Argumentene mot enebarn

[AnonymBruker]

Jadajada, nok en enebarntråd, men fant ikke noen som svarte på det jeg lurer på. 

Vi vurder enebarn. Og siden vi veldig ofte får spørsmål om når nestemann kommer har vi begynt å svare at vi vurderer å la det barnet vi har forbli enebarn. Og jeg får helt bakoversveis av argumentene som da hagler inn, og lurer på om noen er villige til å diskutere dem med meg.

1. "Enebarn er ensomme, egoistiske og dårlig tilpasset" - dette er kraftig tilbakevist av forskning, men forskning har også påvist at disse fordommene er veldig sterke hos folk. En del enebarn hater ordet "enebarn" fordi voksne pleide å fortelle dem at de nok var sånn og sånn fordi de var enebarn. Så det jeg kanskje er mest bekymret for er hvordan voksne skal behandle mitt enebarn. Er jeg på ville veier her?

2. "Mine barn har så mye glede av hverandre/jeg har så mye glede av mine søsken" - Jeg skjønner at det er vanskelig å se for seg at dine søsken som eksisterer aldri skulle blitt født. Men her er det snakk om noen som ikke eksisterer. Og det at du har glede av dine søsken er ikke et bedre argument for at jeg skal få flere barn, enn det at jeg ikke hadde glede av mine søsken i oppveksten er for at du skulle fått færre barn?

3. "Jeg er enebarn og jeg var alltid veldig ensom, hadde ikke noen å leke med på ferier osv" - jeg har to søsken og var også ensom. Og forskningen konkluderer med at ja, det finnes ensomme enebarn, men det er ikke flere av dem enn det er ensomme søsken. Og det må da gå an å planlegge ferier hvor man kan møte andre barn?

4. "Det er dårlig gjort mot ditt barn, når dere blir gamle og trenger hjelp må barnet stå i det og ta vare på dere alene" - igjen, som voksne mennesker må det da gå an å gjøre noe med dette? Og uansett, min mor har tre søsken men tar seg likevel av sine gamle foreldre alene. Bestemor hadde to søsken og tok seg av sine gamle foreldre alene. Ingen garantier her heller?

Om du fremdeles leser så takker jeg for det, det ble langt dette her. Ser en del enebarn i disse trådene som mener livene deres har vært kjipe fordi de var enebarn, men antar det er et klassisk tilfelle av at gresset alltid er grønnere på den andre siden? Det er jo drøssevis med søsken som også hadde kjipe liv i oppveksten. Og som jeg nettopp leste i en facebooktråd, det er nok lettere å fortelle at ens barn har mye glede av hverandre enn at man har barn som ikke har det?

Som det kanskje vises på dette alt for lange innlegget: vi vurderer enebarn, men jeg sliter med valget. Har ikke spesielt lyst på flere barn, men er så redd for at jeg ødelegger noe for barnet mitt ved å forbanne ham til et liv som enebarn. Hjelp?

Anonymkode: 19bf3...6b8

[AnonymBruker]

Jeg er selv et voksent enebarn og har aldri savnet søsken, virkelig aldri! Vet mange ikke tror på meg, men jeg har aldri kjent på et savn. Jeg har aldri følt meg ensom i barndommen fordi jeg ikke hadde søsken! Jeg likte å være alene, eller fant lekekamerater der vi var.

Jeg tar vare på mine eldre foreldre og ser ikke på det som vanskelig på noen som helst måte. Jeg har mann og venner som støtter meg.

Mine foreldre hadde ikke selv glede av sine søsken og stod mye alene i pleie av sine foreldre, noe som medførte ytterligere bitterhet i relasjonen. Dette er mye av grunnen til at jeg er enebarn.

Jeg har dog selv to barn med stor aldersforskjell (samme far), eldste her ønsket søsken og etterhvert slo biologien inn så det ble to. De har kjempe glede av hverandre på tross av aldersforskjell, men man har ingen garanti for at det vil være tilfelle og jeg tror det hadde blitt veldig utfordrende for meg å håndtere om de ikke fikk glede av hverandre….

