Hvor viktig er det for deg med biologisk barn?

[AnonymBruker]

Jeg ser flere foreslår adopsjon, og det er et alternativ som jeg er åpen for. For meg handler dette spørsmålet mer om at jeg har alltid tidligere tenkt at det er bare to alternativ: egne barn eller adopsjon.

Men jeg begynte og tenke på at det finnes et tredje alternativ, som jeg aldri har tenkt på før vi kom inn på IVF, hvor mannen får mulighet til og få et biologisk barn, og selv om det ikke er biologisk mitt, så bærer jeg frem hans barn 😌 

Anonymkode: 032af...5b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Vi brukte flere forsøk med egne egg og jeg ble til slutt gravid med eget egg. Men oddsen var svært dårlig og vi var klare for å sette strek. Vi vurderte eggdonasjon som et mulig neste steg, det, eller å forbli barnløse.

Adopsjon i dag er noe annet enn for noen år siden såvidt jeg har klart å forstå (lang ventetid, vanskelig å adoptere), og når vi vet hvor viktig tilknytning og trygghet er de første månedene så må jeg ærlig innrømme at det var mye mer aktuelt for oss å ha muligheten til å starte fra scratch. Vet det kan høres veldig egoistisk ut og vet det er mange barn som trenger gode hjem, men syns det er feil at det skal i stor grad legges til ufrivillig barnløse å være de som skal løse det. 

Vår vurdering var da åpen donasjon for barnets skyld, alltid snakke om eggdonasjon fra barnet er lite så det ble en naturlig del av bakgrunnen til barnet, og helst få gjennomført det i Norge, Danmark eller Finland for å sikre at donor ble godt ivaretatt og ikke "måtte" donere feks av økonomiske eller andre slike hensyn. Våre tanke var heller ikke at det ikke ville blitt vårt barn, kun at en del av det genetiske materialet ble donert, barnet ville bli "bygd" av meg. Den kritiske stemmen hos oss var hvordan det vil bli for barnet mtp identitet og slikt når det vokste opp, og at det alltid være en del av historien, samtidig som at barnet ikke ville vært til hadde det ikke vært for en godhjertet donor og foreldre som sterkt ønsket seg et barn. 

For oss var det en lang prosess å tenke at det i det hele tatt var en mulighet, det hjalp meg mye å følge andre eggdonormammaer på Instagram feks. Det var og viktig for meg å ha muligheten til å kunne oppleve å gå gravid. I tillegg til at i vårt tilfelle ville vi hatt mye høyere odds for å lykkes med eggdonasjon. Jeg vet ennå ikke om vi ville gått for det til slutt, men jeg syns det er veldig bra det endelig er tillatt i Norge og er på et generelt grunnlag for. 

Håper dere lykkes med å bli foreldre, på ene eller andre måten. Bruk tid på prosessene og stå støtt i hva som føles rett for DERE 💛

Anonymkode: 3ce12...7e3

Helt enig i alt du skriver her. Jeg er donormamma, og vi valgte åpen donasjon hos et land med altruistisk donor. Snakker åpent om eggdonasjonen hjemme og til folk rundt. Folk tar det fint. Saken er jo bare den at mine egg funket ikke, så jeg måtte ha hjelp fra en annen kvinne. Donorbarn har det bedre når de kjenner sin historie. De har også ikke det sviket i bagasjen som mange adopterte kjenner på, i det at de er forlatt av biologiske foreldre. Donorbarnet er 100% ønsker. Når det gjelder barnet mitt kjennes det helt ut som det er mitt eget, jeg har gått hravid og født det. Men jeg vet og at halvparten av genene er en annen kvinnes, henne er jeg bare takknemlig for. Å oppleve svangerskap og fødsel var noe jeg så på som et privilegium, ikke en byrde. Og for oss var eggdonasjon en sikrere vei mot barn enn en lang og uoversiktlig adopsjonsprosess. Det tar mange år og man vet ikke om man ender med barn i enden.

