Hvordan håndtere at sønnen dessverre har en idiot til far?

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn på 15 år. Jeg og faren hans bodde sammen til han var nesten 3 år, og så hadde han samvær ca annenhver helg til sønnen var 12 år. Da flyttet far utenlands, og har ikke sett sønnen siden.

Nå skal sønnen konfirmeres, og far har helt siden han ble invitert sagt at han skulle komme (sønnen sin kommentar til det var "det tror jeg når jeg ser det"). 

Nå har ikke jeg og far snakket sammen siden i april, da vi hadde en latterlig diskusjon som endte med at han var stygg i munnen til meg og la på. Noe av diskusjonen var blant annet om det at faren klaget på at sønnen aldri ringer han. Faren ringer kanskje én gang annenhver måned. Nå har han ikke ringt sønnen siden i april.

Så siden vi ikke har snakket sammen sendte jeg han en melding her om dagen og lurte på om det fremdeles er slik at han kommer i konfirmasjonen. Da svarte han bare "nei" uten å utdype dette noe mer. 

Jeg ble så skuffet på sønnen min sine vegne. Det vil da si at nok en gang har pappa sagt at han skal gjøre noe som han ikke gjør. Forrige gang var i 2019 da han sa at sønnen skulle få komme og besøke han da han kom hjem fra ferie i september. September kom og gikk og det gjorde også resten av 2019 og 2020 og nå snart 2021 uten at faren har nevnt noe mer konkret angående besøk. 

Så hvordan håndterer jeg dette i forhold til sønnen min? Jeg har ikke fortalt han enda at faren ikke kommer. Dette vil vel bare gi han enda sterkere følelse av at faren ikke bryr seg om han. 

Anonymkode: 969ba...d8b

[AnonymBruker]

Huff. Jeg har ikke råd desverre. Ville bare si at vi har også far i utlandet, og det er mye ansvar på oss. Det er stor forskjell på oss og en "ordinær alenemor" med far i landet som tar helger, henter i barnehage, følger opp skole osv. Du får si til sønnen din at det blir vanskelig med corona og reising, og det blir koselig uansett. Vet ikke annen råd enn at dere må prøve å fokusere fordi det. Noe som er jævlig vanskelig når det sitter en utenlands og ikke skjønner noen ting av hva foreldreansvar innebærer. 

Anonymkode: 77cce...cce

[AnonymBruker]

Du skal ikke håndtere det på annen måte enn at dette er realiteten. Det er fars problem at han ikke er til stede i guttens liv. Så slutt å ta ansvar for det. Gutten har tydeligvis ikke store forhåpninger uansett, han vet hvordan dette foregår nå. Planlegg som om far ikke kommer og ikke lag dette til en stor sak. Far kommer ikke. Sånn er det. 

Anonymkode: 8cb86...9b5

[Carrot]

Hvis sønnen har den holdningen vet han jo godt hvordan faren er, ikke lag noe mer styr av det - bare informer om at du har fått vite at pappa ikke kommer. Og så tar du reaksjonen som evt kommer derfra. 

[AnonymBruker]

Ikke lag et større nummer ut av det en sønnen din, det er fælt å bli minnet på om hvor unormalt dårlig faren er. 

Anonymkode: 38ba5...03b

[AnonymBruker]

Carrot skrev (2 minutter siden):

Hvis sønnen har den holdningen vet han jo godt hvordan faren er, ikke lag noe mer styr av det - bare informer om at du har fått vite at pappa ikke kommer. Og så tar du reaksjonen som evt kommer derfra. 

Jeg er dessverre redd jeg ikke får mye reaksjon fra sønnen. Eller dvs sønnen min holder stort sett ting inni seg. 

Når jeg har spurt han angående situasjonen med faren, så sier han alltid bare at det ikke er noe problem og at han hverken blir trist eller sint eller noe. Men jeg vet ikke om det er helt sant. Jeg husker for noen år siden at han sa at dersom ikke faren kom tilbake, så ville han ha en ny pappa. 

Samtidig har vi hatt en del utfordringer gjennom årene blant annet med at sønnen har vist mye sinne. 

ts

Anonymkode: 969ba...d8b

[AnonymBruker]

Sønnen din virker oppegående, be han lære av farens mangler.
Guide han til å bli en gentleman og holde ord, at et løfte skal holdes no matter what. Det er det gode mennesker gjør.

Anonymkode: 3d9b8...f44

[Carrot]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er dessverre redd jeg ikke får mye reaksjon fra sønnen. Eller dvs sønnen min holder stort sett ting inni seg. 

Når jeg har spurt han angående situasjonen med faren, så sier han alltid bare at det ikke er noe problem og at han hverken blir trist eller sint eller noe. Men jeg vet ikke om det er helt sant. Jeg husker for noen år siden at han sa at dersom ikke faren kom tilbake, så ville han ha en ny pappa. 