Det er bare dere som kan vite hva som er rett for deres familie, men med mindre dere er godt oppe i åra må ikke en beslutning om enebarn være endelig heller. Her hadde alle sluttet å mase om søsken og flesteparten trodde ikke på oss når vi annonserte søsken, man må ikke få to tette eller enebarn.

Anonymkode: 3d30e...567

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke jeg altså. Jeg har et enebarn, men han er bare to, så jeg ser jo ikke om han lider noen nød ennå. Han kommer ikke til å få søsken heller, jeg og pappaen er ikke sammen lenger og jeg er for gammel til å finne meg en ny. 

Jeg har en bror som jeg elsker mer enn det meste, og vi har hatt et sjeldent tett bånd. Pappaen til barnet mitt snakker derimot med kun ett av fire søsken, fordi det er så mange konflikter dem imellom. Det er sårt å ha søsken, men som er som fremmede. Onkelbarn man aldri ser, osv. Man har ingen garantier i livet. 

Anonymkode: 57d2c...8d3

[AnonymBruker]

Hvor langt er et tau? Dette er et spørsmål som det vil være vanskelig for deg å få svar på, for det er så individuelt. Noen har det helt fint med å være enebarn, andre kan savne søsken. Noen har veldig dårlig kontakt med søsken, andre har stor glede av dem. Jeg valgte å få to, da jeg ser verdien i å ha noen også utover barneårene, det utvider den nærmeste familien litt. Jeg var enebarn i flere år selv og hadde det helt fint i barndommen, men som voksen ser jeg enda mer verdien i at jeg fikk et søsken etterhvert. Altså jeg ser mer verdien i det nå som voksen enn da jeg var barn. 

Anonymkode: bdd88...2de

[AnonymBruker]

Jeg pleide bare å svare kort å gæli på spr, når kommer neste? Jo da, vi prøver. Ingen fler spr om det:-) 

Og når vi faktisk prøvde fikk vi det ikke til. Så livet kan ikke alltid planlegges. Eller det blir ikke som man hadde tenkt. Jeg skulle i utgangspunktet ikke ha barn. 

 

Anonymkode: b650b...2f6

[AnonymBruker]

1. Vi har enebarn. Han er 11 år og er godt fornøyd med livet sitt. Han har mange venner og er ikke ensom eller dårlig tilpasset. Og når han har venner på besøk ser jeg at han er langt fra den som er mest egoistisk, selv om de andre har søsken. Men vi har vært litt redd for dette og vært veldig opptatt av å lære ham å dele, ta hensyn til andre, vente på tur osv, helt fra starten. Det går fint an. Han har selvsagt også lært en del i barnehage og på skole. Selv om han ikke har søsken har han jo tilbragt store deler av hverdagen sammen med andre barn.

2. Jeg har selv hatt mye glede av mine søsken. Mest i voksen alder fordi jeg er dårlig på å få/beholde venner, mens søsknene mine liksom alltid er der. (Men det viser jo også at det å vokse opp med søsken ikke er noen garanti for å bli godt tilpasset sosialt. Jeg har 4 stykker.) Mannen syntes derimot hans søsken var mest til irritasjon i oppveksten og har ingen kontakt med dem i dag. Noen garanti har man ikke uansett.

3. Vi har sjelden hatt noe problem i ferier. Legger man til rette for at barnet får mange nok gode venner, så er det alltids noen å leke med når man er hjemme. Vennene til sønnen vår har alltid visst at det er åpent hus hos oss, så hit er det populært å komme. Da vi reiste bort på ferie da han var mindre, så var de tingene han opplevde såpass spennende i seg selv at han ikke savnet andre barn. Vi måtte jo være litt mer lekekamerater selv da, enn hvis han hadde hatt barn å leke med. Men vi bodde alltid på campingplasser, så han kunne treffe andre barn på lekeplassen der, det var stor stas. Nå som han er større pleier vi å invitere med en venn av ham på ferie. Det er også helt topp, da får han være sammen med en han velger selv og går godt overens med i stedet for eventuelt en plagsom lillebror.   Husker det var fryktelig mye krangling mellom meg og mine søsken på ferier, vi ble såå lei av hverandre av å være så tett på hverandre over tid.