Anonymkode: b4988...de7

[AnonymBruker]

Jeg er selv adoptert fra et annet land og jeg føler meg ikke sveket av mine biologiske foreldre. Føler derimot sinne og bitterhet mot en pill råtten bransje som presser fattige mennesker til å gi fra seg barna sine. Har følt meg som et eksportprodukt til tider. Det har gått bra for meg, men jeg håper adopsjon sånn som det har vært ikke fortsetter. 

Kan legge til at de adopterte jeg kjenner har gjort det svært bra med tanke på utdannelse og jobb. Kanskje fordi vi føler at vi ikke vil være en byrde. 

Du virker varm og reflektert, TS. Håper barneønsket går i oppfyllelse for dere, uansett i hvilken form det blir. 

Anonymkode: da1a8...855

[stan]

Jeg er far til både adoptere og biologiske barn. Når barnet har kommet hjem så har det absolutt ingenting å si måten barnet kom på. Følelsene er de samme. 

[AnonymBruker]

Vi måtte bruke sæddonor. For meg var det viktig å få oppleve å være gravid. Og at det er halvt vårt liksom likevel. Hadde gjerne valgt eggdonor om det var meg det var noe galt med. Føles liksom mer som sitt eget når en bærer det fram selv. 
Mannen har ikke noen sjans for å få biologiske barn, men han sa også at dette føltes bedre enn adopsjon. 

Anonymkode: ce4f0...cc3

[AnonymBruker]

Vi strevde med å få barn, så jeg var inne på tanken. Mannen og jeg snakket litt om det. Men vi endte med å få biologiske barn, og jeg vet ikke hva vi hadde gjort ellers.

Personlig tror jeg at jeg hadde blitt akkurat like glad i et barn som ikke var mitt biologiske, men som jeg hadde båret frem og født. Eller adoptert. Men det jeg hadde vært mest redd for, var at det skulle bli vanskelig for barnet. At det alltid ville lurt på hvem som var den biologiske moren, hvem det delte gener med og stammet fra. At det ville kjent på at jeg ikke var den egentlige moren, og at det manglet noen. 

Jeg har dessuten et familiemedlem som er adoptert, og moren uttalte en gang i fortrolighet til meg at det biologiske barnet hennes skulle arve noe som betydde mye for henne, så det "ble i familien".  Det var så vondt å høre den uttalelsen. Jeg har aldri lagt merke til noen forskjellsbehandling, og har opplevd henne som en snill og omsorgsfull mor for begge barna. Men da fikk jeg inntrykk av at foreldrene her ikke er like knyttet til adoptivbarnet som det biologiske barnet sitt. Og jeg hadde vært redd for å helt ufrivillig føle det samme hvis vi skulle få et barn via donor/adopsjon og så senere plutselig få et biologisk barn likevel. 

Så for meg kjennes det hele komplisert. Jeg tror ikke eggdonor ville blitt aktuelt for oss, men jeg tror jeg ville hatt et ønske om å adoptere. Hvorfor klarer jeg ikke helt å sette ord på,  kanskje fordi det kjennes feil for meg å lage et barn som bevisst fra start ikke får kjenne opphavet sitt. Samtidig som jeg mener at gener ikke trenger å ha betydning. Jeg hadde bare fryktet at det skulle vise seg å ha betydning. 

Anonymkode: 3d24d...9b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vi strevde med å få barn, så jeg var inne på tanken. Mannen og jeg snakket litt om det. Men vi endte med å få biologiske barn, og jeg vet ikke hva vi hadde gjort ellers.

Personlig tror jeg at jeg hadde blitt akkurat like glad i et barn som ikke var mitt biologiske, men som jeg hadde båret frem og født. Eller adoptert. Men det jeg hadde vært mest redd for, var at det skulle bli vanskelig for barnet. At det alltid ville lurt på hvem som var den biologiske moren, hvem det delte gener med og stammet fra. At det ville kjent på at jeg ikke var den egentlige moren, og at det manglet noen. 