Samtidig har vi hatt en del utfordringer gjennom årene blant annet med at sønnen har vist mye sinne. 

ts

Anonymkode: 969ba...d8b

Nå er sønnen din 15 år, mye endrer seg fra et barn som ønsker en ny pappa til en tenåring som skjønner mer og selv om han holder det inne trenger du ikke utbrodere, han forstår og vet at her er det hele ansvaret hos far. Så kan du jo si i en bisetning at han selvsagt kan ringe far og si hva han mener om han ønsker det, far ville jo at gutten skulle ringe.. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Sønnen din virker oppegående, be han lære av farens mangler.
Guide han til å bli en gentleman og holde ord, at et løfte skal holdes no matter what. Det er det gode mennesker gjør.

Anonymkode: 3d9b8...f44

Sønnen min er veldig oppegående. Han har kjæreste, gode venner, gjør det bra på skolen og i idretten sin, er en veldig omsorgsfull storebror og sønn osv. Jeg kan se at han har noen sider fra faren sin, som at han er ganske sta og ganske nærtagende, men nå som han begynner å bli ganske stor er jo dette også noe vi snakker om. 

Det der med å holde løfter er SÅ viktig! Jeg har tidligere snakket med far om dette også, at han ikke må si at ting skal skje dersom det ikke er helt sikkert! Men det ser ikke ut til at far tar dette til seg.

ts

Anonymkode: 969ba...d8b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Ikke lag et større nummer ut av det en sønnen din, det er fælt å bli minnet på om hvor unormalt dårlig faren er. 

Anonymkode: 38ba5...03b

Jeg tenker vel ikke gjøre noe stort nummer ut av det. 

Bare tenker litt på hva jeg skal si... Sier jeg at far ikke kommer, så kan det vel hende sønnen spør meg "hvorfor". Så jeg får vel kanskje bare si at jeg ikke vet... 

ts

Anonymkode: 969ba...d8b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg er dessverre redd jeg ikke får mye reaksjon fra sønnen. Eller dvs sønnen min holder stort sett ting inni seg. 

Når jeg har spurt han angående situasjonen med faren, så sier han alltid bare at det ikke er noe problem og at han hverken blir trist eller sint eller noe. Men jeg vet ikke om det er helt sant. Jeg husker for noen år siden at han sa at dersom ikke faren kom tilbake, så ville han ha en ny pappa. 

Samtidig har vi hatt en del utfordringer gjennom årene blant annet med at sønnen har vist mye sinne. 

ts

Anonymkode: 969ba...d8b

Deler du dine tanker med han, ts? En dialog mellom to mennesker fordrer at begge deler. Altfor mange foreldre spør «hvordan får dette deg til å føle deg?» og forventer at barnet deler sine følelser til en voksen som holder egne følelser tett. Om man skal dele sine tanker og private ting (for dette er privat, og ikke noe du kan forvente å få privilegiet av å vite) så må også du utlevere deg. Man kan ikke bare ta. 

Og da mener jeg ikke at du skal øse av deg hvor sinna du er på barnefar eller hvor skuffet du er eller at du er urolig for sønnen din. Men kanskje det er på tide at du sier høyt «jeg er veldig lei meg for at jeg valgte denne faren til deg. Og at det ikke er noe å få gjort med det valget. Og jeg tar ansvar for at du har fått den byrden.» ikke be om tilgivelse - bare ta ansvaret. For dette føler du jo på. Og sikkert også din sønn. Sinne på den forelderen som er «fungerende» er både normalt og forståelig.

Anonymkode: c826c...ad3

[Blomsterpotta]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg tenker vel ikke gjøre noe stort nummer ut av det. 

Bare tenker litt på hva jeg skal si... Sier jeg at far ikke kommer, så kan det vel hende sønnen spør meg "hvorfor". Så jeg får vel kanskje bare si at jeg ikke vet... 

ts

Anonymkode: 969ba...d8b

Du kan si at denne faren ikke viser interesse for sønn sin, derfor kommer han ikke. Sønnen din er 15 år og skjønner mer enn du trur. Sønnen din vet at faren ikke bryr seg og da blir det dumt om du skal finne på unnskyldninger som sønnen din vet ikke stemmer.

Ved å finne på unnskyldninger så kan du være med på opprettholde ett lite håp i sønnen din om at faren bryr seg, men ting er litt vanskelig for tiden. Vær heller helt ærlig og hvis denne faren en dag tar kontakt så er det bare positivt.

