alltid hatt mange venner og fritidsaktiviteter, og foreldre som har fulgt han godt opp igjennom oppveksten. Jeg på min side har en nesten 10 år eldre bror og er dermed nesten vokst opp som enebarn selv også. Savnet nok et søsken i nærmere alder litt i barndommen men i dag som voksne har vi et fint og nært forhold og jeg ser det har sine fordeler å ha et eldre søsken med mer livserfaring å kunne diskutere ting med.

Anonymkode: 208fe...8b0

[AnonymBruker]

Jeg er i samme tenkeboks som deg. Vi har en sønn på 1 år, og blir ikke enig med oss selv om vi skal ha flere eller ikke. 

Jeg må innrømme at jeg ble overrasket over hvor "lav" kapasitet jeg hadde til å være forelder (eller kanskje jeg har alt for høye forventinger til meg selv og hva jeg bør greie å få unnagjort på en dag) så jeg kjenner veldig på en ubehagelig følelse av å måtte gå gravid, føde og ha en liten baby ved siden av en aktiv tass. Mannen er pendler så han er borte fra mandag morgen til torsdag eller fredag ettermiddag. Noen ganger reiser han og er borte i uker og måneder. Jeg har heldigvis en svær familie som trår til med både pass, henting i barnehage og inviterer til middag - men kjenner at jeg dauer av tanken å måtte være så mye alene med to stk. 

 

Anonymkode: 03ff6...5ed

[AnonymBruker]

Vi er søsken, men søsken har uansett flyttet til andre kanter av landet, så jeg følger opp gamle og syke foreldre alene. Og jeg bor fortsatt såpass langt unna dem at jeg bare får besøkt en gang per måned. Å få barn for at man skal bli passet på er virkelig ikke noe argument.

Anonymkode: 96647...996

[Clefable]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Jeg er selv et voksent enebarn og har aldri savnet søsken, virkelig aldri! Vet mange ikke tror på meg, men jeg har aldri kjent på et savn. Jeg har aldri følt meg ensom i barndommen fordi jeg ikke hadde søsken! Jeg likte å være alene, eller fant lekekamerater der vi var.

Jeg tar vare på mine eldre foreldre og ser ikke på det som vanskelig på noen som helst måte. Jeg har mann og venner som støtter meg.

Mine foreldre hadde ikke selv glede av sine søsken og stod mye alene i pleie av sine foreldre, noe som medførte ytterligere bitterhet i relasjonen. Dette er mye av grunnen til at jeg er enebarn.

Jeg har dog selv to barn med stor aldersforskjell (samme far), eldste her ønsket søsken og etterhvert slo biologien inn så det ble to. De har kjempe glede av hverandre på tross av aldersforskjell, men man har ingen garanti for at det vil være tilfelle og jeg tror det hadde blitt veldig utfordrende for meg å håndtere om de ikke fikk glede av hverandre….

Det er bare dere som kan vite hva som er rett for deres familie, men med mindre dere er godt oppe i åra må ikke en beslutning om enebarn være endelig heller. Her hadde alle sluttet å mase om søsken og flesteparten trodde ikke på oss når vi annonserte søsken, man må ikke få to tette eller enebarn.

Anonymkode: 3d30e...567

Jeg slenger meg på denne, i at jeg er enebarn og aldri har savnet søsken. Jeg har alltid likt mitt eget selskap og å ha ro og fred rundt meg. Da jeg besøkte venner med søsken skjønte jeg aldri at de holdt ut maset. Jeg har alltid visst jeg ville ha ett barn selv også, nettopp fordi jeg trivdes så godt med det selv. 

Jeg har alltid hatt gode venner, samt god kontakt med mannens familie også (i tillegg til mine egne foreldre og søskenbarn). Mannen har en søster og hadde mer irritasjon enn glede av henne i oppveksten. De snakker så og si aldri nå, bare i felles familieaammenkomster. Så det er igjen garanti, nei.

[AnonymBruker]

Jeg tror det er fordeler og baksider med begge deler. 
 

Jeg er vokst opp med 5 søsken, og er den eldre i flokken. Vi ble såpass mange at det endte opp med at jeg egentlig fungerte som en ekstra mamma fordi foreldrene våre ikke strakk til. 
Jeg har godt kontakt med alle idag, men vi krangler innimellom enda. 

Min kusine er enebarn, og familien var stort sett stakkars henne pga det. Så besteforeldre våre dro henne med rundt om i verden (vi fikk aldri være med), foreldrene mine dro henne med når vi skulle på ferie for det var jo så synd på henne som var alene. Hun fikk i bunn og grunn alt hun pekte på. Og endte opp som en egoistisk drittunge. 

Så jeg tenker at barn har det greit både med og uten søsken så lenge foreldrene tilrettelegger for det. 

Anonymkode: ec7f3...cbb