4. Dette kan være reelt, men er et veldig tynt grunnlag for å sette et barn til verden - i Norge i dag. Alle mine besteforeldre er døde, og ingen av dem har trengt hjelp av mine foreldre eller deres søsken på slutten. Alle gikk fra å være rimelig selvgående (ett av parene hadde hjemmehjelp fra kommunen, men klarte seg selv ellers), til å bli så dårlige på kort tid at de ble innlagt på sykehus/sykehjem. Hvis de hadde fått barn for å ta seg av dem da de ble gamle hadde jo det vært rimelig bortkastet. Dessuten, selv om man får 8 barn så kan jo alle finne på å bosette seg andre steder i landet (eller utlandet) og ikke være tilgjengelig for å hjelpe likevel. Jeg har i alle fall ikke tenkt å ha noen forventning om at sønnen min skal hjelpe meg når jeg blir gammel.

Min konklusjon er at det er helt greit å bare få ett barn, men man bør kanskje gjøre en ekstra innsats på enkelte områder for å forhindre ting som kan bli problematiske. Og noen garanti for noe har man ikke uansett hva man velger.

Anonymkode: 08b6d...e5d

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn og har savnet søsken hele livet. Det var alltid stille å komme hjem alene fra skolen lenge før foreldrene mine.  Mye tid alene. Valgte to barn selv på grunn av hvor alene jeg selv følte meg, men jeg er også opptatt å finne på noe med bare ett av barna av gangen, eller sende de alene til besteforeldre, barna er ikke en pakkeløsning.  Jeg savner å være tante. Ikke det samme med mannen sin familie.  Barna mine får også få familiemedlemmer å hatilknytning til.   Har forståelse for at jeg ikke har søsken, min mor opplevde spontanabort når hun var 7 måneder på vei når jeg var liten og skrekken fra det satt nok i. 

Begge mine foreldre har mange søsken og de prater masse med de på telefon (bor langt unna hverandre), jeg hadde ønsket det samme.  

Kunne nok ha fått et tredje barn om det ikke hadde tatt så lang tid å få det første…. 

Anonymkode: 4e604...52c

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker said:

Så det jeg kanskje er mest bekymret for er hvordan voksne skal behandle mitt enebarn. Er jeg på ville veier her?

 

Anonymkode: 19bf3...6b8

Jeg overså denne. Jeg tror ikke du trenger å bekymre deg for det, vi har i alle fall ikke merket noe til disse fordommene i det virkelige liv. Tvert imot er det mange som har skrytt av at sønnen vår er så høflig og grei. De han omgås vil jo merke hvordan han er, og hva de han ikke omgås eventuelt tror er vel ikke så viktig?

Anonymkode: 08b6d...e5d

[AnonymBruker]

Hvorfor må dere argumentere for deres valg?? Dette er noe kun dere avgjør, ingen andre. 
 

Om dere skal ha barn, er det mest naturlig å starte med ett barn. Med mindre man får flerlinger. Når første svangerskap er fullført, ungen er ute så kan dere begynne å tenke på hva dere ønsker videre. For alt dere vet, får dere et multihandikappet barn, du kan ha en traumatisk fødesel og ikke ønsker flere. 

Dere må ikke ta en avgjørelse på dette nå. Hvorfor stresse. 

Anonymkode: 461ee...c0d

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn og har egentlig ikke savnet søsken.

Det er mye myter om enebarn og dette trenger du ikke å ta på alvor, som du sier viser forskning at søsken også kan slite med ting som ensomhet.

Min kusine var en av tre søsken, altså mine søskenbarn. Nå er ett av dem død og den siste av dem  er hun ikke på talefot med. Hun er helt alene om å ta vare på min tante og onkel siden søsteren ikke ønsker kontakt.