Mine var 14-15 år da far bare stakk av og avbrøt all kontakt med barna. Ikke en gang fant jeg på noen unnskyldning for far og barna var store nok til å skjønne selv.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Deler du dine tanker med han, ts? En dialog mellom to mennesker fordrer at begge deler. Altfor mange foreldre spør «hvordan får dette deg til å føle deg?» og forventer at barnet deler sine følelser til en voksen som holder egne følelser tett. Om man skal dele sine tanker og private ting (for dette er privat, og ikke noe du kan forvente å få privilegiet av å vite) så må også du utlevere deg. Man kan ikke bare ta. 

Og da mener jeg ikke at du skal øse av deg hvor sinna du er på barnefar eller hvor skuffet du er eller at du er urolig for sønnen din. Men kanskje det er på tide at du sier høyt «jeg er veldig lei meg for at jeg valgte denne faren til deg. Og at det ikke er noe å få gjort med det valget. Og jeg tar ansvar for at du har fått den byrden.» ikke be om tilgivelse - bare ta ansvaret. For dette føler du jo på. Og sikkert også din sønn. Sinne på den forelderen som er «fungerende» er både normalt og forståelig.

Anonymkode: c826c...ad3

Vi har hatt noen samtaler om det der å snakke om følelser. Jeg mener jeg snakker en del om det, men er kanskje ikke flink nok...

Skal tenke litt mer på dette. Det kan nok hende jeg noen ganger også sier at det går bra når det egentlig ikke gjør det. Men da tenker jeg jo at jeg ikke vil bekymre han med mine ting. Men samtidig har jeg jo fortalt han en del ganger hvorfor jeg er sint eller lei meg. 

Ja, det er klart jeg føler på dette. Jeg skulle gjerne gjort om valget av far til han. 

ts

Anonymkode: 969ba...d8b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Vi har hatt noen samtaler om det der å snakke om følelser. Jeg mener jeg snakker en del om det, men er kanskje ikke flink nok...

Skal tenke litt mer på dette. Det kan nok hende jeg noen ganger også sier at det går bra når det egentlig ikke gjør det. Men da tenker jeg jo at jeg ikke vil bekymre han med mine ting. Men samtidig har jeg jo fortalt han en del ganger hvorfor jeg er sint eller lei meg. 

Ja, det er klart jeg føler på dette. Jeg skulle gjerne gjort om valget av far til han. 

ts

Anonymkode: 969ba...d8b

Det er flere av oss som gjerne skulle gjort om valget av pappa til barnet vårt ❤️

Jeg synes du bare skal være ærlig. Si at han ikke kommer, og at han ikke ga noen grunn. Jeg tror ærlighet er viktig overfor barn (selv om han ikke er barn lenger så er han barnet ditt for alltid). Du kan jo også dele med ham at du er skikkelig skuffa, så han skjønner at det er lov å kjenne på det. Det er ikke alltid det nytter å snakke om det å vise følelser, tror det nytter mer å faktisk vise følelser

Anonymkode: 22e59...cea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Sønnen min er veldig oppegående. Han har kjæreste, gode venner, gjør det bra på skolen og i idretten sin, er en veldig omsorgsfull storebror og sønn osv. Jeg kan se at han har noen sider fra faren sin, som at han er ganske sta og ganske nærtagende, men nå som han begynner å bli ganske stor er jo dette også noe vi snakker om. 

Det der med å holde løfter er SÅ viktig! Jeg har tidligere snakket med far om dette også, at han ikke må si at ting skal skje dersom det ikke er helt sikkert! Men det ser ikke ut til at far tar dette til seg.

ts

Anonymkode: 969ba...d8b

Du får ta å bruke faren som eksempel på hvordan ikke gjøre ting. Sønnen kjenner jo selv på hvordan det er. Han er garantert skuffet, og kanskje føler han seg til og med forlatt og ikke god nok siden faren ikke opprettholder kontakten eller kommer i konfirmasjonen. 
 

Din oppgave blir da å fortelle sønnen at dette går kun på faren, og har ikke noe med sønnen å gjøre. Her har far det overordna ansvaret for forholdet mellom de. Han er den voksne, han er faren, han har myndigheten. 
 

Har det samme problemet selv her, far kommer ikke til samvær med datteren. Jeg vet hun savner å ha en farsfigur, men hun er så oppgitt over faren at det ikke er han hun savner. 

Anonymkode: ccc67...ede

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Vi har hatt noen samtaler om det der å snakke om følelser. Jeg mener jeg snakker en del om det, men er kanskje ikke flink nok...

Skal tenke litt mer på dette. Det kan nok hende jeg noen ganger også sier at det går bra når det egentlig ikke gjør det. Men da tenker jeg jo at jeg ikke vil bekymre han med mine ting. Men samtidig har jeg jo fortalt han en del ganger hvorfor jeg er sint eller lei meg. 

Ja, det er klart jeg føler på dette. Jeg skulle gjerne gjort om valget av far til han. 

ts

Anonymkode: 969ba...d8b

Du må bare være ærlig.