Jeg har dessuten et familiemedlem som er adoptert, og moren uttalte en gang i fortrolighet til meg at det biologiske barnet hennes skulle arve noe som betydde mye for henne, så det "ble i familien".  Det var så vondt å høre den uttalelsen. Jeg har aldri lagt merke til noen forskjellsbehandling, og har opplevd henne som en snill og omsorgsfull mor for begge barna. Men da fikk jeg inntrykk av at foreldrene her ikke er like knyttet til adoptivbarnet som det biologiske barnet sitt. Og jeg hadde vært redd for å helt ufrivillig føle det samme hvis vi skulle få et barn via donor/adopsjon og så senere plutselig få et biologisk barn likevel. 

Så for meg kjennes det hele komplisert. Jeg tror ikke eggdonor ville blitt aktuelt for oss, men jeg tror jeg ville hatt et ønske om å adoptere. Hvorfor klarer jeg ikke helt å sette ord på,  kanskje fordi det kjennes feil for meg å lage et barn som bevisst fra start ikke får kjenne opphavet sitt. Samtidig som jeg mener at gener ikke trenger å ha betydning. Jeg hadde bare fryktet at det skulle vise seg å ha betydning. 

Anonymkode: 3d24d...9b7

Forferdelig å høre om folk som diskrimenerer mellom sine adoptivbarn og biologiske barn💔 Jeg tror denne problemstillingen er veldig vanskelig å sette seg inn i om man ikke er i situasjonen hvor man ikke kan få biologiske barn. Det var først når det virkelig gikk inn for meg at jeg så de fine mulighetene som fantes.

Og jeg må bare få kommentere det siste avsnittet. Dette er grunnen til at jeg mener det er viktig med åpen donasjon (altså at barnet kan få vite identitet på donor når det blir 18 år gammelt). Et barn har rett til å kjenne sitt biologiske opphav. Å ignorere dette ved å velge billigere donor (det er billigere med anonym) mener jeg er utrolig egoistisk og potensielt svært skadelig for barnet. 

Anonymkode: b4988...de7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Vi strevde med å få barn, så jeg var inne på tanken. Mannen og jeg snakket litt om det. Men vi endte med å få biologiske barn, og jeg vet ikke hva vi hadde gjort ellers.

Personlig tror jeg at jeg hadde blitt akkurat like glad i et barn som ikke var mitt biologiske, men som jeg hadde båret frem og født. Eller adoptert. Men det jeg hadde vært mest redd for, var at det skulle bli vanskelig for barnet. At det alltid ville lurt på hvem som var den biologiske moren, hvem det delte gener med og stammet fra. At det ville kjent på at jeg ikke var den egentlige moren, og at det manglet noen. 

Jeg har dessuten et familiemedlem som er adoptert, og moren uttalte en gang i fortrolighet til meg at det biologiske barnet hennes skulle arve noe som betydde mye for henne, så det "ble i familien".  Det var så vondt å høre den uttalelsen. Jeg har aldri lagt merke til noen forskjellsbehandling, og har opplevd henne som en snill og omsorgsfull mor for begge barna. Men da fikk jeg inntrykk av at foreldrene her ikke er like knyttet til adoptivbarnet som det biologiske barnet sitt. Og jeg hadde vært redd for å helt ufrivillig føle det samme hvis vi skulle få et barn via donor/adopsjon og så senere plutselig få et biologisk barn likevel. 

Så for meg kjennes det hele komplisert. Jeg tror ikke eggdonor ville blitt aktuelt for oss, men jeg tror jeg ville hatt et ønske om å adoptere. Hvorfor klarer jeg ikke helt å sette ord på,  kanskje fordi det kjennes feil for meg å lage et barn som bevisst fra start ikke får kjenne opphavet sitt. Samtidig som jeg mener at gener ikke trenger å ha betydning. Jeg hadde bare fryktet at det skulle vise seg å ha betydning. 

Anonymkode: 3d24d...9b7

Dette minner meg om adopsjonsdiskusjonen i SATC. Mange som føler det som Charlottes svigermor uten at de sier det ordrett.