Jeg har likevel selv valgt å få to barn, både fordi jeg ønsket det men og fordi barnet mitt skulle ha litt større familie. Som voksen kunne jeg gjerne tenkt meg å ha egne søsken slik at jeg fikk oppleve å bli tante.

Har en gammel mor og opplever at det nok er litt slitsom å være enebarn som pårørende, men samtidig så har jeg jo mann og barn som også tar vare på min mamma.

Dette med enebarn kontra to er veldig personlig. Vi opplevde også som du mange argumentere for hvorfor vi skulle få en til. Jeg angrer selvfølgelig ikke på minstebarnet men egentlig hadde jeg og mannen litt nok med ett barn og kanskje er det slik for deg også.

Anonymkode: b42a4...435

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Vi vurder enebarn. Og siden vi veldig ofte får spørsmål om når nestemann kommer har vi begynt å svare at vi vurderer å la det barnet vi har forbli enebarn. Og jeg får helt bakoversveis av argumentene som da hagler inn, og lurer på om noen er villige til å diskutere dem med meg.

Ser nå at det virker til at dere har et barn nå. Ganske nylig også. 
 

Enebarn eller ikke. Selv med flere barn, er det jo ikke sikkert at de i det hele tatt vil komme overens. 

Om andre argumenterer mot dere, så svar de at dette er kun din og samboers avgjørelse, ingen andre sin. Det er ikke noe å diskutere med andre. 
 

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Som det kanskje vises på dette alt for lange innlegget: vi vurderer enebarn, men jeg sliter med valget. Har ikke spesielt lyst på flere barn, men er så redd for at jeg ødelegger noe for barnet mitt ved å forbanne ham til et liv som enebarn. Hjelp?

Anonymkode: 19bf3...6b8

Det kan være ødeleggende for barnet å få søsken også. Hvorfor skal alle snakke som om at alle barn er en velsignelse og en nødvendighet å ha søsken?? 
 

Du kjenner selv at du ikke nødvendigvis ønsker flere barn. Lytt på magefølelsen din.
 

Jeg synes det er veldig greit med ‘kun’ et barn. Ikke snakk om flere barn her. Siden jeg ikke har vært i forhold, har jeg sluppet unna spørsmål om flere barn. 

Anonymkode: 461ee...c0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Jadajada, nok en enebarntråd, men fant ikke noen som svarte på det jeg lurer på. 

Vi vurder enebarn. Og siden vi veldig ofte får spørsmål om når nestemann kommer har vi begynt å svare at vi vurderer å la det barnet vi har forbli enebarn. Og jeg får helt bakoversveis av argumentene som da hagler inn, og lurer på om noen er villige til å diskutere dem med meg.

1. "Enebarn er ensomme, egoistiske og dårlig tilpasset" - dette er kraftig tilbakevist av forskning, men forskning har også påvist at disse fordommene er veldig sterke hos folk. En del enebarn hater ordet "enebarn" fordi voksne pleide å fortelle dem at de nok var sånn og sånn fordi de var enebarn. Så det jeg kanskje er mest bekymret for er hvordan voksne skal behandle mitt enebarn. Er jeg på ville veier her?

Jeg er enebarn og har ikke opplevd å bli snakket slik til i barndommen. Jeg var et relativt rolig og lett å håndtere barn da.

2. "Mine barn har så mye glede av hverandre/jeg har så mye glede av mine søsken" - Jeg skjønner at det er vanskelig å se for seg at dine søsken som eksisterer aldri skulle blitt født. Men her er det snakk om noen som ikke eksisterer. Og det at du har glede av dine søsken er ikke et bedre argument for at jeg skal få flere barn, enn det at jeg ikke hadde glede av mine søsken i oppveksten er for at du skulle fått færre barn?

Jeg hadde mye glede av mine søskenbarn, men også glad i alenetid. Jeg har både søskenbarn og venninner som er som søsken for meg så lenge vi har kjent hverandre (noen fra barndommen, noen fra voksen alder).