Spør far en siste gang, og presiser at du nå skal gi sønnen endelig beskjed slik at han kan forberede seg.

Om han ikke kommer i konfirmasjonen MÅ han si ifra endelig - og regne med at det kan bli en aller siste sjanse til kontakt. 

Anonymkode: 5683b...827

[Ulrikke]

Hvis det ikke står noe ufint, eller noe sønnen ikke bør se i meldingene, så ville jeg bare vist ham spørsmålet og svaret hvis han lurer på hvorfor.... 

Ellers er det bare å si at du sendte en melding til pappa for å høre om han kommer i konfirmasjonen og at pappa svarte nei... 

Dette er farens ansvar. Du støtter sønnen din i at far har en kjip oppførsel, men du kan ikke ta ansvaret for oppførselen hans.... Det må han gjøre selv.... 

[AnonymBruker]

19 minutter siden, Ulrikke said:

Ellers er det bare å si at du sendte en melding til pappa for å høre om han kommer i konfirmasjonen og at pappa svarte nei... 

Ja, dette. 

 

Anonymkode: 121c5...ffa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Du får ta å bruke faren som eksempel på hvordan ikke gjøre ting. Sønnen kjenner jo selv på hvordan det er. Han er garantert skuffet, og kanskje føler han seg til og med forlatt og ikke god nok siden faren ikke opprettholder kontakten eller kommer i konfirmasjonen. 
 

Din oppgave blir da å fortelle sønnen at dette går kun på faren, og har ikke noe med sønnen å gjøre. Her har far det overordna ansvaret for forholdet mellom de. Han er den voksne, han er faren, han har myndigheten. 
 

Har det samme problemet selv her, far kommer ikke til samvær med datteren. Jeg vet hun savner å ha en farsfigur, men hun er så oppgitt over faren at det ikke er han hun savner. 

Anonymkode: ccc67...ede

Det er dette jeg prøver å fortelle far. Men far mener sønnen burde ta mer ansvar for forholdet mellom de og ringe han oftere. Mens sønnen sa forrige gang jeg spurte om han ringte pappa iblant eventuelt hvorfor ikke, at siden pappa dro fra han, så får pappa ringe dersom han vil ha kontakt med han. 

I tillegg begynte far forrige gang vi snakket sammen å sammenligne han med sønnen til en kjæreste han hadde for mange år siden som ringte faren sin hele tiden. Jeg forsøkte å si at da var kanskje forholdet mellom far og sønn litt annerledes, men dette ville han ikke høre på. 

I tillegg mener jo ikke far det er noe problem at han flyttet langt bort fra sønnen. Unnskyldningen han bruker er at da han bodde her og sønnen var hos han annenhver helg, så var det flere ganger at sønnen spurte far om han heller kunne dra til kamerater i samværshelgene. Og faren sa alltid ja til dette. Noe av grunnen til at sønnen ønsket dette var jo at samvær med far ikke var det mest spennende. De fant aldri på noe, og satt stort sett bare inne i leiligheten sammen og så på hver sin skjerm. Iblant tok de en tur på matbutikken da, men det var stort sett det eneste. Så han mener at siden sønnen ikke var så interessert i å være sammen med han allikevel, så gjør det ikke noe at han flyttet langt vekk. 

ts

Anonymkode: 969ba...d8b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er dette jeg prøver å fortelle far. Men far mener sønnen burde ta mer ansvar for forholdet mellom de og ringe han oftere. Mens sønnen sa forrige gang jeg spurte om han ringte pappa iblant eventuelt hvorfor ikke, at siden pappa dro fra han, så får pappa ringe dersom han vil ha kontakt med han. 

I tillegg begynte far forrige gang vi snakket sammen å sammenligne han med sønnen til en kjæreste han hadde for mange år siden som ringte faren sin hele tiden. Jeg forsøkte å si at da var kanskje forholdet mellom far og sønn litt annerledes, men dette ville han ikke høre på. 

I tillegg mener jo ikke far det er noe problem at han flyttet langt bort fra sønnen. Unnskyldningen han bruker er at da han bodde her og sønnen var hos han annenhver helg, så var det flere ganger at sønnen spurte far om han heller kunne dra til kamerater i samværshelgene. Og faren sa alltid ja til dette. Noe av grunnen til at sønnen ønsket dette var jo at samvær med far ikke var det mest spennende. De fant aldri på noe, og satt stort sett bare inne i leiligheten sammen og så på hver sin skjerm. Iblant tok de en tur på matbutikken da, men det var stort sett det eneste. Så han mener at siden sønnen ikke var så interessert i å være sammen med han allikevel, så gjør det ikke noe at han flyttet langt vekk. 

ts

Anonymkode: 969ba...d8b

Det er dyrebart, en pappa som legger ansvaret for kontakten mellom dem på sønnen sin. 

Anonymkode: 22e59...cea