 

Anonymkode: e59de...01f

[AnonymBruker]

Jeg har to barn som jeg har fått via embryoadopsjon. De er biologiske helsøsken og ligner veldig. Det betyr mye for meg at de har noen i verden som de deler gener med. Får nesten daglig høre hvor mye de ligner på meg, så jeg vil si at legene har valgt perfekte donorer sånn sett.

Jeg har ikke biologiske barn så aner ikke hvordan det føles. Men jeg kan aldri tenke meg at jeg hadde elsket biologiske barn mer.

Jeg jobber i BUP og kunne derfor aldri tenkt meg å adoptere. Det er viktig for meg at barna mine ikke er traumatisert eller er tilknyttingsskadet. Har sett for mye av det på jobben. Føler absolutt ikke at det er mitt ansvar å "redde" et barn, ved å adoptere bare fordi jeg er infertil. 

Føler virkelig at jeg er mammen deres. Det er jeg også ifølge norsk lov siden jeg har født dem. Kunne aldri ønsket meg noen andre enn akkurat dem. 

Anonymkode: c578e...806

[AnonymBruker]

Helt uviktig. Det var bare enkleste måten. 

Anonymkode: 1b47c...a2a

[Drizzt]

Jolene skrev (9 timer siden):

Kunne jeg ikke fått biologiske barn, hadde jeg forblitt barnløs. Jeg hadde rett og slett ikke sett vitsen med verken eggdonasjon eller adopsjon. Min personlige mening er at både eggdonasjon og adopsjon ikke burde vært lovlig å utføre.

Hva er galt med adopsjon? En foreldreløs unge får familie å vokse opp i?

Eggdonasjon forstår jeg at det kan være betenkeligheter om, men hadde jeg ikke fått biologiske barn og grunnen var meg, ville jeg trolig prøvd eggdonasjon. Det eneste som bekymrer meg der er skjulte genetiske mutasjoner som går i arv. 

For å svare til TS - jeg foretrekker absolutt biologiske barn og ville prøvd og satset mye på å få det til. Hvis ikke at vi begge er biologiske foreldre, iallefall den ene av oss blir det. Hvis det ikke går i det hele tatt, ville jeg trolig vurdert adopsjon, men det blir aldri aktuelt, så det er bare teoretisk. 

[Jolene]

Drizzt skrev (22 minutter siden):

Hva er galt med adopsjon? En foreldreløs unge får familie å vokse opp i?

Eggdonasjon forstår jeg at det kan være betenkeligheter om, men hadde jeg ikke fått biologiske barn og grunnen var meg, ville jeg trolig prøvd eggdonasjon. Det eneste som bekymrer meg der er skjulte genetiske mutasjoner som går i arv. 

For å svare til TS - jeg foretrekker absolutt biologiske barn og ville prøvd og satset mye på å få det til. Hvis ikke at vi begge er biologiske foreldre, iallefall den ene av oss blir det. Hvis det ikke går i det hele tatt, ville jeg trolig vurdert adopsjon, men det blir aldri aktuelt, så det er bare teoretisk. 

Liker ikke tanken på å kjøpe andres barn eller potensielle barn (egg/sperm). Utover dette ønsker jeg egentlig ikke å gå dypere i den tematikken, da det ikke har noe med trådens tema å gjøre, og jeg ikke ønsker å avspore den.

Endret 25. august 2021 av Jolene
Måtte legge til noe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg jobber i BUP og kunne derfor aldri tenkt meg å adoptere. Det er viktig for meg at barna mine ikke er traumatisert eller er tilknyttingsskadet. Har sett for mye av det på jobben. Føler absolutt ikke at det er mitt ansvar å "redde" et barn, ved å adoptere bare fordi jeg er infertil. 

Føler virkelig at jeg er mammen deres. Det er jeg også ifølge norsk lov siden jeg har født dem. Kunne aldri ønsket meg noen andre enn akkurat dem. 