3. "Jeg er enebarn og jeg var alltid veldig ensom, hadde ikke noen å leke med på ferier osv" - jeg har to søsken og var også ensom. Og forskningen konkluderer med at ja, det finnes ensomme enebarn, men det er ikke flere av dem enn det er ensomme søsken. Og det må da gå an å planlegge ferier hvor man kan møte andre barn?

Mine foreldre var gode på å la meg leke med fremmede barn på ferier, feriere med venner, søskenbarn og felles familieferier. Aldri opplevd en ensom ferie, eneste ensomhet jeg har opplevd er pga mobbing i klassen og det har nok de med søsken også opplevd.

4. "Det er dårlig gjort mot ditt barn, når dere blir gamle og trenger hjelp må barnet stå i det og ta vare på dere alene" - igjen, som voksne mennesker må det da gå an å gjøre noe med dette? Og uansett, min mor har tre søsken men tar seg likevel av sine gamle foreldre alene. Bestemor hadde to søsken og tok seg av sine gamle foreldre alene. Ingen garantier her heller?

Dette er nok det eneste argumentet jeg er enig i, og grunnen til at jeg selv ønsker meg 2 barn (om jeg takler det, det gjenstår å se når nr 1 kommer). Mine søskenbarn har noen å støtte seg på, og personlig tror jeg ikke at jeg kommer til å bli flink nok til å stille opp for mine foreldre når de blir gamle og syke. Men som du sier er det ingen garantier uansett hvor mange barn man får. Jeg håper jeg fortsatt har støtteapparatet mitt når mine foreldre blir gamle og syke, jeg gruer meg allerede.

Om du fremdeles leser så takker jeg for det, det ble langt dette her. Ser en del enebarn i disse trådene som mener livene deres har vært kjipe fordi de var enebarn, men antar det er et klassisk tilfelle av at gresset alltid er grønnere på den andre siden? Det er jo drøssevis med søsken som også hadde kjipe liv i oppveksten. Og som jeg nettopp leste i en facebooktråd, det er nok lettere å fortelle at ens barn har mye glede av hverandre enn at man har barn som ikke har det?

Hvis det hjelper så er jeg per dags dato lykkelig med et godt liv. Å være enebarn har ikke vært hovedproblemet i mine nedturer i livet, og mine foreldre hadde nok ikke hatt økonomi til å ha flere så de gjorde nok et godt valg.

Som det kanskje vises på dette alt for lange innlegget: vi vurderer enebarn, men jeg sliter med valget. Har ikke spesielt lyst på flere barn, men er så redd for at jeg ødelegger noe for barnet mitt ved å forbanne ham til et liv som enebarn. Hjelp?

Det er helt opp til deg. Det er bedre å få ett barn man klarer å ta seg av, enn å neglisjere flere bare for at de skal ha hverandre.

Anonymkode: 19bf3...6b8

Anonymkode: f251f...902

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ser nå at det virker til at dere har et barn nå. Ganske nylig også. 
 

Enebarn eller ikke. Selv med flere barn, er det jo ikke sikkert at de i det hele tatt vil komme overens. 

Om andre argumenterer mot dere, så svar de at dette er kun din og samboers avgjørelse, ingen andre sin. Det er ikke noe å diskutere med andre. 
 

Det kan være ødeleggende for barnet å få søsken også. Hvorfor skal alle snakke som om at alle barn er en velsignelse og en nødvendighet å ha søsken?? 
 

Du kjenner selv at du ikke nødvendigvis ønsker flere barn. Lytt på magefølelsen din.
 

Jeg synes det er veldig greit med ‘kun’ et barn. Ikke snakk om flere barn her. Siden jeg ikke har vært i forhold, har jeg sluppet unna spørsmål om flere barn. 

Anonymkode: 461ee...c0d

Enig i dette. Det er slett ikke alltid en velsignelse med søsken. Dere vet heller ikke hva dere får, får man et barn med ekstra behov så vil ofte søsken få mindre tid og oppmerksomhet men selvfølgelig får de også mye læring.

Anonymkode: b42a4...435

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Jadajada, nok en enebarntråd, men fant ikke noen som svarte på det jeg lurer på. 

Vi vurder enebarn. Og siden vi veldig ofte får spørsmål om når nestemann kommer har vi begynt å svare at vi vurderer å la det barnet vi har forbli enebarn. Og jeg får helt bakoversveis av argumentene som da hagler inn, og lurer på om noen er villige til å diskutere dem med meg.

1. "Enebarn er ensomme, egoistiske og dårlig tilpasset" - Min datter er enebarn, men empatisk og snill med vennene sine. Hun har mange venner, men trives også godt i eget selskap. Det er jo ikke slik at hun får viljen sin hele tiden, selv om hun er enebarn. Eneste er vel at hun slipper å dele så mye med et annet barn. Men det er klart hun har lært å dele i barnehagen og skolen.

2. "Mine barn har så mye glede av hverandre/jeg har så mye glede av mine søsken" - Jeg har en jevnaldrende søster, vi var aldri noe særlig venner i oppveksten. I voksen alder har vi lite kontakt. Men jeg har gode venner, som jeg har kjent omtrent hele oppveksten min. Jeg har også en halvsøster som var voksen da jeg ble født. Vi har også lite kontakt. Vi er mer like som personer, men likevel er vi i ulike livssituasjoner og er i ulike miljøer. Så jeg har heller masse glede av mine venner.

3. "Jeg er enebarn og jeg var alltid veldig ensom, hadde ikke noen å leke med på ferier osv" - jeg har to søsken og var også ensom. Og forskningen konkluderer med at ja, det finnes ensomme enebarn, men det er ikke flere av dem enn det er ensomme søsken. Og det må da gå an å planlegge ferier hvor man kan møte andre barn?

4. "Det er dårlig gjort mot ditt barn, når dere blir gamle og trenger hjelp må barnet stå i det og ta vare på dere alene" - fordi man er søsken, betyr jo ikke det at man bor i samme by som foreldrene. Man kan bo på andre siden av landet, eller i andre land. Som du skriver; ingen garantier.

 

Anonymkode: 19bf3...6b8

 

Anonymkode: 43644...84a

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn og har alltid vært veldig fornøyd med det. Hadde masse venner i oppveksten.

Anonymkode: a9c39...6ae

[AnonymBruker]

Min mann er enebarn, jeg har mye eldre halvsøsken. I oppveksten hadde jeg det helt fint, men som voksen skulle jeg ønske vi hadde flere barn i familien, at barna hadde søskenbarn, at vi var en stor familie til jul osv. Vi har selv to barn. 
 

Det finnes uansett ikke noe fasitsvar på hva som er best. 

Anonymkode: 661e4...828

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn og savnet genuint søsken da jeg vokste opp. Er helt sikker på at jeg gikk glipp av mye, samtidig som jeg var privilegert med to foreldre som dedikerte alle sine ressurser til meg. Nå er jeg voksen og savner kanskje enda mer et søsken nå som foreldrene mine begynner å bli eldre. 
 

Mitt barn kommer likevel til å forbli enebarn. Fordi enebarn gjør at mannen min og jeg får beholde vår frihet, samtidig som jeg vet at barnet vårt alltid vil kunne få alt det trenger både emosjonelt og økonomisk. 
 

Det er bare å se rundt seg. Med to eller flere barn går de aller fleste inn i en heseblesende hverdag. Det ønsker jeg ikke for oss voksne eller vårt barn. Så må enebarnet mitt, på lik linje som meg, lære seg å leve med et eventuelt savn etter søsken.