Anonymkode: c578e...806

Det er akkurat dette. Når man går for prøverør får man stadig høre at det "bare er å adoptere" (nei, det er ikke bare), eller at "det er ikke en menneskerett å få barn" (men du har jo barn du fikk lett? fordi jeg trenger litt hjelp så er det ikke min rett?)

Når man står i situasjonen og virkelig setter seg inn i det er det mange som innser at de ikke har kapasiteten, eller ønsket, om å legge inn innsatsen dette vil kreve. Like lite som de som har to barn adopterer et tredje, eller åpner hjemmet sitt som fosterhjem. Og før argumentet kommer (jeg har vært her inne noen år), JA, man kan risikere å få barn med utfordringer selv om man unnfanger og bærer det frem selv, da ville jeg selvfølgelig stått i det. Men det ville ikke vært en ønsket situasjon, eller et bevisst valg.

Anonymkode: 2a51b...783

[AnonymBruker]

For meg er det viktig med biologiske barn for å få den helt ultimate morsfølelsen. Kunne sikkert blitt glad i et adoptert barn, men tror ikke jeg ville følt den samme grenseløse kjærligheten. Adopsjon innebærer, som andre også har nevnt, stor sannsynlighet for at barnet har med seg bagasje som vil prege hen resten av livet. Sånn sett ville eggdonasjon vært mer aktuelt for meg, da føler man jo kanskje også en sterkere tilknytning ved å gå gravid OG har mulighet til å gi mannen et biologisk barn. Allikevel tror jeg at jeg hadde ønsket å være barnløs hvis jeg ikke kunne få biologiske barn. Da hadde jeg gått inn for å være en super-tante i stedet. 

Anonymkode: 7863d...3c2

[AnonymBruker]

I slutten av tenårene fikk jeg beskjed om at jeg ikke kunne bli gravid. På det tidspunktet hadde jeg ikke et voldsomt barneønske, men tenkte at adopsjon var et alternativ om jeg skulle skifte mening. Da jeg flere år senere traff min mann fikk vi etterhvert lyst til å stifte familie. Adopsjon føltes helt naturlig og nå nesten 20 år senere er vi foreldre til tre fantastiske barn adoptert fra Sør-Amerika. 
 

Selvfølgelig er det noen utfordringer med adopsjon som man ikke behøver å forholde seg med egenfødte. Men jeg elsker barna mine og vil ofre alt for at de skal ha det bra. At jeg ikke kan bli gravid er noe av det beste som har skjedd meg. Hvis ikke ville jeg jo ikke hatt den familien jeg har i dag. 

Anonymkode: de53a...6cd

[AnonymBruker]

Ut fra denne tråden tror jeg alle bare må innse at man tenker og føler forskjellig. Og at alle må gjøre det som føles rett for seg.
 

Og de som får biologiske barn og ikke har adoptert/brukt donor kan nok ikke helt sette seg inn i situasjonen til noen som ikke får barn. Og omvendt. 

Interessant å hørt fra noen som både har adoptert og har biologiske barn. Om kjærligheten er den samme. 

Anonymkode: ce4f0...cc3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.8.2021 den 13.35):

Eggdonasjon er herlig og jeg føler meg 100% som mammaen til barnet mitt uavhengig av genetisk opphav

Håper ungen føler det samme når den skjønner at dere ikke har samme gener.

 

Anonymkode: 24533...13e

[AnonymBruker]

Om jeg ikke kunne bli gravid, ville jeg heller valgt adopsjon. Det er mange barn i verden som trenger en mamma og en pappa. 

Tror den morsfølelsen kommer uansett om det er biologisk eller ikke. 

Synes ikke noe om eggdonasjon. 

Anonymkode: 47725...135

[AnonymBruker]

Hadde jeg slitt selv så hadde jeg nok absolutt tenkt på alternativer som eggdonasjon og adopsjon. Tror en blir like glad i barnet uansett 

Anonymkode: 11b95...7bd

[AnonymBruker]

for meg er det viktig. 

Anonymkode: a41ec...74d