Anonymkode: 3fdde...c58

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg er enebarn og har savnet søsken hele livet. Det var alltid stille å komme hjem alene fra skolen lenge før foreldrene mine.  Mye tid alene. Valgte to barn selv på grunn av hvor alene jeg selv følte meg, men jeg er også opptatt å finne på noe med bare ett av barna av gangen, eller sende de alene til besteforeldre, barna er ikke en pakkeløsning.  Jeg savner å være tante. Ikke det samme med mannen sin familie.  Barna mine får også få familiemedlemmer å hatilknytning til.   Har forståelse for at jeg ikke har søsken, min mor opplevde spontanabort når hun var 7 måneder på vei når jeg var liten og skrekken fra det satt nok i. 

Begge mine foreldre har mange søsken og de prater masse med de på telefon (bor langt unna hverandre), jeg hadde ønsket det samme.  

Kunne nok ha fått et tredje barn om det ikke hadde tatt så lang tid å få det første…. 

Anonymkode: 4e604...52c

Huff, så trist. Men tenker du at dette ene og alene var fordi du er enebarn? Reflekterte du noen gang over ulempene ved å ha søsken? Eller er det mest Ole, Dole og Doffen-typen søskenforhold du så for det da du ønsket deg søsken? Det skinner kanskje gjennom her at jeg ikke hadde så mye glede av mine søsken, og kjente veldig på alt jeg gikk glipp av fordi foreldrene mine aldri hadde overskudd, tid, økonomi etc.

Ts

Anonymkode: 19bf3...6b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Huff, så trist. Men tenker du at dette ene og alene var fordi du er enebarn? Reflekterte du noen gang over ulempene ved å ha søsken? Eller er det mest Ole, Dole og Doffen-typen søskenforhold du så for det da du ønsket deg søsken? Det skinner kanskje gjennom her at jeg ikke hadde så mye glede av mine søsken, og kjente veldig på alt jeg gikk glipp av fordi foreldrene mine aldri hadde overskudd, tid, økonomi etc.

Ts

Anonymkode: 19bf3...6b8

Ikke meg du siterte, men ja, jeg var mye alene fordi jeg var enebarn. Det var alltid stille. Savner dog mer søsken som voksen enn som barn. Barn godtar jo alltid status quo som det normale. Jeg savner å ha tanter/onkler til barna mine, søskenbarn, og ikke minst noen å dele byrden med gamle foreldre med. Jeg valgte selv å få tre barn, var veldig redd for å ikke kunne bli gravid igjen etter nr.1, for jeg ville unngå enebarn.

Anonymkode: 5cdec...aa6

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har i alle fall ikke tenkt å ha noen forventning om at sønnen min skal hjelpe meg når jeg blir gammel.

Godt poeng, vi har reflektert en del rundt dette at vi skal forsøke å passe på at vi greier oss selv i størst mulig grad når vi blir gamle. Har heller ingen forventning om at han skal være nødt til å leke hjemmehjelp for oss når vi blir gamle.

32 minutter siden, AnonymBruker said:

Det kan være ødeleggende for barnet å få søsken også. Hvorfor skal alle snakke som om at alle barn er en velsignelse og en nødvendighet å ha søsken?? 

Dette har jeg også lurt på! Facebooktråder om enebarn er fulle av dem. Men så tør jo ikke jeg skrive om ulempene jeg har opplevd med å ha søsken når navn og profilbilde ligger åpent.

16 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er bare å se rundt seg. Med to eller flere barn går de aller fleste inn i en heseblesende hverdag. Det ønsker jeg ikke for oss voksne eller vårt barn. Så må enebarnet mitt, på lik linje som meg, lære seg å leve med et eventuelt savn etter søsken.

Anonymkode: 3fdde...c58

Vi kjenner en del på dette. Samt risikoen for at barn nr 2 skal ha spesielle behov, eller bli en like krevende baby som nr 1 var. Jeg skjønner ikke hvordan vi skal kunne ivareta nr 1 på en akseptabel måte om vi får en sånn baby igjen...

Takk for at dere har tatt dere tid til å både lese min lange utblåsning om enebarn, og attpåtil svare! 🙂

Ts

Anonymkode: 19bf3...6b8